Tyveårene ?

[Underligsirkel]

Jeg er 23 år gammel kvinne. Jeg jobber, og skal forhåpentligvis studere til høsten. Jeg er per dags dato vikar på to sykehjem for å kunne betale leien. Jeg bruker 1700 kr hver måned til mat, transport og nødvendige hygiene produkter.  Sminke, fuktighetkrem har jeg ikke råd til. Jeg har egentlig aldri brukt sminke og jeg har nylig funnet ut at olivenolje funker perfekt som fuktighetskrem.  

Jeg lever med andre ord trangt, men det er greit og jeg er igrunnen lykkelig. Problemet er når jeg snakker med nye mennesker rund min egen alder. Jeg føler alltid at jeg er rar og en taper sett fra deres øyne. Jeg skulle jo ha vært ferdig å studert, eid egen leilighet og hatt mye seksuell erfaring. Jeg har ingen av delen, men jeg stresser ikke med det. Selvfølgelig vil jeg ha det tryggere økonomisk. Det er derfor jeg vil begynne på sykepleien, som er en byggesteinen i min "drømmejobb", og jeg ønsker å eie ei leilighet innen jeg er 30, om dette er realistisk med sykepleier lønn, det vet jeg ikke. Poenget er, jeg har drømmer og mål i livet, men jeg beveger meg nok i en saktere tempo en "andre".  Spørsmålet er, har jeg grunn til å frykte å bli avfeid som en taper, ved møte med nye mennesker?.

Jeg har selv venner og bekjente der mange er ferdig med studiene og har fått drømmejobben, andre har fagbrev, barn og egen bolig, mens noen få har bare gitt opp, mistet mote og blir sent til ulike kurs og praksisplasser av nav. Nå er deres problemstilling mer komplisert en som så, Men det er ofte det inntrykket jeg sitter igjen med, etter å ha hørt den samme klagen om hvor "forferdelig " nav og hvor fæl praksisplassen var. 

Vi er vel alle ulike og har forskjellige forutsetninger, og mål i livet. Jeg kanskje fordomsfull, når jeg er redd for å få det stempelet, for det sier jo at jeg selv definere noen på den måten. Det er vel negativt det, men imøte med mennesker som dyrker og mater "jeg er en offer" rollen klarer jeg ikke å la være å tenke det. Jeg tenker også det samme ved møte med individer som ikke villig til å se lengre enn til sin egen nesetipp. 

Det sies at det er i tyveårene du skal "finne" deg selv, hva en det betyr. Vi gjør tydeligvis også 80% av alle våre betydningsfulle beslutninger i denne perioden fram 35.

Jeg tenker ofte, er det vanlig å ha så mye rot i hodet ? virker jeg dum eller kjedelig?, er jeg en god samtale partner?, kommer jeg noen gang til forelske meg?, er jeg attraktiv?, Går jeg egentlig i riktig retning, er jeg en god menneske ? Står jeg stille nå, eller utvikler jeg meg til å bli den versjonen jeg vil være? kommer jeg noen gang til tenke "ja jeg er faktisk sexy" og ikke "Slutt å spis sjokolade din feite jævel" når jeg ser meg selv naken, kommer jeg til øke mitt sosiale nettverk fra 2 venner til flere når jeg begynner å studere? Kommer jeg til tenke på barndommen uten at det er sårt i framtiden? Må jeg vente til jeg starter min egen familie, før høytider ikke er en periode der jeg jobber for å ikke føle ensomheten av å ikke ha en familie.   

Jeg vet ikke. Dette ble lang ser jeg, og jeg tror min originale hensikt med denne tråden har forsvunnet lit. Men vil gjerne høre om det er andre som kjenner seg i det jeg skriver. Klarer du å unngå å sammenligne deg med andre? Og for alle som er eldre, Blir man mindre usikker på seg selv, jo eldre man blir ?  Og er det andre som er redde for å virke dum, og så mye faktisk at de unnlater å være med i samtalen selv om de egentlig kan mye om akkurat det temaet?

Hilsen 23 åring. 

Endret 22. november 2015 av Underligsirkel
skrivefeil

[Summers]

1) tror ikke det er unaturlig å føle seg som en taper om alle i omgangskretsen gjør det bedre enn en selv.

2) Vurdert å leve livet litt på "forskudd". Ikke tenkt på at du ikke har utdanning, men fokuser på at du skal begynne på sykepleieren til høsten. Det er jo ikke bare hva man har som teller for ens selvtillit, men hva en regner med vil skje i fremtiden. 

3) Om du må sammenligne deg med andre så husk hvor mange som er i samme båt som deg, det er ikke uvanlig å starte med høyere utdanning som 23-åring.

4) Virker som om du har overkommelige mål i livet, så tror det kommer til å ordne seg for deg.

[Gjest tsunamigirl]

 "Spørsmålet er, har jeg grunn til å frykte å bli avfeid som en taper, ved møte med nye mennesker?"

 

Nei. Du virker som et oppegående og tankefullt menneske. Hva er viktigere enn det? Gjør det du har lyst til og gjør det med hevet hode, kos deg så mye du kan og vær stolt i sykepleieruniformen. Det er et fantastisk yrke du begir deg ut på!

[AnonymBruker]

Det er nok bare du som føler det sånn. Selv begynte jeg å studere som 22-åring, og flere jeg studerte med var eldre enn meg:) Man må slutte å sammenligne seg så mye med andre. Nå har jeg begynt i jobb da, men jeg leier leilighet og bor ikke sammen med kjæresten, rett og slett fordi vi ikke vil stresse med det og ønsker å se hvordan ting blir etterhvert. Det er flere på jobben som syntes det er rart haha, men jeg bryr meg ikke noe om det, og vi klarer å være gode kollegaer uansett:) 

Anonymkode: 2a346...cd9

[Gjest supernova_87]

Du sier du selv er lykkelig, og vet du, da skal du drite i hva andre mener! 

Jeg tenker at det viktigste er holdningen du har til deg selv når du forteller om hva du driver med for tiden. Ei det! Hvis man unnskylder seg og forteller på en unnvikende måte gir det et signal om at du skammer deg over hvordan livet ditt ser ut, men det gjør du jo ikke, så hvorfor fremstille det på den måten. Ei livssituasjonen din, og legg det frem som at du trives, da vil folk mest sannsynlig se på det slik du selv ser på det. 

Jeg håper at du ikke egentlig sitter med en så sterk generalisering av de som får økonomisk eller arbeidsrettet støtte fra NAV, slik som du nevner her. Det er helt sikkert mange som har mål for fremtiden og ønsker å oppnå noe, men der veien går seinere, og de har et annet utgangspunkt, som er av de som "går på NAV". Kanskje du har det inntrykket du har fordi også de ikke vil nevne at de får støtte fra NAV nettopp fordi de ikke vil bli satt i den båsen du snakker om, de som bare har gitt opp og kun klager og syter. Det er også veldig vanlig ved sykdom, spesielt depresjon å bli veldig innover-rettet. 

Det er veldig vanlig med mye tanker rundt "hva/hvem skal jeg bli", "hvem er jeg", "hva skal jeg gjøre med livet mitt", "er det godt nok" osv. i den alderen du er i nå. 

[AnonymBruker]

1) Jeg klarer ikke å unngå å sammenligne meg med andre, både mtp væremåte/kropp/jobb (og jeg er noen år eldre enn deg).

2) Jeg kan dermed ikke si at jeg er stort sikrere på meg selv nå enn hva jeg har vært før. 

3) Du virker ikke kjedelig/dum å snakke med. Du har jo konkrete fremtidsdrømmer mtp studie og jobb. Du virker strukturert økonomisk sett, og det er et godt personlighetstrekk.

4) Det er ikke alle som trenger sminke for å se bra ut selv om alle magasiner/medier preker om det. Man kan ha ulike årsaker til at man bruker det, men det behøver ikke være et must for alle. 

Anonymkode: 2ad59...ed7

[minister-mio]

Du er ung! Dette er ikke tregt tempo, er alle du kjenner ferdig studert er de raske

Finn din egen vei du

[AnonymBruker]

Jeg hadde så lite penger da jeg var 23 at jeg kun spiste 1-2 måltider om dagen og ble sendt en tusenlapp i mnd som nødhjelp til husleie. Jeg var ensom og følte ingen ville ha kontakt med meg, ingen kjærester eller noenting så for meg høres dette helt normalt ut. Der jeg bodde var det så kaldt at jeg lå med klær på og tjukke sokker for å holde varmen. Synes du er utrolig flink som har 2 jobber.

Anonymkode: 9b9a9...d98

[Gjest Linaria]

Jeg tror du er som de fleste andre på den alderen. Jeg er selv 24 og var 22 da jeg fullførte vgs. Da følte jeg meg veldig sen. Nå studerer jeg, men er ikke helt sikker på hva jeg vil, og jeg føler at det er utrolig mange på min alder som har det sånn. Alle vennene mine studerer fortsatt, leier leilighet, lever på studielån + kanskje en deltidsjobb, har ikke førerkort, osv. Folk er på utrolig ulike stadier i 20-årene, og jeg ville ikke begynt å stresse med sånne ting på lenge. Hvis du har lyst på et stabilt liv med mann, barn, labrador, folkevogn og hytte i Sverige så tror jeg nok det kommer til å skje etter hvert, og hvis ikke, så blir det nok en morsom reise

[peppermyntete]

Jeg er 23 og det eneste jeg har gjort i livet foreløpig er å gå på skole, studere og ha deltidsjobb. Jeg er langt fra å ha drømmejobben (og virkelig, hvor mange mennesker får den kastet etter seg med en gang da? Mer realistisk at den lar vente litt på seg ) og enda lenger fra å eie egen leilighet. Og jeg ser overhodet ikke på deg som noen mislykket og kjedelig person! Synes du høres hyggelig og reflektert ut, og du har jo planen klar! Du skal studere og jobbe mot drømmejobben! Og i løpet av studietiden kommer du til å ha det så gøy! Men også litt kjipt i blant, sånn er det. Synes du høres helt normal ut, sånn som så og si alle oss andre her i verden. Det er ikke noe vits å sammenligne seg med glansbilder fulle av instagramfilter og falske vipper og merkeklær. Det er mye bedre å være fornøyd med seg selv både kroppslig og personlig og bare overse fasaden mange omgir seg med. 

[Høna79]

Ta det rolig, det ordner seg

Selv er jeg i midten i 30-årene. Begynte selv å studere da jeg var 22 da jeg brukte noen år etter videregående på å "rase fra meg", finne ut hva jeg ville bli når jeg ble stor osv. Tok en utdanning som jeg gjorde det bra i, og har i dag avansert fra "en første, kjip jobb" etter endt utdannelse til i dag å ha det som anses som en bra jobb. Kjøpte også min første leilighet i slutten av 20-årene og var og er veldig fornøyd med det. Kanskje møter du drømmemannen underveis, kanskje ikke (skulle du finne ham så hjelper det godt på leilighetsdrømmen)

Jeg var også en av de som i 20-årene brukte veldig mye tid og tankevirksomhet på å lure på om nettopp jeg var bra nok, på om det jeg ville var "nok". Skulle ønske jeg visste tidlig i 20-årene det jeg vet i dag, nettopp DU er bra nok! DU er et ålreit menneske Følg hjertet ditt og gjør det som føles riktig for deg (så lenge du følger Kardemommeby-loven).

Har du funnet et studie du synes er interessant, topp! Gratulerer med det og kos deg med å lære og utvikle deg som menneske. Og ja du kommer til å bli kjent med masse nye folk under studiene (men husk, du må være åpen for det selv også). 

PS: jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor , men jeg vet hva jeg vil gjøre akkurat nå, gjør det og trives med det. Skulle livet eller bransjen jeg jobber i endre seg på en slik måte at jeg må lære meg et nytt fag senere i livet er det ikke noe nederlag, men noe som utvikler meg enda mer som menneske. 

Lykke til med utdanningen =D