Som Cata's dager går......

[Luise]

Have a nice week end

:smilejente: :smilejente:

[Bettie]

Jeg har tro på at det finnes mange muligheter som bare venter på en, men man må gjøre en innsats for å se dem, og man må våge å ta tak i dem. Det er ikke bestandig så lett.

Meditasjon er sikkert ikke dumt. Jeg har ikke lært det, men har lært avspenning gjennom autogen trening. Det kan funke det også - det er jo litt selvhypnose.

Håper du får en god fredagskveld.

[Cata]

Åååååh, der kjørte bilen til min kjære forbi...og her sitter jeg. Har følt meg litt mer normal i dag, men nå stanset hjertet et øyeblikk. Han skulle ikke kjørt forbi, men kommet hit. Nå! Men slik er det jo ikke. Hvorfor, hvorfor, hvorfor foreslo jeg den idiotiske pausen?

Men det er jo ikke slik det er heller. For enten det er pause eller ei, så har han jo unngått meg. Resultatet blir det samme. Så jeg må bare trekke pusten dypt og vente videre. Og holde ut tanken på at han kanskje er sammen med eks i dette øyeblikk. Eller datteren. Sistnevnte er ikke så fælt. Førstnevnte kan jeg også leve med når jeg bare får trukket pusten. Det vil uansett ikke vare.

Det er merkelig med den spådommen. I hele ettermiddag har jeg hatt en underlig følelse av at mannen holder på å "snu" når det gjelder oss. Ikke slik at han kommer løpende tilbake, men.....nei, jeg kan ikke forklare det. Og jeg tror ikke det er en bevisst helomvending heller. Slik det føles vet han ikke engang at han holder på å snu.

Kanskje har spådommen fått meg til å suggerere meg selv til å tro at han kommer tilbake? Det hjelper heller ikke at jeg drømte om ham og ungene i natt. Det var ingen positiv drøm, -han var fremdeles "redd" meg i drømmen. For det er slik det har føltes - at han av en eller annen grunn er redd meg. Skjønner ikke hvorfor, jeg har hatt problemer med å la ham være i fred etter bruddet, ja, men jeg har aldri verken truet eller vært ufin på noen måte. Jeg har bare bedt ham diskutere så rasjonelt som mulig hva det er som foregår.

***********************************

Oi, nå er det visst på tide at "mann i hvit frakk" kommer. Hadde en prat med en av mine tanter på telefonen nå nettopp. Jeg fortalte henne om spåkonestuntet mitt og da jeg nevnte at jeg hadde blitt fortalt at jeg hadde "evner" så kunne min tante slå fast at: "Det trenger du ikke le av. Vi har hatt flere av det slaget i slekta vår og til og med bestemora di kunne innimellom "ha ting på følelsen" og dessuten var hun sanndrømt. Vi ungene ble faktisk lut lei av at hun kom og sa at vi snart ville få høre noe - for da var det alltid noen som hadde dødd."

Hmmmm, småsært dette her . Men det stemmer kanskje. Det er så mange år siden min bestemor døde, men når jeg nå ble minnet på det, så tror jeg faktisk at jeg har hørt det om å være sanndrømt før.

Jaja, hvis jeg er sanndrømt så er det forsåvidt dårlige odds. For jeg drømte jo at han "flyktet" fra meg. Men det er jo litt spennende også da. Tenk om, tenk om, tenk om noe av dette stemmer. Da får dere se en veldig sprudlende Cata om 4 uker. Og hvis ikke, ja, da skal jeg gi en strålende illusjon av en skinnfell..... (Opp som en løve og ned som en skinnfell, vet dere.)

[Cata]

Nå har jeg visst fått en "hemmelig beundrer" også. Utpå kvelden ringte min mor og fortalte at en mann hadde ringt til foreldreheimen og spurt etter telefonnummeret mitt i går. Hun hadde ikke tid til å lete det fram da, så han sa han skulle ringe senere. Aner ikke hvem det kan være. De som kjenner meg, vet hvor de finner meg, og forøvrig står jeg i katalogen. Og ut fra dialekten så hørtes det ikke ut som om det var noen barndomsvenn, slik hun beskrev den.

Merkelig :klø: . Sikkert en helt logisk forklaring på det, men akkurat nå lurer jeg fælt. Hun fikk beskjed om å skrive ned navnet, og forøvrig gi ham jobb-nummeret mitt, dersom han ringte igjen. Der har jeg telefonsvarer.

[Gjest lillelou]

Innom med en lynklem mens jeg venter på at dataen min skal bli frisk igjen.Håper du får en riktig så fin helg!

[Cata]

Nok en tung dag. Prøvde meg på en bytur i dag. Det gikk ikke så bra. Hadde bare såvidt vært innom første butikken da tårene begynte å presse på. Måtte bare komme meg hjem igjen. Kan ikke gå tårevåt rundt i butikker. Tenkte på høsten ifjor da mannen og jeg ruslet hånd i hånd rundt og kikket i butikker og snakket. Vi skulle gjort det nå også, og så skulle vi handlet mat og dratt hjem og laget middag. Sammen.

*sukk*

Som om ikke det var nok kjørte han forbi her nå i dag igjen. Er lov det, men det fordømte hjertet mitt gjør et ekstra hopp hver gang. Sannsynligvis på vei til datter eller eks eller butikk. Eller en kombinasjon. Når han kjører til eksen pleier han vanligvis ta en annen vei, så jeg lurer på om det er på pur f... han kjører forbi meg? Nei, så gal er han nok ikke. Men jeg syntes han kjørte så langsomt forbi avkjøringen til huset mitt. Kan godt ha vært ønsketenkning, men jeg strakte litt på halsen og kikket etter ham (huset mitt er så langt unna at det kunne han ikke sett) og syntes bilen gikk fortere igjen da han kom lenger bort i veien.

Det høres sikkert rart ut, men jeg håper det var eksen han var på vei til. Han har vinglet så mye fram og tilbake at jeg håper han bestemmer seg for å gjøre et forsøk til der i gården, så kanskje han kommer over denne "rebound" greia. For jeg tror det er ett eller annet der (uansett hva han sier om saken) , -og jeg er temmelig sikker på at det ikke vil holde i lengden denne gangen heller om de prøver. (For som sagt vet jeg de prøvde å lappe sammen flere ganger før han og jeg begynte å være sammen.) Og hvis det er eksen som har kommet "mellom oss" etter det bryllupsstyret, så forklarer det ganske mye merkelig oppførsel.

For hvis han kommer tilbake til meg etterhvert, så skal han være helt sikker på at han ikke skal prøve mer med eksen. Han var sikker da vi begynte å være sammen, men det var ikke jeg. Mange års ekteskap viskes ikke ut over natta. Jeg har aldri egentlig vært sjalu på henne, for han virket så 100% sikker da han ønsket å satse på meg, men det kan godt være den sikkerheten var ønsketenkning fra hans side. At han ikke var så ferdig med henne som han trodde han var.

Men jeg har fremdeles følelsen av at situasjonen holder på å snu, eller rettere sagt at den er ustabil. Hittil så har jeg følt at han har vært på vei bort fra meg. Nå føles det som om det er stopp og at han ikke kommer til å fjerne seg ytterligere. Hvis noe skjer nå så er det at han nærmer seg igjen. Lurer på om det er sånn, eller at det bare er i hodet mitt noe slikt holder på å skje?

Uansett, -jeg ville så gjerne vært sammen med ham nå. I ettermiddag.

[Cata]

Tusen takk, Swan . Alle bidrag til positiv ønsketenkning mottas med takk.

Melding til alle som stikker innom her: Send en tanke om at eks'en til Cata må innse hvilken fantastisk person hun er og hvor bra det var å være sammen med henne - og vende tilbake.... Hvis det er noe i det med telepati, så burde han nå bli "mailbombet" med telepatiske meldinger.

Nå er det ikke snakk om at han kjører forbi "hele tiden" da - det er 2 ganger på 2 dager. Men jeg har ikke sett bilen så mye de andre helgene - og grunnen til at jeg ser ham er at jeg har PC'n foran et vindu som vender mot veien. Og jeg tror jeg har sittet her ca. like mye alle helgene i det siste. Men jeg håper du (og den litt spede magefølelsen min) har rett, Swan.

Hmmm :klø:

*ønsketenker enda litt mer*

Endret 1. oktober 2005 av Cata

[Cata]

Jeg er i det tenksomme hjørnet i dag, så her kommer ny posting.

Kjærlighet er merkelige greier. Så vanskelig å finne og så vanskelig å holde på. For den kan ikke holdes - ikke egentlig. Når en av partene ikke vil, så står den andre der med skjegget godt nedi postkassa.

Jeg har aldri vært den som guttene flokket seg rundt så etter noen ikke altfor vellykkede forelskelser så "bestemte" jeg meg for et liv som singel. Jeg gadd ikke stresse rundt på jakt etter den såkalte lykken. Jeg hadde det bra da. Ikke strålende, ikke fantastisk men bra.

Så møtte jeg mannen, og det var ikke kjærlighet ved første blikk. Ikke ved annet heller. Husker at første gang jeg så ham så tenkte jeg at "Mennene var jammen kjekkere på min forrige arbeidsplass".

Det gikk noen år. Vi møtte hverandre på jobb, pratet fag, hadde en grei tone men noe mer var det ikke. Ikke for noen av oss. Han var selve begrepet på stø, ordentlig familiefar. Jeg var tilfreds som singel.

På et av firmaets julebord havnet vi på dansegulvet sammen. Deretter ble vi sittende ved samme bord og prate resten av kvelden. Kanskje var det da den første gnisten ble tent? Jeg vet ikke. Vi hadde i allfall siste dans sammen. Så gikk vi naturligvis hver til vårt. På jobb var det ingen smektende blikk eller bankende hjerter, så ingen merket noe - ikke vi heller. Alt var som vanlig.

På neste års julebord havnet vi på dansegulvet igjen og siden jeg satt alene akkurat da tok han og inviterte meg bort til bordet der han og kona satt. Jeg fikk til og med hilse på henne, men syntes det var litt rart at han plasserte meg mellom seg selv og henne. Tenkte ikke over det, for jeg kjente jo resten av gjengen rundt bordet også, så jeg hadde mange å prate med. Det ble siste dans på oss det året også. Fremdeles ingen følelser, men jeg hadde begynt å lure. Hva ville han med denne oppmerksomheten?

På jobb var alt som vanlig. Ingen følelser var å spore utenom de rent kollegiale. Kanskje ble vi litt mer oppmerksomme på hverandre. Det var enda litt lettere å slå av en prat når vi tilfeldigvis møttes, men fremdeles kan jeg ikke si at det var noe mer. Det gikk noen måneder.

Så fikk jeg høre at han skulle forlate kona. Han fortalte meg det selv - faktisk før han fortalte henne det, tror jeg. Noen grunn fikk jeg ikke vite. Jeg ble litt sur. Jeg ønsker ikke å vite så mye om privatlivet til dem jeg jobber sammen med. Jeg lot som ingenting, men jeg sov dårlig i flere uker etterpå. Jeg tror det var da jeg ble oppmerksom på at det var noen følelser der. Følelser som jeg ikke likte å ha. Jeg tenkte mye på ham den sommeren. Også da mistet jeg nattesøvnen. Men jeg tok ikke kontakt. Det kunne aldri falle meg inn. Jeg spurte ikke heller, dvs. en gang - noen uker etter at de hadde forlatt hverandre tillot jeg meg å spørre hvordan det gikk. Han virket så sliten at jeg kunne ikke la være å bry meg. Jeg spurte aldri hvorfor han gikk, det var ikke min sak. Lenge etterpå fortalte han meg det. Det hadde ingen ting med meg å gjøre, det var en helt annen årsak til bruddet. Jeg tror ham.

Sommeren kom og gikk og da høsten kom var han ikke der. Langtidssykemeldt. Det føltes litt tomt, men jeg overså følelsen. Var det slik så var det slik. Da jula kom tikket det inn en SMS: "Feirer du jul hos foreldrene dine? Hilsen mannen". Jeg svarte. For et år siden var det det lureste jeg hadde gjort noen gang, i dag er det kanskje det dummeste.

Siden holdt vi kontakt på SMS. Men vi møttes aldri utenom jobbens 4 vegger, men på møter og slikt var stolen ved siden av hans ofte på mirakuløst vis tom. Vi møttes ikke før utpå våren, da han inviterte meg på besøk. Jeg var i sterk tvil, men takket ja etter en dags betenkningstid. Vi hadde en hyggelig kveld, men jeg dro hjem før midnatt - rene Askepott. Så kom han på gjenvisitt til meg en kveld. Og så møttes vi ikke mer. Ikke før neste jul. Men vi holdt kontakten på SMS. Som oftest en eller flere ganger i uka- noen uker ikke i det hele tatt. Det var ikke behov for mer. Vi var fornøyd med å ha det slik. Som oftest startet jeg, og så fulgte han opp - med meldinger som inneholdt spørsmål. Det ble av og til mange meldinger.

Ny jul, han inviterte meg på besøk i romjula. Jeg nektet. Hva med ungene? Han spurte dem om "lov" og etter litt betenkningstid var det greit at jeg kom.

Etter det var det "oss". Vi begynte så forsiktig med å møtes lørdagskveldene. Som oftest hos ham pga. ungene. Senere ble det søndagsturer. Etter et par måneder så vi forvirret på hverandre og konstaterte at vi var nok blitt et par.

Etter det var jeg lykkelig. Han var oppmerksom og kjærlig, og jeg ville ham og ungene det beste. De eneste "kranglene" vi hadde var når han ville ha meg med hjem til middag etter søndagsturen, mens jeg mente han og ungene burde ha litt tid for seg selv. Langsomt ble det til at jeg var der mer og mer. Da vi skulle på tur en dag i påsken var det sønnen i huset som lurte på om jeg ikke like godt kunne overnatte, siden vi skulle tidlig av sted. Sent på våren foreslo mannen at vi skulle sette på oss ringer. Jeg protesterte. For det første syntes jeg det var for tidlig, for det annet var han ikke lovformelig skilt ennå, siden han ikke hadde vært separert i fulle 2 år. En dame ad gangen, takk.

Alt så så bra ut. Når noe ser ut til å være for godt til å være sant, er det vel gjerne det. Da sommeren kom fikk jeg hilse på hans mor. Hun var godt fornøyd med ny "svigerdatter". Jeg fikk til og med "velkommen i familien presang". Senere ble han med og hilste på min familie. Det gikk like bra. Alle likte ham.

Da høsten kom og han begynte på studier, ble det mer stressende. Men som jeg har fortalt før prøvde jeg å holde meg vekk i ukene så han fikk arbeidsro. Men helgene, eller deler av dem, ville jeg ha. Ble det for mye? For presset? Jeg vet ikke. Jeg ønsket å ha ham noen dager i uka. Lørdag kveld og mesteparten av søndag. Er det for mye forlangt når man er glad i hverandre? Jeg spurte om han ønsket mer "luft" rundt seg, men han benektet. Jeg var på jobb om dagen og han hadde studier og studiekameratene, -så vi hadde et liv hver for oss også. Jeg tok det for god fisk, for det var slik jeg følte det også.

Jula vi hadde sammen var fantastisk. Preget av varme, omtanke og latter. Våren ble slitsom - det har jeg fortalt om før. Men jeg skrubbet hus og sydde gardiner før bryllupet. Hjalp til med vinterveden. Han gikk tur sammen med meg og vi hadde helgene sammen. Det var ingen tegn til katastrofe. Jeg gledet meg til vi kunne normalisere situasjonen så snart bryllupet var over.

Og så - fra dette som var så bra - full stopp. Over natta. Og nå flykter han hvis jeg søker kontakt.

Det er så tomt. Så mange år med god kontakt og så....ingenting. Helt grunnløst så vidt jeg kan se. Han kunne satt en stopper for forholdet, men hvordan kan så mange års vennskap forsvinne så raskt - når det knapt nok har vært en krangel eller en uoverensstemmelse? Tror vi hadde 3-4 uoverensstemmelser i løpet av 1,5 år.

Dette er bakgrunnen for at jeg er utrøstelig. Jeg skjønner ikke selv hvorfor. Vi var enige om å se det an. Jeg hørte ikke våre bryllupsklokker kime i det fjerne. Jeg var forberedt på at dette ikke nødvendigvis ville vare. Når 2 voksne mennesker finner hverandre slik så har de en god porsjon trygghet i seg, -men også mye "bagasje". Jeg visste det kunne gå galt, men trodde det ikke. Han hadde vært så sikker. Jeg ble det etterhvert.

Det så ut til å være et bunnsolid forhold som vokste fram mellom to ganske fornuftige voksne mennesker. Jeg begynte å tro at også for meg fantes det kjærlighet som var til å stole på. Han som jeg i utgangspunktet ikke hadde falt for ble etterhvert "verdens skjønneste". Jeg var heldig og visste det. Men det tok slutt. Brått, brutalt, skånselløst.

Er det rart jeg sitter og undrer meg over skjebnen. Så lang tid før jeg fant noen jeg ønsket satse på og som samtidig ønsket å satse på meg og så stopp. Er det sånn det skal være? Eller er det noe mer? Er det "skjebnen" som har funnet ut at vi var på ville veier - at vi fikk et for kunstig liv - og kanskje at han gikk fra kona til meg litt for brått? Er det skjebnens tenkepause vi har fått over oss. Jeg velger å se det slik.

Jeg merket det svakt da følelser begynte å oppstå, selv om jeg valgte å overse det. Man tuller ikke med nyseparerte menn. Jeg merket det da det begynte å gå nedover med oss, selv om jeg ikke kunne sette fingeren på hva det var. Nå har nedoverbakken flatet ut virker det som. Jeg kan ikke se oss for meg som par på en god stund, men jeg sitter med følelsen av at dette er mannen jeg skal bli gammel sammen med. Det er en merkelig følelse, når situasjonen er som den er. Hvis intuisjonen min holder stikk så vil det bli slik, men jeg kommer nok til å ha mange tøffe tak før den tid. Vi var gode for hverandre, -og med hverandre. Vi fortjener å bli gamle sammen.

Jeg er spent på om magefølelsen holder mål. Gjør den det, så hadde spåkona rett i noe.

[Mora di]

Kjære deg, Cata!

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du beskriver. Selv om jeg ikke har mistet S i ordets rette forstand, (han er her jo), Så har jeg jo det allikevel. Og den sorgen du føler, og som er nesten helt uforståelig, er faktisk helt naturlig.

Det har egentlig vært ett brutalt "brudd" du har vært igjennom, og jeg kan på en måte sammenligne det med mitt!

Jo da, S er her, men han er ikke S mer!!! Han lever, men er ikke den samme jeg har kjent i over 20 år! Så hvordan reagerer man; jo med sorg!

Sorg over å ikke forstå, sorg over å ikke få elske, ikke bli elsket, føle seg alene etc...... Det er ingen grenser for hvordan en sorg kan oppstå. Den er der, og uansett om Mannen lever eller ikke, så er han ikke hos deg, og det er en sorg!

Dette ble veldig rotete, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Jeg har jo S her, heldigvis, og jeg sitter å venter på at sorgen min skal bli erstattet av ny kjærlighet. Vet (eller håper) at den kommer tilbake, og at jeg vil få min elskede tilbake. Men i mellomtiden sørger jeg! Jeg elsker han like mye som før, (eller kanskje mer) men han er ikke her for meg på samme måte.

Ønsker deg en god uke, vennen. Og stol på magefølelesen din. Den er god å ha!

[Luise]

Hei - er alt bra hos deg? - jeg håper det :smilejente:

[Bettie]

Hei Cata

Det siste man skal legge vekk, er håpet. Det vet du jo.

Det finnes en million forklaringer til hvorfor det har gått som det har gått nå, men du kommer vel ikke så langt før du får det i klarsvar fra mannen selv.

Men intuisjon - den skal man ta på alvor. Det er utrolig så mye man vet gjennom den, selv om man ikke egentlig vet noe. Så stol på den denne gangen, tror ikke du gjør dumt i det.

Ønsker deg en god søndagskveld.

[Cata]

Tja, Bettie, jeg kunne tenke meg én forklaring som er troverdig, så kan de andre 999999 bare gå og legge seg. Men du har helt rett. Den må komme fra mannen selv og han snakker som kjent ikke. Ærlig talt....det å snakke med meg og fortelle hvordan dette har vært for ham burde da være en billig pris å betale for å få "plageånden" vekk fra nakken. OK, jeg er vekk nå, men han kjenner meg så godt at han vet jeg kommer tilbake etter pausen. Det har han fått beskjed om at da, da skal det snakkes! Om jeg så må hente ham ut av huset til eks'en.

Men jeg har nå klart meg en dag til uten å sende en eneste SMS og det er en, seier. Nå er det snart bare 255 dager igjen til vi møtes - hvis spådama tar feil da. (Har hun rett så er det mer i retning av 25 dager ...hi,hi, høres langt bedre ut. ) Må sørge for å holde meg vekk herfra noen helger de neste 36 ukene. Har noen gode forslag til hvor jeg skal gjøre av meg? Ny runde med SPA, hytte på fjellet....? Eller lære meg å spå i kort? Kunne vært moro å prøve det, uansett om spådama tar feil eller ikke. Har vært borti Tarot 2 ganger og begge gangene har det stemt ganske bra. Skjønner ikke hvordan det kan virke, men det har vært langt mindre på bærtur enn jeg på forhånd ville trodd.

Snålt at dette plutselig har fått min interesse for det "mystiske" opp på bordet igjen. Jeg har hatt den veldig lenge - siden tidlige tenår, men de siste årene har den vært begravd. Nå popper alt sammen opp til overflaten igjen. Var ikke det jeg mente skulle skje da jeg ringte spådama. Men det er vel sånn at man begynner å tenke i alternative baner når man har en livskrise på gang.

Dessuten er jeg spent på Islandsturen. For den er også en sånn intuisjons-greie. Jeg bare syntes jeg måtte reise. Aner ikke hvorfor. Nå er det uansett ikke noe problem, for siden jeg har venner der, så blir det helt sikkert hyggelig uansett. Men jeg lurer på hvorfor intuisjonen var så veldig bestemt på at jeg skulle dit? For da var det skikkelig sånn Reis-Dit-Nå!!! følelse.

I kjølvannet av Islandsturen har jeg fått et lite, delikat problem. OK, det trenger jo ikke bli noe problem, da. Jeg skal jo overnatte i byen som mannen kommer fra og har sånn fryktelig lyst til å stikke innom eks-svigermor hvis jeg kommer såpass tidlig til byen at det lar seg gjøre. Dels fordi dama er koselig og vi har en grei kjemi, og dels for å "spane" på mannen.Det siste trenger dere ikke kjefte på meg for, for jeg vet det er suspekt. Og jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre noe stort vesen av det, bare høre med henne om hun vet hvorfor han har denne tendensen til å skyve alt og alle ut av tankene- hvis vi kommer inn på noe som gjør det naturlig å spørre.

Men er det for tullete å gjøre det? Jeg har så få eks-svigermødre at jeg aner ikke. Det er jo litt på kanten så jeg ville neppe gjort det hvis hun ikke hadde vært den hun er, men hun er rett på sak og hun liker meg og hun håpet det skulle bli et par av meg og sønnen. Og teknisk sett er det jo "pause" vi har. Får jo se når jeg kommer til hotellet og så evt. ta en telefon til henne og høre om det passer. Da er det jo en smal sak for henne å si "vi er opptatt", eller "det passer ikke" eller "vi skal ut" eller noe.

Hmmm, :klø: må tenke litt på den der. Det er vel ikke noe som alle ville gjort, men jeg er av dem som er god til å holde kontakt med folk,og det har jeg vunnet veldig på. Selv om jeg sitter som "Vigdis venneløs" her i byen, så har jeg mange og gode venner rundt omkring i landet.

Pluss dere KG-vennene altså. Dere begynner jo også å komme i kategorien "venner" selv om vi ikke kjenner hverandres egentlige navn.

---------------------

Måtte bare innom med tilleggsopplysning: jeg fikk toppkarakter på siste kursbesvarelse, som jeg bare rasket sammen i en fei mellom rundene på KG.

Nå får jeg begynne å tenke på hva neste (seriøse) kurs skal bli.

Endret 2. oktober 2005 av Cata

[Cata]

Dagens innsats for tilbakevendig av mann unnagjort. Først 15 minutters meditasjon og så de siste 5 minuttene med visualisering av mann på vei tilbake til meg. Så kom ikke her og si at jeg ikke følger spådamens råd om å tenke på'n. Hmmm, er telepatisk "stalking" straffbart tro..? :klø:

Er i hvertfall litt morsomt hvordan hjernen fungerer. I 2 av de siste 3 nettene har jeg drømt om ham. Og delvis om ungene. Tydelig at hjernen jobber med å rydde opp i ting mens man sover, ja.

Ellers så har jeg fundert litt mer på det der med "neste brevkurs". Lurer på om "voksenpedagogikk" kunne være noe? Vil lese noe som ikke er sånn superkjempeheavy, men som likevel kan være matnyttig. Og slik verden er i dag med folk som må omskoleres i hytt og pine så må jo en fagutdannelse, med litt pedagogikk i tillegg være en god idé? Får bla litt videre på nettet og se om jeg finner noe smartere. Skal tross alt avslutte nåværende kurs før jeg kaster meg på noe nytt.

[Cata]

Såda Swan, ikke skjære alle over en kam nå.... Jeg har faktisk truffet henne i løpet av sommerferien, -med mannens velsignelse. Han sjekket selv om jeg kunne hilse på. Selvsagt snakket vi kun om "nøytrale" ting - det skulle bare mangle.

I dette tilfellet blir det nok uaktuelt uansett, for jeg tror rett og slett det blir litt for sent før jeg kommer dit og får installert meg på hotellet. Man kan liksom ikke dumpe inn sent på kvelden, med mindre det er særs gode venner man skal innom og man har en avtale på forhånd.

[Gjest gjest1]

Heisann. Bare hopper innom for å si hei, og takke for alt det du skriver i dagboka mi. Godt å ha noen fornuftige damer som kan sparke meg litt i ræva noen ganger.

Dessverre er jeg jo bare en ungmø, og har ikke så mye erfaring eller kompetanse på forholdsfronten - så der må jeg nok melde pass. jeg håper bare alt blir bra til slutt - og slutten kan jo være om en måned eller om mange år. Mye som skjer i livet som man ikke akkurat hadde planlagt, håpet på eller turt å håpe på!

Og du er flink, som holder deg unna sms'inga. Det er mer enn hva jeg klarer, når jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det på en stund. Nuvel. Kvelden er her... Ha en fin aften, frøken Cata!

[Cata]

Pokker også. Det kommer til å bli en tvilsom ferie på "Sagaøya". Jeg kommer nemlig bare til å sove.... Kanskje? Sovnet søtt i går kveld mellom 11 og 12 et sted og straks klokken var 3 i natt - *plinnnng* - lys våken Cata . Ikke snakk om å få sove et minutt mer.

Talentløst. Helt talentløst. Men nå har jeg prøvd det meste så jeg vet da søren hva jeg skal gjøre, jeg. Har vært søvnløs lange perioder før, men dette tar overhånd. 3 måneder er for lenge.

Får håpe at min gode, gamle venn meditasjonen klarer å knekke problemet etterhvert. Den greide hamle opp med det tidligere, men da var jeg ikke så sliten når jeg begynte. Tar vel tid å få spenningene ut av kroppen. Burde kanskje stått opp og meditert når jeg likevel ikke får sove. Kanskje prøve det neste gang?

På jobb har det vært en heller kjedelig dag uten de store utfordringene. Fikk tatt unna en del småsaker som har ligget på vent, det var alt. Mest spennende hendelse er ny kollega som skal være "utplassert" hos oss noen måneder. Alltid moro med nye folk inn i et etablert miljø.

Har ellers svevet litt rundt på nettet etter at jeg kom hjem og sett litt på diverse "alternativ-sider". Tatt i betraktning min nyvakte interesse for spådom og sånt så er det moro å lese litt. Mye rart der ute, ja. Fikk imidlertid med meg noen tips om affirmasjon og tankeoverføring, så jeg forsøker det jeg. Sender mannen velformulerte budskap der jeg ber ham ta kontakt med meg og fortelle meg hva han ønsker av tilværelsen. Så nå venter jeg bare på telefon. Tviler på at han sender tilbake ad samme vei. Nåja. Har ingen garanti for at den "hot-line'n" fungerer, men det får meg til å føle at jeg "gjør" noe samtidig som jeg ligger unna både telefon og SMS, så da så. Dessuten mente jo spådamen at jeg skulle benytte tiden til å "tenke på ham" (som om jeg klarer å la være...) så det der gjør vel nytten.

Denne alternativ-greia er egentlig ganske morsom å gjenoppdage. Har alltid vært litt hekta, -det har bare kommet i bakgrunnen de seneste årene. Og det med spådom har jeg alltid vært skeptisk til. Men ellers....meditasjon hjelper mot søvnløsheten min. Det har jeg prøvd før så jeg vet det virker. Piller fra den tradisjonelle legekunsten virker åpenbart ikke. Tradisjonelle fysioterapeuter har aldri greid å fikse diverse ryggvondter på meg, men det gjorde jammen naprapaten jeg gikk til for noen år siden. Og uten å påstå noe som helst om "sannhet" så har nå denne spådamen klart å få meg adskillig fredeligere til sinns enn det psykologen har klart. Sistnevnte har bare irritert meg.

Så det er vel her som ellers. Jeg må finne min egen måte å fikse tingene på.

[Bettie]

Jeg hadde også en alternativ periode. Jeg spådde folk i hånden. Jeg var faktisk ganske flink, for det er utrolig hvor mange signaler folk gir hvis man har evne til å se dem, så dermed ble spådommene troverdige, og noen slo faktisk til også. Men det er lenge siden jeg drev på med det, så jeg har glemt hvordan jeg gjorde det.

Visualisering er bra. Du kan ikke bruke det når du ikke får sove. Visualeisere noe mykt, lundt og søvndyssende? Det er vel litt i gate med meditasjon, er det ikke?

Det er psykologens oppgave å irritere deg. Irritasjon er en fin måte å komme videre på når det er nødvendig.

Ha en god kveld

[Cata]

Visualisering er bra. Du kan ikke bruke det når du ikke får sove. Visualeisere noe mykt, lundt og søvndyssende? Det er vel litt i gate med meditasjon, er det ikke?

Det er psykologens oppgave å irritere deg. Irritasjon er en fin måte å komme videre på når det er nødvendig.

Ha en god kveld

←

Nei, den slags visualisering blir mer i retning av å "telle sauer" så det virker ikke på meg. Men som sagt....jeg vet at meditasjon virker. Gikk kurs og lærte meg TM da jeg hadde en litt stressende periode, og praktiserte det i nesten 3 år med godt resultat for nattesøvnen. Men søvnmønsteret mitt er sikkert så surrete akkurat nå at det trengs litt tid.

Joda, psykologens oppgave er muligens å irritere meg, men når irritasjonsmomentet er mas om hvor fælt jeg liksom hadde det som barn så forekommer det meg litt bortkastet. For det første har jeg pr. i dag ingen problemer med min barndom (dvs. jeg vet at mobbing og div. andre hendelser har satt spor, men jeg vet også veldig godt hvilke reaksjoner det trigger hos meg), og for det andre så begynner det faktisk å bli noen år siden og det må være grenser for hvor lenge man kan skylde på barndommen. Synes det blir for dumt når psykologen prøver å "påtvinge" meg barndomstraumer som jeg selv for lengst har fått fram i dagen og fått et avslappet forhold til.

[Cata]

Sånn. Nå har "vampyrene" fått sitt, dvs. blodprøve er tatt. Så får vi se hva denne kroppen har å gå på da. Får vel resultater om en ukes tid tenker jeg. Regner med det bare blir å begynne å knaske jerntabletter. Hadde egentlig tenkt bare å stikke innom sykepleieren på legekontoret og få tatt prøvene, men neida - måtte inn til legen også. "Hvordan, går det - har du begynt hos psykologen?"

Joda, jeg forklarte at jeg hadde vært der og at jeg tviler sterkt på at psykologens metoder med graving i barndom hjelper meg.

"De har sine arbeidsmetoder så du får fortsette litt til. Det er den eneste hjelpen jeg kan tilby deg."

Javelja. Da ligger jeg tynt an. Jeg som akkurat hadde nådd nivået at jeg begynner å lure på om antidepressiva kan være en idé en periode. Fram til juni, f.eks..... Typisk "kjemisk krykke". Når den tid kommer og jeg vet hva jeg står overfor, så tror jeg nemlig jeg kan takle situasjonen. Ikke på strak arm, men jeg tror jeg kan. Problemet er at nå er jeg ikke sikker på hva problemet er.

Men psykolog som graver i barndommen tror jeg ikke er løsningen. Det virker kanskje for noen, men neppe for meg. Ikke med den innfallsvinkelen denne psykologen brukte i allfall.

Så da står jeg atter en gang igjen med....meg.

Sånn har det alltid vært, sånn ser det alltid ut til å bli. Hvis noen skal hjelpe meg, så er det visst meg. Hvor er snille feer med tryllestaver når man trenger dem?

Selvinnsikt er noe herk. Nyttig, men slitsomt.

-----------------------------------------------------------------------------

Klamrer jeg meg til drømmen om mannen fordi jeg er redd for å være alene?

Nei.

Fordi jeg er vant til å bli forlatt?

Ikke det heller.

Fordi det er min "eneste sjanse" til å unngå å være alene resten av livet?

Niks. Ikke det at jeg har noen magnetisk tiltrekningskraft på menn, men se pkt. 1. Jeg har alltid stått fast på at det er bedre å være alene enn å være i et dårlig forhold. Den holder ennå.

Fordi jeg trenger økonomisk støtte?

Atter en gang, nei. Min økonomiske situasjon er nok bedre enn hans.

På grunn av sex?

Neida. Det var bra, men muligens ikke så bra at det alene er grunn god nok.

So what? Hva er det egentlig jeg vil?

Jeg vil:

Ha noen som er der for meg. Som gleder seg med meg når det går bra, og som støtter meg når tidene ikke er fullt så bra. Og som jeg kan gjøre det samme for.

Noen å tilbringe kveldene sammen med.

Noen å komme hjem til, som møter meg i døren med en kjempeklem når jeg har vært borte noen dager.

Noen å spise frokost med når det er helg.

Noen å danse med på stuegulvet en sen lørdag kveld, når det er dansemusikk på radioen - eller på kjøkkengulvet når potetene akkurat har kokt opp.

Noen å lengte til når jeg er bortreist.

Noen som omfavner meg og trekker et lettelsens sukk fordi det er akkurat jeg som er der.

Noen å sove middag sammen med en søndag ettermiddag når freden har senket seg over huset.

Noen jeg kan kjøper gaver til eller lage mat til (i blant).

Noen å gå tur med når det er fint vær.

Noen å vente på når han har vært borte noen dager.

Noen å dele det daglige arbeidet i hus og hjem med.

Noen som legger seg tett inntil meg om kvelden og er lykkelig fordi det er varmt og trygt og nært.

Derfor er det jeg ønsker mannen tilbake. Ikke på grunn av må ha, men på grunn av vil ha. Andre menn kan kanskje gi meg noe av det samme, men ikke alt det.

Så langt alt vel. Men kan jeg oppnå det? Og i tilfelle hvordan? Kjærlighet er tross alt to-veis.

Jeg kommer tilbake med flere funderinger. Må bare hvile hjernen litt.....

[Bettie]

Jeg synes du skal si i fra til psykologen at du ikke tror på å grave i noe du har et avklart forhold til, og at du vil begynne med verden slik den er nå. Du vil helt sikkert oppleve at du går i ring - ikke spiral, men i ring, innimellom og kanskje ganske lenge.

Lista di er god. Den sier noe om hva du ønsker og hvorfor du ønsker det. Der er du veldig klar. Du har jo også veldig rett i at om du kan oppnå det med mannen - det ligger ikke bare hos deg. Det ligger like mye hos ham, og der kan du bare vente. Utrolig frustrerende.

Håper du får hvilt hjernen litt i kveld.