Som Cata's dager går......

[Cata]

Ååååååh. I morges var jeg sååå nær å gripe telefonen og ringe ham. Avverget det i siste øyeblikk ved å tviholde på spådame-utsagn: "Det blir en gjenforening". Mulig jeg selv må gjøre noe for å fikse den gjenforeninga, men kan aldri tro tårevåt dame i telefon er det som skal til. Så jeg ringte gudskjelov ikke.

Men i morgen blir det kjapp telefon til bedriftslege for å høre om han kan kople meg med en psykiater Jeg kan ikke ha det slik i 7 måneder til. Det går bare ikke. Da kommer det til å være bare en våt flekk igjen av meg til sommeren. Dvs. egentlig blir det vel en heller tørr flekk. Så mye som jeg gråter i helgene så kan det ikke være mye fuktighet igjen når jeg kommer så langt.

Blir det for galt så får jeg heller oppsøke mannen ansikt til ansikt. Bedre det enn hysterisk telefonjakt. Vet ikke om denne adskillelsen gjør ham så mye godt heller. Sist jeg snakket med ham så han fryktelig grå og sliten ut, så jeg tror dette tar på ham også. Men om det var det at han ikke slapp fri fra meg, eller at han på en måte savnet meg eller hadde dårlig samvittighet vet jeg jo ikke. Jeg registrerte bare at han var blitt mange år eldre å se til i forhold til i sommer da vi enda var sammen.

Dette er vondt. Jeg føler mest på at det er vondt for meg, selvsagt, men jeg tror det er vondt for alle parter.

[reddelinnea]

Jeg er bare innom for å sende deg en stooooooooooor klem jeg

Lykke til i morra med ringinga

Håper du får en ok dag.

[Cata]

Takk, Linnea, i dag er dagen da klemmer behøves....

Stor dramadag i heimen. Eller rettere utenfor heimen. Kort sagt: Jeg brøt sammen. Jeg gråt og gråt og gråt... Og etterhvert ble jeg enig med meg selv om at riktignok er et løfte et løfte, men når det begynner å gå så på helsa løs som dette her, så må det kunne tåles et lite brudd.

Så jeg ringte mannen

Ville fortelle ham om at jeg sliter fryktelig nå og høre om det kunne finnes en løsning som gjør at jeg kan klare meg uten antidepressiva. Og så ville jeg be ham om å ta kontakt i juni for den stoooore praten.

Han svarte ikke. Jeg fortsatte å ringe - ikke nonstop, selvsagt men... Intet svar. Så satte jeg telefonen over på skjult id. Ikke svar. Da hadde jeg begynt å kaste lengselsfulle blikk på sovetablettene i skapet, så jeg fant ut at det tryggeste var å komme seg ut før jeg tippet over streken og gjorde noe mer enn å se.

Så jeg kjørte hjem til ham.Ingen hjemme. Bestemte meg for å sette kursen mot studiested i fall han ikke hadde vært hjemme i helga. Så fikk jeg heller ringe underveis og se om jeg kunne få istand et møte over en kaffekopp et sted.

Ankom studiested uten svar. På hybelen var han heller ikke - fanken også. Så jeg satte kursen hjemover. Da svarte han omsider. Han var underveis mot studiested. Jeg sa jeg kom i motsatt retning og spurte om vi kunne ta en kaffekopp på en kro som lå ca. midt mellom oss.

Jo, det var greit.

Tårene mine tørket fluksens. Endelig skulle jeg få litt lindring. Dette kunne jeg leve lenge på.

Men, akk, hvor lenge var Eva i paradis. Tja, lenger enn meg i allfall. Akkurat idet jeg skulle svinge av til kroa, tikket SMS inn. Han kunne ikke møte meg likevel. Han hadde svart litt for kjapt, det var et møte han ikke klarte.

Hæ?? Møte på en søndag kveld? La gå at han hadde feilregnet så vi ikke kunne møtes, men da kunne han ringt og sagt fra. Så jeg ringte og ringte.Ikke svar. Sendte melding med om han kunne være så snill å ta telefonen eller ringe etter møtet, for her var det litt krise i kveld. Og han skulle få fred etterpå, men nå var det noe jeg så gjerne skulle snakket med ham om.

Ikke svar.

Gråt gikk over fra "silende tårer" til "krampaktig hikst" . Jeg ble nesten redd meg selv. Til slutt satt jeg bare og ynket meg. Herregud så glad jeg er for at ingen så eller hørte meg. Jeg hadde bare spurt om vi kunne drikke en eneste kopp kaffe sammen....

Kom jo hjem omsider og leste meldingen en gang til.... Oj , da gikk det opp for meg at jeg sannsynligvis hadde feiltolket. Det var ikke det at han skulle på et møte som gjorde at han ikke kunne treffe meg, det var meg han ikke klarte å møte. Da stemmer det hele, med at han ikke svarte etterpå også. Han klarer ikke møte meg. Juhuuuu, da er det en eller annen følelse der likevel. Om det er forlegenhet, redsel eller hva det nå er så er det iallfall en følelse. Eller kan det være kjærlighet? Det kan være en blanding av de tingene for alt jeg vet, men han er i hvertfall ikke uten følelser når det gjelder meg. For da ville han ikke trukket seg unna slik. Det er ikke bare jeg som sliter. Det er en trøst. Det er ikke pent tenkt, for egentlig vil jeg jo at han skal ha det bra - men helst ikke på min bekostning.

Tårene tørket tvert. Det er fremdeles ille, men bare det å få en visshet om at jeg ikke er likegyldig for ham får meg til å føle meg bedre. Så jeg sendte en siste melding med min nye tolkning av hans melding og sa at hvis det var slik så var det OK, og forklarte at jeg ville egentlig først og fremst ha hans ord på at vi kom til å snakkes i juni. Så avsluttet jeg med å si at jeg fremdeles er glad i ham. Håper han ikke sletter den ulest. Og....en av de tingene spådame nr. 2 sa, var at han for tiden var på grensen til å være deprimert og at han tenkte mye på meg. Stemmer det med reaksjonsmønsteret tro? Jeg synes det. Så nå er det like før jeg begynner å tro på spådommen for alvor.

Jaja, da er det bare å krabbe tilbake i "pause-hiet". Vil han ikke, så vil han ikke. Og i morgen skal bedriftslegen få løyve til å sende meg i psykiaterens klør.

Nå skal jeg ta et lite sveip her og så legge på rent sengetøy. Det har vært rengjøring i Cata-heimen i dag. Grønnsåpeduften har bredd seg i krokene. Må vel ta en dusj også, siden jeg har rent sengetøy. Blir godt å legge seg.

[Cata]

Hvis han har følelser for deg, så hvorfor tar han ikke tlf, selvom du ringer gjentatte ganger?

←

Eh...fordi han ikke vil høre på bebreidelser, kanskje? :klø: Eller fordi han ikke orker å møte meg ansikt til ansikt fordi han innerst inne vet at han ikke oppfører seg helt pent? Fordi han ikke vet hva han skal svare på det jeg spør om (selv om han ikke vet hva jeg skal spørre/snakke om) ? Det kan være så mange grunner. Han er av typen som stikker av når det blir for mange og tunge følelser. Han ville ikke orket en tårevåt Cata (som om jeg ville sittet snufsende på en veikro...). Det kan være så mange grunner. Han stenger meg ikke av dersom han stiller seg helt likegyldig til meg. Da ville han ikke hatt problemer med å møte meg. Så følelser er der. Hvilken type følelser, ja, det skulle jeg gjerne visst også.

Kanskje du skal ringe spådamen en gang til, Cata?

←

Ne-hei... Nå har denne verdens spådamer fått nok av mine penger for en stund. Nå får andre brødfø dem. Også første gang jeg ringte ba jeg henne bare se på kjærlighetslivet mitt, og på spørsmål om det var en bestemt hun skulle se på måtte jeg jo nesten svare ja. Ellers sa jeg ingenting. Uansett hvor mange ganger jeg måtte finne på å ringe så vil de nok spørre etter det. Tror ikke jeg er den første "desperate dama" som har denne problemstillingen. Sannsynligvis er det et av de hyppigst forekommende spørsmål i den verdenen. Men hun traff bra på beskrivelsen av ham, så jeg får bare håpe den biten med gjenforening stemmer også . For å si det slik: spådommen har økt håpet mitt fra ca. 40% til 45%, men det skal nok mer til enn en teletorgspådom for å overbevise meg om at dette kommer til å gå bra til slutt. Men ikke søren om jeg gir opp! Jeg fortjener å bli lykkelig en dag jeg også. Nemlig!

Og i dag sendte jeg mail til bedriftslegen med beskjed om at jeg aksepterer å bli plassert i psykiaterens armer- billedlig talt, altså.

[Bettie]

Kjære Cata

Skulle gjerne lånt deg en skulder å gråte på. Det er så tungt å gråte sånn alene.

Og jeg blir så irritert på den mannen. Han burde virkelig ha mannet seg opp og møtt deg, men det er vel ikke hans natur, det.

Det var godt du tok deg en tur ut når du syntes at pillene begynte å virke forlokkende. Det er egentlig ingen god løsning, vet du.

Jeg håper at du kommer i kontakt med en person som lar deg få utvikle samtalene i din takt og på dine premisser - samtidig som vedkommende klarer å gi deg både motforestillinger og forestillinger som utfordrer deg - når du er klar til det.

Det er vondt å lese at du er så trist, og jeg håper at hjelpeapparatet kan gi deg en god hjelpende hånd.

Stoor klem til deg.

[Cata]

Kjære Cata

Skulle gjerne lånt deg en skulder å gråte på. Det er så tungt å gråte sånn alene.

Og jeg blir så irritert på den mannen. Han burde virkelig ha mannet seg opp og møtt deg, men det er vel ikke hans natur, det.

←

Tusen takk, men jeg er en elendig "skuldergråter". Ikke så mange som får se tårer på de Cata'ske kinn. Er flinkest til det bak egne gardiner - eller i egen bil....

Han burde mannet seg opp, ja. Han har jo egentlig ingen grunn til å gjemme seg. Såvidt jeg husker har jeg ikke "kjeftet på ham" siden bruddet, og jeg har heller ikke hulket på skulderen hans eller tryglet og bedt og gjort det pinlig for ham på det viset. Jeg har snakket i en rimelig rolig og grei tone hele tiden, så det burde ikke være noen grunn til å stikke av. Men han gjør det likevel. Begriper fremdeles null, -vi snakket jo sammen i 5 år, så hvorfor det er umulig nå aner jeg ikke. Kan gjette på alle de tingene jeg har listet opp i et innlegg ovenfor her, men siden alt det der er så fjernt fra min egen tankegang så klarer jeg ikke sette meg inn i det.

Dårlig samvittighet er kanskje det nærmeste jeg kommer en fornuftig forklaring, for har man det så kan det være vanskelig å ta kontakt. Husker jeg måtte ta skikkelig sats for å kontakte en venninne igjen for noen år siden, etter at jeg mer eller mindre frivillig hadde kommet til å si noe som såret henne. Men jeg tok kontakt, og saken løste seg etter ca. en dag. Vi er fremdeles gode venninner.

[Bettie]

Du er vel som mange av oss - vi viser ikke sårene våre til noen. De slikker vi i ensomhet, godt gjemt fra andres blikk - så sant vi kan.

Du skal ikke se bort fra at det er en stor porsjon dårlig samvittighet som ligger der, og den kan bli vemmelig å håndtere hvis den bli liggende for lenge og vokse seg stor. Men han har jo gitt et løfte, så det bør han holde.

[Gjest gjest1]

Ikke godt å være deg om dagen, men jeg kan "trøste" deg med én ting, og det er at om hundre år er allting glemt. (So what... ja, helt enig..)

Jeg har forresten noe annet jeg pleier å trøste meg med også: Alt skjer med en hensikt, selv om det kan være stritt og meningsløst mens man er midt oppi det.

Jeg finner ingen mening selv, i det jeg må igjennom med Liten, men kanskje hun kommer styrket ut av det for sin egen del... om hundre år.

Sånn må jeg tenke for å overleve, og du kan godt få låne dem av meg.

[Cata]

Ja, der er jeg enig med deg Mysan. Det meste har en mening, eller man kan trekke en mening ut av det i ettertid. Men jeg skulle jammen ønske noen hadde satt opp "læreplanen" så man var en smule forberedt på leksjonene i livet.

Ser fram til "om hundre år". *savner skuldertrekksmiley*

[Cata]

Har det ikke gått 100 år snart?

Jeg orker ikke mer.... Ikke det at det har hendt noe nytt altså, det er jammen ille nok som det er. Men jeg er så sliten at jeg klarer ikke gråte engang. Vil gjerne, men klarer det ikke. Enda er dette bare en skarve kjærlighetssorg, mens andre mennesker her inne (og sikkert utenfor KG) virkelig har problemer.

Men at andre har det langt verre, hjelper liksom ikke meg nå om dagen. Jeg tar meg sammen på jobb og har vært kontorets muntrasjonsråd i dag. Godt jobba. Det straffer seg nå i skrivende stund. Alt er sagt før, men atter en gang forekommer det meg at jeg hadde fortjent å være lykkelig litt lenger enn skarve 1-2 år. Hele livet har jeg vært alene. Ja, jeg har forelsket meg. Menn har forelsket seg i meg. Men ikke før nå fant jeg den som jeg ønsket og våget satse på, og så er alt blitt så vondt og vanskelig. Jeg ville aldri ha trodd det for et år siden. Jeg fleipet litt med at vi skulle gifte oss om et par år dersom vi ikke begynte å slenge gryter og panner i hodet på hverandre før den tid. Herregud som jeg skulle ønske at han kunne slengt en gryte. Da ville han i allfall vært nærmere. Jeg trodde jeg var sterk nok til å takle et eventuelt brudd. Jeg hadde aldri ventet at jeg ville bryte så totalt sammen.

Så lite kjenner man altså seg selv.

Og jeg tror jeg kjenner meg bedre enn de fleste.

Den største sperren sitter i hodet mitt. Jeg er noe bortimot verdens staeste menneske så derfor klarer jeg ikke gå inn for å fri meg fra ham. I mitt hode blir det da slik at hvis jeg skyver ham ut av tankene, så vil vi aldri få orden på dette her. Så jeg holder på ham. Selv etter en skyllebøtte som på søndag tviholder jeg på ham i tankene mine. Det gjør så vondt, så vondt. Han har også hatt et tøft liv. Mye motgang, spesielt de siste årene før vi ble sammen, så jeg ønsket virkelig at han skulle få et godt liv med meg. Jeg var villig til nesten alt for å støtte ham slik at han kunne bygge seg opp igjen etter flere års påkjenninger. Og han sa det selv: "Alt er så lett med deg." Det var før, det, og ikke nå. Nå er tydeligvis alt så tungt når det gjelder meg. Hvorfor? Alltid dette kvernende hvorfor. Tankene går i ring og jeg har et hav av mulige løsninger, men det hjelper lite når jeg ikke vet. Det føles så....naturstridig. I den lange perioden da vi bare var venner snakket vi så fritt om alt. Vi var så trygge på hverandre og på at vi ville den andre vel. Det er derfor jeg har slike problemer med tausheten. Når man har snakket sammen i meer enn 5 år, så er dette helt naturstridig. Uansett hva det er, så burde det ikke være for vanskelig å ta opp.

Hvorfor kan det ikke komme en eller annen og plassere oss i et rom og nekte oss å komme ut før vi har kommet til en forståelse? Jeg trenger en mekler, men det er ganske vanskelig å få det til når han ikke vil. Jeg er vant til å jobbe for å få tingene slik jeg ønsker, men denne gangen finner jeg ingen innfallsvinkel. Jeg må bare strekke meg til det ytterste for å klare ventetiden. Jeg trenger å dopes ned. Nå!

Legen som ivret så for å sende meg til psykiater har ikke latt høre fra seg. Jeg gav ham "lov" pr mail i går, og hadde vel forventet en eller annen tilbakemelding. Dengang ei. Har ikke hørt et ord så langt, og jeg nekter å ringe. Da skal det virkelig være krise.

Hvis det er slik at alle mennesker har en skytsengel, så fortjener neimen ikke min noen lønnsforhøyelse i år!

[Gjest lillelou]

[Cata]

Søren også. Der logga mannen seg på MSN akkurat i det jeg åpnet min. Og så snart han så meg så skvatt han ut igjen. Og så jeg som ikke tenkte å kontakte ham en gang....eller....altså.....jeg tenkte nok , men jeg ville ikke gjort det, for i kveld er jeg ikke hysterisk selv om jeg er trist og sliten. Det er så vondt når han gjør slikt.

[Bettie]

Oj da - han er jammen skvetten. Jeg - som ikke kjenner ham - tolker det som dårlig samvittighet.

Synes det skyttsengelen din kunne komme hjem fra ferie nå. Trodde sikkert at det ikke var behov fordi alt gikk så bra, vet du.

Kjærlighetssorger er ikke å kimse av. Det er sterke følelser i sving, og problemene er virkelige nok. Tror egentlig ikke på å gradere problemer etter hvem som har det verst, for man kan ha det ille på mange måter - og vondt gjør det uansett.

Du har rett i at mye sitter i hodet, men noe sitter vel andre steder også. Hodet ditt vil ikke gi slipp på ham, i hjertet ditt sørger du over at han er borte - og kanskje over det du kan oppleve som et svik - han er ikke der for deg - nå.

(gjetter og gjetter)

Det er synd legen ikke har gitt deg en tilbakemelding, for det burde han ha gjort. Antagelig undersøker han hvilke muligheter som finnes slik at han kan komme med et helt konkret tilbud til deg. Får du ingen tilbakemelding, får du bite hodet av stoltheten og ringe. Trenger ikke være desperat for å gjøre det, vet du.

Det er leit at du er så trist og har det så vondt. Klem til deg fra meg

[Cata]

Oj da - han er jammen skvetten. Jeg - som ikke kjenner ham - tolker det som dårlig samvittighet.

Synes det skyttsengelen din kunne komme hjem fra ferie nå. Trodde sikkert at det ikke var behov fordi alt gikk så bra, vet du.

←

Jeg er kanskje slem, men han fortjener jammen en dose dårlig samvittighet.

Skytsengelen sitter vel fast på en flyplass tenker jeg. Og så er'n sur fordi jeg ikke vil innstille ham til lønnsforhøyelse. Synes jammen han kunne hive seg på et tog når flyet ikke går..... Nå burde han gjøre litt nytte for seg igjen.

[Luise]

Jotakk Cata, B-B blir bare bedugget blot man lukker vinduerne i, ellers tar jeg bare på meg pelsen å åpner begge vinduerne samt luftslusen i snuten av hende så dugger hon faktiskt ikkje mer, å jeg vil lage om på defrostern osse så det kommer mye mer trykk på lufta i kabina.

:smilejente:

[Cata]

Jaja... Nok en dag nærmer seg slutten. Tårevåt ettermiddag, men legen har rekvirert psyk. (& pille???) Ringte og sjekket i dag. Får vel høre noe i løpet av en ukes tid, selv om det ikke dermed er sagt at jeg får time på øyeblikket. Men siden dette er et ganske lite sted så håper jeg det går raskere enn om jeg hadde bodd i en storby med milelange ventelister.

Fikk høre litt nytt om "kanskje-jobben" min i dag. Sjefen kom inn og hadde en liten peptalk med meg. Måtte jo forklare ham at jeg ville se hva dette dreide seg om først. Det å starte i ny jobb er som tidligere nevnt ganske tøft og når jeg sliter så på hjemmebane så er det ikke allverdens krefter å ta av, så jeg måtte nesten se om jobben lå såpass innenfor mitt kompetanseområde at det ikke ble enda mer stress.

Prosjektbeskrivelse kom pr. mail og -hurra- det er noe jeg kan gjøre. Jeg vet det. Vet ikke hvor bra jeg kommer til å gjøre det, men jeg har i hvertfall såpass peil at jeg ikke kommer til å krasje hele greia. Så jeg skal satse på at det blir meg og ikke min kollega som blir den erfaringen rikere. Jeg er tilhenger av å gripe de sjansene som dukker opp.

Nemlig.

Gråte kan jeg heller gjøre på kveldstid.

Hmmmm, lurer på hvorfor sjefen min prøvde å "overtale" meg til å satse på dette utlånet? Vil han bli meg kvitt? Håper ikke det, og jeg har en følelse av at det var godt ment.

Ønsk meg lykke til på intervju i morgen.

[Bettie]

Det er sikkert godt ment fra sjefen din. Jeg har i høst sluppet fra meg en ansatt jeg overhode ikke ville kvitte meg med, og som har gjort en kjempejobb - for at han skulle få muligheten til å prøve noe annet. Han er bare på utlån en stund, Kommer han tilbake, får jeg igjen en ansatt med en bredere erfaring. Skal se det er slik sjefen din tenker på deg også.

Kommer han ikke tilbake ville han ha forsvunnet fra meg uansett.

Lykke til med intervjuet i morgen

Endret 9. november 2005 av Bettie

[Cata]

Sukk. Nå sitter jeg og ser lengtende på PC'n. Mannen logget seg nettopp på MSN, men nå har jeg satt min profil som utlogget, så nå stikker han ikke av. Hva får en voksen kvinne til å gjøre slikt? Føler nesten en slags bisarr kontakt med ham, bare fordi han er logget på.

Herregud! Patetiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiisk

Endring nr. 1:

Prøvde som et eksperiment å sette min profil til "Borte" et øyeblikk, og der skvatt han ut gitt. Litt etter at jeg hadde satt meg som "frakoplet" var han der igjen. Kanskje ikke bare jeg som er patetisk? Men nå får jeg bare forbli frakoplet, så ikke den stakkars mannen får full panikk.

Endring nr. 2:

Egentlig er jo han like sprø som jeg, bare på en annen måte. Gjett om vi hadde fortjent hverandre.....

Endret 9. november 2005 av Cata

[Gjest gjest1]

Ikke patetisk Cata, men vondt og vanskelig. Huff. Det er ofte vanskelig for meg å finne noe støttende å si fordi du er så klar over situasjonen selv. Dessuten er det faktisk umulig for meg å vandre inn i livet ditt, inni hodet og hjertet ditt, og ta bort alt som gjør vondt - selv om jeg gjerne vil det.

Håper bare så inderlig at det kommer en skikkelig god dag snart, hvor du kan få tenkt på litt annet og faktisk hatt det fint.

Natta Tante-Cata.

[Gjest gjest1]

Kan ikke si noe annet... det du skriver om er noe av grunnen til at jeg vokter meg vel for å forelske meg. Det er altfor altoppslukende - både i startfasen og i den fasen du er nå, med avslutning, og sånt orker ikke jeg å forholde meg til. Man klarer jo ikke å tenke på noe annet jo, og som du sier, sitter på msn og føler at man har en slags kontakt bare fordi man er logget på samtidig - som å sitte i samme rom på en måte. Det er slitsomt, slitsomt og slitsomt, og jeg håper jeg aldri behøver å føle det igjen. Stakkars deg