Som Cata's dager går......

[Gjest gjest1]

Heisann! Imponert over treninga di, jeg. Kan jeg få litt energi jeg også? Vær så snill?

Hvordan har dagen vært? Trent noe i dag også eller?

Selv spiser jeg banan, drikker pepsi max og røyker. En salig blanding av litt sunt og veldig usunt. En av delen må kuttes ut? Røyk? Uaktuelt! Pepsi Max? Også uaktuelt. Så da må bananen bort!

[Cata]

Pokker også. Nål i toppetasjen hjalp ikke. Sov bare 4 timer i natt. Etter gårsdagens utsagn å dømme ligger nattesøvnen min dårlig an. Og så i går som jeg både hadde trimmet, fått frisk luft og tatt en varm dusj og drukket varm te.

Jatakk, Blondinen, kan du sende noen liter billigbensin ?

Skikkelig grineanfall på vei hjem fra jobb. Savne, savne, savne mannen! Veldig! Det er ikke sånn som dette det skulle vært. Fikk et anfall der jeg omtrent ramset opp alle de gode stundene vi hadde hatt og alle de gode følelsene. Og det er mange. Er veldig glad for at jeg visste det var gode stunder da jeg opplevde dem. Faktisk syntes jeg av og til det var for godt til å vare.

Vel, grineanfall gav seg jo, og nå er jeg litt mer i det filosofiske hjørnet. Lurer på hvordan situasjonen er om et år? Har forresten lagt inn en bitteliten nedtellingsklokke på skjermen, som sier meg hvor lenge det er igjen av "ventetiden" . Barnslig? Ja, men litt oppmuntrende også, eller kommer til å bli det etterhvert.

Vi kunne jo ikke fortsatt slik vi hadde det. Noe måtte skje. Jeg kunne ikke fortsatt å føle meg som en inntrenger. På en måte var det det jeg gjorde, selv om jeg også følte meg hjemme hos ham. Det ble noe kunstig over hele situasjonen og jeg tror det var mye min skyld. Jeg var så redd for å lage ugreie vis á vis ungene at jeg glemte å være synlig som noe annet enn en gjest. Mot slutten av forholdet begynte jeg imidlertid å våge litt mer. Det skulle jeg kanskje gjort (nesten) fra begynnelsen av, mens han var i modus til det. I stedet forsøkte jeg å ta det veeeeldig rolig for å skåne ungene, eller gi dem tid til å venne seg til meg sakte og forsiktig. Hmm, jaja, det nytter ikke å gråte over spilt melk.

Samtidig er det så vanskelig å tro at han klarte å "slå av" følelsene sine for meg så brått. Og hadde det gått over lengre tid så er jeg rimelig sikker på at jeg ville merket det. Naboer, venner og familie oppfattet det også som om følelsene oss i mellom var i orden, men ikke alle syntes han behandlet meg helt som han burde. Det synes jo ikke jeg heller.

Siden vi var venner en god stund før vi ble kjærester så har jeg sett ham bruke "slå-av-og-trekke-seg-tilbake" mekanismen før. Da var det også slik at han sa en ting og gjorde noe helt annet. Fikk aldri helt taket på hva filosofien var, men vet at han var i en ganske stresset situasjon da også. Men da var det mer avstand mellom oss så jeg ble ikke skadelidende. Den gang varte det i 3-4 måneder før han ble mer nærværende igjen. Lurer på om det samme skjer nå? Og hva som skjer når han "skrur på" igjen? Tror nok han har følelser for meg ennå, vet bare ikke hvor dype de er og om han skjuler noen av dem for seg selv også. Han har åpenbart slitt, for da jeg snakket med ham så så han eldre ut enn han har gjort på lang tid. Og han syntes det var leit å "miste meg" i pauseperioden.

Blir spennende å se hva pausen kommer til å gjøre med ham. Enten glemmer han meg vel helt eller så får han roet "panikken" eller hva jeg nå skal kalle det sånn at han begynner å kommunisere litt igjen.

Når jeg ser filosofisk på dette så er det mulig at en sånn pause som dette er nødvendig for at vi skulle kunne bygge opp et mer naturlig forhold for fremtiden. Selvsagt kan det gå andre veien også, det vet jeg jo ikke sikkert før neste år på denne tida. Har alltid hatt vært av den formening at ting som i øyeblikket fortoner seg som "katastrofe", kan komme til å vise seg å være en fordel når bare tida går. Har faktisk opplevd det også. Derfor er jeg nysgjerrig på om dette kommer til å bli et slikt tilfelle. Har alltid vært flink til å følge "magefølelsen", men må innrømme at den har sviktet meg i sommer. Denne pausen er det nærmeste jeg kommer, tror jeg.

********************

Jaja, nok filosofering om Mann for i kveld. På jobben skjer det også ting. Vi er inne i en av de evinnelige omstruktureringsrundene og i dag fikk jeg beskjed om at jobben min nok blir "justert" litt. Blir nok trukket tilbake mot et fagområde som jeg klarte å "unnslippe" i fjor. Pokker også. Det er virkelig noe som jeg ikke føler er mitt lodd i livet. Men det blir i såfall i samarbeid med en annen, som jeg vet jeg samarbeider godt med så det går vel. Dessuten fikk jeg gitt sjefen et hint om at vi burde se på arbeidsområdene for hele avdelinga, sånn at vi fikk avklart eventuelle gråsoner mellom de enkelte allerede i et tidlig stadium. Ofte er vi ikke så flinke på det. Vi flytter på ansvarsområdet til 2-3 personer og så glemmer vi at vi jobber så sammenflettet at det får innvirkning på person 4 og 5 også.

Og i morgen skal jeg stifte bekjentskap med en golfbane.......

[Cata]

Uæh... 2 timer til første golf-forsøk. Sånn ca.

[Bettie]

Hei Cata

Nå er jeg endelig på nett igjen. OG jeg har fått tid til å lese hva som har skjedd rundt deg den siste tiden.

Gratulerer, Cata. Du har fått gjennomført et av dine mål - nemlig å få en avklaring på hva en pause er. Det er godt jobbet. Det blir sikkert ingen lett periode, men nå vet du hva du har å forholde deg til - og du har tatt initiativet. Jammen har du vært tøff!

Godt at du har planlagt en del atspredelse framover, for det er godt å ha hyggelige ting å se fram mot. Og det er sikkert bra for deg at du ikke setter deg ned og bare venter.

Huff - omorganiseringer er slitsomme. Har også fått varsel på jobben om at det vil komme endringer i løpet av noen måneder. Det vil sikkert ikke bli til det bedre. Får håpe sjefen din tar dine innspill alvorlig, for du har helt rett i at når man endrer en ting, endres mange ting.

Håper du får en fin kveld.

[Cata]

Golf var gøy. Ikke altoppslukende hyper-kjempe-fantastisk gøy, men gøy. Tror jeg skal begynne å trene litt. Har mulighet til å låne en bag med køller via jobben. Nå er jeg øm i armene. Dro sammen med en annen dame fra jobben og hun ble også litt inspirert. Vi ble enige om å tipse hverandre hvis en av oss finner det for godt å gå og trene. Kanskje jeg en gang kommer så langt at jeg får "green card" og får lov til å spille. Men foreløpig må jeg visst trene på å treffe ballen .

Hyggelig å ha deg tillbake på eget nett, Bettie. Vet ikke om jeg har vært så tøff, men noe måtte gjøres. Vil ikke være dørmatte og vil ha forhold (eller til nød vennskap) tilbake - toveis. Og sånn som mannen har vinglet så virket det som det eneste logiske å gi ham tid til å tenke. Regner ikke med han gjør det så effektivt - det er noe med "ute av syne, ute av sinn", men på den annen side så har vel han som alle vi andre en underbevissthet. Regner med den setter i gang om en stund - også hos ham. Han så rimelig slukøret ut ved tanken på at jeg ikke lenger kom til å være der. Så det er bare å lene seg tilbake og vente de neste 8 månedene. Så får vi se hvor det bærer hen.

[Cata]

Nå skal jeg korte ventetiden med soving! Sov bare 3 timer i natt, så nå skal jeg se om jeg får til 4 i natt.

[Gjest gjest1]

Er det noe jeg vet mye om, så er det å ikke få nok søvn. Det er rett og slett et helvete. Typisk at når virkelig trenger mye søvn, så blir det nærmere ingenting. *tenker med grøss tilbake på tiden da søvnen var fraværende i flere døgn*

Håper for all del du sover litt bedre i natt! Hvis det ikke endrer seg, så får du prøve Valerina Natt - naturpreparat. Mamma tror ikke egentlig på slike ting, men påstår at det hjalp littebitt.

Du har jo vært veldig aktiv i det siste, og da trenger kroppen hvile. Og hjernen din også. Skjønner godt at søvnen blir fraværende fordi du har mye å tenke på. Du har jo gjort noen store grep i hverdagen din nå, og tankene surrer og går så lenge man er våken... og av og til i drømmene også.

Så fint at du har spilt golf, forresten. Jeg skulle lage en reportasje om min golfspillende rektor en gang, og skulle dermed ha en liten golfduell for å piffe opp artikkelen. Jeg stinka hardt for å si det på de ungdommelige måten. Han dro fram alskens utstyr fra Merchedes sin, sko og køller og hansker og dill og dall - og jeg sto utpå golfbanen med høye hæler og så helt malplassert ut. Hehe. Så golf er ikke noe for meg. Som min da 3 år gamle niese sa, da hun forsøkte minigolf for første gang: "Faen, mamma. Jeg bomma skikkelig!".... Da var det en søster som var ganske flau over lillens banneferdigheter, men ganske lattermild og.

Håper søvnen kommer krypende! Skal be Jon Blund bruke støvkvota mi på deg i natt, jeg. Jeg har jo ikke noe viktig i morgen likevel!

Og takk for kommentar i dagboka. Det er virkelig så koselig at du bryr deg om en liten klagete, akkurat ferdipubertert skvirrevipp som meg.

[Bettie]

3 og 4 timers søvn er jo i minste laget. Håper du har noen små søvnhjelpere hvis det fortsetter på denne måten.

Har aldri prøvd golf, jeg. Bare minigolf, og der er jeg ikke akkurat noen lysende stjerne. Halvdelen påstår at det mangler noe hos meg - som evnen til å sikte. Tror han har rett i det, og da bli liksom ikke golfbanen den arenaen jeg oppsøker først. Men det ser jo hyggelig ut da, å tusle rundt på et flott gressteppe og slå til en liten ball i ny og ne.

[Cata]

Auuuuuuuuu! Støl i armene. Golftrening er jo trening jo. Alle slagen i går har satt seg i overarmer og i hendene. Og litt i baken - dvs. egentlig nederst i ryggen og øverst i lårene. Skulle jo svinge litt rundt, liksom. Trodde ikke det var så mye trim i det, jeg.

:klø: Kanskje jeg skal kjøpe et billig, lite sett med golfkøller og begynne?

Trene litt utover høsten og så jakte på "green card" til våren? Fikk aldri tuslet rundt på gressteppet, Bettie, siden vi bare trente så var vi for det meste på treningsfelter. Sto lenge på "driving range" og trente lange slag. Jeg var veldig hissig på å slå i hjel et grantre!!! Stakkars treet... Men med litt trening så kan det være jeg klarer noen meter til - uten busk. Men jeg var ganske flink på korte slag, altså. Og da vi prøvde "putting" så fikk jeg faktisk ballen i hullet.

Hmtja.. får tygge på det over helga i allfall og så får jeg se. Er uansett for sår i hendene til å prøve noe mer i helga.

Hva søvn angår, joda, legen har gitt meg innsovningstabletter men det er liten vits. For jeg sovner som oftest greit nok, det er å våkne kl 3 om natta som er problemet.

Støvkvota må ha virket, Hope, tusen takk. Jeg sov nesten til kl. 5 i natt. Valerina Natt har jeg prøvd en gang for mange år siden da jeg også hadde en periode med søvnløshet. Virket ikke det aller minste på meg, selv om jeg har hørt flere andre som har god effekt av den. Er visst ikke særlig lettpåvirkelig av meg.

Hjernen min er forøvrig idiot og kan ikke holde fred. Prøve slegge, mon tro? Klask, og dermed sovende Cata uten tanker. Men det er jo litt vanskelig å klaske ned seg selv da, så jeg tror jeg lar det være. I stedet skal jeg prøve å være sosial i morgen. Litt perifer arbeidsvenninne spurte om jeg vil være med på kino. Tror nesten dette er den eneste som kunne klart kunststykket å få meg til å si ja, for hun vet ikke så veldig mye om "mannedepresjonen" min og hun er dessuten steintøff, så det nytter ikke å være sammen med henne og samtidig synes synd på seg selv. (Hun har nemlig hatt det striere enn de fleste andre her i livet, så hvis jeg klager der i gården så blir jeg bare flau ...)

[Bettie]

Slegge og selvslåing er ikke bra, Cata. Tankene du tenker må vel bare tenkes en eller annen gang.

Kino kan være bra for å få tankefri. Hvilken film skal dere se?

[Gjest gjest1]

Innom med heiarop og oppmuntringer! Synes du er tøff!

[Bettie]

Hei du

Håper du får en fin fredagskveld

[Cata]

Takker for alle heiarop og oppmuntringer, Mysan. Føler meg ikke så tøff, men det hjelper å bli betraktet som det.

Vi skal visst se den siste "Elling-filmen" tror jeg, Bettie. (Fikk invitasjon til å bli med pr. kort SMS, så hvis jeg høres ut til å være litt på jordet så er det faktisk fordi jeg er det. )

Tankene mine er jeg drittlei, men før eller senere går de vel sin vei og blir erstattet av andre.

Nå skal jeg ta en liten (noen som trodde på akkurat det???) runde her og så blir det et par knekkebrød + dusj og hårvask før jeg går ut. Må se respektabel ut selv om det "bare" er venninnekino. Kan jo være hun drar meg med innom et utested etterpå. (Liker ikke spesielt godt å gå ut, men jeg må jo prøve å aktivisere meg litt. )

Kommer nok innom senere i kveld, -før jeg stuper i køya.

[Cata]

Jah! Da var kino unnagjort. Det var "Elling". Sitter med en litt uggen følelse, -er det sånn jeg er? Faktisk takler "Elling" tingene bedre enn meg. Uff! Kom meg såvidt inn døra før klump i halsen meldte seg. Jeg skal ikke sitte her alene, jeg skal sitte i sofaen med mannen og kikke småtrøtt på TV mens vi venter på at guttungen skal ringe for å bli hentet fra byen. Sånn skulle det vært. Men det er det ikke. Så skulle vi sludret litt med gutten før vi krabbet til køys og sovnet tett inntil hverandre.

Jeg skulle så gjerne visst om det noengang blir slik igjen. Det er vondt å vente. Og jeg har ennå sånn omtrent 37 uker igjen å vente, -hvis han ikke kommer på bedre tanker før den tid. Jeg trenger en god dose tålmodighet, ja.

Det følgende kan med fordel droppes av de som alt har vært gjennom boka mi. Mye frustrert repetisjon her......

Hele tiden koker det ned til: Jeg skulle så gjerne vite. Hvorfor må jeg sitte igjen med så mange ubesvarte spørsmål. Hva var det som egentlig skjedde den helga i juli? Var det bare pga. datteren mislikte meg han gikk? Var det fordi han plutselig oppdaget han hadde følelser for eks'en? Var det noe jeg hadde gjort? Var det skolen og alt stresset? Tok følelsene rett og slett slutt? Eller en blanding av alt dette? Hvorfor kan han ikke snakke med meg om det, som vanlig folk?

I flere måneder etter at han hadde brutt med kona (riktignok ikke rett etter bruddet deres - det gikk en del måneder før han tok noen kontakt med meg) brukte jeg tid på ham, snakket med ham, oppmuntret ham, var der for ham. Så hvordan kan han få seg til å slippe meg midt ute i hengemyra på denne måten? Hvis det var noe som manglet i hans følelser for meg så kan jeg ikke begripe at jeg ikke fikk noen anelse om det når vi var sammen. Vi lo sammen, jobbet sammen, laget mat sammen, elsket... Intuisjonen min pleier ikke være så dårlig. Mulig jeg er struts og ikke ville se, men jeg tror det egentlig ikke. For jeg pleier vite det når jeg er i ferd med å lure meg selv. At det var noe som ikke stemte utover våren, javel. Det har jeg forlengst erkjent. Han også. Men at det skulle føre til brudd, uten noen vilje til å prøve å rydde opp i det - det kan jeg ikke begripe. Ikke når han var så sikker som han var i fjor da han spurte om vi "skulle sette på oss ringer". Da burde han vært voksen nok til å prøve å rydde i tilværelsen hvis det var noe som gnaget. Han burde ikke stikke av på dette viset.

"Burde" er et fint ord. Og til tider veldig unyttig. Det hjelper lite at man bør hvis man ikke gjør. Og han har definitivt "gjort". Mens jeg sitter her med alle spørsmålene. Og samme hvor mye jeg spør, så skylder han på ungene. Eller ungen. Og jeg begriper enda mindre. Når 2 av 3 liker meg og den 3. er voksen og gift, så burde han ikke gå på grunn av det. Ta det alvorlig, ja, men prøve å finne en løsning som både vi og hun kunne leve med. Søke hjelp hos familierådgiver eller noe. Hvor mange barn liker egentlig den nye damen i fars liv? Vel, aner ikke, men jeg tror ikke det er uvanlig å ikke like. Men man må da kunne akseptere, selv om man ikke liker. For som jeg har sagt til kjedsommelighet: Det kunne ikke falle meg inn å bevisst prøve å holde barna vekk fra mannens liv. Så jeg kunne gått for mange løsninger, jeg. Men den eneste løsningen han ser er brudd. Dvs. pause - i hans språkbruk. En pause som jeg ikke engang skjønte innholdet av, for det var slett ikke det samme som jeg og de fleste andre tenker på som pause. Så den pausen vi nå har er på en måte min skyld, men jeg kan jo ikke sitte kveld etter kveld og stirre lengselsfullt på telefonen i fall han finner ut han skal kontakte meg heller. Hallooooo, det stadiet er vi over i vår alder. Burde i allfall være det. Derfor: "ingen kontakt". Og da lurer jeg naturligvis på om det også er galt. Skyver jeg ham enda mer vekk nå? Men jeg kan ikke forfølge ham heller. Fri og bevare meg for å bli en "stalker". Kan jo ikke det. Så dermed er det bare å gi slipp i håp om at han kommer frivillig tilbake etter en tid når han får sortert tankene. Men i mellomtiden blir jeg langsomt sprø. Slik føles det i hvertfall. Jeg savner livet vi hadde i fjor!!!

[Cata]

Hei Swan. Sender deg svar på PM (men, nei, jeg hadde ingenting med bruddet mellom ham og kona å gjøre).

[Cata]

Jeg begynner å bli alvorlig bekymret. Våknet til tårer og siden har jeg grått i nesten hele dag. Snakket med min mor på telefonen og da faktisk ropte jeg til henne. Fordi hun ba meg gå til legen. Jeg har vært der. Flere ganger. Jeg går hos psykolog og jeg forsøker akupunktur. Hva mer skal jeg liksom gjøre?

Men jeg er jo ikke dummere enn at jeg ser at dette er sykt. Har stappet i meg en såkalt "beroligende tablett" i dag. I desperasjon gjør man hva som helst. Som forventet virker den ikke det aller minste.

Men hva i allverden skal jeg gjøre? Helsevesenet har tydeligvis ikke noe å stille opp med og selv klarer jeg det ikke fordi jeg ikke vil. Og dermed stopper psykologhjelpa også. Det å snu tankene mine når jeg faktisk selv tviholder på dem er temmelig umulig. Dvs. jeg vil ikke gå rundt å ha vondt, men når alternativet er å avskrive mann for tid og evighet så klarer jeg det ikke. Jeg klarer ikke mobilisere nok vilje, når det eneste jeg vil og bryr meg om er å være sammen med ham. Det er så tåpelig, men slik jeg har det nå så føler jeg at jeg gladelig kunne gått fra både hus og jobb for en fremtid med ham. Så dum kan man bli. Heldigvis har jeg ikke gitt uttrykk for slike ekstremtanker vis a vis ham, så litt vett er det da igjen. Der har jeg prøvd å "forhandle" med velplassert fornuft. Klart han trenger tid til å tenke, han har hatt det stritt de senere årene. Og jeg vil ikke være dørmatte i forholdet. Så fornuftig, så fornuftig...Men så snart jeg er alene begynner tankene, lengselen og desperasjonen å ta meg.

Hva er det som gjør at man knytter seg så sterkt til ett menneske at det å rive seg løs synes å være en uoverkommelig oppgave? Jeg har da vært forelsket før, og det har tatt tid å komme over, men det har aldri vært så altoppslukende. Jeg har sørget, men har konsentrert meg om jobb/skole og kommet meg videre. Akkurat det som "alle" råder meg til. Men denne gangen ser det ikke ut som om det går og jeg aner ikke hvordan jeg skal gripe saken fatt.

Det er så idiotisk. Aner ikke hvordan jeg skal klare å manipulere egen hjerne til å "parkere" ham inntil vi skal treffe hverandre (om 37 uker og 5 dager - sånn ca.)

[Gjest gjest1]

Innom med en noe kvalm klem. Hehe. Håper denne dagen blir bedre enn den i går!

[Cata]

Nok en dårlig dag. Grining og sutring fra morra til kveld. Fatter og begriper ikke hva jeg skal gjøre med meg hvis det ikke snart begynner å gi seg. Blir det verre nå må jeg vel gå den lange veien til fastlegen og be om en 8 måneders runde med antidepressiva. Og det er forjævlig om jeg skal bli nødt til det.

Jeg har tross alt "overlevd" angst, mobbing, oppsigelser, stryk til eksamen osv. osv. uten å måtte ty til medikamenter. Så det blir virkelig et nederlag hvis jeg må gjøre det denne gangen.

Og så er det så meningsløst. Jeg vet helt sikkert jeg kunne taklet selve kjærlighetssorgen hvis bare mannen kunne oppført seg som en ordentlig venn, og tatt kontakt en gang i mellom og hvis jeg kunne være sikker på at han svarte meg. (Neida, har holdt meg unna - snakker av erfaring, bare). Noen frivillige SMS'er fra ham og jeg hadde sluppet å leve i et slikt savnhelvete. Det ville ikke kostet ham så mye, men det ville betydd allverden for meg. Men jeg kan jo ikke akkurat krype og be om det heller. Pokker ta, vi har vært venner i snart 4 år og vi var kolleger med god kjemi før den tid. Hvorfor vil han plutselig slutte å snakke med meg?

Men er det bedre å bli så "ødelagt" at jeg må over på medisinering?

Dessuten kan jeg ikke begripe hvorfor han oppfører seg slik. OK, ingen følelser for meg. Greit det, selv om det ikke høres helt sånn ut når vi snakker. Men da burde han også kunne ha dagligdags kontakt med meg (uten for mye følelsessnakk) for da er det jo jeg som i teorien får det vondest. :klø:

Hater livet mitt for øyeblikket. Og det gjør det ikke bedre å vite at i fjor elsket jeg det. Da hadde jeg jobb, en mann jeg elsket og som tilsynelatende elsket meg , god økonomi og "lånebarn" som jeg kom godt overens med.

Jammen er det godt at man ikke kjenner framtiden.

Den ene trøsten jeg har er at når det snudde så brått til det verre, så kan det snu til det bedre også. På en eller annen måte. Har vært på biblioteket og lånt bok om... *løper inn i stua og kikker*... "Kreativ visualisering". Tror bare sånn delvis på det, men det gjør i allfall ingen skade. (Hvis noen nå hører en brudemarsj i det fjerne så er det bare jeg som visualiserer særdeles kreativt..... )

Til tross for snørr og tårer så er jeg ikke mer deprimert enn at jeg fikk kastet ut alle ryer og tepper i går (det er nå ikke så mange da) og feid over gulvene med en blanding av støvsuger og tørrmopp. Så nå er jeg temmelig støvfri. Dessuten surrer oppvaskmaskina med helgas oppvask.

I går fikk jeg sendt oppmeldingsskjema til eksamen i nettkurset mitt, så nå blir det et par ukers lesning.

[Bettie]

Kjære Cata

Det du gjennomgår kan sammenlignes med sorg. Du sørger rett og slett, og det er tungt og vanskelig og det tar tid. For deg vil det kanskje ta lengre tid, fordi du kanskje føler at du ikke har "lov" til å sørge.

Du har investert tid, handling og følelser i en mann, og denne mannen har tatt det til seg og har gitt deg signaler om at han befinner seg på samme bane som deg - og så plutselig - som lyn fra den beryktede klare himmelen - er han borte for deg. Uten forklaringer, uten et egentlig brudd, uten noen avklaringer.

Så når du sørger, er det vanskelig å vite hva du egentlig skal sørge over, (hobbypsykologen slår til) annet enn en følelse av tap av noe du har satt høyt og som har hatt stor betydning for deg - og som fortsatt betyr mye. Men du vet egentlig ikke om det er tapt eller bare satt på vent.

Det er en kjempevanskelig situasjon, for sammen med tap og sorg, vil jeg tippe at det er en god del sinne, frustrasjon og masse tvil - og en følelse av svik.

Kjære deg, Cata. Jeg synes ikke det er rart du reagerer som du gjør. Jeg synes det er en temmelig naturlig reaksjon på en uoversiktlig situasjon.

Psykologen kan ikke endre tankene dine, for det er det bare du som kan - når og hvis du selv vil. Sorg tar tid å bearbeide, og man kan sørge dypt over mer enn tapte liv.

Medisiner er ikke et nederlag. De er å sammenligne med krykker. Har man forstuet foten trenger man krykker for å kunne bevege seg. Har man forstuet sjela trenger man kanskje piller for å kunne bevege seg.

Tøff er du oppi det hele - det er i hvert fall sikkert.

Synes du er svært så husmoderlig, forresten.

Tenker mye på deg, Cata

[Cata]

Takk for trøst Bettie. Den trengte jeg. Tror kanskje du har rett i at det er følelsen av svik som er verst, ja, nest etter savnet så klart.

Han burde ikke gitt opp "oss" så lett. Jeg la inn et svar på "samliv og relasjoner" for noen dager siden. Det gikk på at man omtrent ikke "har lov" til å gi opp i første motbakke i et forhold. Det er urettferdig overfor seg selv, partneren og forholdet, såfremt man da ikke har med en som mishandler å gjøre. Men i de fleste normale forhold så synes jeg faktisk man bør gjøre en innsats for å få det til å vare før man gir opp. Og i "vårt" tilfelle (jada, jada,vi er ikke vi lenger) så er det for tiden bare jeg som prøver. Han har sviktet seg, meg og oss. Men som jeg har sagt før: hvis jeg også gir opp så er det ingen som prøver.

Nåja, prøvingen min er for tiden mest tålmodighetsprøve.

Men det får bare være sånn. Av og til er vel det det lureste. Benytter tiden godt og leser det jeg kan om den kreative visualiseringen. At jeg forestiller meg oss som lykkelig par skader i allfall ingen. Har i det hele tatt fråtset i "kjenn deg selv og andre" bøker fra biblioteket og har blitt enig med meg selv om at selverkjennelse er noe herk. Fant f.eks en bok om "emosjonell utpressing". Har ikke begynt å lese den for alvor ennå, men har bladd litt i den og finner ut at jeg har søren meg bedrevet litt utpressing mot den stakkars mannen.

Der forsvant illusjonen om uskyldshvite lille meg. Men på den annen side så ser der ut til å være kapitler som beskriver hans oppførsel ganske bra også, så det hjelper litt på samvittigheten. Tror jeg må lese litt i kveld.

Fikk forresten meldt meg opp til eksamen i nett-kurset mitt nå i dag (skal ta eksamen ved en videregående skole i nærheten så de måtte bekrefte på oppmeldingsskjemaet), så nå må jeg "raska på" og få lest de to siste kapitlene -og sendt inn besvarelser. Eksamen skal jeg i allfall bestå.

Helsetjenestedama kom innom på uventet visitt i dag. Hun hadde vært på besøk hos noen andre i min avdeling og stakk innom. Hi, hi....hun la merke til at slankekuren har virket. Hun kom med pent innpakkede spørsmål, så jeg regner med hun tror jeg holder på å sulte i hjel av sorg eller noe slikt. Men mesteparten av vektreduksjonen er tross alt bevisst slanking, da, og jeg har absolutt holdt meg innenfor det forsvarlige, men mellom et halvt og ett kilo i uka. Men klart det synes når man ikke ser meg hver dag. Det er blitt 11 kg mindre av meg de siste tre månedene. Kunne trøste henne med at jeg spiser, men bare mindre. Det er forsåvidt sant, men jeg må innrømme for meg selv at det ikke blir den sunneste maten. Jeg liker ikke å lage mat, og når jeg ikke engang har lyst på mat så blir det mye fra frysedisken. Så slik sett var hun vel ikke helt på jordet. Men jeg gidder ikke ha noen som går rundt og bekymrer seg for slike ting, så jeg tok den ubekymrede tonen.