Ny person i barnets liv og et større behov for omsorg

[AnonymBruker]

Eksen min flytter nå sammen med dama si, og det er veldig koselig...! Problemet er at barnet vi har sammen har begynt å bli veldig ensom og føler at nye dama og barnet de har sammen får all kosen.

Jeg VET at barnet vårt får en del kos og jeg er ikke bekymret for at barnet vårt blir tilsidesatt, problemet ligger i det at det er en sårbar situasjon hvor barnet vårt er vant med å kun være sammen med pappaen sin til å brått måtte dele. 

Barnet klager ikke over å ha en liten bror eller at de flytter sammen, og nye dama er koselig og varm.. Så ikke se på det som at jeg er ute etter å hevne meg eller blande meg i livssituasjonen til eksen min.  
Jeg har prøvd å ta det opp noen ganger nå, og for hver gang barnet har vært sammen med "nye familien" sin så uttrykkes det en sorg over å ikke få nok kos.
Barnet har selv tatt opp om det er mulig for å være mer hos meg, og jeg vet hvor mye barn og far elsker hverandre så jeg vil selvfølgelig å være slemme bitchen som "tar" barnet. Jeg vil at det skal fungere!

Er det for mye av meg å forlange at de vier litt ekstra oppmerksomhet til 10 åringen i en periode mens alt er uvant? Er jeg idioten som kommer med anklager??  

Anonymkode: 150bc...596

[AnonymBruker]

Høres ut som søskensjalusi, h*n er ikke vant til å dele oppmerksomheten og nå må h*n plutselig det. 

Anonymkode: 1a75e...c0b

[Macro]

Jeg kan nok være enig i at det bør tas hensyn nå i starten mens barnet tilpasser seg. Ellers tror jeg nok dette vil gå seg til over tid. Til syvende og sist vil nok denne erfaringen med søsken bli noe positivt

Flott at barnet trives med den nye familien, det gjør jo alt mye lettere!

[AnonymBruker]

Jeg kan nok være enig i at det bør tas hensyn nå i starten mens barnet tilpasser seg. Ellers tror jeg nok dette vil gå seg til over tid. Til syvende og sist vil nok denne erfaringen med søsken bli noe positivt

Flott at barnet trives med den nye familien, det gjør jo alt mye lettere!

Det vil helt sikkert gå seg til over tid ja, bare synd at det ikke blir fokusert litt mer på 10åringen... 10åringen er utrolig smart og observant, og det ville ikke kostet mye å gi en klem i forbifarten. Det er tross alt det eneste barnet ønsker.

Får krysse fingre for at det ikke ender opp med at h*n primært vil bo hos meg fordi h*n ikke føler en connection hos pappaen sin lenger. :/
Jeg ville ikke hatt noe imot det, men jeg vet pappaen ville blitt trist.

Ts

Anonymkode: 150bc...596

[Macro]

Det vil helt sikkert gå seg til over tid ja, bare synd at det ikke blir fokusert litt mer på 10åringen... 10åringen er utrolig smart og observant, og det ville ikke kostet mye å gi en klem i forbifarten. Det er tross alt det eneste barnet ønsker.

Får krysse fingre for at det ikke ender opp med at h*n primært vil bo hos meg fordi h*n ikke føler en connection hos pappaen sin lenger. :/
Jeg ville ikke hatt noe imot det, men jeg vet pappaen ville blitt trist.

Ts

Anonymkode: 150bc...596

Jeg forstår godt at du føler det slik. Vi får bare håpe at du bekymrer deg unødig, selv om det er vanskelig å unngå som mamma

 

[Rotemor]

Jeg er redd for at hvis du tar det opp at det blir mottatt dårlig.

At det blir oppfattet som kritikk. Og hvis du rører i deres redet så er konflikten nærstående.

Jeg tror det av og til er best å ti stille. 

Men jeg også føler med deg her

[AnonymBruker]

Dette er kanskje litt typisk uansett når man får et søsken? Var ca samme alder selv da jeg fikk en lillebror og husker det var kjipt en periode med mindre oppmerksomhet. Et nytt barn krever jo litt. Jeg vil tippe det går seg til, men du kan jo forklare for 10 åringen at små barn krever litt mer men at det snart blir bedre  

Anonymkode: 30e94...dfb

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at hvis du tar det opp at det blir mottatt dårlig.

At det blir oppfattet som kritikk. Og hvis du rører i deres redet så er konflikten nærstående.

Jeg tror det av og til er best å ti stille. 

Men jeg også føler med deg her

Mor bør jo kunne fortelle far om guttens følelser uten at det skal oppleves som kritikk? Synes det er en gjenganger at man "ikke skal blande seg", " best å tie stille" osv osv. Men man skal jo faktisk samarbeide om dette barnet selv om man ikke er sammen lenger. 

Å pirke og klage på unødvendige ting er noe annet, men om gutten er såpass sår på dette at han synes samværet er vanskelig bør får få vite om dette. 

Anonymkode: 30e94...dfb

[Gjest Blondie65]

Gutten din er 10 år, ikke 2. Selv om jeg skjønner at det er vanskelig å godta at far må dele oppmerksomheten med begge sine barn, så burde det være fullt mulig å forklare en 10-åring at en baby krever sitt. At en 10-åring - og ikke minst at du støtter opp under - krever endring av samvær fordi han ikke får 100 % oppmerksomhet fra far er urimelig. Og du bygger opp under dette. Er du ikke flau?

En vennlig påminnelse til far om at sønnen trenger litt oppmerksomhet - uten noen trusler om "for ellers ...". Har du prøvd det? Kanskje far kan ta med seg sønnen på kino/Peppes/MacD eller lignende for litt far og sønn tid alene en gang i blant. Kanskje fsr, i en hektisk spedbarns periode trenger å bli minnet om det.

Og kanskje du trenger å bli minnet om at barn kan være urimelige og at spedbarnsperioden er hektisk, og at barnets beste er å tilrettelegge for godt samarbeide og samvær med begge foreldre, ikke bygge opp under nykker og ideer som,ikke gagner barnet?

[AnonymBruker]

Jeg antar at 10-åringen ikke har søsken på din side? Han må lære seg at han ikke kan kreve 100% av oppmerksomheten fra far lengre. De er to som trenger oppmerksomhet nå. Sier ikke at han skal føle seg uønsket og tilsidesatt, men en baby krever ganske mye og babyen er kommet for å bli. Tror det er viktig at du bygger oppunder slik at dette blir mer positivt enn negativt.

Anonymkode: 2f02c...7bd

[AnonymBruker]

Ps. Jeg tror heller ikke det gagner barnet ditt at han får masse oppmerksomhet i begynnelsen. Hva skjer når den ekstra oppmerksomheten tar slutt? Han må rett og slett lære seg å dele på oppmerksomheten først som sist.

Anonymkode: 2f02c...7bd

[Rotemor]

Mor bør jo kunne fortelle far om guttens følelser uten at det skal oppleves som kritikk? Synes det er en gjenganger at man "ikke skal blande seg", " best å tie stille" osv osv. Men man skal jo faktisk samarbeide om dette barnet selv om man ikke er sammen lenger. 

Å pirke og klage på unødvendige ting er noe annet, men om gutten er såpass sår på dette at han synes samværet er vanskelig bør får få vite om dette. 

Anonymkode: 30e94...dfb

Mor få lov til å fortelle hva hun vil. Det jeg ville fryktet var reaksjonen til den nye dama. Og det er en vurderingssak. Det handler ikke om at man ikke skal blande seg, man må spørre seg selv:

Hva vil du oppnå?  Hvilket resultat vil du mest sannsynlig få?

Bare mor som kan vurdere det.

[AnonymBruker]

Gutten din er 10 år, ikke 2. Selv om jeg skjønner at det er vanskelig å godta at far må dele oppmerksomheten med begge sine barn, så burde det være fullt mulig å forklare en 10-åring at en baby krever sitt. At en 10-åring - og ikke minst at du støtter opp under - krever endring av samvær fordi han ikke får 100 % oppmerksomhet fra far er urimelig. Og du bygger opp under dette. Er du ikke flau?

En vennlig påminnelse til far om at sønnen trenger litt oppmerksomhet - uten noen trusler om "for ellers ...". Har du prøvd det? Kanskje far kan ta med seg sønnen på kino/Peppes/MacD eller lignende for litt far og sønn tid alene en gang i blant. Kanskje fsr, i en hektisk spedbarns periode trenger å bli minnet om det.

Og kanskje du trenger å bli minnet om at barn kan være urimelige og at spedbarnsperioden er hektisk, og at barnets beste er å tilrettelegge for godt samarbeide og samvær med begge foreldre, ikke bygge opp under nykker og ideer som,ikke gagner barnet?

Mhm...

jrg var et sjalusimonster da jeg fikk en kusine (!) som jrg måtte dele oppmerksomheten med som 3-åring. Frem til da var jeg eneste barnet i familien, og nøt all oppmerksomhet fra besteforeldre og foreldre i stort monn.

søsken fikk jeg da jeg var 9 år. Null sjalusi. Det var jeg virkelig for gsmmel for, altså. Heller store doser stolthet over bønna.

Anonymkode: 1664e...291

[AnonymBruker]

Gutten din er 10 år, ikke 2. Selv om jeg skjønner at det er vanskelig å godta at far må dele oppmerksomheten med begge sine barn, så burde det være fullt mulig å forklare en 10-åring at en baby krever sitt. At en 10-åring - og ikke minst at du støtter opp under - krever endring av samvær fordi han ikke får 100 % oppmerksomhet fra far er urimelig. Og du bygger opp under dette. Er du ikke flau?

En vennlig påminnelse til far om at sønnen trenger litt oppmerksomhet - uten noen trusler om "for ellers ...". Har du prøvd det? Kanskje far kan ta med seg sønnen på kino/Peppes/MacD eller lignende for litt far og sønn tid alene en gang i blant. Kanskje fsr, i en hektisk spedbarns periode trenger å bli minnet om det.

Og kanskje du trenger å bli minnet om at barn kan være urimelige og at spedbarnsperioden er hektisk, og at barnets beste er å tilrettelegge for godt samarbeide og samvær med begge foreldre, ikke bygge opp under nykker og ideer som,ikke gagner barnet?

Du går ut fra at jeg bare fyrer opp under bålet barnet har tent. Nei, jeg forklarer hvorfor det er andre forventninger til en 10åring enn det er til lillebror og barnet vårt skjønner det i massevis. Jeg har måtte ta opp hele "hvorfor får jeg mer kjeft enn lillebror?!" med barnet vårt fordi pappaen ikke har forklart noen ting. Etterpå var ikke barnet sint på pappaen sin lenger, hvilket da tyder på at jeg ikke sprayer bensin på bålet. 

Hva ville du si om barnet ditt kommer hjem trist og sier "jeg føler meg ikke viktig lenger jeg...! Jeg er på 4. plassen for pappa jeg... Først kommer dataen, så kommer lillebror, så kommer *nye dama* og etterpå kommer jeg hvis jeg er heldig."
MIN respons på det har vært at jeg har spurt om hvorfor barnet føler det på den måten, og da får jeg beskjed om at pappa sitter foran pcen hele tiden og når barnet vårt spør om de skal finne på noe får barnet beskjed om at pappa har travelt. Barnet fortalte så at hver gang han var sammen med lillebror så spiller han aldri, og de sitter i sofaen og koser og nye dama koser med dem og barnet vårt ser dette på avstand. Jeg tar selvsagt dette med en klype salt, men jeg kjenner mannen og det høres ikke 100% fremmed ut. 
Jeg er ikke så tett at jeg da sier stakkars deg. Jeg forklarer selvsagt at pappa elsker barnet mer enn noe annet på hele jord og at han ville dødd for både barnet og lillebror, så barnet skulle ALDRI tvile på pappas kjærlighet. Har og nevnt at barnet kan stjele klemmer fra pappaen i forbifarten, innimellom så kan man gjøre noe selv.  Det hjelper på humøret der og da, men skal jeg holde på sånn annen hver uke? 

Jeg har prøvd å ta det opp med pappaen uten å buse frem med anklagelser eller trussler og jeg har ikke nevnt at barnet i det heletatt har nevnt mindre samvær. Jeg har sagt at barnet virket litt trist om dagen og at jeg trodde det ville hjelpe å kose på barnet litt ekstra i en liten periode. Da fikk jeg vite at de koser hele tiden og jeg ikke skulle bekymre meg.
 

Jeg ble spurt om jeg kun har dette ene barnet, og ja, jeg har kun dette ene barnet biologisk. Jeg er sammen med en mann som har full omsorg for begge barna sine (ene på alder med lillebror og de er ikke spedbarn...). 
 

Vil sist nevne at jeg ikke er perfekt selv, jeg er ikke noe som går under beskrivelsen curling eller speilforeldre... Jeg må ofte sitte på dataen selv i forbindelse med jobb, men likevel klarer jeg uten noe problem å sette meg ned med barnet og klemmer og samtaler klarer jeg alltid få til selv jeg er aldri så stresset pga jobb. 

Ts

Anonymkode: 150bc...596

[AnonymBruker]

Barnet vårt var 8 år da han fikk (hel)søsken. Han har alltid vært klengete på oss fra han var liten. Han ble han mer klengete og kosete enn noen gang etter baby var født. På min side av slekten var han det eneste barnet, han var alene om å få all oppmerksomhet av besteforeldre og tanter og onkler. Da jeg skulle amme baby, skulle han henge over ryggen min. Da faren tok baby for å avlaste meg, skulle gutten absolutt sitte i fanget på faren, leke med ham osv. Hvis en av oss tok babyen pga gråt, skulle også gutten løftes og koses med.

Eldstemann betyr like mye som de andre søsknene, men han måtte rett og slett lære seg å ikke kreve og forvente at han kunne få 100% av oppmerksomheten vår hele tiden. Vi feilet vel litt som foreldre i og med at vi ikke gjorde noe med dette før nest største ble født. Men det er viktig å håndtere søskensjalusien først som sist. Og har man flere barn må alle barna få sin del av oppmerksomheten. 

Anonymkode: 54737...61a

[kisskissbangbang]

Skjønner barnet godt, jeg. Selvfølgelig er det sårt å føle at søskenet får mye mer kos og oppmerksomhet enn det selv får. 

Jeg hadde gjort det du ikke har gjort, bust ut med det til far. Han høres ut som om han trenger en oppvekker. 

[AnonymBruker]

Du kan da ikke gjøre annet enn å henvise til far, og be barnet fortelle alt dette til far. Særlig den"på 4.plass" kommentaren trenger han å høre, men han trenger å høre det fra barnet. Å kutte samværet vil jo ikke løse noen ting. Barnet må si til far og stemor at han savner klemmer fra dem, ikke til deg. 

Anonymkode: 08f46...763

[xinnia]

Hadde innkalt far til møte med med dere begge-  oppmuntret barnet til å selv fortelle far hvordan han føler seg... så får du gi far og barnet litt tid, funker det fortsatt ikke, så er min mening at du skal ta hensyn til barnet og eventuelt mindre samvær med far.. 

 

[ops2]

Det var vanskelig dette her. Jeg har selv et barn i noenlunde samme alder, og det er utrolig hvor kloke og modne de er... og så kosete og sårbare fremdeles. 

Det høres ut som om du har et godt forhold til den nye partneren til barnets far. Hun er en hyggelig og varm type, sier du? Kanskje... du kunne snakket med henne? Latt 10-åringen bli litt involvert med barnestell, lek og kos. Det gir han et forhold til lillebroren sin. Istedenfor at pappaen skal sitte med babyen i fanget, kan jo 10-åringen holde babyen i fanget, og sitte mellom pappa og stemor? Når lillebror kan ligge på gulvet, rulle rundt og krabbe, så kan en snill og kosete storebror være den babyen elsker å leke med. Han kan også hjelpe til med så mye. Da må han få slippe til, og få tillit og oppmuntring fra de voksne.

[AnonymBruker]

Det var vanskelig dette her. Jeg har selv et barn i noenlunde samme alder, og det er utrolig hvor kloke og modne de er... og så kosete og sårbare fremdeles. 

Det høres ut som om du har et godt forhold til den nye partneren til barnets far. Hun er en hyggelig og varm type, sier du? Kanskje... du kunne snakket med henne? Latt 10-åringen bli litt involvert med barnestell, lek og kos. Det gir han et forhold til lillebroren sin. Istedenfor at pappaen skal sitte med babyen i fanget, kan jo 10-åringen holde babyen i fanget, og sitte mellom pappa og stemor? Når lillebror kan ligge på gulvet, rulle rundt og krabbe, så kan en snill og kosete storebror være den babyen elsker å leke med. Han kan også hjelpe til med så mye. Da må han få slippe til, og få tillit og oppmuntring fra de voksne.

Elsker denne alderen jeg og. 

Jeg har et ok forhold til dama, men dessverre ikke godt nok til å kunne snakke med henne. Holder for meg at hun har et godt forhold til 10åringen, resten krysser jeg fingre for at ordner seg etterhvert. Det er ikke noe farlig, hun er sikkert bare en "late bloomer".

MEN.. jeg kan snakke med eks-svigermor, det er mulig hun kan hinte litt frempå! Tenkte jeg ikke på, så takker for inspirasjonen.

Ts

Anonymkode: 150bc...596