Gå til innhold

Som Cata's dager går......


Cata

Anbefalte innlegg

Ja - det er ofte lurt å sette ord på både lengsler og sorger. Dagdrømmer kan være gode å ha, de.

Jeg tenkte mer på at du har bestemt deg for at avbruddet mellom deg og mannen er en pause, og at du har bestemt deg for hvordan du ser for deg din framtid sammen med ham - enn på hva han mener med pausen. Og så lenge du har bestemt deg for at det er snakk om en pause, hvor fortsettelsen forhåpentligvis er et liv sammen med mannen, kan du jo ikke tillate deg å sørge over et fullstednig brudd. Tillater du deg den sorgen, kan du jo ikke samtidig jobbe mentalt for at dere skal fortsette et samliv. Det var det jeg mente med å tillate seg å sørge.

Men jeg kan godt være helt på feil potetjorde.

Uansett håper jeg formen er bedre, at bihulene ikke gjør så vondt og at hosten er snillere.

Klem til deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Bettie, du har aldeles rett. Det er jeg som er på feil potetjorde denne helga!!! Det er bare så vanskelig å tenke på pause som pause når jeg sitter her og depper. Men du har helt rett. Her gjelder det å konsentrere seg om at dette skal gå bra.

*og der skvatt Cata opp 2 trappetrinn*

Tusen takk for høyst tiltrengt snuoperasjon i øverste etasje. :klem:

Forøvrig så har bihulene nå fått seg såpass mange omganger med saltvann at det begynner å hjelpe. Det skvalper ikke lenger inni der. (Hmmm, kanskje derfor jeg har vært ekstra deppa i helga - gørra har trengt ut i hjernevinningene???? :klø: ) Hosten er der, men jeg tror jammen mikro-whiskyen fra i går hjalp. *hikk....er ikke vant til å drikke*

Tusen takk, lillelou, etter lang tids feriekoloni i mine øvre luftveier ser det nå ut til at basselusker og virus så smått er i ferd med å flytte ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk Swan, alt hjelper....håper jeg. :ler:

Nå har jeg vært på nett og trøste-shoppet. Etter all sippinga, så trenger jeg definitivt en øyekrem, så Strawberrynet ble redningen. Må jo holde stilen fram til juni (og dessuten skal jeg på jobbetur om noen uker...)

Bare så synd at jeg fikk kjempelyst på en PC mappe også. Da kan jeg ha PC'n i kofferten og slipper å drasse på PC'veska når jeg skal på sånne småturer. Hmmmm :klø: .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh- nettshopping! KJøpte du noe til meg også eller? :ler: Jeg skulle gjerne hatt en krem som får meg til å se litt eldre ut. Finnes det tror du? HIHI.

Fælt at helga di var så ille. Får reint dårlig samvittighet jeg, for at min helg for en gangs skyld var ganske ok. Uffe. Det er ikke greit å ikke ha noe nettverk. Jeg kan forstå det. For så lenge man er ung, går på skole osv. så finner man alltids mennesker å omgås fordi andre igjen kjenner noen osv. Trist å høre Cata, virkelig. For den lista du laget stemmer nok akkurat. Du er morsom, snill og grei - og helt sikkert en snasen og vakker dame også! Smart er du og. Så det så.

Men, men. Det er bare å adoptere, så har du noen å deppe sammen med i helgene - også kan jeg dra deg med på fjortisfester i langsvekkistan - og lære deg å danse på bordet! :ler:

Livet skal faen ikke være lett, rett og slett. Det er noe skikkelig dritt. Sorg er vondt-vondt-vondt. Jeg aner ikke hvordan du har det, for jeg har aldri vært i noe forhold på samme måte som deg. Sorg over døde er en ting, men å sørge over mennesker som fortsatt finnes i levende live er noe helt annet. Mekanismene er de samme, men håpet blir liksom slått på og av hele tiden. Slitsomt.

Du er en super dame, Cata!

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh- nettshopping! KJøpte du noe til meg også eller?  :ler: Jeg skulle gjerne hatt en krem som får meg til å se litt eldre ut. Finnes det tror du? HIHI.

Hmmm, rynkekrem med motsatt fortegn kanskje? :ler: Tror ikke de har det i utvalget, nei. Kanskje noen burde finne det opp?

Fælt at helga di var så ille. Får reint dårlig samvittighet jeg, for at min helg for en gangs skyld var ganske ok.

Uffda, det må du ikke ha, kan du skjønne. Bare fordi jeg "velger" å deppe, så kan jo ikke alle andre gå rundt og synes livet er trist for det. Høres litt teit ut å si at jeg velger det, men på en måte er det sant. Deppinga sitter jo i mitt eget hode, så i så måte er det jeg som velger det. Jeg kunne jo "bare" trukket på skuldrene og sagt "for en dust" og ikke brydd meg mer. Men av-knappen virker dessverre ikke så godt.

Ja, den lista ja. :ler: Når man har kjærlighetssorg skal man vel i følge boken gå rundt med dårlig selvtillit og føle at man ikke er god nok. Men det gjør jeg altså ikke. For jeg er temmelig sikker på at jeg er god nok, og faktisk en av de beste han kunne finne. Både med tanke på seg selv og resten av familien. Bare så synd at han ikke er enig med meg for tida, eller at han ikke er villig til å ta konsekvensene av at han er enig. Jeg var akkurat det han trengte en periode og jeg er nokså sikker på at jeg fortsatt er det han trenger. Men han må også få øynene opp for det - og det må han dessverre gjøre helt av seg selv.

Livet skal faen ikke være lett, rett og slett. Det er noe skikkelig dritt. Sorg er vondt-vondt-vondt. Jeg aner ikke hvordan du har det, for jeg har aldri vært i noe forhold på samme måte som deg. Sorg over døde er en ting, men å sørge over mennesker som fortsatt finnes i levende live er noe helt annet. Mekanismene er de samme, men håpet blir liksom slått på og av hele tiden. Slitsomt.

På en måte er det verre å sørge over levende. Ikke at jeg ønsker livet av noen altså, men når folk er døde så er de det. Helt. Borte vekk. Når de er i live så er det ikke like legalt å sørge, og dessuten vet man at tapet er noe som noen har valgt å utsette en for. Når noen dør er det som regel ufrivillig. Så det gjør dobbelt vondt. Først er det vondt fordi han ikke er her og så fordi jeg vet han har valgt å ikke være her. Så alt jeg kan håpe på er at han velger om igjen etterhvert.

Jeg er enig. Av og til er livet noe dritt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, du sier mye der Cata. Hmm... Vi får bare krysse hender og føtter og be til høyere makter (som jeg ikke tror på...) om at alt går bra til slutt. Neste gang jeg står under en bro og toget kjører over,skal jeg ønske at Cata får tilbake mannen - eller finner noe ENDA bedre til og med. ;)

Og forresten. Det er ikke sikkert du har smittet meg med grinesyken. jeg tror jeg har smitta deg for lenge siden, jeg. Nemlig.

God natt tante Cata! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Halloooooo. Konkurranse om hvem som har smittet hvem med grining - det hører ikke trappekameratene til. Her er det bare å ta et grundig tak med papirlommetørklet før vi haler og drar hverandre litt opp igjen.

Håper dagen din ikke har vært så ille i dag, Cata.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cata, jeg må spørre deg om noe. Nå går jo du og holder i live følelsene du har for denne mannen, og kanskje, jeg sier bare kanskje, er dette en måte han gjør det slutt med deg uten å lage for mye styr rundt det. Om litt over to hundre dager skal du snakke med ham og be ham gi deg et klart svar, og du sier at du VIL beholde vennskapet med ham, om det kommer til et endelig brudd.

Spørsmålet mitt er: Vil du klare å bare være venn med ham når du er så glad i ham som du er, og hele tiden ønsker noe mer? Vil ikke det bare være å pine seg selv, hvis det er sånn det går?

Akkurat der har jeg vært også, og det er derfor jeg spør.

Jeg hadde en kjæreste som jeg ble veldig glad i, og som var med meg gjennom brystkreften min og operasjonen og helt til den dagen jeg fikk vite at jeg var frisk. DA dumpet han meg.

Vi var venner i et par år, før vi møttes og ble kjærester , jeg traff ham på nett og han bor ikke langt unna.

Da han dumpet meg ble jeg sinna og fryktelig trist, for han tok ikke bare fra meg kjæresten min, men han tok fra meg en skikkelig fin fyr som jeg betraktet som en venn og som jeg kunne snakke med og le med... og DEN fyren savnet jeg mer enn den kjæresten han var.

Jeg ville også på død og liv beholde det vennskapet, men det funket ikke. Min skjulte agenda var jo å snike meg innpå ham i et bakholdsangrep og la ham se at det var meg han ville ha allikevel. Vi endte opp som elskere en stund, på hans premisser fordi jeg var villig til å ofre det meste for å få lov til å være sammen med ham de små minuttene han kunne avse til meg. Men det gikk en grense.

Nå har jeg vært forbannet på ham i to år i ettertid, fordi han ødela alt, men vi har såvidt begynt å ta opp litt kontakt igjen nå, på helt vennskapelig basis, og nå er det ikke vanskelig for meg, for nå har jeg ingen følelser for ham lenger som noe annet enn en innmari kul og herlig fyr som jeg liker å tilbringe tid sammen med innimellom.. men det har tatt snart fem år og komme dit.

Jo det var altså; vil du klare å bare være venn med ham når det er helt tydelig at du faktisk elsker ham? Vil du makte at han flytter tilbake til kona for å bli, eller at han eventuelt treffer en annen han vil dele livet sitt med?

Min skaubjønn har hatt et par-tre forhold etter meg, og det gir ingen god følelse å føle at JEG faktisk ikke var bra nok...men nå er det greit. fem år...

Men jeg føler så innmari med deg, jeg vet jo hvordan det føles. Jeg mente jo også at han var mannen i mitt liv. Så snill, så omtenksom... når andre har med seg blomster på sykebesøk, kom han med en liten stoffhund med sørgelige øyne til meg. Selv om jeg bare var innlagt i fire dager og selv om det er langt fra Nesodden til SiA i Lørenskog. Han insisterte...han var mannen i mitt liv...

Nei guri... når jeg leser nå hva jeg har skrevet, så begynner jeg å lurepå meg selv... har jeg fremdeles en skjult agenda? :ler:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Cata, jeg må spørre deg om noe. Nå går jo du og holder i live følelsene du har for denne mannen, og kanskje, jeg sier bare kanskje, er dette en måte han gjør det slutt med deg uten å lage for mye styr rundt det. Om litt over to hundre dager skal du snakke med ham og be ham gi deg et klart svar, og du sier at du VIL beholde vennskapet med ham, om det kommer til et endelig brudd.

Spørsmålet mitt er: Vil du klare å bare være venn med ham når du er så glad i ham som du er, og hele tiden ønsker noe mer? Vil ikke det bare være å pine seg selv, hvis det er sånn det går?

Javisst holder jeg følelsene i live. Og selvsagt er dette hans måte å gjøre det slutt på uten bråk. Tror du jeg er dum som ikke ser det? Har du ikke av mine tidligere innlegg forstått at jeg ser at det er den mest sannsynlige årsaken? Likevel prøver du stadig vekk å fortelle meg noe jeg så altfor godt ser muligheten av.

Aner ikke om jeg klarer å være bare venn med ham, men jeg klarer ikke være uten ham. Alle sier det blir så mye bedre når vi ikke har kontakt osv. og jeg kan fortelle deg at hver ny dag uten ham er jævligere enn den forrige. Jeg vil ikke gi slipp på ham. Jeg nekter meg selv å gi slipp på ham. Det er ikke aktuelt å gi slipp på ham. Som noe som helst, venn, kjæreste, whatever....

I det øyeblikket han gir meg "dommen" så kommer jeg til å falle sammen i en slik grad at kroppen før eller senere gir opp. Det er jeg overbevist om. Det er ikke snakk om å ta livet av seg, men det er snakk om å slutte å leve. Det kommer ikke til å være mer igjen av den viljen som får mennesket til å gå på og utkjempe nye slag.

Jeg har kjempet mot meg selv hele livet og jeg orker ikke begynne den kampen om igjen. Jeg bor et sted jeg hater. Har en jobb som blir kjedeligere og kjedeligere dag for dag. Jeg har ingen venner i nærmiljøet. Familien min bor milevis unna. Uten ham har jeg rett og slett ingen grunn til å ville leve. Han var det lyspunktet som fikk meg til å holde ut tilværelsen her. Og med ham i livet mitt gjorde jeg mitt beste for å engasjere meg i andre ting også - trim, sammenkomster på jobb, reiser for å besøke venner osv. Vissheten om at man aldri kan basere sitt liv på bare ett menneske gjorde at jeg anstrengte meg for å gjøre andre ting også. Nå har jeg til og med mistet den motivasjonen. Selv aktiviteter som aldri omfattet ham i det hele tatt virker nå meningsløse.

Om han går tilbake til kona, kan vi ikke være venner - for selv om jeg ikke var årsak til at han brøt med henne, så er hun naturlig nok ikke spesielt glad i meg. Om han finner en ny er det tvilsomt om vi kan være venner. Det er helt uinteressant for meg hva han velger å gjøre så lenge han ikke kommer tilbake til meg. Jeg kan ikke styre hans liv. Men jeg kan styre mitt liv. Og jeg nekter å gi ham opp. Ikke nå, ikke om 200-og-noen-dager. Ikke til neste år..... Uansett hva dere her inne sier er sunt eller riktig, så gir jeg ham ikke opp. Aldri! Jeg kommer ikke til å forfølge ham eller noe slikt. Ingen "stalking" eller telefonterror eller noe som helst annet som en "hunndjevel" kunne finne på. Så lavt synker jeg ikke. Men jeg gir ham ikke opp. Før kommer jeg til å gi opp meg selv.

Det er mange mennesker med større problemer enn jeg, objektivt sett. Du er kanskje en av dem. Andre mennesker takler kjærlighetssorg på den "riktige" måten. De gir opp når ting ikke fungerer lenger og går videre med livet. Det kunne jeg også gjort for noen år siden, mens jeg ennå hadde krefter igjen. Men det har jeg ikke nå. Mer enn 30 års kamp med meg selv for å lære å stole på folk har slitt meg ut. Jeg har rasjonalisert meg gjennom år med angst, mobbing, utfrysing, ensomhet.... Og jeg har klart det fint. Steg for steg har jeg bygd meg selv opp til et normaltfungerende menneske - uten hjelp av psykologer og familie. Og jeg tror jeg har klart det bra. Jeg har skaffet meg venner. Gode venner. Jeg har en god utdannelse, en god jobb (selv om jeg altså synes den blir stadig kjedeligere). Etter alle solemerker er jeg vellykket. Men denne kampen klarer jeg altså ikke utkjempe. Så derfor vil jeg be deg og alle andre som føler trang til å snakke noen til rette i kjærlighetsspørsmål - ta en tur på "Samliv og relasjoner" der folk faktisk spør om råd.

Jeg ønsker ikke fornuft nå. Selv så irrasjonelt som jeg opptrer for øyeblikket så mangler jeg ikke evnen til å tenke rasjonelt. Dette er det eneste stedet der jeg tillater meg å droppe "være glad" leken. Utad har jeg tatt meg sammen. Jeg omtaler ham som eks'en uten å blunke og ser ut som en helt normal dame som er i ferd med å hente seg inn igjen etter et brudd. Her er det stedet der jeg kan få ut sorgen og fortvilelsen og savnet uten å plage mine omgivelser, og det skal hverken du eller noen andre få ta fra meg. Den som blir plaget av det her inne, kan nemlig gå og lese i noen annens dagbok. Jeg har drøye 200 dager der jeg skal prøve å opprettholde illusjonen om at dette kan gå bra - om ikke til sommeren så en gang senere i livet. Og den illusjonen er vanskelig nok å bygge opp om ikke folk kommer inn her og på død og liv forsøker å rive den ned.

Jeg forsøker å skape en livsløgn her....-ikke forstyrr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hallo Cata

Hvordan går det med deg? Håper ikke dagene har vært helt svarte. Har det skjedd noe mer som gir deg et hint om at spådamen har rett?

Dette er din bok, Cata, ditt luftehull, og du skal gjøre det du føler er riktig for deg her. Du er en oppegående dame, og du har har evne til å analysere det du vil og det du gjør - og det er dine egne analyser. Og du kan reflektere over dine valg.

Men valget er helt ditt, og hvordan du vil uttrykke det, det er opp til deg, vet du. Stor klem til deg.

Jeg håper du har en rimelig god kveld i kveld

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hihi, nei Bettie, spådamen sine tegn kan jeg visst se langt etter. Men jeg hadde jo ikke ventet annet heller, så det er greit nok. Jeg fikk nå i allfall et snev av spenning i en måneds tid. Men jeg morer meg fortsatt med forutanelser... Drev og surfa litt på nett i går og kom til en "gratis horoskop side" og slengte inn fødselsdatoen. Det var litt sånn "hvilket spørsmål vil du ha svar på" med forhåndsbestemte valg og der var det et spørsmål som gikk på "gjenforening med ex" eller noe slikt. Og bare så det er sagt - jeg har mindre trua på horoskop enn på spådamer, og det sier ikke lite. Dvs. jeg tror de treffer sånn noenlunde på personlighetstype, av en eller annen grunn - men ikke på fremtiden. Så jeg fikk svar på mail:

"The analysis of your astral skies during this period clearly shows that love is set to come back into your life. As I have already told you, I have taken the time to double-check everything I am now telling you because I didn't want to give you any false news as I know that you are currently asking yourself a great deal of questions about your future. To be blunt I can also see that you feel that your love-life has abandoned you and that you are missing someone very strongly."

Meget oppløftende, ikke sant??? :ler: Laaaaaang mail med omtrent de samme formuleringene - og der det hele tiden henvises til en ekstremt lovende periode i 2005..... Det hele leder naturligvis fram til at jeg kan få gode råd og et mer nøyaktig horoskop dersom jeg betaler diverse dollar. Jepp. Ville kanskje vært litt mer overbevisende hvis det ikke snart hadde vært slutt på hele 2005. :sjarmor:

Tror jammen pengene mine kan brukes til noe annet enn å utdype akkurat det. Et par nye støvletter for eksempel. ;)

Av litt mer jordnære ting så kan jeg slå fast at jeg er ikke helt akterutseilt i jobbsammenheng i allfall. I går var den store "møtemafiadagen" på jobb, med masse besøkende som går rundt og analyserer forbedringsmuligheter i de forskjellige avdelingene. Så jeg ble selvsagt også innkalt til et gruppearbeid og svarte etter beste faglige evne. Kan ikke påstå jeg gjorde så mye ut av det, men en av de tilreisende hadde visst blitt imponert over mine klare og konsise svar. En som hadde vært på oppsummeringsmøte etterpå kunne fortelle meg at jeg hadde fått "hederlig omtale" for min måte å svare på. Moro!

Det som er mindre moro er at bedrifthelsetjenesten har fått "bekymringsmelding" angående deppinga mi, så i morgen skal jeg inn til bedriftslegen en tur. Er visst et par av damene som jobber i samme bygg som meg som er blitt bekymret. Så jeg lovte å tusle bort, så kanskje de føler seg bedre etterpå. Når ble kjærlighetssorg bedriftshelsetjenestesak??? Tror de har planer om å kople meg sammen med en ny psykolog eller psykiater eller no' slikt. Det skal vi ikke ha noe av, hvis jeg får et ord med i laget. Gidder ikke mer sjelegransking nå. Jeg vet hva jeg burde gjøre, jeg vet hva som er fornuftig å gjøre, men jeg vil ikke gjøre det. Så da kan jeg bare ha det så godt. Eller vondt. Dette er min "time-out". Men det er jo dumt at folk skal gå rundt og bekymre seg, da.

Men det er jo litt tragi-komisk at spådamer gir meg bedre "hjelp" enn helsevesenet da. Fikk nå iallfall litt mer sjelefred etter spåinga, mens psykologen og legen min bare gjorde meg sur. Og siden ingen av delene hjelper stort på de faktiske forhold, så holder jeg faktisk en knapp på spådama. Samme pris, ingen virkning, men hun fikk meg i hvertfall til å føle meg bedre en stund.

På hjemmefronten må jeg se til å få gjort ett og annet. Glemte å bestille omlegging til vinterdekk i dag også. Det bare må gjøres snart. Og frisøren burde også ha besøk av meg snart. (Jeg ser jo ut som et lykketroll snart.) Dessuten har jeg vondt i halsen, selv om forkjølelsen er på vei vekk. Håper ikke det betyr ny runde, for da blir jeg for alvor sur. Tror jeg skal tusle inn på kjøkkenet og koke litt varm fruktsuppe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest lillelou

Nei, det er IKKE jeg som har smitta deg tilbake med forkjølelse!Sverger! Fruktsuppe høres derimot ut som noe som kan hjelpe-om ikke mot annet, så ihvertfall lindre en sår hals,og gi en litt hyggelig stund. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg tror faktisk at du betaler en astrolog eller hva det nå heter, som setter opp et skikkelig horoskop for deg, så har jeg faktisk virkelig trua på det. Men det må være et ordentlig og personlig horoskop.

Njaaaa, hvis det går på sånne ting som egenskaper og personlighet, så kanskje :klø: ? Jeg stemmer i allfall ikke så verst med det jeg leser om mitt stjernetegn i bøker (OK, entall, bok...). Men jeg har liten tro på at "fremtiden står skrevet i stjernene". Hvor blir det i så fall av det frie valget, dersom alt er fastlagt pga. stjernenes posisjon i fødselsøyeblikket?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei på deg, det var ikke meningen å såre deg og ikke tror jeg du er dum heller. Du er litt selvmotsigende, og derfor stilte jeg egentlig bare et spørsmål.

Det du går igjennom nå er en slags sorgprosess, og det jeg prøvde å fortelle deg i sammenheng med spørsmålet mitt, var bare at jeg har vært der selv. Ikke bli så sinna da - ikke noe av det jeg har sagt/skrevet har vært vondt ment, men her som i "samtaler" ute i verden, så lytter jeg, tenker, undrer meg og spør.

Med selvmotsigende mener jeg bare at du i det ene øyeblikket sier du ser helt klart at dette er hans måte å gjøre det slutt på, for i det neste øyeblikk å si at du ser en fremtid sammen med ham og at du nekter å gi slipp på ham.

Og jeg lurte bare på om din trang til å beholde vennskapet, ikke egentlig handlet om vennskap, men var en måte å få ham til å skjønne på litt sikt at det er deg han vil ha - akkurat som jeg gjorde i et forhold jeg hadde for noen år siden. Var ikke noe galt ment med det heller.

Men hvis du ikke vil ha noen dialog i boken din, så skjønner jeg det, og skal heretter la være å spørre eller undre meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med selvmotsigende mener jeg bare at du i det ene øyeblikket sier du ser helt klart at dette er hans måte å gjøre det slutt på, for i det neste øyeblikk å si at du ser en fremtid sammen med ham og at du nekter å gi slipp på ham.

Nei! Jeg sier at jeg innser at dette sannsynligvis er hans måte å gjøre det slutt på. Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg ser en fremtid sammen med ham, derimot sier jeg at jeg gjør mitt beste for å tro på at det blir slik. Men at jeg nekter å gi slipp på ham står jeg selvsagt inne for. Det har jeg gjentatt til det kjedsommelige.

Jeg ser ingen selvmotsigelse i det. Jeg kan utmerket godt se for meg hva som mest sannsynlig er hans reaksjon (selv om jeg ikke liker den) samtidig som jeg er klar på at jeg vil noe annet. Men om det blir som han (kanskje?) vil eller som jeg vil, det kan jeg ikke vite nå.

Både du og jeg kan feiltolke ham. For alt jeg vet kan det faktisk være at han har fortalt meg sannheten, selv om jeg har vanskelig for å tro på ham. Og selv om jeg nekter å gi slipp, så betyr ikke det at han faktisk kommer tilbake til meg.

Uansett hva jeg velger å tro, eller klarer å tro, så er ikke det ensbetydende med at det blir sånn eller slik. Det er heller ikke slik at selv han for øyeblikket ønsker meg pokker i vold så vil det bli slik for alltid. Om han kommer tilbake til meg så har jeg heller ingen garantier for at det vil vare evig. Livet gir ingen garantier for noe som helst.

Når man som jeg sitter på 6. året i en by der man ikke har noen, absolutt ikke noen, omgangsvenner, så blir man ganske desperat. (Isolasjon tror jeg er en anerkjent torturmetode.... ;) ) Derfor ønsker jeg ham både som venn og som partner, men jeg er temmelig sikker på at jeg ville ønske ham som venn selv om partner-delen er uaktuell. Han har nemlig vært begge deler. Jeg har heller aldri lagt skjul på at jeg først og fremst ønsker ham som partner, men hvis det ikke går så får vennskap være godt nok. Det har jeg skrevet her. Det har jeg sagt til ham.

Men når jeg tilbringer helg etter helg gråtende fordi han ikke er der - eller rettere fordi jeg ikke er hos ham, og den eneste trøsten jeg finner er tanken på at han kan ta til vettet når han får tenkt seg om, ja, så prøver jeg å tviholde på den illusjonen. Den gir i det minste litt lindring i øyeblikket. Og da blir det dobbelt så tungt når jeg i tillegg til å nedkjempe min egen realistiske/pessimistiske side, må argumentere mot andre.

Det finnes tidspunkter i livet da litt skikkelig "strutseoppførsel" er det eneste saliggjørende, og andre tidspunkter da man må se realitetene i øynene.

For øyeblikket er jeg selvvalgt struts.

*savner strutsesmiley*

Endret av Cata
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hvordan er halsen??? Og du, disse rike onklene mine sier, for en av dem er lege, at man ikke skal få i seg varm drikke ved halsvondt, for da vil bare bakterier og annet gruff ha det umåtelig festlig. Dermed basta.

Horoskop og slikt, ja. Vi har det i lokalavise her, og det stemmer som regel alltid - men det er fordi det er så generelt at det kan passe nærmest hvem som helst.

Jeg har da sjekka hvilke egenskaper jeg som Vær skal ha, men det er ikke alt der som stemmer heller... bare noen få ting.

Hvordan gikk det hos bedriftslegen i dag, da? Fikk sladredamene det som de ville? Er jo egentlig litt godt også da Cata, at noen ser deg og bryr seg. Selv om du kanskje ikke satte så veldig pris på det, så kunne de jo valgt å la det passere og drite i det - men det gjorde de ikke.

Hvis du føler for en psykologtime i ny og ne, er det bare å låne min nordlandstrompet. Hun er ganske artig. Innrømmet her om dagen at sånn kunstterapi og kroppsbevissthetsopplegg var litt vel spirituelt og innvikla for henne, så hun skjønte at jeg mente det samme. Hoho. (Du er jo ikke så veldig sånn lilla-skjerf aktig du heller.) Jeg og psyken har egentlig ganske mye til felles. Dessuten snakket hun om den yngste sønnen, og min venninne Kid-a har møtt han da hun var på fest der sammen med den eldste sønnen, og sa han var en rar unge. Dermed måtte jeg jo referere litt til det. :) Psykodama kunne ikke huske noen fest, hun...

Ingen tvinger deg til å gå til psykolog, og du sier jo selv at det ikke er det du trenger. Det er vel bare å ri stormen av seg på et vis. Synes du er flink, jeg! SKal komme og besøke deg en dag, jeg. Ta med sjokolade og rødvin. Namme. Og lommetørkler, så vi får tørka tårene som Bettie sier. ;)

Han en så fin kveld som mulig tante-Cata!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er halsen??? Og du, disse rike onklene mine sier, for en av dem er lege, at man ikke skal få i seg varm drikke ved halsvondt, for da vil bare bakterier og annet gruff ha det umåtelig festlig. Dermed basta.

Halsen er snill igjen. Og rik onkel har sikkert rett. Synd jeg ikke hadde is i fryseren! Ville sikkert vært enda bedre for hals enn varm suppe. (Men suppa var god, den.)

Hvordan gikk det hos bedriftslegen i dag, da? Fikk sladredamene det som de ville?

Ja, og nei! Jeg møtte snilt opp hos legen og han vil "bistå" meg med å få kontakt med en psykiater som kan stappe i meg anti-depressiva. Hvis jeg vil. Fikk heldigvis betenkningstid. Føler ikke akkurat for å begynne med denslags, og (usj) har ikke mye lyst til at en psykiater skal begynne å grave i sjela mi heller. Den eneste som kan rydde opp i hodet mitt er jeg, og jeg har ikke guts til noen ryddeaksjon nå. Håper legen glemmer meg! Men han var enig med meg i at mine 3 visitter hos psykolog ikke hørtes ut som noen supermatch.

Synes du er flink, jeg! SKal komme og besøke deg en dag, jeg. Ta med sjokolade og rødvin. Namme. Og lommetørkler, så vi får tørka tårene som Bettie sier.  ;)

Lommetørklær??? Jeg har kjøkkenrull - den er større :sjarmor: . Synes igrunnen ikke jeg er så verst flink jeg heller - av og til. Og sjokolade og rødvin høres slett ikke dårlig ut, men kanskje ikke samtidig ;) ? Ellers er jeg uenig med deg i at ukebladhoroskop er så generelle at de passer på alle. På meg passer de aldri. Men jeg leser dem for moro skyld. Og som sagt lenger opp så tror jeg faktisk personlige horoskop kan si noe om hva slags type menneske man er. Begriper ikke hvordan det kan gå an, men....

Ellers lurer jeg på hva det er med meg og nyskilte kolleger? Eller rettere nyseparerte? Har plutselig begynt å få litt e-mail kontakt med en som ble separert i sommer. Han ville se feriebildene mine, og i dag fikk jeg en liten sånn moro-filmbit av ham. Sistnevnte kom på jobbmail, til tross for at han ikke var på jobb. Jaja, vi kjenner jo hverandre ganske godt så forhåpentligvis er det bare vennskapelig mailing selv om det ikke har vært mye av denslags før. Ikke søren om jeg orker en nyseparert type med "alene-angst" i kjølvannet nå. :sur:

Ellers har jeg vært effektiv i dag. Eller rettere sagt kranglete. Fikk noen skadede varer inn i går og har begynt kampen mot systemet for å få endret på rutiner sånn at faren for gjentakelse minsker. Mye skjemaer og mailvirksomhet når jeg må gå sånne runder. (Og så litt lobbyvirksomhet, da. :ler: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva var det spådamen sa??

Hun sa at det kom til å gå bra med mannen og meg og at situasjonen kom til å forandre seg (eller at det kom til et vendepunkt eller noe sånt) om 3-4 uker. Altså i forrige uke. Har ikke sett så mye til den forandringen akkurat, -men jeg hadde nå heller ikke forventet det. Uansett var det litt gøy å prøve, siden hun traff så godt på resten - dvs. på det som allerede har skjedd og skjer. Tror jeg skal mase litt på "kontrollprøvevenninnen min" og få henne til å ringe samme dama. (Har lovt å betale halve regninga hvis hun gjør det. ) Har fryktelig lyst til å høre om andre blir spådd mer eller mindre det samme.

Ellers er sånne historier som din en av grunnene til at jeg er skeptisk til både psykiatre og antidepressiva. Ærlig talt tror jeg at jeg foretrekker å være deprimert framfor å risikere den slags effekter. Når jeg er deppa vet jeg i allfall at det skyldes meg. Skulle jeg oppleve det samme som du gjorde, ville jeg bare bli gående og gruble på om det var meg eller pillene som laget sirkus i systemet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...