Som Cata's dager går......

[Cata]

Plan er revidert. Sitter nå og venter på beskjed om hvorvidt mitt yndlingsspa har plass til meg mellom 16. og 17. mai. Da får jeg brukt begge de dagene på noe koselig.

Ååååå, de må bare ha ledig plass, ellers blir jeg .

[Cata]

De kan da umulig ha folk på booking på en lørdag, men er ikke det litt merkelig? Folk bestiller da hotell på de rareste tider - gjør de ikke? Prøvde først å sende via nettsiden, men så ikke ut som noe ble sendt. Dermed sendte jeg vanlig mail i stedet, men har ikke fått noen tilbakemelding. På den annen side så har jeg ikke fått noen beskjed om at adressen ikke eksisterer heller. Feilsendt mail pleier da komme i retur :klø: .

Skjønner null&niks.

[Cata]

OK, da er det offisielt. Jeg er dumpa igjen.

Var invitert på middag i går og gikk bort en tur. Vi hadde en nydelig mat og snakket om løst og fast før vi "rykket inn i salongen". Der ble vi sittende og drikke kaffe og prate mer. Blant annet foreslo han at vi kunne "reise bort og spasere rundt som par" i Krisit Himmelfarts helga. Topp ide, syntes jeg. Så kom spørsmålet om jeg ville overnatte. Sa som sant var at jeg gjerne ville, men hva med sønnen hans som han ikke har presentert for meg enda. Det var kanskje ikke den mest givende settingen å presentere ny dame ?

Han trakk på skuldrene men måtte jo si seg enig. Nå har jeg vært "hemmelig" så lenge at det virket feil å bli presentert i en slik setting.

Vi pratet litt til og vips så var jeg dumpet. Forelskelsen hadde dabbet av (i følge ham varer en standard forelskelse i 4 mnd) så han syntes ikke vi burde møtes mer - eller...vi kunne fortsette å møtes og gjøre ting sammen som venner, men droppe den kjæreste-delen.

Uaktuelt på en stund sa jeg. Det kan muligens gå greit om noen måneder, men ikke akkurat nå. Logisk sett er jeg mindre knekt nå enn da eksen gikk for dette har jo vært mye løsere forhold og langt mer kortvarig + at jeg fikk beskjed på skikkelig vis. Så det gjør vondt, men jeg kommer til å takle det etterhvert. Jeg må jo det. Men jeg er knust og skuffet og føler meg helt opprevet. Jeg hadde ikke automatisk satset på en fremtid, men jeg hadde håpet jeg for en gang skyld kunne fått en morsom sommer med noen som faktisk var der for meg av og til- og det er deilig å bety noe for noen også.

Det kommer til å gå med noen lommetørklær i dag, kjenner jeg.

[Cata]

...og her kommer oppdatering.

Akkurat i det jeg skulle slenge middagen over på tallerkenen så ringte date og ville ha meg med på tur.

????????? :klø:

Jamen.......?

Er det nødvendig å si at jeg stilte? Herregud jeg ble jo kjempenysgjerrig. Men han ville altså bare ha turkompis, beslutningen fra i går sto ved lag. Vi er ikke et par.

Eh...greit. På en måte. Det er bare det at jeg har jo ikke regnet oss så veldig som noe par en gang. I mitt hode har date-greie vært research for å se om det kanskje var noe som man kunne bygge videre på etterhvert. Men mannen har åpenbart mentalt vært halvveis i et forhold allerede og plutselig skjønt at han har litt for mye bagasje enda.

Så det kokte ned til "være bare venner" og se hva som skjer. Og det er faktisk slett ikke så dumt, for det er mer eller mindre der jeg har vært hele tiden - mentalt sett. Så i realiteten er "slå opp" ganske modifisert for mitt vedkommende i allfall. Så får i grunnen mannen finne ut av sitt eget hode og så ser vi hva fremtiden bringer, eller om den bringer noe som helst.

Men siden vi da er på "treffes som venner" nivå så kan det jo være det kommer noen lyspunkter i løpet av sommeren likevel. Kan vi gå tur som venner så kan vi kanskje finne på andre utendørsting også innimellom.

Tjah, time will show.

Men lurer seriøst på hvordan jeg hver eneste gang klarer å rote meg oppi sånne merkelige situasjoner. Det er da ikke normalt? Jeg må ha drasset med meg fryktelig masse dårlig karma fra et tidligere liv for at det skal bli sånt surr.

[Bettie]

Tror kanskje du har vært den mest klarsynte i dette. Du har jo hele tiden hatt med et lite forbehold - se hva dette kan lede an til. Og det kan du jo fortsatt gjøre - se det an hva det leder til.

[Cata]

Ja, det er det jeg gjør. Forhold er vanskelig, så det kan være det er sunt med et avbrudd nå. Hvis det da skulle gå seg til om en stund så tror jeg vi ligger bedre an for noe som kan vare, og går det seg ikke til så er det jo greit nok å finne det ut på et såpass tidlig stadium.

[Cata]

Rar dag. Føler meg litt utapå meg selv, men absolutt ikke knust og hysterisk som da eksen gikk. Det er muligens et glitrende eksempel på at det hjelper å bryte på en skikkelig måte - dvs. med en bra samtale. Men muligens er det slik at det ikke har sunket helt inn enda. Eller så er det vissheten om at "brudd" egentlig var nødvendig one way or the other. (Litt merkelig å kalle det brudd når det egentlig ikke har vært noe forhold, men dere skjønner hva jeg mener...)

Forholdet mitt til telefonen er også litt pussig,men heldigvis på en positiv måte. Da eksen gikk så hang jeg jo på telefonen sent og tidlig omtrent (ja jeg vet, det var erkeidiotisk), mens nå så føler jeg ikke for å ringe i det hele tatt. Det føles ganske laidback og sånn "la ham ringe hvis han vil og evt. når han vil". Ikkeno' stress liksom. På den annen side så merker jeg at jeg ønsker det skal ordne seg etterhvert. Det er også en litt rar følelse for jeg har jo prøvd å holde litt avstand og ikke klenge i løpet av datinga. Jeg regner med det skyldes at noen traumer fra eksen henger igjen inni der. Muligens er det så enkelt som at jeg går i "vil ha det jeg ikke får fella" akkurat nå . Det skal bli spennende å se hva som skjer videre.

Nå i kveldstimene (innimellom nettsurfinga ) har jeg hatt en alvorsprat med meg selv og prøvd å finne ut hva jeg egentlig vil og tenker og føler innerst inne, og det har vært en interessant "reise". Datinga har jo på en måte vært litt anti-kjedsomhetsgreie selv om det har vært koselig og interessant og daten har framvist flere gode egenskaper enn de som ligger i overflaten. I så måte har jeg litt dårlig samvittighet. Har jeg "brukt" ham uten egentlig å ville det? Det er i såfall ikke pent av meg . Jeg har ikke kommet til noen endelig konklusjon enda (det skulle da bare mangle) men jeg har oppdaget et par ting som forbauser selv meg. Muligens kommer jeg til å vise meg modigere enn jeg trodde jeg kunne være. (Nei, detaljer tar jeg ikke for det blir litt for personlig.) Dette er muligens en "krise" til vekst for både den ene og andre av oss.

Ble jeg dyp og uforståelig nå? Trodde nok det - iallfall at det ble uforståelig . Men det er ikke riktig alle tanker man legger ut på nettet.

Har forresten løst floken med 17. mai. Det ble ikke granneland, men det blir bil og ....tadaaaaa.....spa-opphold. Det gir meg et avbrekk, samt bringer meg trygt unna bygatene på den store dagen. Det tror jeg gjør susen i år (også). Klarte å finne en spapakke et sted og den var ikke hysterisk dyr heller, så dette blir bra. Biblioteket har forsynt meg med en haug bøker så lørdag morgen iler jeg avgårde. Så blir det et døgn med full bortskjemming av egoet og full avslapning. Kan være godt det etter de siste dagers turbulens og før sykehusinnleggelse.

Ikke det at jeg vet når helsevesenet slår kloa i meg, men i morgen er jeg tauet inn til fastlegen min for blodprøver. Om de vil ta flere eller bare diskutere dem jeg fikk tatt for 2 mnd siden må da fåglarna vite, men time har jeg nå i allfall fått og da skal jeg jammen be fastlegen mase på sykehuset litt så jeg kan få vite når operasjonen blir. Jeg skal jo liksom ha ferie i juni, for søren. Kjipt om det ender slik at jeg må reise på ferie uka etter at sykmeldingen går ut. Tror muligens ikke jeg kommer til å være i kjøre-langt modus så snart, selv om jeg er offisielt friskmeldt. Så en avklaring om tidspunkter hadde vært greit. Snart!

Og mens vi snakker om ferie - jeg har vært raus med meg selv i dag og bestilt sydentur til høsten . Sånn er det når menn forlater meg - da tar reiselysten helt overhånd .

[Bettie]

Det kan være både spennende og skummelt å foreta en indre reise. Men - når man virkelig våger det, gir det noe igjen.

Så deilig med et spa-opphold, da. Kjenner jeg blir nesten misunnelig. Min sjanse til det forsvant i en litt for dyr gressklipper. Akk-ja.

[Kamikatze]

I nattetimene, ved min data

jeg hever min tastatur-røst

i dagboka til vår yndlings-Cata

til både glede og trøst

Jeg prøver å unngå for mange tråder

som fortærer min sofatid

Men når slike omstendigheter råder

må jeg kjenne min besøkelsestid

For Cata, deg setter jeg stor pris på

Du er kløktig og veloverveid,

medmenneskelig på et høyt nivå,

fanget i trasig kjærlighetsseid.

Du fortjener det beste, det aller beste

for du er så god på bunn,

på toppen, midt på - ja, over det meste

Du er rett og slett et funn.

Så kjære medbygdeoriginal,

til lykke med sorgprossessen.

Gubben må være pisse gal

som mistet interessen.

Før du aner, er du i solen,

med søtemmen paraplydrink

Med brunstige senorer i kø rundt stolen,

som lystrer ditt minste vink.

Du vet der er lys i bunn av tunnelen

for der har du jo vært før.

Bra du slapp DEN kjempesmellen,

nå som seg hør og bør.

Godnatt Cata, og drøm søte drømmer

om vyer og fremtidsvisjoner.

Og om alle de herrer som du nå forsømmer

de er noen millioner...

[Cata]

Takk skal du ha Katze - hadde det ikke vært for at jeg foretrekker å være inkognito så hadde jeg rammet inn den der på veggen....

Du er jo dikter jo.

[Cata]

Til tross for Kami's flotte dikt lenger opp så har jeg hatt lommetørkleettermiddag. Jeg skal pokker meg aldri date noen mer i hele mitt liv når det blir slik som dette hver gang *oppgitt*.

Det mest dustete er at jeg treffer på date (jeg mener eks-date) i jobbøyemed og......jeg tror søren meg han flørter. Det føles slik. Hvorfor flørte med dame som man "slo opp med" for noen dager siden? Logisk sett må jeg jo regne med at det er en form for trøsteflørting, litt sånn "jeg bryr meg om deg selv om det ikke er noe mellom oss" men som kvinne kan jeg jo ikke la være å undre meg på om han angrer ....litt. Og håpe. Vi damer er rare sånn. (Nei, kjære dagboklesende menn - ikke ta fra meg illusjonen. Som dere ser så er hjernen min klar over at det antakelig bare er falske signaler.)

Har forbannet den hjernen min mer enn en gang tidligere og ser jeg må gjøre det igjen. Jeg vet jo så forbasket godt at såre følelser som dette kommer til å gå over om en tid, men erfaringsmessig (se tidligere) så tar det urimelig lang tid for mitt hode før det aksepterer at noe er slutt. Slik er det nå også. Så snart jeg er blitt godt kjent med mennesker, enten som venner eller som noe mer så klarer jeg ikke uten videre kaste dem fra meg selv om de forandrer følelser. Det har jeg sett i mange forskjellige sammenhenger. Slitsomt personlighetstrekk. Det har reddet en del vennskap opp gjennom årene og jeg har i grunnnen både mange og gode venner rundt om i landet.

Jaja, nok om det. Jeg får syte mer i morgen. Dere får bare holde ut med det noen måneder.

Var hos legen i dag og fikk tatt et lass med blodprøver igjen. Egentlig burde de bare installere kran i arma på meg? Nå er ikke dette skumle prøver i det hele tatt, det er bare for å holde kontroll på jernlagre og sånn, men blir litt lei av å trave ut og inn av legekontor sånn. Jeg skal jo være på jobb for svingende. Det positive er at legen hev seg rundt da jeg ba om hjelp til å mase på sykehus, så nå er brev underveis med påminnelse og hint om at jeg gjerne vil vite når operasjonen blir av hensyn til jobb og ferieavvikling. Grei lege!

[Cata]

Tilværelsen går opp og ned - virkelig. For det første så har jeg vært ute og seilt, og tror dere ikke jeg var på vinnerbåten av kveldens regatta. Skal på ingen måte ta æren for 1. plassen, men det er jo litt ekstra moro å være på vinnerlaget. Må jo innbille meg at jeg har bidratt litt i allfall. Dessuten var det nydelig vær i kveld, selv om det enkelte plasser var mer vindstille enn vi satte pris på, så det var en fornøyelse å være ute.

Skal visstnok ut i morgen også - med eksdate.....

Ikke spør. Jeg skjønner itteno'

Etter en liten vennskapelig replikkveksling på jobb i dag (joda, vi treffes jo der) så ble det på mystisk vis til at vi senere på dagen avtalte å gå tur.

Av åpenbare årsaker så ble det ikke aktuelt i dag. Jeg skulle jo ut og seile og regnet med at jeg kom til å være en smule moden for sofa og/eller PC etterpå (au, jeg er støl så antakelsen medførte riktighet), så vi landet på et klokkeslett i morgen kveld.

Men ikke spør meg hva som skjedde der , og hvordan. Daten virket ivrig nok etter å møtes - slik jeg tolker det.

Har forresten fått litt "coaching" av en mannlig kollega i dag. Vi satt og ventet på 3. mann til et møte (sterkt forsinket) og min kollega syntes jeg så litt molefonken ut. (Så mye for skuespillertalentet altså). Han lurte på om det var noe med helsa, for de nærmeste kollegene har jo fått med seg min renning til leger i tide og utide de siste par månedene. Nei....sa jeg. Og gav ham en forenklet og lett sensurert versjon av helgas begivenheter. Og ba om vise råd fra en mann for å få orden på hodet.

Svaret var litt overraskende: "Kommuniser"

Vi kvinner læres jo opp til det klassiske la mannen jakte og ta overhodet ikke kontakt hvis du er blitt dumpa. Og det sa jeg jo litt perpleks til min kollega. "Tøv", sa han. "Så lenge mannen har åpnet for videre kontakt så kan du helt klart ta initiativ til venne-ting. Menn elsker kvinner med initiativ, så lenge det ikke er forfølgelse . Ta'n med på ting som det er naturlig å ta en venn med på og foreslå ting dere kan gjøre sammen. Dra på turer, gå på kino, gå og handle duppeditter.... Men ikke vent at han kommer og jumper inn i noe forhold med deg med det første, andre eller tredje. Han trenger tid, massevis av tid."

Jeg er forbauset og lurer på om jeg må lese "Mars og Venus" om igjen. Men kollega har et par poenger. Uten kommunikasjon og kontakt så stenger jo døra helt.

Dette med kommunikasjon og "snakk" har jeg nå hørt fra 2 menn i løpet av få dager. Spurte nemlig en venn om det samme her om dagen og fikk en del av samme leksa: "Så lenge dere er på talefot, så snakk. Menn er ikke tankelesere og han skjønner ikke bæret med mindre du sier hva du føler og mener. "

Det er jo logisk da. Det vanskelige er jo å definere hva jeg føler. Jeg har ikke definert meg som forelsket. På den annen side så er jeg jo forbauset over hvor lei meg jeg har vært de siste dagene over noe som jeg har betraktet så avslappet (trodde jeg i allfall). Hvordan i heiteste huleste kan man ha kjærlighetssorg over en ikke-forelskelse? Det er jo helt naturstridig. Så hvis vi ender i noen "dype" samtaler mens vi spaserer i morgen så håper jeg virkelig vettet og veltalenheten er med meg - i nevnte rekkefølge. Kan naturligvis skylde på såret stolthet, men det forekommer meg at i så fall overdriver jeg mer enn bare litt.

Jeg er rar!

Endret 13. mai 2009 av Cata

[Bettie]

Mulig du er rar, men jeg synes du er temmelig normal, jeg. Det er vel ikke så rart om man sørger over noe som kunne ha vært... og som så blir usikkert.

Det er i grunnen lure ting disse mennene har sagt. Halvdelen påstår stadig at han ikke er tankeleser.

Moro med seier på første seilas i år, da. Lykke til videre. Det har jo vært noen nydelige kvelder i det siste.

[Cata]

Mulig du er rar, men jeg synes du er temmelig normal, jeg. Det er vel ikke så rart om man sørger over noe som kunne ha vært... og som så blir usikkert.

Det er i grunnen lure ting disse mennene har sagt. Halvdelen påstår stadig at han ikke er tankeleser.

<- *klemme på Bettie*

Tusen takk, det var pent sagt. For jeg føler meg virkelig så dum når jeg ikke bare slamrer i døra, slukker lyset (muligens motsatt rekkefølge ) og går. He's not that into me. Det har han jo sagt i klare ord. Og når jeg ikke er himmelropende forelsket selv heller så ser jeg jo selv hvor dumt det virker.

Det er nesten så jeg begynner å lure på om en av mine beste venninner har rett når hun antyder at jeg er "desperat" :klø: . Selv for meg ser det jo sånn ut. Hiver meg over første og beste gubbe og dater og lar være å snu ryggen til når han ikke er forelsket lenger. Men jeg føler meg ikke det spøtt desperat.

OK, det er koselig å være i et parforhold, det skal jeg medgi, men vet jo at gresset ikke er grønnere på den sida. Det har sine utfordringer det også. Så jeg må ikke være par for enhver pris og hadde han kommet og foreslått "flytte sammen" i morgen så ville jeg løpt for livet. OK, håper alle skjønner det er en metafor, men jeg føler virkelig ikke at jeg må sambo eller være i noe kjempefast forhold for å ha et bra liv... Så neimen om jeg skjønner meg selv - mulig du forstår meg bedre enn jeg selv gjør, Bettie. (Men jeg oppfatter meg ikke helt som en sørge-over-det-som-kunne-vært -type heller. )

Men skal nå gjøre som mine mannlige "coacher" foreslår uansett, for som jeg skriver i en annen tråd - må jeg ty til taktikkeri for å "få" en mann så får det jaggu heller være. Jeg skylder meg selv å være ærlig, selv om det er utaktisk og virker desperat. Jeg har for lenge siden forbasket meg på at hvis jeg noen gang skal inn i et forhold (og nå snakker jeg generelt og ikke i forhold til denne daten) så skal det være et ærlig forhold - fra begge sider. Itjno' lureri og fanteri. Brukte den holdningen på eksen også og det gikk som kjent til helsike, men uansett hvor mye jeg slet med ettervirkningene så er jeg tross alt glad jeg var ærlig med både ham og meg selv. Ryggen er fremdeles rak, for å si det slik .

[Kamikatze]

Bak skyene er himmelen alltid blå. Men, bak der igjen er det stort sett beksvart, så neimen om jeg vet...

Våren er slem. Varmen får lettantennelige hormoner til å koke. Heldigvis utvannes de med årene, så eksplosjonsfaren blir mindre overhengende. Men forsøk å se det positive i miséren: Du har nå en legitim grunn til både sjokolade og tolitersis!

Sabla uflaks for deg at denne (tor)turkameraten er den eneste kjentmannen i bygda. For vi vil jo ikke risikere å gå oss vill på solotur? Kvinner har en genetisk sperre mot å skjønne menns seksuelle dualitet. Menn kan hoppe til køys med sin bitreste fiende, hvis hun har relativt stram rompe i forhold til årsklassen. Og fortsette hatet etterpå. Dessverre er signalene på at blodtilstrømningen øker i visse strategiske områder, de samme som brukes for å signalisere all annen type komme-hit-da-søta. Klart det kan virke forvirrende.

At himmelen alltid er blå, finns det mye god sannhet i. Så mitt forslag er at du tar deg en orntlig hjernevask, ved å dytte Nina Simone inn i ørene, og om ikke annet, matche himmelen. Sky is the limit. If you can't beat it, join it!

Hjelpes, jeg er drita dårlig på trøst!

Ha en ikke bare blå søttendes, tøtta; men en littegrann hvit og rød også!

[Cata]

Hjelpes, jeg er drita dårlig på trøst!

Du er mann, men bedre på poetisk trøst enn på prosaisk ditto.

"Ærlig prat" runde så ut til å gi enkelte interessante resultater. Dog uten hopping i køye. Kan fremdeles tiltales "singel-Cata" men definitivt singel-Cata med bedre mage. Jeg liker meg best som ærlig og prøver som regel å innbille meg at jeg har rygg til å være det. Med mindre jeg er helt idiot på kroppsspråk så ble ærlighet satt pris på og jeg sender vennlige tanker til min mannlige "konsulent" annet steds i landet som anbefalte "kommunikasjon".

PS. Mövenpick-is finnes da ikke som toliters i vanlig dagligvare?

[Kamikatze]

[...] Mövenpick-is finnes da ikke som toliters i vanlig dagligvare?

Du stiller for strenge krav til deg selv!

Men slapp bare av, Cata. Du er ikke alene. Ta deg en søndagsformiddagstur til bygdesenteret på førstkommende. Så oppfordrer jeg herved alle som støtter Cata om å dra dit, og vise solidaritet ved å vifte med norske flagg, og ta med musikkinstrumenter, og lage en fest utav det...

[Cata]

Du stiller for strenge krav til deg selv!

Men slapp bare av, Cata. Du er ikke alene. Ta deg en søndagsformiddagstur til bygdesenteret på førstkommende. Så oppfordrer jeg herved alle som støtter Cata om å dra dit, og vise solidaritet ved å vifte med norske flagg, og ta med musikkinstrumenter, og lage en fest utav det...

Smart, Katze, smart. Det er bare en liten hake ved det: Cata kommer ikke til å være der! Cata er nemlig en kvinne av i dag som prøver å ta vare på seg selv, så i morgen er Cata på vei til et spa - langt vekk fra Småby. Der skal helgen tilbringes med å bli godt og grundig nedspadd.

Som jeg har prøvd å presisere før så er jeg nemlig ikke helt dust - bare litt. Nå har jeg snakket ut (runde 1?) med eksdate og da er det bare å kule'n og se hva vi lander som på sikt. Og "på sikt" er verken i morgen eller i neste uke. Så enkelt er det bare ikke når man er godt voksne og har hver sin haug "bagasje" å drasse på. Synd, men sant.

Jeg er (faktisk) ganske sikker på at vi kommer til å være venner og gjøre en del hyggelige ting sammen - iallfall en tid framover. (Jeg vil ikke gi evighetsgarantier for noe som helst, men når jeg først får venner så pleier de å vare...) Om det blir noe mer enn det har jeg ikke anelse om, og sikkert ikke han heller. Men vi trives bedre i hverandres selskap enn noen av oss trodde innledningsvis, det har jeg i allfall fått bragt på det rene og jeg innrømmer glatt jeg har lyst til å se om det blir noe mer. "Hyggelige ting" betyr imidlertid garantert ikke å tilbringe denne 17. mai'en sammen, og som kjent er det en viss manko på omgangsvenner generelt, så jeg holder meg til opprinnelig plan og stikker min kos. Særlig ettersom jeg ikke føler noen trang til å møte min eks i byen, og ei heller har noe spesielt jeg må være med på her.

I morgen tidlig sitter jeg altså i bilen på vei til spaet, med badedrakt og bøker i bagen. Og nå har jeg til og med rene klær og ha med - de mer presentable T-skjorter befant seg dessverre i skittentøyskurven så her har vært action siden jeg kom fra jobb. Nå aksjonerer jeg enda mer, dvs. Tusle gjør. Så forhåpentlig er kjøkken og stue støvfrie snart. Greit med hjelpemidler i heimen så jeg bare kan synke ned i sofaen med boka mi om et eldre ektepar på båttur rundt i Europa. Superkoselig bok. Lånte den på biblioteket og da jeg begynte å lese husket jeg at jeg har lånt den før, men den er så hyggelig at jeg fant ut jeg godt kunne lese den om igjen.

[Cata]

Ikke god dag til tross for spa. Har omsider kommet fram etter å ha rotet meg bort, -skikkelig. GPS var ikke helt med på notene og dermed kom jeg på skikkelig ville veier. Og merker at humøret ikke er på topp for da jeg var på mitt (for)villeste så begynte bare tårene å sile.

Skikkelig glad for at ingen så meg da... Sendte mange iltre tanker til date som uforvarende har sendt meg ut i dette her, selv om jeg egentlig bør ta skylda sjøl. Var ikke akkurat noen som tvang meg ut på dater'n. Pokker!!

Fanken - hvorfor kan ikke tilværelsen holde seg bra mer enn to måneder ad gangen. Jeg er så lei av at livet har vært ca. sammenhengende Catastrofe siden 1993. Man blir så sliten når ingenting ser ut til å ordne seg eller vare, enten det er jobb eller relasjoner eller helse.

Det burde vært reklamasjonsrett på livet som sådan. Den som kreerte min tilværelse kan ikke ha vært edru i gjerningsøyeblikket.

[Cata]

Og så var det opp igjen...

Har nå fått spabehandlingen min og spist nydelig middag med nesten overoppmerksom kelner (absolutt pluss) . Har dessuten kommet i tale med et par andre "spaere" og skal muligens møte dem i baren senere i kveld.

Og attpåtil har jeg hatt telefon fra (eks)date og blitt invitert på middag i kveld. (Av naturlige grunner måtte jeg takke nei....)

Joda, alt i alt stigende humør, selv om jeg mistenker at jeg ikke er ferdig med berg og dalbane enda. Verden pleier ikke være sånn.