Foreldre forskjellsbehandler..

[AnonymBruker]

Jeg har lenge følt at foreldrene mine forskjellsbehandler meg og søsteren min. I det siste har det bare blitt tydeligere og tydeligere, og nå er det slik at det sliter på meg, er ganske lei meg for at det er sånn.  Det ble nok ekstra tydelig for meg etter at jeg ble mamma for 7 måneder siden. 

Jeg og søsteren min er veldig forskjellige. Jeg er stille og sjenert, gjør ikke så mye ut av meg, har "aldri" vært noe ekstra styr. Hun er drama queen nr. 1, om noe har gått henne i mot kommer hun med store (tomme) trusler om selvmord (var mest i tenårene), skillsmisse, flytte osv. Hun har vært utro mot mannen sin x-antall ganger, og hver gang har forholdet blitt reparert med et nytt barn eller at de har gifta seg (har resultert i fem barn). Det er alltid noe action rundt henne for å si det sånn, og om hun ikke får det som hun vil blir hun veldig sint på mamma og pappa. Dette har ført til at de ikke tørr noe annet enn å stille mye opp for henne, de hjelper henne flere ganger i uka med barnepass, kjøre barn til fritidsaktiviteter, levere/hente i barnehagen, legging osv. Både hun og mannen jobber turnus, i tillegg så har de fritidsaktiviteter selv to ganger i uka hver. 

Som sagt ble jeg og samboeren min foreldre for første gang for 7 måneder siden. Hadde vel kanskje forventninger om at foreldrene mine ville besøke oss litt oftere nå, vi bor bare 15 minutter unna med bil. Vi trenger ikke noe barnepass eller hjelp, vil bare at de skal bli kjent med den lille jenta vår. Jeg kan telle på en hånd de gangene de har vært her på 7 måneder, og ofte når de har vært her har de hatt det travelt. Vært her max 45 minutter. Kjenner det er veldig sårt  

Vi er der på besøk av og til, men om vi kommer i helgene (det er jo da det oftest passer for oss, mamma og pappa er i full jobb, og babyen vår legger seg sju, da er det ugunstig å besøke dem i ukene), er ofte barna til søsteren min der eller de skal komme så da er mamma og pappa så opptatt med det at de har ikke tid til oss da heller. Det er så mange sånne vonde situasjoner der jeg har følt meg nesten kasta ut eller tilsidesatt. Feks en gang jeg og lille var der for å hjelpe pappa med et dataproblem begynte han å lage middag, så ringte han søsteren min og inviterte dem på middag etter jobb. Jeg som hadde kommet bare for å hjelpe han ble ikke invitert, dro hjem en liten stund før de andre kom, orka ikke sitte der å se på at de skulle spise.. 

Om noen fortsatt orker å lese alt det jeg har skrevet, greia er at jeg tror ikke mamma og pappa gjør sånn for å være slemme, de bare tenker seg ikke om. Men nå har det blitt så masse at jeg er veldig lei meg for det, spesielt dette at de ikke er mer interessert i dattera mi. Klarer ikke ta det opp med dem ansikt til ansikt, da begynner jeg sikkert bare å grine. Har tenkt på å sende en sms, men da blir jeg på nivå med søstera mi.. What to do?

Anonymkode: 8830e...4ca

[fullkornspasta]

Sett deg ned og prat med dem om det! Er jo foreldrene dine

[Berit]

Jeg synes og du skal snakke med dem. Om du gråter litt er det helt greit.

[altflyter]

Dra på besøk til dem. Ikke ta dette på sms eller telefon. Si på en saklig måte hva du føler. Skriv ned det du vil si på et ark så du ikke glemmer noe. Dette er ikke greit, og de vil kanskje forstå mer om du faktisk tar dette med dem.

De tenker nok at du som alltid har greid deg selv, ikke trenger noe hjelp. Klassisk "flink pike syndrom". Du blir usynlig. Dessverre er det ofte slik at den som skriker høyest får mest, men det betyr ikke at det er greit. De blir nok lei seg når de finner ut hvor mye dette plager deg.

Du kommer til å klare dette fint. Når du aldri har sagt ifra før, så er det vanskelig for dem å se. Ønsker deg masse lykke til!