Som Cata's dager går......

[Cata]

Kan ikke si noe annet... det du skriver om er noe av grunnen til at jeg vokter meg vel for å forelske meg. Det er altfor altoppslukende - både i startfasen og i den fasen du er nå, med avslutning, og sånt orker ikke jeg å forholde meg til. Man klarer jo ikke å tenke på noe annet jo, og som du sier, sitter på msn og føler at man har en slags kontakt bare fordi man er logget på samtidig - som å sitte i samme rom på en måte. Det er slitsomt, slitsomt og slitsomt, og jeg håper jeg aldri behøver å føle det igjen. Stakkars deg 

←

Takk for trøsteklem! Ikke vær for trygg. Jeg hadde det slik som deg før jeg traff denne her, og jeg aktet slett ikke å forelske meg. Det tragikomiske er at ingen av oss egentlig var forelsket. Jeg kan ikke snakke for ham, men jeg ble bare mer og mer glad i ham, til jeg plutselig oppdaget at jeg satt i klisteret. Og for et klister. Jeg ser jo selv at oppførselen min langt over kanten av sunn fornuft. Men det hjelper så lite. Jeg klarer ikke se for meg en hel lang fremtid uten ham. Det som er ekstra sprøtt er jo dette at jeg pleier høre på den forbaskede intuisjonen min. Jeg merket jo bruddet komme, selv om jeg prøvde å leke struts. Faktisk har jeg vært sanndrømt. Jeg drømte for et år siden at nettopp dette skjedde, og jeg gjenkjenner følelsen jeg har nå fra drømmen. Det var akkurat samme desperasjon da. I drømmen sto jeg i en trapp opp til leiligheten som han og eksen hadde flyttet sammen i igjen. Nå bor jo ikke han og eksen i noen leilighet, og til tross for mine sprø innfall, så står ikke jeg og lurer i trapper heller, men følelsen er akkurat den samme.

Dermed klarer jeg ikke slippe magefølelsen helt heller. Jeg har liksom aldri sett for meg "oss to" for alvor på dette stadiet her. Derimot føler jeg at vi kan bli gamle sammen. Det høres selvsagt tåpelig ut, for når fyren tar flukten fatt bare han ser meg på MSN så stiller det i klassen "grandios ønskedrøm". Men likevel klarer jeg ikke gi opp tanken. Jeg tror ikke jeg bør heller. Dvs jeg er sikker. Før vi prøvde å kutte kontakten hadde jeg det vondt, men jeg hang på et vis sammen. Etter 2 måneder uten noen som helst kontakt så er jeg helt knekt og ønsker egentlig bare å forsvinne fra jordens overflate. Det er kun stahet som gjør at jeg klorer meg fast. For det å gi opp på grunn av kjærlighet er bare for dumt. Det er i hvertfall under min verdighet. Og dessuten har jeg satt meg som mål at han skal snakke med meg en eller annen gang. Taushet er et vanvittig sterkt våpen. Jeg vet han har benyttet det før, men denne dama akter ikke å gi opp. Han har det heller ikke godt nå. Tror ingen har våget å konfrontere ham på samme måte som jeg gjør, og jeg tror han også ville få det bedre dersom luften ble renset. Og jeg har ennå ikke sluttet å tro på mirakler. Jeg har fremdeles som mål å få en lykkelig alderdom med den mannen, -skjønt gudene må vite hvordan det skal gå til.

Det kommer til å bli et allerhelsikes "tordenvær", når den luften skal renses en gang. Skal gjøre mitt ytterste for ikke å finne på flere sprø ting i helga. Når jeg tenker "snakke med ham" så er det jo fremdeles meningen at det skal skje på sikt. Håper jeg kommer i gang med anti-depp'en ganske snart sånn at jeg klarer å holde ut i helgene, for jeg kan ikke ha flere slike desperate utbrudd som forrige helg. Det går bare ikke.

Forøvrig så gikk jobbintervjuet bra, så jeg tror jeg har gode sjanser. Sa fra om at jeg sliter litt på det private plan sånn at det kan bli en og annen time jeg må ta fri i behandlingsøyemed, men at det ellers ikke påvirker jobbsituasjonen i særlig grad. I morgen skal min konkurrerende kollega intervjues, så får vi se hvem som blir den heldige vinner.

[Cata]

Mett, mett, mett.... I mangel av mannen, så har jeg nå vært ute og spist middag med 7 menn. Sånn er det å jobbe i mannsdominert miljø. Det ble spareribs på hele gjengen. Litt vel mektig for mine innvoller, -særlig siden jeg ikke spiser så mye for tida, men jeg får leve meg gjennom nattens mageknip.

Og så har jeg fått vinterdekk på bilen, så nå kan jeg kjøre laaaangt i helga, hvis jeg føler jeg må flykte for ikke å begå dumheter. Men jeg håper jeg klarer å holde hodet nede på et noenlunde vettugt nivå.

Neste helg skal jeg også greie, for da er jeg i Trondheim og besøker venninner. Hun jeg skal bo hos er verdensmester i sarkastiske kommentarer, og det legger en effektiv stopper på deppinga. Og etter det så kan det jo være at psyk'en har gravd fram en time til meg. Håper jeg. Vil ikke ha flere helger som den forrige!!!

[Cata]

I dag har jeg vært lur. Og dum. Etter å ha grått hele formiddagen, inntatt en mengde beroligende urtepiller som ikke hjalp det minste, så renset jeg røsten og ringte "eks-svigermor". Spurte om hun kunne gi meg et godt råd for å få mannen i tale. Forklarte at jeg hadde vondt for å klare å legge ham bak meg uten at vi hadde snakket ut.

Som jeg har sagt før er damen klar i talen. Hun sa jeg minst måtte vente til jul. Han ville være alene nå. Hun trodde han følte for mye for meg i begynnelsen og at følelsene dabbet av. Ting skjedde for fort med oss. Og om jeg ikke så i øynene muligheten av at dette var et endelig brudd? Jeg takket for råd og sa at joda, jeg så at det sannsynligvis var slik- det var bare så vanskelig å forholde seg til før jeg fikk det i klartekst.

Fornuftig dame. I 4 setninger fikk hun sagt det som hennes sønn har brukt 4 måneder på å ikke si. Så mye enklere ting ville vært om han hadde sagt dette med det samme. Ikke mindre vondt, men enklere. Klartekst er alltid enklere.

Nå blir det for meg å ta alle ressurser - inkludert antidepressiva - i bruk for å "overleve" til våren. For det hun sier stemmer med min egen magefølelse. Jeg måtte bare ha noen som visste til å si det. Men til sommeren skal han få si det selv, såpass skylder han meg. Dessuten gir jeg ikke opp. Ett-års plan endres til treårsplan så og si. Greit, han er ikke glad i meg lenger. Jeg er blitt en plage. Jeg begriper fremdeles ikke hvorfor, men slik er det.

Jeg får bare fortsette å vente. Jeg er fremdeles ikke moden for å gi opp håpet om at han kan bli glad i meg igjen, selv om han ikke er det nå. Det akter jeg å holde fast på enda en tid.

[Cata]

Nei, Swan, ikke mer kontakt med eks-svigermor (før det evt. skjer noe positivt). Hun hørtes så forbauset ut at jeg kan,eller rettere sagt vil, ikke spørre mer der. Han har åpenbart sagt mer til henne enn til meg. Eller så er det det at hun kjenner sin sønn godt. Uansett, jeg vil ikke "plage" uskyldige mennesker, og hvis hun har en illusjon om at sønnen har oppført seg redelig mot meg så skal ikke jeg ta den fra henne. Å spørre henne om råd ang. å komme kontakt med ham sånn som jeg gjorde i dag er forholdsvis uskyldig, men nærmere kontakt for å diskutere ham...niks. Da ville jeg virkelig følt meg råtten. (Ikke det at jeg føler meg helt vel med telefonen i dag heller, men det er nå det der med desperasjon da. Etter flere timers krampegråt , så smuldrer de gode hensiktene bort.)

Joda, han sa klart fra den første helga , men da var alt sånn kaos at jeg nektet å tro på det. Da hadde han jo brutt løfte etter løfte og var i en mildest talt opprevet sinnstilstand. I etterkant av det har han jo både hevdet at vi skal være venner og at han ville satset på meg hadde det ikke vært for ungene. Så han er ikke veldig klar i "teksten" nei. Å gi ham tiden han trenger er lurt. Det er bare så forbasket vanskelig å overholde i praksis. Dessuten mener jeg fremdeles at det burde være mulig å snakkes og ha en viss kontakt selv om vi ikke er "kjærester" . Jeg har virkelig ikke gjort ham så mye vondt. Og hvis han allerede i sommer var klar over at følelsene hans for meg var borte, så kunne han for det første sagt det og for det andre latt være å utnytte meg til husvask og vedsjau. (OK, jeg tilbød meg, men det var da han burde tatt en alvorsprat.)

Å godta at det ikke blir gjenforening....? Aldri i livet. Eller rettere sagt: jeg kommer ikke til å akseptere det før det er gått tre år og han er ferdig med skolen. Det er den grensen jeg setter for meg selv. Skjer det ingen bedring da, så skal jeg prøve å akseptere at løpet er kjørt. Nå må jeg bare prøve å holde meg på beina til psykiateren har time og evt. antidepressiva begynner å virke. Det er ikke det at dette er noe spesielt stort sjokk, for det bekrefter bare mine egne mistanker. I så måte er situasjonen uforandret. Det blir bare litt tøffere å beholde trua på at følelsene hans kan komme tilbake, når jeg har fått tankene mine bekreftet annetsteds. Ikke desto mindre er jeg nødt til å tro at det kan skje, så lenge mine følelser for ham er like sterke.

Dessverre kan (og vil) ikke jeg skru av mine følelser like lett. Hadde jeg kunnet det, hadde det vært greit. For i mine øyne er han fremdeles den mest fantastiske mann på denne jord - selv med feil og mangler og feighet. Så i mitt hode betyr dette bare at jeg må starte fra scratch og se hva som skjer. Gi ham tid (himmel og hav- jeg trenger virkelig ny jobb en tid for å orke ventetiden) og deretter forsøke å bygge opp et forhold fra det absolutte nullpunktet igjen.

Naivt? Ønsketenkning?Urealistisk? Åja, det er alt det der i de flestes øyne . Men for meg er det slik at når noe er verdt å ha, så er det verdt å jobbe for og den "jobben" pleier oftest ikke være unnagjort på et år.

Siden jeg nå er så på bånn som jeg kan få blitt, så ønsk meg lykke til som medlem av bryllupsforumet en gang i 2010 .

[Cata]

Middagen fortært og tårene tørket. Blir ikke flere grineanfall i kveld, tror jeg. Skal ha antidepressiva en tid. Jeg tror jeg må det. Bare psykiater er enig, da. Ett av de klassiske symptomene på depresjon er jo at formen er dårligst på morgenen, men kommer seg utover kvelden.

Hater, hater, hater å ha det slik som dette , jeg som alltid (nåja, med visse små unntak) har vært stabil i humøret etter at jeg kom opp i voksen alder. Selv større kriser kom jeg meg gjennom i løpet av et par måneder.

Jeg vil ha humøret mitt igjen. Selv om jeg sørger og lengter og håper at mannen skal skifte mening igjen, så ville det jo ikke vært dumt å være litt mer stabil mens jeg venter.

[Gjest gjest1]

:kys_2: :enig_anim:

Innom med oppmuntringer i fleng!

[Cata]

Takk Mysan, oppmuntringer trenges her i galehuset. Idag er jeg forholdsvis rolig. Jeg tror jeg har lurt "grine-om-morgenen" syndromet, for da jeg våknet kl. 5 i morges så tok jeg en sovepille. Regnet med den ville funke så lenge at jeg hoppet over den verste hysterien. Det ser ut som om det har stemt, forså langt ingen tårer og hysteriske utbrudd.

Dessuten har jeg vært på kjøret igjen. Spåkjøret. Alltid noe nytt å få "vite" der. 3 kjappe denne gang - blir sikkert en 1000 lapp ekstra på regninga. Skammer meg litt, men trøster meg med at jeg ikke bruker penger på uteliv eller alkohol, for tiden knapt nok på mat. Så det får være en redningsplanke en tid. Nå tar jeg ikke alt de sier for god fisk, men jeg har litt moro av å se hvor nær de kommer.

Vil dere høre? (Hvis ikke : stopp og les, mine sidekommentarer er i blått)

1) Hun skulle også se på jobbsituasjonen min (syntes jeg måtte variere spørsmålene) I forkant sa hun at hun kom til å se på dette gjenforening i 2. legg, men -heisann, hoppsann, det kom en stooor gjenforening opp i 1. legg så hun ropte ut i forbauselse omtrent. Om 4-6 uker (nå er vi på det der med tid igjen, hmmm) så burde gjenforeningen være et faktum. Han hadde et forhold til en kvinne og denne kvinnen var ha nå i ferd med å bryte med. Får hun rett i den så må jeg visst spise den hatten jeg ikke har. Tror ikke noe på så snarlig gjenforening uansett, men det at hun så en dame i tilværelsen bektrefter jo min mistanke om at han ikke helt har holdt seg unna ekskona, da. Dessuten kom jeg til å skifte jobb, og det ville medføre en bedring i økonomien. Lite trolig, for jeg skal bare lånes ut for en periode. Senest i janur kom jeg til å være i sving der. Uansett burde jeg takke ja til den jobben for både nå og på litt sikt ville den være mer inspirerende enn min nåværende. Det ville også være gode kollegiale forhold der. Så alt tilsa at jeg burde bytte. Det er forsåvidt det fornuften min sier.Min kollega ble intervjuet på fredag, men ærlig talt tror jeg at det blir jeg som får den.

2) Spådom 2 var kort og konsis.Ingen gjenforening med hun så en mørk mann i min fremtid - fikk til og med beskrivelse av'n og jeg kom til å bli samboer eller gift med ham og få 2 barn. Enkelt og greit. Hun så også at jeg ennå ikke hadde frigjort meg fra eksen og det burde jeg gjøre for min egen helses skyld. Det siste er sant, men mørk mann og 2 unger - hallo, jeg skal ikke ha unger har jeg sagt -verken med lyse eller mørke menn. Tror hun øynet noe motvilje i røsten min for hun trøstet meg med at jeg kunne velge bort de to ungene. Så nå må jeg altså sitte og vente på klisjeen "høy, mørk, kjekk" et års tid.

3) Dagens 3. dame er en av dem som omtales ganske mye på diverse spåfora, og skal etter sigende der ha god treffprosent. Måtte jo ha litt "trøst" etter nr. 2 .

Hun slo også opp dette med gjenforening temmelig kjapt. Så spurte hun om det var på grunn av en annen kvinne han hadde gått fra meg. Det kunne jeg med godsamvittighet svare nei på. Det morsomme var at hun også kom inn på dette med bruddet som egentlig ikke er noe brudd. Det samme sa jo den dama jeg ringte for et par uker siden og som er den jeg tror mest på. Hun fortalte at han fremdeles følte sterke bånd til meg (jeg måtte jo spørre om hun ikke så temmelig bakvendt nå, for det er da meg som har bånd til ham - ikke omvendt), men at han var noe umoden og ubestemt og visste ikke med seg selv en gang hvem eller hva han ville satse på. Hun imøtegikk spørsmålet mitt med at det var vel så sterke bånd fra ham til meg. Det jeg sannsynligvis ikke visste var at det var en kvinne i hans liv nå. Det ville ikke vare spesielt lenge, sannsynligvis var han allerede i gang med frigjøringsprosessen. Dette stemmer veldig med min magefølese om at det blusset opp igjen følelser mellom ham og eks og at dette aldri kan vare over lang tid.. Hun så også avstand mellom oss nå. Hun så en ganske lang kjørevei. Det stemmer jo helt fenomenalt med situasjonen nå og i de nærmeste årene.

Jeg skulle bare ta det med ro. Han ville komme tilbake, men det ville ikke bli noen romantisk gjenforening. Vi ville begynne som venner og så ville forholdet bli sterkere og sterkere og ende med samboerskap. ( Akkurat slik har jeg forestilt meg det. Måtte spørre henne om det ikke var fortiden hun så, for det var omtrent slik forholdet vårt begynte.) Hun påsto hardnakket at dette lå i fremtiden. Så jeg skulle bare slappe av. Det ville skje, men når, det vet hun ikke. Hun er en av dem som ikke spår i tid, for det blir bare rot.

Så hvis jeg nå teller etter så har jeg 4 for og 1 imot gjenforening. Jeg har i allfall statistikken på min side.

Ikke det at jeg skal begynne med reklame for teletorgspådommer - det skal jeg absolutt ikke. For å gi seg inn på det kjøret så skal man være litt desperat, ha god økonomi og ikke tro alt som blir fortalt. Jeg er så "lur" at jeg trekker ut det som stemmer med min egen magefølelse og ønsker og tror på det. (Nå har jo jeg bare stilt kjærlighetsspørsmål, da, så det er ikke så mye de kan bomme på - unntatt fremtiden. Og enten det blir sånn eller slik så er jo den noe jeg bare må vente på.)

Hvis noen skulle være blitt nysgjerrige så har jeg lagt ved et par linker (hvis de nå bare fungerer) til et par spåforum som jeg har vært innom for å prøve å danne meg et bilde av om det er noen der ute i jungelen som spår rettere eller galere enn de andre. Jeg innestår ikke for riktigheten av det som står, der. Det ser ut til at det stort sett er mennesker som har som hobby å la seg spå som skriver inn der, men det er en del kritiske kommentarer og spørsmål der også, så helt ubalansert er det ikke. Foraene finner dere her eller her

Har med vilje lagt linken til diskusjonsforum, sånn at jeg ikke skal bli beskyldt for "reklame", for der finner dere både spørsmål og for/imot betraktninger.

Endret 13. november 2005 av Cata

[silkestrå]

Hei, Cata

Jeg var tidligere fast bruker av bryllupsforumet (med et annet brukernavn), men har funnet veien til dagboken din etter at du skrev et fint svar til meg i forumet "Vi som sørger". Der skrev jeg et innlegg om at jeg var lei av å ha det vondt. Jeg har lest gjennom deler av dagboken din, og det er vondt å lese hvordan du har det. Dagene dine er ikke så ulike mine, - jeg kjenner igjen sorgen, frustrasjonen og håpet om at alt en dag vil ordne seg. Jeg håper så inderlig at det vil ordne seg for deg og at du snart vil få tilbake mannen som betyr så mye for deg. Jeg kommer nok og besøker deg her inne med jevne mellomrom, så du hører fra meg igjen.

Håper helgen din har vært ok, og at du har klart å kose deg litt trass i alt det vonde.

Klemmer fra Silkestrå

[reddelinnea]

Hei på deg cata.

Jeg er bare innom for å gi deg en stor

Håper du får en fin dag.

[Cata]

Hei, Linnea, hyggelig å se deg her igjen.

Silkestrå: Alltid koselig med nye lesere. jeg regner med at vi er flere i samme situasjon og det er littegrann derfor jeg skriver. Vet ikke akkurat om jeg tør si at det er godt vi er flere i samme båt, for jeg ønsker jo ikke denne tilværelsen for noen.

Uansett så er det greit å få frustrasjonene ut et sted der det er frivillige mottakere.

Jeg håper det order seg for alle oss i "båten". Enten ved at den vi elsker faktisk innser at vi er det skjønneste på jord, eller ved at vi finner noen som er enda bedre og som faller for oss også. Selv er jeg som kjent ikke kommet til stadium to enda, og vil neppe komme dit før eks'en og jeg i det minste har hatt en lang, vond og oppklarende samtale. Eller, naturligvis, at mine optimistiske spådamer viser seg å ha rett.

Uansett så tror jeg ikke "min" er tilbake på minst et halvt år ennå. Håper ett eller annet positivt skjer i din tilværelse. Vi får trøste hverandre en stund.

[Gjest lillelou]

hallais!

Du ødela ikke dagboka mi med alt ostepratet, det gååååår såååå braaa,så!

Hvordan går søndagen?

[Bettie]

Hallo Cata

Jeg forstår at helger er et mareritt for deg, for det er så mange forventninger til disse dagene, og når du føler deg ensom samtidig, blir helger fort vonde. Det er bra du skal reise bort neste uke.

Spennende å se om du får jobben. Håper du gjør det, for det er en erfaring å ta med seg.

Takk for at du halte dagboka mi opp da jeg var borte nå.

Jeg håper du snart får kontakt med en psykolog eller noe sånt. Dersom det drøyer kan bedriftslegen også skrive ut medisiner, vet du, men de hjelper best i sammenheng med samtaler.

Ønsker deg en rolig søndagskveld

[Cata]

Jeg håper du snart får kontakt med en psykolog eller noe sånt.

←

Uæh! Da bør det helst bli "noe sånt" da, for psykolog prøvde jeg jo, med mindre hell. Nå er det psykiater det jaktes på. De skal visstnok være litt mer fokusert på nåtiden og dropper en del av barndomspreiket. Uansett har jeg ikke tro på at samtaleterapi er noe for meg. Har ingen traumer jeg vil bli kvitt egentlig. For en gangs skyld vil jeg dopes ned sånn at jeg klarer hverdagen til jeg ser hvor dette bærer hen. Akkurat her så er det kun tiden som kan lappe meg sammen, men jeg kan ike tilbringe den tiden med å bli aksellerende hysterisk . Inntil jeg blir helt sikker på at mannen er utenfor rekkevidde for alltid og inntil ett eller annet positivt dukker opp i livet mitt igjen, så er det bare å dope meg ned. Når jeg finner en eller annen praktisk redningsplanke (og det vil ikke være den nye jobben) så skal jeg nok klare å hale meg selv opp av gjørma. Been there, done that. Men jeg må ha noe som betyr noe for meg å fokusere på. Det er det som mangler nå.

Jaja, livet er ikke bare skitt. Har nettopp vært en tur "i banken" og stappet noen kroner inn i boliglånet mitt. Vil ha nedbetalt så mye som mulig før renteoppgang er et faktum. Er ikke super-økonom, men har hatt såpass med magre tider opp gjennom åra at jeg er livende redd alt som lukter av lån. Men boliglån må man jo ha, hvis man ikke har arvet en snill onkel i Amerika. Det gjorde ikke jeg. Men med dagens innbetaling, så tror jeg jeg skal nå målsetningen for året. (Satte meg som mål at jeg skulle nå en viss restsum før året var omme).

Ser også til min glede at nettosum på aksjene mine ligger i pluss. Er ingen storspekulant, men jeg satte noen få tusen i aksjer for 2-3 år siden. 2 av investeringene har medført pluss på konto, den siste ble heidundrende tap. Men totalt ligger jeg altså på pluss-siden. Lurer på når det er lurt å selge??? :klø:

Pen, rik, intelligent, god jobb....og vraket

Shit happens!!

[Luise]

Kanskje du trylet men jeg kan endda spille julesanger på det gamla skrummel.

du hadde orgel

:smilejente:

[Cata]

Yesss, ny jobb i 6 mnd. Nå får det bære eller briste. Fikk beskjed i dag. Hvilket betyr at magefølelsen min som sa at det ble jeg som fikk jobben var korrekt og at lørdagens spådame 1 og 3 som fikk spørmål om å se på jobbsituasjonen min fikk rett når de sa det ble et bytte .

Håper resten stemmer også. Uansett, med ny jobb så får jeg i hvertfall noe nytt å tenke på i ukedagene.

[Gjest gjest1]

Gratulerer med ny jobb! Det blir nok spennende og skremmende på en gang tenker jeg.

Ha en fin dag tante-Cata! Ny mandag, ny dag, nye muligheter veit du!

[Gjest gjest1]

Tror jeg skal ta et kurs i Tarot jeg, og starte som telefonspådame - jeg antar at man ikke får igjen pengene selv om spådommene ikke går i oppfyllelse.

Koster det virkelig så mye at du regner med en tusenlapp for for et par-tre samtaler? Big business jo

Kunne forresten godt tenke meg å ringe en sånn dame selv, for å høre hva som skjer med Liten fremover, før jeg blir helt ødelagt av alt sammen.

To mandagsklemmer til deg - man kan aldri få for mange

[Cata]

Tror jeg skal ta et kurs i Tarot jeg, og starte som telefonspådame - jeg antar at man ikke får igjen pengene selv om spådommene ikke går i oppfyllelse.

.........

Kunne forresten godt tenke meg å ringe en sånn dame selv, for å høre hva som skjer med Liten fremover, før jeg blir helt ødelagt av alt sammen.

←

Ja, det der med spåing ser virkelig ut til å være big business, så kanskje du burde prøve? Egen spå-hjemmeside med tittelen "Mysan myser" kunne vært noe . Jeg tror nok ikke "pengene tilbake" dersom varen ikke holder mål er noe tema der i gården.

Skjønner godt at du har lyst til å høre fremtidsvyene for Liten, men uansett hva man blir spådd så havner man i "vente og se" modus etterpå, så det finnes nok bedre ting å bruke pengene på. Men gjett om jeg forstår deg.

[Cata]

Æsj, uff. Forkjølelse vekk for en god stund siden, men i kveld har hosten tatt meg. Tror jeg skal logge av og smøre halsen med et godt glass.....vann. Og så skal jeg legge meg. Våknet klokka 3 i natt, da det hørtes ut som om vinden ville rappe taket mitt.

Vil ha taket selv, nemlig.

[Bettie]

Tak skal holde seg på hus - det er helt sikkert. Vinden har ikke noe med å røske det av huset. Sånn er det med den saken.

Gratulerer med ny, midlertidig jobb. Det kan jo bli spennende å oppleve et nytt miljø en stund.

Det finnes så mange typer terapier/samtaler, og graving i en fortid er sikkert ikke det som funker for deg. Piller kan stabilisere humøret noe, og det kan være godt å slippe berg og dalbanene. Håper du treffer på en person som du føler du er på bølgelengde med.

Nå får du ikke blåse bort i stormen.