Som Cata's dager går......

[Cata]

Søren også. Tror jeg møtte bilen til mannen på vei til jobb i dag. Den liknet, men jeg rakk ikke egentlig å se etter siden jeg kjørte i motsatt retning. Hvis jeg har rett i det, så er det stor sannsynlighet for at han har tilbragt natta hos eks-kona for hun bor i den retninga og det er ingen annen han kunne kommet fra på den tiden av døgnet. Han sa han ikke drev og lappet sammen det forholdet for svingende.

Føler meg forurettet og sjalu og vet ikke om jeg egentlig har noen grunn til det. Er det brudd mellom oss, så har jeg ingen rett (men føler det likevel). Er det pause som han har sagt så synes jeg jammen han kunne avsluttet meg for alvor før han forsøker å gå tilbake til henne og ikke drive med "kyss og klem" når vi møtes. Ikke rart han sa han kom til å ha det travelt denne uka hvis det er slik det er.

Hvorfor er følelser så vanskelige?

Godt jeg har time hos psykologen i morgen - tror jeg trenger noen til å sette meg på plass nå, for nå er definitivt hode og følelser på vei i hver sin retning.

[Gjest gjest1]

Du får gjøre ferdig brevet ditt og få det avgårde så han blir nødt til å ta et standpunkt å ha guts til og fortelle deg hva han tenker og mener om det hele. jeg lurer rett og slett på om manen er litt konfliktsky og feig jeg...

Dette må du få en klarhet i, så du vet hva du har å forholde deg til.

[Cata]

Ja, Mysan. Han er konfliktsky. Det vet jeg fra før - det har han selv sagt. Så det forklarer at han trekker seg unna i stedet for å ta diskusjonene. Det forklarer også at han "jatter med meg" hvis det er det han gjør når jeg tar kontakt.

Men jeg synes ikke det forklarer at han må være så forbasket fysisk når vi møtes. Ingen grunn til å drive med den der kyssinga og klemminga hvis alle følelser er vekk. Det blir ikke mindre konflikter av at han absolutt skal gi meg et farvelkyss når vi går hver til vårt. Jeg har sagt ham at vennskap holder for øyeblikket og når jeg kan leve med det (som åpenbart har mest følelser) så burde jammen han også kunne det. Han trenger ikke provosere fram gamle minner.

Men i kveld blir det tilbake til brev, ja. Bare i løpet av en dags "hviletid" så ser jeg en del ting jeg må revidere. Skal prøve å ha det så saklig som det er mulig. Vil ikke ha "hysteriske utbrudd" i skriftlig form. Det holder jeg meg jammen for god til.

Hvis han tenker over det jeg skriver og hvis han kommer tilbake i en eller annen form (sporadisk kontakt, god venn, kjæreste??) når han har tenkt seg om, så skal han vite mine synspunkter. Da skal det ikke være bare jeg som gir. Uansett hva det blir til (så fremt det blir videre kontakt) så må det være balansert - der begge parter gir og tar.

[Cata]

Huff! Rimelig stressa hjemkomst fra jobb i dag. Hadde satt på stekeovn og skulle inn på badet og vaske hendene da en ekkel susende lyd nådde mine ører. Rennende vann - før jeg hadde skrudd opp krana ????

Skrekk & gru, lekkasje?

Det ble å krabbe rundt i alle kriker og kroker, men ingen vannlekkasje var å spore. Merkelig.... Lyden syntes å komme fra veggen bakom dusjen. Fikk littegrann panikk ved tanken på at det kanskje var lekkasje bak dusj og vegg og fliser og ringte rørlegger. Han skjønte ingenting, for jeg har sånn dobbelt røropplegg som skal være lekkasjesikkert.Jeg måtte sjekke i "koplingsboksen" i veggen. Ikkeno' fukt der heller. Det beste rørleggeren kunne foreslå der og da var å gå den tunge vei til etasjen under for å høre om de hadde vært nødt til å finne fram paraply - innendørs? Vann som lekker må jo nødvendigvis renne nedover.

Men der var det også tørt.

Hmmmm :klø:.

Satte meg pent inni benkeskapet og kikket med mistankens skjerpede blikk på vannmåleren. Renner det vann så måtte den da bevege seg. Men kanskje det ikke var nok vann til å se bevegelse der? Mer tenking. Av med stoppkrana til leiligheta og inn på badet igjen. Milde himmel....fremdeles litt susing. Uten vann?

På med vannet igjen (innimellom alt dette ringte en ivrig telefonselger som ganske kontant fikk beskjed om at jeg ikke hadde tid til ham nå) fremdeles litt sus. Ny tur inn på badet, ned på kne og øret ned mot sluket i dusjen. Da demret det. I går kveld fant jeg det betimelig å rake av litt "pels" på leggene og boksen med skum sto fremdeles i dusjen. Nesten tom boks som det lekket litt gass ut av. En fin dusj skum, og plutselig var suset vekk.

*lettelsens sukk*

Jammen godt ikke rørleggeren rykket ut, sier jeg bare. Ville vært litt småpinlig å betale rørleggerregning for fjerning av lekk barberskumboks.

[Mora di]

Syns jeg ser deg, Cata! På vill jakt etter vann....... ( ikke frosk)

Godt at det ikke var værre, men jeg skulle gjerne ha vært en flue på veggen om rørleggeren hadde kommet.

Syns det er en god ide å skrive brev til Mannen, men sånn oppførsel hadde jeg ikke funnet meg i! Har en sterk følelese at du blir oversett, fordi han vil tilbake til eksen! Og så tror jeg faktisk at du er for god for han. Du fortjener noe bedre.

Men det er desverre ikke bare å skru av å på følelsene, så det er vel ingen vei utenom å ta det som det kommer.

Lykke til hos psykiatrikeren. ( er nok ikke tomme barberskum bokser han/hun skal jakte på)

[Luise]

Ha en god helg, vennen mi

[Gjest gjest1]

God helg til deg Cata! (Skal hilse fra fem små nøster med masse sort langhåret pels også... de ligger som slakt rundt i stua her nå, og forhindrer at jeg kan finne frem støvsugeren. .. Kirby støvsuger skremmer nemlig vannet av dem..så da MÅ jeg jo vente til de er våkne igjen, ikke sant? )

[Gjest lillelou]

heihei!

Jeg måtte le da jeg leste om "vann-jakten".Godt det var den boksen,da-der sparte du dèn rørleggerregningen!

Lykke til med brevskrivingen med mannen- håper det løser seg til det beste,hva det nå enn blir.

Stor helgeklem til deg

[Cata]

Game over for mannen. Det blir intet brev, det ble et kort i stedet. Kom hjem etter psykologbesøk og bestemte meg for å prøve å finne ut av varigheten på pausen. Sendte en SMS, men bestemte meg for å ringe i stedet. Ingen tok telefonen. Så jeg gikk en tur på butikken og da jeg kom inn igjen forsøkte jeg igjen. Da ringte det tre ganger og så slo han av mobilen. Frekkassen! Han kunne tatt den og sagt det ikke passet, men han slo av.

At han gjorde det for 2 måneder siden da han var stressa og sjokkert var ille nok, men nå kunne han jammen oppført seg som et normalt menneske. Så stor bombe var det ikke at jeg ville vite lengden av pausen.

Man slår ganske enkelt ikke av telefonen i øret på kjente eller venner eller whatever , så lenge man ikke mistenker vedkommende for å drive direkte trakassering. Nemlig. Man tar den og sier det ikke passer akkurat nå.

Så jeg ble rett og slett eitrende forb.... Tok en razzia i leiligheta og fant en del små-dill jeg har fått opp gjennom årene. La det i en bærepose, fant fram et kort og skrev i rimelig klare ordelag at slikt finner jeg meg ikke i. Jeg forventer en noenlunde normal oppførsel, og i mine øyne så betyr ikke det å slå av mobil på det viset der, det innbærer ikke farvelkyss og klem i det ene øyeblikket og total ignorering det neste. Så jeg ba ham ta pausen sin og fortelle meg hvor lang den skulle være og deretter gå og tenke...på seg selv, på familien, på skolen, på meg. Han kunne tenke på hvordan vi hadde det i begynnelsen av forholdet, og på hvordan det var å ha noen som stilte opp for seg og var lojal. (Tror ikke han vil legge altfor mye energi i den tenkinga, men syntes jeg måtte si det.) Og at i mine øyne var både forhold og vennskap to-veis affærer. Så pakket jeg kortet sammen med resten av "dillet" og dro bort og satte det på trappa hans. Han var ikke hjemme (noen som leser dette som ikke tror han var sammen med eks-kona???) Regner med han kommer til å finne det. En eller annen gang i helga må han vel hjemom. Hi, hi....etter det jeg har hørt om det ekteskapet så kommer han til å få "straff nok" hvis han prøver å gjenforenes med henne. Det var en grunn til skilsmissen, og de prøvde en del ganger før de gikk til det skrittet. Tror ikke det kommer til å gå stort bedre nå om de prøver igjen.

Så dro jeg hjem og slettet telefonnummeret. Jeg har det sagtens nedskrevet om det skulle bli krise, men det er vekk fra telefonen så jeg må jobbe litt for å få sagt noe. Her blir det omtrent selvskudd på mobilen min.

Det siste jeg gjorde var å overføre "matpenger" for helgene vi tilbragte sammen i vår til kontoen hans. Vet det er barnslig, men han var veldig opptatt av at jeg ikke skulle være med på å spleise, så det kommer nok til å svi litt hvis han ser det på kontoutskriften. Uansett gjorde det meg godt. Jeg skylder ingenting.

Kommer helt sikkert til å sørge igjen, for jeg er glad i ham slik han var, men den mannen han er blitt skjønner jeg ingenting av. Han ser nesten ut til å ha skiftet personlighet det siste halve året. Fra å være øm, varm og omtenksom i tillegg til morsom, snill og hyggelig, så er han blitt totalt ufølsom og uberegnelig. At følelsene hans for meg tok slutt er ganske klart, men hvorfor han har følt seg nødt til å drive med dette som grenser til psykisk terror kan jeg ikke begripe. (Nevnte oppførselen hans for psykologen i dag og hun kom kontant med definisjonen på en personlighetsforstyrrelse - med det forbehold at jeg hadde beskrevet ham noenlunde presist. ) Synes jo det er litt drøyt å komme med en "diagnose" på den måten der, men hun hørtes temmelig bestemt ut.

Jeg er ganske fornøyd med meg selv. På en måte føler jeg at jeg har tatt litt kontroll over situasjonen. Nå er det jeg som har gitt ham avskjed på temmelig grønt papir (kortet var grønt) og selv om han gjorde slutt på forholdet først, så har jeg nå fått sagt min hjertens mening og jeg har sluttet å "be" for forholdet vårt. Ingen får lov til å behandle meg slik han har gjort i det siste. Vel har jeg hatt vondt for å slippe taket, men det forsvarer i mine øyne ikke så uberegnelig oppførsel som det han har bedrevet.

Nå skal jeg surfe litt rundt og se hva dere andre har bedrevet, og så skal jeg ta kveld. Med en innsovningspille i beredskap dersom jeg våkner altfor tidlig.

Så det så!!!

[Gjest gjest1]

Jeg vil signere på innlegget til Swan.

Jeg synes også dette ser ut som en konfliktsky manns måte og bryte på.

Han susser og nusser på deg når dere treffes, kanskje fordi han er redd for at du skal bli lei deg hvis han IKKE gjør det. Igjen, konfliktsky!

Godta at dette er over du, Cata - slutt å se på det som en pause. Det er nok heller forholdet til kona hans som har hatt den pausen.

God ide og se seg om etter jobb et annet sted, og hurra for deg som slettet nummeret hans! Egentlig burde du kaste den lappen du det skrevet ned på også, for hvilken krise i ditt liv kan egentlig ha gjøre noe med?

Og du, det er normalt at det gjør vondt etter et brudd, og det er normalt at man leter og finner tegn på at det fremdeles er følelser til stede...go at man tillegger den tapte motparten tanker og følelser han ikke har..

[Cata]

Sorry damer. Fullt så enkelt er det ikke. Jeg fikk snakket med ham i dag. Ansikt til ansikt. Og vi er delvis i en stadig runddans av misforståelser. Da han hadde sagt pause hadde han ment den tiden det ville ta for ham å komme på talefot med datteren igjen og få henne til å akseptere et forhold. Slett ikke det samme som jeg legger i pause. Skolesituasjonen er visstnok tøff så han sier han ikke har krefter til å pleie et forhold nå. Og han påsto at han ikke hadde slått av telefonen i går, den hadde gått fri for strøm. Jeg kan hverken bevise eller motbevise det. Det er forsåvidt ikke så nøye heller nå.

Vi snakket en god del rundt forhold og vennskap og denslags og han er kommet til at han ikke vil gi slipp på meg som venn. Omtrent det samme som jeg har sagt. Jeg forklarte ham hva jeg la i en pause og sa at mitt forslag var at vi tok en periode med "full stopp" i all kontakt. Han fikk bestemme lengden, så lenge det ikke ble mer enn et år. Da ble han litt flat. Ingen kontakt? "Nei", sa jeg, "jeg tror du må tenke over hva du vil i fred og ro - uten påvirkning og mas fra meg". Og fortalte at jeg hadde slettet nummeret hans.

Jeg forklarte ham at jeg ikke aktet å gå der og vente i det uvisse og bli mer og mer dørmatte. Det har jeg vært nok. Jeg sa at i løpet av pausen fikk han bestemme seg for hva slags forhold han ville ha til meg i fremtiden. Jeg kan leve med vennskap, men vil ha et velfungerende forhold. Jeg ba ham tenke godt over det, for uansett hva vi landet på så ville jeg det skulle være toveis. Ikke vil jeg ha enveis vennskap og slett ikke enveis forhold. Jeg ville ikke ha tilværelsen bare på hans premisser. Etterhvert som han fikk tenkt, så sa han seg enig i at en "full stopp" pause kanskje ville være lurt. Han "bestemte oss" for å ha pause til skoleårets slutt i juni neste år. Nesten 9 måneder - det blir lange 9 måneder, men jeg skal komme meg gjennom dem i fin stil. Forøvrig tenker jeg egentlig ikke på det som pause heller, jeg anser det som om vi har brutt, men at vi skal komme sammen og diskutere "oss" når vi har fått hele denne suppa litt på avstand. Jeg føler meg atskillig mer som singel enn som "par i pause".

Jeg regner med dere kommer til å gi meg masse pepper for denne avgjørelsen. Det hjelper ikke. Så lenge denne mannen betyr så mye for meg som han gjør så skal jeg ta denne sjansen. Jeg får heller bli "endelig ulykkelig" til neste sommer. Det er verdt det. Men dersom han kommer tilbake til meg så skal han være sikker. Helt, helt sikker. Jeg nekter å la meg selv dingle på kroken i det uendelige. Og dette våset med avvisning og venner sånn vekselvis skal jeg ikke ha noe av. Han får bli enig med seg selv om hva han vil.

Men jeg ser skolesituasjonen og familiesituasjonen hans og skjønner tross alt noe av problemet. Dessverre har jeg alltid gjort det. Må riktignok innrømme at jeg synes 9 måneder er i lengste laget og at han burde kunne blitt enig med seg selv i løpet av et halvt års tid. Men samtidig så er slutten på skoleåret en naturlig stopp for ham. Da har han en idé om hvordan de to neste årene vil bli.

Dere må gjerne synes jeg er idiot. Eller at jeg mangler selvrespekt. Selv synes jeg at jeg har selvrespekt nok som tåler den mulige/sannsynlige avvisningen som kommer etter pausen. At jeg har vært helt elendig til å la være å kontakte ham i de siste 2 mnd. er en annen sak. Jeg er ikke spesielt stolt av meg for det. Unnskylder meg med at sjokket over måten han brøt på ble for stort. Men nå kommer jeg til å klare å holde meg unna.

Og han hadde tatt poenget med "kyss, klapp og klem"... Da jeg gikk fikk jeg et broderlig kyss på kinnet. Dermed forlangte jeg en god klem i tillegg, -"siden det blir mange måneder til neste".

Hva angår flytting og ny jobb så har jeg et yrke som ikke er så veldig flyttbart, så det er ikke så veldig aktuelt. Ny jobb innen samme firma på samme sted er mer trolig, da. Har dessuten flyttet så mye i mitt liv at det frister ikke med enda en flytting riktig ennå. Skulle jeg få en ny jobb som innebar flytting så ville det mest sannsynlig være utenlands og om et par år.

Endret 17. september 2005 av Cata

[Gjest gjest1]

Jeg synes ikke du er idiot. Selv om jeg er full av gode råd til deg, så ville jeg antakelig ha gjort det på omtrent samme måte selv hvis jeg stod i dine sko.

Kjærlighet og fornuft går ikke nødvendigvis hånd i hånd, og så lenge han sier som han sier, så gir han deg håp; og så lenge han gir deg håp og du ikke vil noe annet enn å ende opp med ham, så har du jo egentlig ikke noe annet valg enn det du har foretatt nå. Så gjenstår og se om du klarer å ikke ta kontakt med ham på ni måneder da....

Lykke til!

[Cata]

De månedene klarer jeg ja. Jeg er kjent for å være sta! Dessuten skal jeg sørge for å legge inn litt aktiviteter (reiser og sånt) sånn ca. annenhver måned. Det korter ventetiden, for da har jeg noe å se fram til. Det stemmer forsåvidt at jeg ikke vil noe annet enn å ende opp med ham, men jeg har ikke hastverk. Kunne jeg fått ham i morgen og jumpet inn i et likeverdig forhold som jeg trodde ville fungere, ja da hadde jeg selvsagt jumpet.

Men som mine trofaste lesere har fått med seg så har han ikke behandlet meg bare pent det siste halvåret, og skal han og jeg ha et forhold - eller for den saks skyld bare et vennskapsforhold så må det være noe begge parter ønsker seg så mye at begge er villig til å jobbe litt med saken. Det er det han har fått beskjed om å ta stilling til nå. Vil han dette? Og vil han jobbe for det? Han har ikke vært "helt uten" meg på nærmere 3 år så hvis det overhodet er noen følelser der så vil han nok savne meg når det er gått noen uker uten at han har hørt noe. Og da kan det være han begynner å tenke på hva han egentlig vil (hvis han ikke har gjort det allerede).

Imens skal jeg prøve å lære meg å like å være hel-singel igjen. I og med at vi aldri har bodd sammen så har jeg vært aleneboer hele tida, men jeg har mistet litt taket på det der med helgekos for én. Det kommer vel med litt trening.

Og så ser jeg for meg en solid fight med de av mine venner som mener at det å finne en ny kjæreste vil kurere alle såre følelser. Pøh!! Jaja, her jeg bor vokser ikke potensielle kjærester på trær, så den delen av det bør gå greit.

[Mora di]

Slutter meg til Mysan!

Og jeg er ganske sikker på at dette greier du fint. Av det du har skrevet, syns jeg det kommer frem at du har masse selvrespekt. Du finner deg jo ikke i å bli behandlet som en dørmatte!

Det kommer sikkert til å bli tøft til tider. Men til slutt vil det kanskje være vært det?

Og kanskje det er du som finner ut i løpet av de mnd at det ikke er ett forhold for deg?

Ja ja, vet det....det blir bare spekulasjoner.... men ingen vet hva morgendagen bringer. Og det er noe i det at ting ikke skjer uten grunn! (som om det er noen trøst )

[Cata]

Det kommer sikkert til å bli tøft til tider. Men til slutt vil det kanskje være vært det?

Og kanskje det er du som finner ut i løpet av de mnd at det ikke er ett forhold for deg?

←

Ja, du sier noe. Det er tøft allerede. Har så langt tilbragt dagen med diverse "regnskyll" av tårer. Håpløst talentløst. Sorg og savn er på plass med full styrke i dag igjen. Men det er som du sier, Liss, det vil kanskje være verdt det. Jeg håper det.

Det er mulig jeg finner ut at det ikke er et forhold for meg, men jeg tror det ikke. Dvs. når man ser nøkternt på det så er det faktisk ikke noe forhold for meg. Det er det dummeste av alt. For som jeg har nevnt i diverse tidligere innlegg så er det så mange kompliserende faktorer rundt dette forholdet at jeg burde ta bena på nakken og løpe det forteste jeg kan. (OK, ikke så fort i praksis - er elendig sprinter...) Det tragikomiske er at allerede for flere år siden forsøkte jeg å gjøre slutt på forholdet - faktisk før det en gang hadde startet. Men jeg klarte ikke være tøff nok. Og når jeg ikke klarte det da, så er det adskillig vanskeligere nå. Det ser ut som om jeg ikke greier å bli kvitt denne mannen. Ideelt sett er han ikke mannen for meg, men jeg klarer ikke skyve ham ut av tankene eller livet mitt for alvor. Og det er en ganske fæl følelse, for tidligere har jeg alltid vært så flink til å rette ryggen og gå videre. Det føles rett og slett som et nederlag at jeg ikke klarer det denne gangen. Regner med at de nesten 9 månedene med avstand vil tynne ut sorgen og savnet en del, slik at det blir til å leve med. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal finne på. Er det noen som kjenner en god hypnotisør sånn at jeg kan hypnotiseres til å glemme hele mannen????

Men aller mest håper jeg han "skal ta til vettet" slik at det blir oss to til slutt. For slik vi engang hadde det, før tilværelsen begynte å krølle seg, så hadde vi det utrolig bra sammen. Vi kan naturligvis ikke gå tilbake og bli dem vi var da, men jeg håper vi kan bygge opp noe nytt og bedre sammen.

Dream on???? Er ikke annet å gjøre enn å vente, nå. Klarer han ikke komme til noen konklusjon etter så lang tid ro og fred, så vil han aldri klare det.

Endret 18. september 2005 av Cata

[Gjest gjest1]

Her har det skjedd ting, ja. Beklager at jeg ikke har oppdatert meg på en stund.

Du er da slett ingen idiot. Avgjørelsen var jo din, og dere har i hvert fall en avtale som begge er enige om og som gjør at du ikke blir sittende hjemme og vente på telefoner og slikt. Jeg har ikke erfaring med sånne langvarige forhold, så råd har jeg ikke så mye av. Men å støtte avgjørelsene dine kan jeg da alltids.

Synes det er flott at du har tatt tak i situasjonen, og ikke bare sitter hjemme og sturer over hvordan tingene har blitt- Selv om sturing er lov det også.

Håper du kan fylle dager og måneder med noe nytting og ikke minst hyggelig. Det kommer sikkert ikke til å bli lett, men hvem har sagt at livet er enkelt?

Sender over en for å understreke at du ikke er en idiot!

[Gjest lillelou]

Du kan få låne Snorkende Bikkje når som helst.

[Cata]

Ååååh, jeg er nålepute! Var hos akupunktøren i dag og tok flere stikk, dog ikke siste stikk. Og det var definitivt ikke min dag i dag. Først fikk jeg ett stikk i hånden som gjorde at blodet piplet da nåla ble tatt ut. (Pleier ikke se stikkene en gang.) Så, nå i ettermiddag gikk jeg tur, og da jeg kom inn igjen og skulle dusje så kjente jeg noe stivt i håret . Så stiv er da ikke hårgeléen?

Ved nærmere sjekk var det ikke hårgelestiv hårtust, nei, det var en gjenglemt nål..... Sover jeg ikke i natt, så sover jeg aldri

I dag har jeg "tatt tilbake" stranda. Har kviet meg litt for å gå der, siden det var der jeg pleide gå og gruble på hva mannen egentlig mente, før vi startet forholdet. Og i begynnelsen gikk vi mange turer sammen der. Så jeg ser liksom "spøkelser" i hver knaus. Men i dag var det sånn halvguffent regnvær så jeg tok sjansen. Vi pleide jo fortrinnsvis å gå på solfylte søndager. Fikk en fin (og fuktig) tur. Ble faktisk temmelig kliss-klass. Psyket meg til og med opp til å jogge litt. Har ikke gjort det på mange år, men tenkte jeg skulle prøve meg litt nå som jeg er gått såpass ned i vekt. Litt lettere for beina da. Som tenkt så gjort - jeg jogget noen distanser. Sanden var sånn passe hardpakket så det ble fint underlag. Det var lettere enn jeg hadde fryktet selv om jeg ikke akkurat blir noen langdistanseløper til neste uke for å si det slik. Dessuten fikk jeg et lite anfall av galskap. Da jeg passerte ett av favorittstedene "våre" (en litt bortgjemt knaus som var fin og sitte og drikke kaffe på) så bestemte jeg meg for å ta turen dit. Stilte meg opp og kikket utover havet, sjekket at det ikke var noen andre innen hørevidde (ingen fare i det været....) og uttalte de bevingede ord: "Kom tilbake!". Tydelig og bestemt, men ikke så veldig høyt da. Jepp. Nå snakker jeg med meg selv også! Sprø som et knekkebrød .Men mener å huske at i læren om "positive affirmasjoner" så skal man helst si høyt det man ønsker. Og jeg tror ikke at måkene sladrer.... Dermed regner jeg med at jeg ikke har påført hverken meg selv eller andre noen ubotelig skade, med mitt lille sprø innfall.

Jojo, kan godt være litt sprø jeg, så lenge det ikke skader noen andre.

Er som sagt ganske godt fornøyd med at jeg kom så langt at jeg kom meg ut, -og med joggeturen. Har bare noen få kilo igjen før jeg er nede på min ønskede vekt, så dette ser lovende ut. Skal begynne på treningsstudio igjen litt senere på høsten, men tror ikke jeg gidder før jeg har unnagjort Islandsturen.

[Mora di]

Du er god , du....

[Luise]

Hei Cata, skal jeg sende opp noen liter bensin til deg??