Uventede spørsmål.

[Gjest Blomsterert]

Jeg mislikte sterkt å svare mine barn:-jeg vet ikke,når de spurte om noe.Jeg ville gi de et svar.

Nå er barnebarnet fire år.Vi delte seng på ei hytte i natt,og soørsmålene haglet,dere vet,fire år :-) Til slutt sa jeg vi måtte sove,og takket for samtalen.Stille i ca ti minutter,og så kom det:-Farmor,skal jeg melde deg inn på Kulturskolen? -Ja,gjerne det,svarer jeg på vei inn i drømmeland.

Så kom det:-Bra! I dag skal vi snakke om hvorfor folk dør.Så en kort pause :-for det skjønner ikke jeg!

Da våknet jeg,og hjelp,den kom brått på.

Jeg svarte det jeg fort antok hun hadde hørt om,ulykker,sykdom og naturkatastrofer.Hun ble stille.

Etter litt:-Hva skjer med dem som dør? Jeg sa jeg måtte tenke på det,og takk,så sovnet hun!

Jeg har diskutert og snakket om det med barn 6-17+,men hva svarer en fireåring? Hun trenger jo mer konkrete SVAR.Mine barn sourte ikke før barneskolen?

Det ble ikke tema i dag,men nå vet jeg hun lurer.Hva svarer dere,foreldre og andre fam.medlemmer?

Hva ville dere svart i så fall?

Og,har dere fått uventede,vanskelige spørsmål? Fortell.

[AnonymBruker]

Har en 5-åring som alltid har vært svært så vitebegjærlig og spørsmålene har haglet...både de ventede og de mer uventede. Når det gjelder spm om døden, har vi valgt å fokusere på at det er gamle mennesker som dør når kroppen er utslitt. Har fortalt at hjertet slår for at vi skal leve og at det slutter å slå når man blir gammel. Av og til har hun jo fått med seg at unge mennesker (og også barn) kan dø, og da har vi bekreftet det og sagt litt om hvorfor (at man kan bli veldig, veldig syk), men også sagt at det nesten aldri skjer. Jeg vet jo at det er en sannhet med modifikasjoner, men velger å skåne henne for noen av livets brutaliteter enn så lenge. Ellers så har NRK mange veldig gode barneprogram som f.eks "Den magiske kroppen" og "Newton" som av og til tar for seg tema som dette. Vår jente har iallefall satt stor pris på disse seriene.

Anonymkode: 134da...36d

[Semydfe]

Hvis jeg var bestemor til et barn som kom med "de store spørsmålene" til meg, så tror jeg faktisk at jeg ville overlatt det til foreldrene å svare på. Selv om man som bestemor kjenner barnet godt og har en nær relasjon,så kan det tenkes at en slik type samtale helst bør styres av foreldrene. De vet enda bedre hvordan barnet takler potensielt vanskelig informasjon.

Du trenger jo ikke nødvendigvis å avvise barnet når det kommer med spørmsål, men kanskje si som du allerede har gjort; At du ønsker å tenke litt på det, og at dere 2 kan gå sammen til mamma/papa for å snakke om dere senere.

[AnonymBruker]

Sønnen min var veldig opptatt av døden når han var ca 5 år gammel. Han var livredd for å dø og redd for at jeg skulle dø. Jeg måtte da fortelle han at de aller, aller fleste som dør er gamle mennesker pga kroppen er gammel og sliten og orker ikke mer. Jeg er sykepleier og fortalte han også hva vi gjør etter en person er død, hvor fint det faktisk kan være (så langt døden er fin da) Jeg fortalte også at en sjelden gang så dør også barn pga ulykker og sykdom, men at det er veldig sjelden.

Jeg måtte ta en liten løgn og sa at han skal leve til han blir 100 år, så du har 95 år igjen vennen min. Etter å ha gjentatt dette i mange måneder så godtok han det.

Tror dette er en fase for mange  barn. Døden er fasinerende og skummel, sånn er det jo for mange voksne også.

Anonymkode: 8be05...c59

[^^Belle^^]

Vår på 4,5 har vært litt nærmere døden enn de fleste på den alderen, siden hun har en bestefar som døde før hun ble født (min pappa), og en kusine som døde bare noen timer gammel. Da blir det vanskelig å bruke argumentet om at det bare er gamle som dør. Hun har opplevd det også, og vært med på to døde oldemødre. 

Hun er dog ikke veldig vitebegjærlig utover det å vite hvor de er, så svaret om at de er i himmelen og passer på oss har vært godt nok for henne enn så lenge. Hun har ikke spurt hvorfor eller hvordan eller noe annet i den duren. Men hadde hun spurt om det, så hadde jeg svart så ærlig som mulig. At bestefar ble syk i hjertet sitt, eller at kusinen ikke hadde det noe bra inni magen til tante.

[solitary shell]

Jenta vår var bare 4 år når lillebroren hennes døde, så jeg kan vel si at jeg har litt erfaringer med å forklare døden for barn på den alderen. Det er et vanskelig tema, spesielt siden vi som voksne ikke forstår det selv. Det jeg la vekt på når jeg skulle forklare døden for henne, var først og fremst at det ikke var vanlig at babyer og barn dør. At de fleste dør som gamle mennesker med et langt liv bak seg, men at noen ganger, veldig sjelden så dør også barn. Jeg synes også det var viktig å tenke over hva jeg sa, og at jeg ikke forklarte det som om han ''sov'', for det kan føre til at barn blir redde for å sove siden de tar ting bokstavelig. Jeg prøvde å ikke beskrive døden som noe skummelt, men som noe naturlig som skal skje med oss alle, og at vi ikke vet hvordan det skjer. Vi forklarte henne at det var ingenting vi hadde gjort galt, for hun kom med spørsmål om noen hadde stjelt han eller at vi ikke hadde greid å passe godt nok på han. Når hun har spurt hva døden egentlig er og hva som skjer når man dør, har jeg svart helt ærlig at det er ingen som vet hva som skjer når man dør. Noen tror at det skjer ingenting, mens andre tror at man kommer til et bedre sted der man alltid er glad. Når jeg skulle forklare hva jeg trodde, sa jeg at jeg tenker at kroppen vår er et slags hus vi bor i når vi er på jorden. Når vi dør, så flytter vi ut av kroppen vår og inn til et annet hus oppe i himmelen. Når vi ikke er i kroppen vår, er den tom, og man kan ikke bevege seg. Men, oppe i himmelen har man fått en ny kropp og der man man sprelle med alle beina. Det som vi på jorden står igjen med, er den tomme kroppen, det tomme huset, men personen som bodde i kroppen har flyttet en annen plass. Hun forstod det ganske godt, man må være konkrete når man snakker til barn om de store spørsmålene. Hun fikk jo også sett lillebroren sin etter at han var død, og hun så jo selv at man kan beskrive det som om han var ''tom'', skallet var der, men ikke han. Dette er jo hva -jeg- tenker om døden, så man bruker selvsagt en annen måte å formulere seg på hvis man ikke har samme tro som meg.

Hun spurte meg en dag om hvordan babyer kom ut av magen, og det ble så ut av det blå og jeg ble så paff at jeg ikke visste hva jeg skulle si og hun glemte det like fort. Jeg tror jeg må finne på en strategi for å fortelle det også til henne, for jeg er fan av å si ting til barn som det er 

Ville bare legge til, siden jeg så at du var en bestemor. Jeg tror jeg ville latt foreldrene selv fortelle disse store tingene, men selvfølgelig ikke bare ristet det vekk. Men sagt at du kunne ta det opp med mammaen og pappaen. Blir litt feil hvis du forklarer døden eller noe annet på en måte ikke foreldrene synes er gunstig, bare. 

Endret 23. november 2015 av solitary shell
Tilføyelse

[Gjest supernova_87]

Jeg ble litt kvalm av å lese det dere skriver. Som barn hadde jeg mye dødsangst, siden jeg spurte tidlig om dette. Mine foreldre svarte bra for seg de, men jeg klarte ikke å slå meg til ro. Jeg kvernet opp igjen og opp igjen, "Men du må jo vite!", jeg nektet å akseptere at foreldrene mine ikke kunne svare meg, både fordi de skulle jo vite alt, og fordi følelsen av å ikke vite, og at det var alt for stort for meg til å forstå, den var så utrolig ekkel. Jeg tror problemet var at jeg var for ung, for lite mentalt utviklet til å håndtere å vite om dette, siden jeg begynte å spørre og lure på det mens jeg var veldig liten. 

Jeg synes måten solitary shell beskrev det hørtes veldig lur ut. Det er veldig konkret at man har et hus i himmelen. Mitt problem var at det var uendelig mange spørsmål som måtte svares på siden "himmelen" var noe annet enn sånn det var hos oss. "Er det kaldt i himmelen?", "Hvor får de nye klær, hva om de får hull i buksa?", "Hva gjør de når de dør i himmelen?", "Hva om de faller ut i universet?". Når jeg fikk vite at kanskje det ikke fantes noe himmelen, så ble jeg i alle fall fylt med en eksistensiell angst. Spørsmålene mine var for store for meg, men jeg tenkte og grublet veldig mye på dem likevel, "Men hva betyr det å ikke være til?", "Hvor er man når man ikke finnes mer?", jeg var livredd for at foreldrene mine skulle ikke eksistere mer. 

Jeg har ingen gode tips, det beste er kanskje å la dem bli litt eldre, forstå litt mer, før de trenger å vite om døden og eksistensen, og inntil videre fortelle det på en konkret måte som ikke fører til bekymring og alt for mange ubesvarte spørsmål. Faktisk var solitary shell sin forklaring litt beroligende til og med for meg, og jeg er voksen. Jeg tror at det å få en slik støkk i seg som småbarn, det sitter i liksom, så det er viktig å være trygg, og gjøre det på en god måte, og spesielt la barnet komme til de voksne om sine bekymringer og tanker knytt mot det, det er bedre å svare på 100 000 spørsmål, enn at de går med en svær bekymring rundt "Har onkel på seg genser, det er jo kaldt ute?", siden han ligger i jorda.