Som Cata's dager går......

[Gjest lillelou]

[Bettie]

Hei Cata

Har ikke gått meg bort i skogen, men gikk meg litt bort i meg selv.

Det skulle være en trylleformel som fikk forkjølelse til å gå bort, for det er slitsomt med tett nese, rennende øyne og generelt dårlig form. Håper du raskt blir bedre.

Jeg skal krysse både fingre og tær, jeg, og mer med (innimellom), jeg, for at noe positivt skal skje i den nærmeste framtiden.

[Cata]

Au! Forkjølelse på full retrett, men dessverre har en bihulebetennelse klort seg fast i venstre kjeve og nekter å forlate meg. Au, au og atter au. Skyller og plasker med saltvann, og dusjer litt nesespray i håp om å få åpnet opp så jeg "får ut gørra". Vil ikke til lege for å få antibiotika. Det pleier gi seg av seg selv, men det er ikke godt mens det står på.

Hadde en liten deppe-seanse for meg selv på jobb i dag. "Livet er urettferdig. Dette her har jeg ikke fortjent. Nå skulle jeg gått hjem til mannen og fått varmt drikke og trøst. Hvorfor får jeg aldri lov til å være lykkelig sammen med noen slik alle andre later til å være? Her sitter jeg, uten venner, uten familie uten noe som helst i denne drittbyen. I fjor hadde jeg mannen, en gryende vennekrets og låneunger..." (Ville selvsagt ikke latt seg gjøre med direktetrøst siden han er på skolen, -men jeg kunne i allfall fått litt trøst og støtte pr. telefon...)

Deppinga gav seg utslag i følgende kontante replikk (husk, jeg jobber hovedsaklig sammen med menn): "Jeg har bronkitt, bihulebetennelse, mens-smerter og kjærlighetssorg. Og nå holdt f*** meg det 4 millionerkroners analyseutstyret på å brenne opp også. Dette er bare ikke min dag."

Det er sant. Jeg har hovedansvar for noe grisedyrt analyseutstyr og da jeg plutselig fikk en telefon med meldinga: "Du jeg ser ingenting på skjermen når jeg skal sette inn prøver, og her lukter brent!", ja da fikk jeg fart på meg. Heldigvis var det bare en dataskjerm som hadde tatt kveld og ikke hele analyseelektronikken, men til gjengjeld en skjerm av en litt spesiell type så det var ikke bare-bare å få rigget til en nødløsning. Gav datafolkene en liten nøtt å knekke der... Men de klarte det. Flinke gutter.

Må innrømme det ble litt trøstespising da jeg kom hjem. Ikke av det aller verste slaget da. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg bare måtte på butikken og kjøpe en pose fruktsuppe. Godt med noe varmt i kroppen.

Nå tror jeg jeg skal gå og ta aftenens siste saltvannsskyll.

[Bettie]

Rister putene til Cata og pakker dyna godt rundt henne

God bedring

[Gjest gjest1]

God bedringsklem på vei!

Kunne jeg postet en pusunge denne veien, så skulle du fått låne en til du ble frisk igjen. En som kunne ligge tett inntil og bare varme...

Nå venter vi i spenning alle sammen på hva de påfølgende dagene kan bringe.

Visualisering sa du.. jeg hadde helt glemt at jeg også faktisk har lært at visualisering kan være veldig veldig virksomt. Jeg må prøve å visualisere et par ting en tid fremover jeg også, tror jeg. Jeg kan uansett ikke tape noe på det.

[Cata]

Oj, er jeg i ferd med å starte en visualiseringsbølge her inne?

Men som du sier, Mysan, det skader i allfall ikke.

Kunne godt lånt en litenpus av deg, ja. Men de gode ønskene hjelper, for forkjølelsen er nå helt klart for nedadgående.

[Smygel]

.

Endret 10. mars 2009 av Smygel

[Cata]

Heisann, Swan. Nei dessverre har jeg ingen hyggelige planer for helgen. Blir nok sittende inne og deppe, sånn som jeg har gjort 10 av de siste 12helgene, sånn omtrent. Helgene var jo dem jeg pleide ha med mannen og ungene så det er de som føles tyngst. Orker ingenting. Veksler mellom PC og bøker og gleder meg bare til klokka blir så mye at jeg kan legge meg. Vet det høres patetisk ut, men det er faktisk ikke så enkelt å få til hyggelige helger i en by der jeg ikke har venner og der helgene er de dagene som preges sterkest av sorgen og savnet. Spesielt ikke siden det er en ganske liten by der alle kroker og kriker minner meg om ting mannen og jeg har hatt sammen. Selv det å gå tur hefter det såre minner ved. Vi var altfor flinke til det til å begynne med.

Og, nei, jeg klarer ikke få venner her. Har prøvd i 5 år og alle har mer enn nok med sitt. Har jo venner andre steder, men kan liksom ikke reise vekk hver helg heller.

Det var dagens deppa!

Har tilbragt ettermiddagen stort sett på samme måte - delvis foran PC, delvis med nesa i ei bok. Er litt sur fordi tarot-kortene jeg bestilte på nett ikke er kommet enda. Da kunne jeg begynt å lese om å lese i kort. (Nei! Jeg har ikke tenkt å begynne å spå mitt eget kjærlighetsliv.... )

Og for dem som måtte lure - foreløpig er det ingen tegn til at spådamen hadde rett . 6 dager igjen å håpe på....

Skal snart minne skeptisk venninne om planen vi hadde om at hun skulle ringe samme dame som jeg og høre om hun fikk en liknende spådom som jeg. (Skeptikerkameratene slår til.... )

Det som derimot er bedre er forkjølelsen. Nesedråper og saltvann har endelig begynt å gi uttelling. Hosten holder stand, men snufs&grufs er i ferd med å bedre seg. Ikke en dag for tidlig, spør dere meg! I dag syntes jeg at jeg hadde fått såpass mye "bomull" ut av hodet at jeg klarte å skrive en liten takkemail til mine islandske venner sånn at jeg fikk fortalt dem hvor stor pris jeg satte på oppholdet, og lagt ved noen bilder som jeg tok av min venn og sønnen hans. Synes jo det er litt greit å få sagt takk når folk er så snille og hyggelige som mine venner.

Nei, nå skal jeg snart logge av og gå og visualisere litt.

[Cata]

PS. Lurer på om jeg burde svi av noen kroner på et par lekre vinterstøvletter? Skal på jobbereise til Trønderbyen om noen uker så da kan det være bra å være godt skodd. (OK, jeg vet at alle skjønner at det der bare er en unnskyldning, men det blåser jeg i.)

[Luise]

Ingen takk for rose

[Cata]

Ikke vær for sikker på det, blondinen . Ta en kikk i din egen dagbok....

[Luise]

:bukke: SO SORRY :bukke:

:smilejente: :smilejente: :enig_anim:

[Cata]

OK...jeg tror jeg er i ferd med å bli overtroisk for alvor. Lurer på om spådamas "vendepunkt" på en måte inntraff nå i kveld?

Neida, det har ikke skjedd noe som helst dramatisk (ingen krypende mann og heller ingen mann med diger rosebukett ) - og det kan godt være min hyperaktive ønsketenkningsfantasi som lurer meg, men jeg hadde altså et artig sammentreff av hendelser nå i kveld. Satt fredelig i stua med ei bok og funderte på dette med visualisering - etter å ha lest et innlegg fra mysan her på KG. Har litt problemer med å forestille meg at det som jeg vil skal skje (mannen + meg = sant) allerede er en realitet. Det blir liksom litt krøll i tankegangen min, det der, selv om jeg tror jeg skjønner hva som menes. Så visualiseringa stopper litt opp. Når hjernen min sliter med sorg og savn, klarer jeg ikke samtidig få den til å holde fast ved et bilde av oss som lykkelig par. Hele greia kortslutter seg selv, på en måte.

Vel, jeg hadde akkurat kommet til den konklusjon at jeg må prøve å se på oss som sammen, selv om vi ikke skal ses før til våren. Da er det mulig jeg klarer å forestille meg oss som par igjen. Og hvis jeg setter ting på spissen så er det i allfall i nærheten av sannheten.

Da jeg hadde bestemt meg for å prøve denne angrepsvinkelen, så ble jeg enig med meg selv om å rusle til PC'n og kikke litt her inne. Men, oisann, der var det jammen kommet en mail. Mailen kom fra mannens "reservedatter - altså en god venninne som har vanket der i gården fra hun var en neve stor. Hun er en real dame som har oppmuntret forholdet vårt og hjulpet oss rent praktisk ved et par anledninger. Hun og jeg har god personkjemi, -vi tenker likt om mye selv om vi egentlig er veldig forskjellige. Hun vet at jeg har vært bra for mannen og at vi har hatt det fint sammen - og hun er ikke redd for å si det hun mener.

Her en kveld for en uke eller to siden så skrev jeg en liten mail til henne og spurte om hun kunne tenke seg å være bittelitt "Kirsten Giftekniv" hvis hun utpå våren hørte mannen nevne meg og at han kanskje begynte å tenke på å kontakte meg igjen. Regner med at det vil bli tyngre og tyngre for ham å ta kontakt med meg selv om han skulle komme på "bedre tanker" etterhvert som tida går, så en liten dytt i form av "prøv og ring henne da vel" kan være det som utgjør hele forskjellen. Jeg forklarte henne selvsagt at jeg ikke mente at hun skulle bringe temaet på bane, men hvis hun syntes hun kunne oppmuntre litt dersom han kom til å nevne noe, så ville jeg sette stor pris på det. Må ærlig innrømme at jeg følte meg litt flau da jeg skrev, men samtidig er jeg som før nevnt den type menneske som prøver å hjelpe meg selv. Og jeg vet at hun setter så stor pris på mannen og har såpass mye bein i nesa at hun ikke blander seg inn

medmindre hun tror det kan være bra for ham.

Nå i kveld fikk jeg altså mail fra henne. Kun en sånn helt vanlig moro-mail, men det betyr at hun har vært på nett og har lest min mail - og hun er ikke blitt så sjokkert over min oppførsel at hun ignorerer meg. Så nå tror jeg at jeg har en potensiell forbundsfelle dersom han begynner å endre mening utpå våren en gang. Og nå er det altså 3 uker siden spådamen snakket om at noe positivt kunne skje.

Jada, det kan godt være ønsketenkning igjen. Vet det. Men jeg tror mer på at dette berømmelige vendepunktet vil være noe som "slår ut" på et senere tidspunkt enn at det skjer noe som - simsalabim- gjør alt bra nå. Det at han diskuterer meg med henne og at hun gir ham et lite puff er et hendelsesforløp som jeg utmerket godt kan forestille meg, nemlig.

Ellers så er jeg trøtt som en strømpe i dag - og det enda jeg sov nesten hele natta i natt. Eller kanskje nettopp derfor. Så jeg tror rett og slett jeg skal pusle meg til sengs snart. Ta med boka og krabbe under dyna....

[Gjest gjest1]

Ønsketenkning kan av og til være det som skal til det, Cata. Man vet aldri. Visualisering kan også gi det løftet som skal til for å endre på noe også.

Hyggelig med mail, selv om min skeptiske hjerne sier at det var en tilfeldighet, og at dette vendepunktet/uventede/det som hun spådama sa kunne skje, er mulig å linke opp mot hva som helst... men kanskje hun hadde rett også. Man vet aldri. Skal ikke ødelegge for deg, jeg.

HVordan er bihulene i dag? Har slitt MYE med bihulene selv, og får betennelse hver gang jeg blir littegrann forkjøla - men har fått vidundermedisin av legen min. Var faktisk reservemor som skrev det ut første gang til meg, før jeg kjente henne personlig, bare som lege. Hehe.

Så om det ikke bedrer seg, så kan du jo eventuelt be om en resept på det av legen din, og si at din gale nettvenn bruker det (som forresten også er en vandrende felleskatalog og har prøvd en god del av diverse medisiner som finnes på det norske markedet).

Håper helgen blir ok og ikke for deppende for deg. God natt, Cata-søta.

[Cata]

Ønsketenkning kan av og til være det som skal til det, Cata. Man vet aldri. Visualisering kan også gi det løftet som skal til for å endre på noe også.

Hyggelig med mail, selv om min skeptiske hjerne sier at det var en tilfeldighet, og at dette vendepunktet/uventede/det som hun spådama sa kunne skje, er mulig å linke opp mot hva som helst... men kanskje hun hadde rett også. Man vet aldri. Skal ikke ødelegge for deg, jeg. 

←

Nei ingen ødelegging er du snill, for da blir det ingen adopsjon .

I dag er kjempehypersuperdeppedag. Jeg har grått omtrent sammenhengende fra jeg sto opp så jeg ser ikke ut i det hele tatt. Begynner rett og slett å bli bekymret for meg, jeg. Jeg er jo ikke slik i det hele tatt, dvs. jeg var ikke. Jeg gråter en skvett, så tar jeg meg sammen og begynner å ordne opp i livet mitt. Jeg faller ikke sammen som en bløt vaskefille.

Elendigheta startet i natt. Jeg drømte om mannen. Drømte at han hadde gått tilbake til eksen. Rotete drøm, slik drømmer gjerne er. Ikke en gang i drømmen ville han fortelle meg at han hadde gjort det. Ikke med en gang i allfall. Våknet temmelig deppa litt over 5, med tankene: "Har han virkelig det?" Egentlig plager det meg ikke så fælt om det skulle være slik for når han nå en gang ikke er sammen med meg så er det tross alt bedre om han er sammen med eks'en enn om han er sammen med noen andre. Så ble jeg helt sprø.

Siden jeg neppe ville få sove mer likevel så bestemte jeg meg for å ta en "spaningsrunde". Ut av senga, på med klær, ut i bilen.... Kjørte først forbi mannen. Mørkt hus - ingen bil. I et anfall av pur f... så la jeg hjemveien forbi eks'en. Ser ikke huset fra veien, men kun hennes bil å se. Trakk et lettelsens sukk og kjørte hjem og la meg igjen. Faktisk sovnet jeg igjen også.

Hvor sprø kan man bli?

Han har nok valgt å bli på hybelen denne helga, men ærlig talt - det raker da ikke meg. Jeg burde virkelig holde meg for god til slike nattlige utflukter. Trøsten er at på en sånn tid av døgnet og midt i det verste høstmørket så er det bare jeg selv som vet at jeg er sprø. Ingen ser meg. Men jeg er ikke stolt av det. Det lukter desperasjon lang vei, og desperat er definitivt ikke sexy.

Man sier tiden leger alle sår, men mine ser bare ut til å bli dypere. Ingen lengre perioder sjelefred ser ut til å dukke opp. Det å ikke ha kontakt med ham i det hele tatt er ca. 1000 ganger verre enn den sporadiske kontakten vi hadde. Da hadde jeg i hvertfall fred noen timer etter at jeg hadde hørt fra ham. Nå er han i tankene mine hele tida, og selvsagt bare de fine minnene. Og dem er det også flest av.

Jeg klarer rett og slett ikke leve uten ham. Det utsagnet, pluss "hjertet mitt er knust" er det dummeste jeg hører. Vel, begge to er sanne. Hjertet er knust. Og jeg klarer ikke leve uten ham. Jeg puster, spiser og sover (litt), men jeg lever ikke. Dette er bare en eksistens. Hvordan kunne jeg havne i en slik situasjon. Eller rettere...hvordan klarte jeg å sette meg selv i en slik situasjon. Jeg har aldri virkelig stolt på mennesker. En armlengdes avstand får greie seg. Og den ene gangen jeg faktisk lot muren falle og slapp noen inn i livet mitt, så endte det så katastrofalt. Ennå har jeg 236 dager å klare meg gjennom før jeg kanskje får noe svar på hvordan dette ender. Jeg kan ikke tro at han fortsatt vil holde meg så langt vekk fra seg etterhvert som tiden går. Han pleier ikke være slik. Men hva gjør jeg hvis han opprettholder avstanden?

Jeg kan ikke - vil ikke - løpe etter ham. Jeg kan ikke tvinge ham. Men jeg trenger så desperat noen svar - og å prate med ham. Om ikke annet så bare prate om vind og vær. 6 års bekjentskap og så blir det slik. Jeg klarer ikke tro det. Jeg klarer ikke ta det inn over meg. Han var så varm og omtenksom og så omsorgsfull selv da vi kun var kolleger. Og jeg klarer ikke se at jeg har gjort noe som skulle skyve ham så til de grader vekk. Jeg var så bevisst på at vi skulle ha tid hver for oss. At han skulle ha litt tid sammen med bare ungene. At jeg ikke skulle klamre. Han skulle ha tid til studiene. Jeg klaget og var oppgitt her inne, men veldig sjelden vis a vis ham. Jeg ba ham si fra hvis han syntes jeg kom for tett på. Jeg kan rett og slett ikke skjønne hva jeg har gjort for at det skulle bli så gjennomgripende fælt som dette. Det kan ikke ha vært for mye å ønske at vi i det minste skulle ha helgene sammen.

236 dager igjen - og jeg orker snart ikke mer av dette.

[Bettie]

Stakkars deg, Cata.

Savn er en merkelig greie. Den kan ligge å ulme for plutselig å slå til hardt og vondt, og det er vel det du opplever nå.

Jeg kan ikke tro at det er noe du skulle ha gjort eller ikke gjort som har skapt den situasjonen du er i nå. Det er jo ikke du som har gjort noe,- det er han. Men jeg forstår at muligheten til selvbebreidelse ligger snublende nær så lenge du ikke vet hva som egentlig har skjedd.

Det er nesten synd du bor der du bor, og at du ikke bor nærmere gamle venner. Ikke for å kaste deg ut i et villt selskapsliv, men for å ha noe å avlede tankene litt med. Jeg kjenner til steder som er sånn at det nesten ikke er mulig å få innpass.

Jeg håper at dagen din blir litt lysere. Vi får dytte og hale hverandre litt opp over trappa, du og jeg. Hope hjelper jo også til

[Cata]

Jeg kjenner til steder som er sånn at det nesten ikke er mulig å få innpass.

←

Dette er et sånt sted. Jeg har prøvd i snart 6 år og begynte så smått å få noen venner via mannen, men når han er borte så er de det også. 6 års isolasjon, det er lenge det. Har alltid vært av det seige slaget, men jeg tror det jeg opplever nå er mer enn "bare" sorg. Det er fullstendig sammenbrudd. Etter 3 års ensomhet "fant" mannen og jeg hverandre og det begynte å lette. Jeg kunne leve og trives på dette stedet. Og så forsvant alt i løpet av en uke. Uten en forklaring som jeg kan tro på.

Jeg kan jo ikke drive og reise land og strand rundt i helgene heller for å besøke venner. Av og til, ja, men ikke hver helg.

Tusen takk for at dere stikker innom og trøster. Jeg føler at jeg går mye i de gamle sporene her inne, men jeg har ikke noe annet sted å sørge. Må spille noenlunde tilfreds når jeg er på jobb og kan ikke plage livet av slekt og venner på telefonen heller.

Men livet må ha noe mer å by på enn dette, ellers blir jeg virkelig gal.

Endret 22. oktober 2005 av Cata

[Bettie]

Sorg er ikke bare-bare, Cata. Og du har liksom ikke lov til å sørge, du, for det er jo egentlig ikke slutt, det er bare en pause. Men sorgen kan være like tung og vond og lammende for det. Og det er helt ok å gå i samme spor mange, mange ganger. Det må man ofte for å få bearbeidet noe som er vondt.

Jeg håper at livet viser seg fra en side som er positiv for deg, Cata.

[Cata]

Sorg er ikke bare-bare, Cata. Og du har liksom ikke lov til å sørge, du, for det er jo egentlig ikke slutt, det er bare en pause.

←

Egentlig ser jeg det helt motsatt. Jeg ser det som om det er slutt, for den "pausen" tror jeg bare er et påskudd for å unngå oppstyr.

Men jeg får forholde meg til det som er sagt og håpe på mirakler i form av at spådame har rett, visualisering virker og mann tar til vett. (Enhver som stikker innom her nå og prøver seg med "er det slutt, så er det slutt" bes vennligst forflytte seg til Samliv og Relasjoner....)

Jeg må jo bare vente til pausen er over og så gå til frontalangrep hvis han ikke har kommet på bedre tanker til da av seg selv. Satse på å gjenopprette vennskapet og så ta det derfra. Jeg tror ikke han er så steil at han fremdeles nekter å "være venner" etter så lang tid. Vel, egentlig har han jo sagt at vi er venner fremdeles. Og etter ett år så må det være ganske trygt å gå over fra "teoretisk vennskap" til litt mer "praktisk vennskap" igjen. Jeg har tross alt nesten 3 år på meg til dette "må" være i havn (de tre årene han skal gå skole).

Det er ingen grunn til at det ikke skulle bli oss.

- Jeg er en normalt intelligent og oppegående dame.

- Jeg har et brukbart utseende. Ikke smellvakker, men OK. (Og jeg slår eks'en hans ned i støvlene i så måte. )

- Jeg er snill, humoristisk og omtenksom.

- Jeg har jobb og står økonomisk sett på egne ben.

- Jeg kom godt overens med 2/3 av barna hans. Den siste blir stadig mer voksen.

- Svigermor liker meg - bedre enn eks'en.

- Vi kranglet så godt som aldri.

- Vi gjorde vårt beste for å støtte og oppmuntre hverandre.

- Vi hadde ganske lik holdning til hvordan vi ville leve livet.

- Begge liker å være litt barnslige av og til.

- Han var glad i meg og ville satse på oss. Og han viste det i praksis. Siden jeg ikke har gjort noe "galt" kan han skifte mening igjen.

Det var dagens skryte-av-Cata-samt-trøste-liste.

Det kommer fler tårer, fler frustrasjoner, men jeg skal bli gammel sammen med den mannen. Punktum. Kanskje var det slik at tiden ikke riktig var inne for oss ennå? Ingen av oss satset så helhjertet at vi hadde begynt å diskutere sammenflytting. Det var bl.a. vanskelig pga. skolegangen hans. Men han kommer stadig nærmere avslutningen av skolegangen, og når han får meg på avstand begynner han forhåpentlig å savne det som var bra. Og det var mye!

[Cata]

Siste runde i dagbøker unnagjort og jeg har vært og skrevet i "lengte-bloggen" min. Har opprettet en liten blogg annet steds hen der jeg tar de mer detaljerte lengslene og dagdrømmene om hvordan livet burde vært. Det hjelper meg litt, føler meg alltid bedre når jeg får satt ord på tingene og det kan være grei lesning når det er gått et år eller to og jeg vet hvor jeg har endt opp hen.

Og for nysgjerrige sjeler....der heter jeg noe heeeelt annet enn Cata, så det nytter ikke å søke.

Trøtt nå. Det har vært en stri dag. Blir nok ikke veldig sein kveld i kveld heller. Men nå skal jeg gå og ta et mikroskopisk glass whisky mot hosten.