Som Cata's dager går......

[Cata]

Hjernepause over - med meditasjon. Funket ikke på søvn i natt som var heller, men kanskje nå til natta?

Hmmm....

Har altså kommet fram til at jeg vil ha mannen, ikke at jeg må ha ham. Det er bra og det er synd. For straks vil kommer på banen så er min nåværende situasjon min skyld. Med tårer og sorg og det hele.... Så lenge det ligger vilje bak, og ikke utenforliggende omstendigheter så koker det hele ned til at nøkkelen til en løsning er....ja, nettopp meg.

Hvilke alternativer har jeg?

1) Prøve å skyve mannen så langt bak i bevisstheten som jeg bare klarer og "gå videre"?

Løsning vurdert og forkastet. Som jeg har sagt før så er det ille nok at han har gitt opp. Gjør jeg det også så er løpet kjørt. Så da har jeg tatt et valg.

2) Fortsette å "jakte" på ham i håp om å få et begripelig svar, -f.eks. "Sorry, men jeg er ikke like glad i deg som jeg var lenger"?

Løsning vurdert, utprøvd og etter beste evne forkastet. Nytter ikke å jakte når han bare stikker av. Aksjon-reaksjon prinsippet gjør seg sterkt gjeldende. Så lenge jeg jakter, vil han gjøre sitt beste for å komme unna. Prinsippet er kjent fra flere hold, det er bare forbasket vanskelig å forholde seg til. Mulig løsning på dette er hvis psykolog ivrer for par-terapi, men det skal bli temmelig vanskelig å få ham med på noe sånt nå, selv om han ikke har blånektet når jeg har nevnt det.

3) Vente og se. Holde avtalen om pause som best jeg kan og forlange en skikkelig prat i juni?

Løsning prøves ut. Da får han tid til å tenke, hvis han gidder. Han får tid til å savne meg. Han får tid til å la ungene roe seg og til å forsøke med eks'en hvis det er det han vil. Han får det aller verste skolestresset vekk. Hvis han er såpass til mann at han tar et oppgjør når den perioden er over så er jeg rimelig sikker på at avgjørelsen ikke er en "panikk-løsning" foretatt under både følelsesmessig og skolemessig stress. For meg blir det et lite helvete - i hvertfall fram til jul. For det er i denne perioden de gode minnene rår. Etter jul så vil de ferskeste minnene være fra den noe stressende våren, så da er de ikke fullt så rosenrøde lenger. Det burde gjøre det lettere.

Altså: Eneste mulige løsning er løsning nr. 3. Sånn flaks at det er den jeg allerede har landet på.

Lurer på hvilke odds jeg har oppi dette her...(håpet er lysegrønt - tunge tanker er grå og triste)

+ Vi har kjent hverandre lenge. Inntil i sommer har vi alltid hatt en god kommunikasjon.

+ Følelsene våre kom gradvis. Vi kastet oss ikke inn i noe.

+ Vi inngikk ikke noe forhold før lenge etter at hans separasjon var et faktum.

+ Han var den som kontaktet meg først, ikke omvendt.

- Jeg var den ivrigste i vennskapsfasen.

- Han klarte ikke helt gi slipp på eks'en i den perioden.

- Jeg var den som først "tilsto" at det var følelser til stede.

+ Han var den som ivret for et forhold og bedrev "kurtise".

+ Han foreslo vi skulle sette ringer på oss og sa han ville satse på meg.

- Han var også treg til å få sluttført skilsmissen.

- Et barn har stilt seg tvilende til meg hele tiden.

+ Et barn satte stor pris på meg.

+ Våre respektive familier (unger unntatt) har satt pris på forholdet. Det samme har våre venner gjort.

- Jeg er den som har oppmuntret ham til videreutdanning.

+ Han har alltid vist omsorg når jeg har vært hos ham.

- Han viste ingen overveldende iver etter å være sammen med meg i vår.

+ Vi har nesten aldri kranglet.

- Etter bruddet har han ikke tatt initiativ til noen som helst kontakt.

+ Etter bruddet har han vist sorg over at ting er blitt som de er blitt.

+ Etter bruddet har han flere ganger hevdet at hvis det ikke hadde vært for ungene ville han satset på meg.

+ Samtlige unger er på "hilsefot" eller på talefot med meg.

+ Han har sagt at vi fortjener i det minste å få være venner.

- Han har ved flere anledninger unnlatt å svare på mine henvendelser.

- Han har ved minst en anledning bevisst unnlatt å ta telefonen når jeg har ringt.

- Han har tilbragt en god del tid med eks'en etter vårt brudd.

+ De har prøvd å lappe sammen flere ganger, før jeg kom inn i bildet.

+ Han har sagt at ulempen med en pause er at jeg "ikke er der".

+ Han har sagt seg enig i at vi ville kunne få "en god alderdom" sammen.

+ Han har ikke klart å avholde seg fra fysisk kontakt de gangene vi har møttes..

- Han viser ingen vilje til "forhandlingsløsninger" eller rådgivning.

Javel. "Varetellingen" viser et svakt flertall av hendelser i min favør, men dette kan være godt hjulpet av mitt ønske om at ting skal gå seg til. Tror det ender opp med en ca. 50/50 sjanse. Ikke helt bra. Jeg skulle gjerne hatt bedre odds. Men slik er det.

[Cata]

Hei Swan,

Blad skal kjøpes i dag. Det ble en litt kjapp handlerunde i går så det ble ikke da.

Nei, jeg er selvsagt ikke sikker på at mannen kontakter meg til neste år. Jeg betrakter det heller ikke som noen selvfølge at han gjør det. Det er noe med det der "ute av syne, ute av sinn". Men jeg har nå tilbragt så mange helger hos ham at jeg vet hvor han bor så jeg skal nok finne ham . Når måten han har oppført seg på har drevet meg nesten til galskap på dette viset, så skylder han meg i det minste en samtale, spesielt når vi har avtale om det og han selv har satt tidspunktet. Uansett hva, så har han vært glad i meg. Det vet jeg. Og han er egentlig en snill og omsorgsfull mann, så den oppførselen jeg har sett siden i sommer stemmer bare ikke med ham slik jeg har lært ham å kjenne gjennom så mange år. Det er nettopp derfor jeg sliter så, for søren. Gjøre det slutt, ja. Men ikke på en slik nærmest "ondskapsfull" måte. Det er bare ikke ham. Det er en av grunnene til at jeg har så vanskelig for å akseptere det hele.

Han er ikke lenger den mannen jeg kjente og det skremmer meg. Et menneske skifter vanligvis ikke personlighet i løpet av et par ukers tid og det er det som har skjedd her. Og for meg er det lettere å tro på den mannen jeg har kjent i 6 år enn den jeg bare har kjent i 3-4 måneder, hvis du skjønner hva jeg mener? For å si det folkelig så frykter jeg at det har "klikket" for ham. De siste årene har han vært utsatt for ganske store påkjenninger så jeg tror rett og slett det er blitt for mye for ham. Det har han delvis bekreftet også. Dette er ikke noe jeg sier for å forklare at han har "slått opp", men jeg tror det forklarer måten han har slått opp på. Jeg er heller ikke dummere enn at jeg ser det kan være en forklaring på hvorfor vi i det hele tatt ble sammen. Jeg kan ha vært "trøsten i en tøff hverdag".

Jeg håper derfor at ved å lette presset og ved at han får stresset i forbindelse med skole og bryllup og barn som flytter ut på avstand, så kan jeg få den omtenksomme, rasjonelle mannen litt tilbake på plass, slik at det blir mulig å snakke med ham. Jeg hadde håpet det skulle skje i løpet av høsten, men slik blir det altså ikke. Han vil ha mer tid. Dvs. egentlig tror jeg han vil ha meg på avstand slik at han slipper å forholde seg til meg. Spørsmålet er om han fremdeles vil det til sommeren når alt har roet seg?

Så snart 1. juni har passert, kommer jeg til å kontakte ham for å avtale et tidspunkt- hvis jeg ikke hører noe fra ham. Jeg håper han har roet seg til da, -eller helst før. Uansett så vil jeg vite hvordan forholdet mellom oss skal være i fremtiden. Venner, bekjente, par? Aner ikke hva det blir til, men det må jeg ha klarhet i for å kunne gå videre i livet. Men jeg vil høre det fra en mann som er noenlunde avbalansert, slik at jeg kan stole på det han sier. Den mannen jeg har sett de siste månedene har vært så selvmotsigende at jeg stoler verken på det han sier eller det han gjør.

Jeg vet vi hadde det bra sammen og at vi kunne få det bra i et samliv. Jeg er overbevist om at jeg ville være bedre for ham enn det f. eks. ekskona var. Og uten å stille meg i konkurranse med hverken henne eller ham (foreldre er nå en gang foreldre), så tror jeg også ungene hans ville være tjent med å ha meg som en voksenperson de kunne forholde seg til. Alt dette er jeg temmelig sikker på. Mennesker som kjenner både ham, meg og familien hans har sagt det samme. Men det hjelper naturligvis ikke hvor mange mennesker som mener det hvis ikke følelsene han hadde for meg dukker fram fra skjul og han selv er/blir av samme oppfatning. Det er jeg klar over.

Jeg ser selv at dette virker som en desperat forsvarstale. På en måte er det en klassisk "separert mann møter ny dame, inngår forhold og bestemmer seg etter en tid for å gå tilbake til familien"-historie. Samtidig er det det ganske mange faktorer rundt dette som jeg har valgt å ikke legge ut i dagboka siden det blir for personlig både for meg og for denne familien.

For å si det slik: Hadde jeg skrevet ut hele historien og levert den til et forlag som utgir "kioskromaner", så ville manuset blitt refusert fordi det var for usannsynlig.

[Cata]

Ojsann. Her skjer det ting. Nettopp ferdig med middag og så høres *rrrrring, rrrrrrrring* på mobilen. Der er islandsk kompis på tråden (eh....jeg mener...uten en tråd....altså....på den trådløse ). "Du, vi hadde planlagt å ta oss litt godt av deg når du kommer, men saken er at vi har firmafest på lørdag."

"Javel..."

"Men du kan gjerne bli med. Jeg har snakket med sjefen og fått tillatelse."

Så nå skal jeg på fest på Island. Er ikke egentlig noe festmenneske, men akkurat denne anledningen kan jeg ikke la gå fra meg. Eneste lille minus er at det blir økt hodebry med tanke på koffertpakking. Må jo ha med finklær og -sko også. Søren. Jeg hadde tenkt "liten koffert", men det spørs om det går nå. Jeg må ha med litt ute-klær også.

Som jeg har nevnt før: Gode venner er bra!

[Bettie]

Så skal du på firmafest på Island. Etter det jeg har hørt er de flinke til å feste der. Det blir sikkert morsomt.

Ellers er det jo sånn at virkeligheten langt overgår det en hver roman- eller novelleforfatter kan ha fantasi til å tenke ut. Og livet har det med å overraske en også.

[Cata]

Hihi, dette blir bedre og bedre. Jeg visste Island ville være en god idé. Nå har "eks-sambo" fra der jeg bodde før lovet å ta meg med på omvisning på en del turiststeder på Island. (Eks-sambo i anførsel, fordi jeg leide leilighet i huset hans. Men vi ble gode venner i løpet av de årene, så først jeg flyttet og senere han, så ble vi enige om å holde kontakten og fortelle hverandre det når vi flyttet på oss.)

Begynner å glede meg, jeg.

[Gjest gjest1]

Heldiggrisen som skal på firmafest på Island. Leste jo på forsida her på KG, en arikkel om Islands uteliv. Høres meget morsomt ut spør du meg.

Du får sende noen tølgaposter ellerno fra Island. Hehe. (Tølgapost=e-post. Tølga er datamaskin... herregud. De oversetter aaaaaalt der.)

Ikke rart du gleder deg, nesten så jeg gleder meg litt selv. Har så lyst til å bade i varme kilder og slappe av. Du får feste litt for meg også synes jeg!

[Cata]

Finkjole og sko er "trøkka" ned i koffert. Slapp å sitte på lokket, men det spørs når jeg skal ha ned toalettsaker i morgen.....

[Bettie]

God tur, Cata

[Mora di]

Riktig god tur, Cata. Dette tror jeg blir bra for deg. Gleder meg til å høre hvordan du har hatt det!!

[Cata]

Laang ventetid på flyet. Dermed logger jeg på på flyplassen. Avhengig? Ikke jeg nei

[Bettie]

Det er sikkert fordi det er så mange hyggelige mennesker her inne. Håper du er vel avgårde nå

[Gjest gjest1]

Mannen bak utsagnet: "He's just not that in to you" har fortalt noe om hvorfor menn sier at de gjerne vil fortsette å være venner, eller at dette er ikke et brudd, det er bare en pause, jeg må tenke litt.. osv. De er ikke slemme, de er for snille - de makter rett og slett ikke å konfrontere kvinnen med at de ikke har de samme følelsene for henne lenger.

Dette falt ned i hodet på meg da jeg leste de siste to innleggene dine nå. Mannen din høres jo ut som om det er ham "Sex in the city"-mannen snakker om!?

Kan det kanskje også hende at han burde vært singel en stund etter separasjonen før han innledet et forhold til deg? ja, jeg leste at han ikke ymtet frempå om et forhold før en god stend etter, men du var jo der uansett.

Kan det hende at - selv om ikke nødvendigvis er klar over det selv - du ble en slags trøst for en mann som ble alene etter et samlivsbrudd? Og nå vet han ikke hvordan han skal komme seg ut av det igjen uten å måtte såre deg. Han vet at tidspunktet for når han må være ærlig kommer, men nå har han i hvert fall fått utsatt det til juni?

Slem nå? Jeg kan ta skrekkelig feil i alt, men du kan jo tenke litt over det.

[Mora di]

Har du det bra...turen fin????

Det regner jeg med.

Må si at jeg er litt enig med Mysan, men det er noe du finner ut av etterhvert.

Håper ihvertfall du får en fin uke, og at du snart er inne å forteller om det stooore utland!

[Bettie]

Hei Cata

Er Islandsferien som forventet?

[Cata]

Visst er jeg enig, Mysan (og Liss ). Jeg har forlengst tenkt på det der, og jeg har sagt til ham at han burde vært singel litt lenger. Klart jeg skjønner at det er stor sjans for at han ikke "tør"si til meg at han ikke har følelser for meg lenger.

Det er ikke det som er problemet. Problemet er at jeg har mer følelser for ham enn jeg har hatt for noen andre og at jeg mener han skal si til meg i klartekst at han ikke bryr seg om meg mer hvis det er slik det er. Hvorfor skal jeg skåne ham for det utsagnet, når jeg har lidd alle helvetes kvaler i drøye 3 måneder nå? Er det mer "synd" i ham for at han ikke tør si det som det er enn det er i meg som ble hivd på dør i løpet av to uker? Tenk, det synes jeg ikke. Når jeg har vært nødt til å tåle avslåtte telefoner og brutte avtaler, så kan han tåle å se meg i øynene og si hva han eventuelt ikke føler. Jeg har ikke veldig sans for den holdningen som hersker her inne - at man skal ta mer hensyn til den som går enn den som blir gått fra. Man må jo bevare verdigheten, må vite... Vel, jeg har til dags dato ikke grått ut på skulderen hans. Jeg har stort sett vært saklig, prøvd å inngå avtaler og etter beste evne forsøkt å holde meg til dem - eller sagt fra i forkant når jeg har vært fristet til å bryte en avtale. Så jeg føler stort sett at jeg har verdigheten intakt selv om jeg nekter å gi opp i denne kneika.

Vi var to i forholdet, og siden vi ikke er tenåringer noen av oss så bør vi avslutte det på noenlunde sivilisert vis - dvs. det skal tas hensyn til begge parter - ikke bare ham.

Forøvrig er det jeg som har ment vi kan være venner selv om forholdet er over. Han har bare sagt seg enig.

Utblåsning her? Yes... Det skyldes at jeg er dritt lei alle de såkalte fornuftige "glem ham" kommentarene. Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva som kan ligge bak, men jeg nekter helt bevisst å forholde meg til det. Dette er mannen jeg akter å bli gammel sammen med og derfor akter jeg ikke å gi opp håpet før jeg er 110% sikker på at alt er over - og knapt nok da. Jeg kjenner flere par der det har vært slutt en lengre periode og nå er de lykkelige samboere. Følgelig vet jeg at det samme kan skje med oss, selv om oddsene er små. Det kan godt være jeg kommer til å vente til jeg dør av alderdomssvakhet før noe "skjer" igjen. Og hva så....? Det er mitt valg. Et helt bevisst valg.

Jeg er ikke det minste interessert i å "gå videre" og leve mitt eget liv. Jeg har levd mitt eget liv i mange år og er i grunnen ferdig med det. Jeg har vært singel mesteparten av livet og har ingen praktiske problemer med det - men jeg liker bedre å være to. Jeg er imidlertid ikke så opphengt i å være to at jeg gidder gå på hysterisk jakt etter menn for å slippe å være alene, -dermed sitter jeg igjen med kun ett alternativ: være singel og vente på at mannen skal "ta til vettet". Og tar han ikke til vettet, så kommer jeg nok til å sette meg ned og vente på at han skal ombestemme seg en gang i løpet av de neste 10 årene eller så.

------------------

Nok om det - jeg skal illustrere en av årsakene til at jeg nekter å gi opp med å stokke litt om på referatet fra Islands-turen. Kanskje dere skjønner litt mer av min "ikke gi opp" holdning da?

Jeg hopper for øyeblikket raskt over de to første dagene av turen og går rett på en scene fra dag 3.... Forestill dere nå følgende: åpen slette med noen klippeblokker. Inne mellom klippene ligger den kjente "Blå lagune" (som har et spesielt mineralholdig vann). Det er kveld og mørkt. Kanten av lagunen er opplyst av lykter her og der. Det er stjerneklart over lagunen selv om noen skyer ligger og lurer i det fjerne. Skyer av damp driver over lagunen. Det er ikke så mange mennesker der, for det er litt for sent på kvelden til at de store turiststrømmene er der. Midt oppi lagunen plasker jeg og min norske venn rundt. Stort mer romantisk kunne man neppe fått det - men det er altså feil mann.

Så kommer linken til min stahet. For mange år siden hadde jeg mer enn bare "ett godt øye" til denne fyren jeg nå har plasket rundt i romantiske omgivelser med. Det var helt klart en avstandsforelskelse og han hadde ingen tilsvarende følelser for meg. Så jeg holdt klokelig munn og gjorde mitt beste for ikke å røpe min høye puls når han var i nærheten. Om jeg lyktes vet jeg ikke den dag i dag. Det er mulig han gjennomskuet meg (man klarer sjelden holde pokerfjeset intakt hele tiden). Uansett : siden vi bodde i samme hus og var enslige begge to så oppsto det etterhvert et vennskap mellom oss. Til min glede og fortvilelse. Jeg ønsket meg på en måte "mer", men visste også at vi var så forskjellige at et forhold ville vært dødsdømt omtrent fra dag 1. Så det ble med avstandsforelskelsen. Etterhvert fant han seg også en dame, så da ble det i hvertfall å holde seg på matta.

Da vi begynte å flytte i forskjellige himmelretninger ble vi enige om å holde kontakten og bevare vennskapet på den måten det nå blir når man oppholder seg på forskjellige steder. Det tok meg flere år å kverke den tåpelige avstandsforelskelsen, men fornuften seiret til sist. Men - poenget er at den gang da var det jeg som jobbet litt i starten for å holde kontakten, men det var min venn som etterhvert kom med utsagnet om at vi fikk se til å melde flytting til hverandre sånn at vi ikke mistet kontakten etterhvert som tiden gikk. Og - som sagt - for noen dager siden møttes vi og hadde den nevnte badeturen og en bedre middag etterpå.

Jeg gjorde meg noen små refleksjoner da vi befant oss ute i vannet. Jeg tenkte på hvor lykkelig den opplevelsen ville gjort meg da avstandsforelskelsen var på sitt tøffeste. Nå var det bare fint. Men likevel - hadde ikke jeg tatt jobben med å innlede "holde kontakten" (og på det tidspunkt så var avstandsforelskelsen ikke død og begravet, så etter alle solemerker var jeg også da komplett idiot som ikke snudde ryggen til og "glemte" hele den pinlige situasjonen) så ville jeg gått glipp av denne hyggelige kvelden. I akkurat dette tilfellet så har det endt med "bare vennskap" - og godt er det, men det lønner seg altså å legge litt arbeid i dette med å bevare kontakten med mennesker man setter pris på.

Dette ble visst mer enn bare litt rotete, men jeg får skylde på søvnløshet (ble forkjølet i går og har ligget halve natta og gispet etter luft pga. tett nese) og lang biltur. Er stuptrøtt, så det blir nok bare en kjapp kikk rundt i diverse dagbøker og så bums i seng. Fyldigere reiserapport kommer etterhvert.

[Bettie]

Velkommen tilbake, Cata.

Jeg så tydelig for meg deg og vennen i lagunen på Island. Det må ha vært en spesiell opplevelse. Godt å ha gode venner å dele slike opplevelser med.

Det er lett å komme med gode råd når man ikke har den andres sko på, vet du. Men det som er viktig er at du gjør det du føler er riktig for deg, ikke det som er riktig for andre.

For deg er det riktig å satse energi på at dette skal gå, og hvis det ikke går, så skal du i hvert fall ha klar beskjed. Jeg forstår godt ønsket om å få ting i klartekst, og at du ikke har behov for å spare ham for den oppgaven.

Og du er jo flink til å gjøre ting mens du venter - som å dra til Island.

Ønsker deg en riktig god onsdagskveld. Gleder meg til å lese hva du annet du har opplevd på sagaøya.

[Cata]

Nå har jeg våknet - i allfall litt. Og forkjølelsen er ikke blitt verre, selv om den er hjertelig tilstede. Så nå blir det referat fra tur.

Fredag satt jeg altså på Gardermoen og ventet på fly som (o under!!!) gikk til riktig tid. Er ikke borskjemt med sånt. Norge-Island er ingen spesielt festlig distanse når man ikke liker å ha altfor mange meter mellom seg selv og moder jord, men jeg hadde flaks. Nesten ikke en eneste liten turbulens engang. Så jeg landet trygt og fant igjen bagasjen - kompaktpakket koffert. Hvorfor er det alltid min koffert som kommer sist ut på bagasjebåndet?? :klø:

Vel ute i ankomsthallen ble jeg stående å se meg rundt. Ingen venn? Vel, det var ikke krise for han hadde sagt han kanskje ble sittende fast på jobben, men han skulle i såfall gi beskjed pr. SMS. Ingen melding ankommet, så jeg ringte. Og ble "slått av" før noen tok telefonen. Er visst en dårlig vane jeg har det der. Men i dette tilfellet var forklaringen enkel: Islandsk venn og 2 av barna sto ca. 10 meter bortafor meg i ankomsthallen - må visst pusse brillene...... Han lurte på om jeg ville bli med dem hjem og spise middag på direkten, eller om jeg måtte innom hotellet først. Hadde hatt litt kluss med rombestillingen så jeg syntes jeg måtte innom og registrere min ankomst. Dermed forkludret jeg hele transportskjemaet. Resultatet ble at venn lempet meg ut på hotellet (fikk verdens alleriskaldeste rom) og ilte av sted for å hente barn i barnehage, og så kom kona hans og plukket meg opp en halvtime senere da hun sluttet på jobben. Dermed fikk jeg en hyggelig aften sammen med mine venner. Først spiste vi middag, og da ungene var plantet foran TV'n med en film så ble vi sittende foran peisen og utveksle "sladder" om felles kjente. Riktig så koselig var det.

De hadde planlagt å riktig vise meg Island, så dagen etter (lørdag) kom min venn og mellomste sønn og plukket meg opp på hotellet sånn i halv elleve tida. Så satte vi kursen for Thingvellir, -med en liten omvei først. Han skulle nemlig innom sine foreldre og plassere yngste sønn. Pga. firmafesten på kvelden så skulle de være barnevakt. Dermed måtte vi inn og drikke kaffe. Moren hans hadde gjort alt klart. Min venn kommer fra en gård som har vært i familiens eie siden tidlig 1900-tall, så der fikk jeg jammen sett islandsk landsens hus. Største forskjell fra norske hus fra tilsvarende periode var at det var flere, men kanskje litt mindre rom i hver etasje. Nok om det...fikk smake islandske pannekaker (smaker som norske) samt "flatköki med hangjikjõt". (Evt. islendinger som leser dette må bære over med skrivemåten min.) Sistnevnte var et slags tynt brød med noe som minnet om kokt, røkt skinke på. Skikkelig godt var det.

Så dro vi videre. Første turiststopp var Thingvellir, der det islandske alltinget ble satt i gode gamle vikingtider. Svært spesielt landskap - dessverre litt skjemmet av forbipasserende snøbyger *hutre* da vi var der. Blant annet fikk jeg se hvor grensen mellom den amerikanske og den europeiske tektoniske platen går. Fikk meg en liten spasertur der i snedrevet. Gjett om jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med votter!!!

Neste stopp var Geysir. Dit kom vi via noen snarveier som min islandske venn kjente til. Og jeg slo fast at islandske grusveier er ca. like smale og svingete som de norske. Men de hadde noen lure skilt som varslet før bakketopper der man ikke kunne se veien skikkelig... Vel, selve Geysir er ikke så spesielt aktiv lenger, så den fikk vi ikke se noe utbrudd på. Like godt kanskje ettersom vi gikk helt opp til "kilden" den pleier sprute opp av. Tror ikke det er helt lovlig, og hadde den fått et utbrudd så ville det nok blitt "kokt Cata & co". Men den mer turistvennlige Strokkur var i storform. Den spruter ut vann ca. hvert 5-7 minutt, så vi fikk med oss noen plask der. Akkurat da var det faktisk bra det blåste kraftig, så visste vi iallfall hvilken side vi skulle stå på. Jammen er det imponerende krefter i sving.

Siste stopp på "The Grand Tour" var Gullfoss. Det er Islands mest berømte foss - med rette. To skikkelig svære fossefall som ligger omtrent vinkelrett mot hverandre - og man man kan gå nesten helt utpå kanten av kløfta der det siste fallet lander. Kun en liten tausperring er satt opp som sikring. Vi gikk helt bort til det øverste fallet. og kunne omtrent stukket en tå nedi vannet om vi hadde villet. Vanvittig flott, var det. Opplevelsen ble ikke mindre av at hele skråningen ned mot fossen på den siden der det ikke var sol, var hvitrimet. Dråper fra fossen hadde frosset mot bakken så det lå som et tynt hvitt teppe der. Håper bildene er blitt bra og at det ikke ble altfor mange vanndråper på kameralinsa....

Så satte vi kursen tilbake mot Reykjavik. Tok atter en gang en "snarvei" over fjellet - gjennom et fantastisk fjelllandskap med ville knauser nærmest slengt utover. Og bortsett fra på Thingvellir så hadde vi jammen sol hele dagen.

Vel hjemme på hotellet fikk jeg et par timers pusterom før det bar av sted på fest. Egentlig var vi invitert på vorspiel hos min venns sjef, men min venn hadde misforstått det der med tidspunktene så da vi kom var alle andre nesten i ferd med å gå. Jaja, heldigvis var det noen nordmenn pluss en god del skandinavisktalende islendinger der, så jeg fikk snakket litt jeg også. Vel, det var godt organisert, for det kom en buss og hentet oss og kjørte oss fra vorspielet til Grand Hotell, der selve festen skulle finne sted. Når man fester, så gjør man det åpenbart med stil. God mat og et par morsomme underholdningsinnslag som de ansatte hadde laget i stand gjorde det absolutt til en trivelig kveld. (Ville selvsagt vært enda bedre dersom jeg hadde skjønt hva som ble sagt i underholdningsinnslagene, men så langt strakk ikke islandskkunnskapene mine seg.....) Etter middagen ble det dans, men siden jeg sliter med den manglende nattesøvnen min så trakk jeg meg ganske snart stille tilbake og taxi'et meg tlibake til mitt hotell. Godt å komme inn og få lagt seg, ja.

Søndag var jeg på egen hånd en stund. Været var fint så jeg bestemte meg for å gå en tur. Grunnet en ikke så altfor god stedssans så ble det en lang tur.... Kom inn på hotellet snaue 2 timer før min norske venn skulle hente meg. Akkurat nok tid til at jeg fikk tint meg opp. Temperaturen var nemlig ikke stort å skryte av - mellom 1 og 3 pluss-grader og vind. Huttetu! Hadde kledd meg godt, men likevel....

Min venn kom, og siden mine islandske venner hadde tatt meg med på den store rundturen dagen før, valgte han å vise meg litt av Reykjavik, før vi dro ut på landet. Siden jeg hadde ytret ønske om å se "Den Blå Lagune" så dro vi dit (se referat ovenfor). Flott opplevelse - men den gjorde ikke noe bra for frisyren min. På grunn av alle mineralene i vannet så ble håret nærmest "klissete" og selv etter at jeg hadde skylt det i vanlig vann, så minnet jeg mest av alt om et forvillet lykketroll..... Vann på Island er forresten interessante greier - siden de henter omtrent alt varmvann direkte opp fra grunnen, så lukter varmtvannet stort sett av svovel. (Dvs. råtne egg.) Gjett om jeg hadde problemer da jeg skulle skylle munnen etter å ha pusset tenner. Min islandske venn fikk seg en god latter da jeg fortalte det og sa at det kun var varmtvannet som luktet ille, så jeg måtte pusse tennene i kaldt vann. Det hjalp betraktelig. Nåvel, det var et sidespor. Etter badet i lagunen endte min venn og jeg opp på biffrestaurant som lå like ved hotellet mitt. Kjempeflaks - kunne jo bare gå hjem etterpå.

Mandag hadde jeg egentlig planlagt å tusle litt rundt i handlegatene, men siden min norske venn hadde vist meg et digert badeanlegg som lå i Laugardal, så bestemte jeg meg for å starte dagen i vann. Spaserte ut dit og jumpet uti. Snakk om at islendingene er heldige med tanke på varmt vann ja. Ett digert svømmebasseng, et lekebasseng for ungene, et småbarnsbasseng og 5 stk "heitipottur". Sistnevnte er noe á la boblebad - bare uten boblene - med forskjellig vanntemperatur. Den varmeste holdt mellom 45 og 48 grader tror jeg. Den våget jeg ikke prøve, men jeg testet ut den med vann mellom 41 og 45 grader. Deilig - for en kortere periode.... Favoritten var imidlertid den med vann mellom 38 og 41 grader, for der var det vannjetstråler i tillegg -og jeg hadde en vond skulder. Tror jeg plasket rundt der en times tid før jeg var fornøyd. Og selv ikke da hadde jeg fått helt nok. På et hotell litt lenger bort hadde de SPA avdeling med massasjemuligheter og siden skulderen min var skikkelig vond, så trasket jeg bort dit for å høre om de tilfeldigvis hadde noen ledige timer til nakke/ryggmassasje. Det hadde de - jeg fikk en litt senere på dagen - og tilbud om å tilbringe ventetiden i jacuzzien. Syntes imidlertid jeg måtte tørke opp litt først - så jeg tok en spasertur i stedet. Men det ble en liten dypp i jacuzzien da jeg kom tilbake og jammen fikk jeg tatt en svipp innom dampbadet også. På det tidspunkt hadde jeg begynt å merke sår hals og fant ut at litt damp ville enten bedre eller forverre situasjonen. Så jeg tok sjansen. Vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Sår hals er vekk, men snuen lever i beste velgående.

Jaja. Skal si at den massasjedama kunne kna. Au, au, au.... Jeg har rett og slett blåmerker på den ene skulderen . Men verken som satt i skulderen er vekk. Og jeg var mør i hele kroppen etterpå. Om det skyldes forkjølelse og litt feber, eller massasjen skal jeg ikke si noe om, men jeg var i allfall temmelig redusert på mandagskvelden da min islandske venn plukket meg opp til "siste aften med gjengen", dvs. middag hos ham, kona og ungene. De hadde nemlig en liten baktanke med å invitere meg . De leier ut en liten leilighet - og leieboeren deres var en norsk dame, -fra samme distrikt som jeg opprinnelig kommer fra. Morsomt sammentreff. Fikk hilst på damen, men var i så pass dårlig form at jeg takket for meg nokså tidlig og dro tilbake til hotellet. (Flybussen skulle gå klokka 5.) Det ble dårlig med nattesøvn. Kombinasjon av elendig søvnmønster, vond hals og visshet om at jeg måtte tidlig opp tok knekken på det som var av søvn. Og jeg kan love dere...det å ligge i hotellseng i fremmed land mens man bokstavelig talt skjelver av kulde og vet at man må grytidlig opp, sitte to og en halv time på et fly og så må kjøre i flere timer før man er hjemme igjen - ja, den følelsen er ikke noe særlig.

Men som med alt annet: Det gikk bedre enn jeg fryktet. Da jeg sto opp var halsen mindre vond, snuen hadde ennå ikke meldt seg for fullt og jeg følte meg nesten oppegående. Så jeg kom meg da hjem i noenlunde god behold. Uansett forkjølelse så var det en flott tur, vel verdt litt manglende søvn og noen frostrier.

[Luise]

WELCOME BACK

[Gjest lillelou]

Hallois!

Velkommen tilbake! Til tross for nedsatt allmentilstand høres det ut som om du har hatt en riktig koselig tur.Det unte jeg deg virkelig- godt å komme bort en stund og se nye steder og være sammen med gode venner.

[Gjest gjest1]

Island er utrolig flott, ikke sant? Jeg var der med jobben for halvannet år siden. Da var veien over fjellet nedsnødd og veiene lå under vann enkelte steder. Vi dro over på Jeep Safari den veien, og det var en opplevelse uten like. Digre jeeper med svære hjul som råkjørte innover snødekte veier, det hoppet og spratt. Og der hvor snøen var løsest og det var som glattest, slapp de masse luft ut av dekkene for å ha noe veigrep. Det var morsomt og spennende - er du der på vinterstid noen gang, må du få med deg den turen.