Treåring og mat

[AnonymBruker]

 Inspirert av en annen tråd her inne om en kresen fireåring. Vi har en gutt på 3, som frem til i sommer var veldig altetende. Nå er han blitt mer selektiv, men det varierer veldig hva han vil spise og ikke. Innimellom vil han ikke spise fisk, så vil han plutselig ikke spise gulrøtter, eller han sier plutselig at paprika er vondt, eller så vil han ikke spise noen slags form for kjøtt. Så går det en uke eller to, så spiser han det plutselig igjen, men da et det noe annet som er "vondt".

Iallfall, vi har valgt å ikke lage noe styr ut av dette, men bare la ham spise det han vil av middagen (og han spiser alltid NOE). Vi oppfordrer til å smake på alt, og kommenterer ofte ting som "mmm, så god fisk!" eller "oi, den paprikaen var god!" om de tingene han plutselig hevder han ikke liker. Men han insisterer på at han ikke liker det, og vil ikke smake.

Jeg ser at mange her inne sier de praktiserer at barnet skal smake på alt som er på tallerkenen. Hos oss legger vi absolutt alt som er en del av middagen tilgjengelig på tallerkenen hans, men hvis det er noe han ikke vil smake på, er det helt greit. Sønnen vår kan være fryktelig sta og trassig, og har et voldsomt temperament. Vi vet derfor at det å presse på at alt må smakes på bare vil resultere i voldsom konflikt og masse bråk i matsituasjonen. (Vi prøvde nemlig ut dette i en måneds tid da han begynte med denne kresenheten tidligere i høst),

Dere som sier at dere praktiserer at barnet skal smake på alt som er til middag; har dere veldig føyelige barn, som bare finner seg i å bli tvunget til å smake på ting de sier de ikke liker? Eller bare står dere i bråket, og synes det er helt OK at en voldsom krangel og konflikt med barnet ødelegger hvert eneste måltid?

Anonymkode: 97dca...954

[ajarRun]

Du stiller feil spørsmål. De har ikke føyelige barn, de har oppdragne barn, som er et resultat av deres oppdragerevne. I pedagogikken er transaksjonsmodellen vital: ungen påvirker foreldrene og foeldrene påvirker ungen. Hvis et ledd suger spiller det ingen rolle hva det andre er. Jeg tolker det slik at dere svikter i oppdragerrollen men projiserer deres egne mangler over på deres stakkars barn. Transaksjonsmodellen illustrerer hvorfor barnet deres bare blir mer og mer trassig, siden dere ikke klarer å være den katalysatoren dere burde være.

[Gjest Lalalala59]

Du stiller feil spørsmål. De har ikke føyelige barn, de har oppdragne barn, som er et resultat av deres oppdragerevne. I pedagogikken er transaksjonsmodellen vital: ungen påvirker foreldrene og foeldrene påvirker ungen. Hvis et ledd suger spiller det ingen rolle hva det andre er. Jeg tolker det slik at dere svikter i oppdragerrollen men projiserer deres egne mangler over på deres stakkars barn. Transaksjonsmodellen illustrerer hvorfor barnet deres bare blir mer og mer trassig, siden dere ikke klarer å være den katalysatoren dere burde være.

Og vi som faktisk jobber med samspill og tilknytning mellom foreldre og barn vet at det er mer komplekst enn som så. Ikke ødelegg tråden med sånt vissvass.

[ajarRun]

Og vi som faktisk jobber med samspill og tilknytning mellom foreldre og barn vet at det er mer komplekst enn som så. Ikke ødelegg tråden med sånt vissvass.

Hvis hun opplever sønnen som sta og trassig lurer jeg på hvor mye samspill og tilknytning det kan være. Å la ungen gjøre som ungen vil er jo ikke samspill, det er en fallitterklæring. 

[AnonymBruker]

Jeg har fireåringen som ikke vil spise og det begynte sånn som du beskriver. Vi innså som dere at «tvang» og press bare endte opp i hyl og skrik fra barnet.

Anonymkode: bef64...2dd

[Sushi]

I og med at det endrer seg fra dag til dag hva han "ikke liker" så er det jo tydelig at det handler om uttesting og maktkamp. Jeg ville ikke latt det bli det. Det vil si: ikke tving, ikke kommenter, ikke lag styr. Bare legg på litt av alt på tallerkenen og la ungen spise det han vil og legge igjen det han vil. Snakk minst mulig om det.

Likevel er det viktig å la barnet skjønne at det ikke går an å spise bare én ting til middag. Spiser han BARE kjøtt eller fisk uten tilbehør så er det lov å si at tallerkenen må være tom før man får påfyll. Vi har også alltid slått hardt ned på det hvis noen sier "æsj". Det er ikke lov å snakke stygt om maten vi har brukt tid og energi på å lage.

Det er viktig å være streng og konsekvent når det kommer til mat, men det betyr ikke at man trenger å gjøre det til en kamp. Tvang hører ikke hjemme ved matbordet!

[Lillemini]

Jeg er en av dem som skrev at vi får barnet til å smake på alt. Hun er ikke veldig "føyelig", men en liten sta frøken faktisk. Hun er også veldig veloppdragen og har lært fra hun var liten at man ikke sier "æsj" til mat. Hun smaker på alt, men det er faktisk lov å spytte ut i servietten om maten byr henne i mot. Det er lov å ikke like, men det er viktig å smake. Og det er absolutt ikke lov å snakke nedsettende om mat. Liker man ikke etter man har smakt sier man "nei takk", og spiser resten. Sitter man og griner på nesen over mat man ikke har smakt på er regelen at da får man gå fra bordet uten mat, og vente på neste måltid. Det er ikke ok at en person skal ødelegge stemningen rundt bordet for resten  

Vi sørger også alltid for god stemning rundt bordet. Telefoner og tv er selvfølgelig bannlyst. Hun hjelper til med å dekke på, vi tenner lys, og snakker om dagen vår. Og etter middag kommer høydepunktet: dessert. Hos oss er det en skje møllers go'mega (den nye tranen som smaker fox) og gjerne litt frukt. Den tranen syns hun er så god at hun hadde løpt over ild og vann for å få seg en skje. 😂 

[^^Belle^^]

Jeg har to jenter som er viljesterke begge to. Den ene har vi ikke fått til å smake på alt, den andre smaker på alt. Oppdragelsen har vært helt lik med begge to, kanskje et hakk strengere med hun som ikke vil nettopp fordi hun ikke vil av veldig mye. Så for vår del er dette veldig personavhengig. Vi har funnet en fin middelvei som gjelder oss, og det er at hun som ikke vil smake slipper å gjøre det så sant hun ihvertfall spiser tilbehør og grønnsaker (hun er omtrent pescetarianer  ). Så smaker hun innimellom om hun får lyst til det. Vi har vært konsekvente, vi har på en måte gjort ''alt rett'' (fra begynnelsen av - hun var altetende til hun fant viljen sin ved ettårsalder), men for oss ble det til slutt et valg: ha ufyselig oppførsel rundt matbordet hver bidige dag, eller la henne få vinne den kampen og ihvertfall få i henne litt variert mat på hennes premisser. For oss er det tross alt det som er viktigst - at hun spiser noenlunde variert og sunt, og at hun faktisk spiser. Vi legger selvsagt vekt på at hun oppfører seg skikkelig, at hun er høflig og ikke sier ''æsj'' til noe som helst, selv om hun kanskje tenker det. Så sant hun slipper å bli tvunget til å smake på noe oppfører hun seg eksemplarisk og vi får skryt over hvor høflig hun er.

Hun andre smaker på alt, men er veldig sær i hva hun liker og ikke liker. Hun er omvendt av søsteren sin og er omtrent lavkarber og spiser kun kjøtt og grønnsaker til middag.  

Det jeg egentlig ville frem til er at for oss er dette veldig individuelt. Hjemme hos oss ser vi det ekstra godt siden de er så natt og dag-forskjellige fra hverandre.