har du sosial angst?

[Gjest mimosa]

Er det noen her inne som har sosial angst? Kan dere fortelle litt om hvordan det føles, og om hvordan dere takler det? Finnes det medisiner som kan hjelpe, eller er dette noe man bare må overvinne selv i hodet sitt? Dersom man føler at man har ett problem eller holder på å utvikle et problem for å omgås andre, komme seg ut blant folk. Hva gjør man da for å stoppe det før det blir for ille, og kan det stoppes? Dette er vanskelig for meg. Jeg ser selv at jeg prøver mer og mer å ungå å gå ut og møte andre. Jeg liker meg dårlig når jeg må gå forbi noen, vet ikke hvor jeg skal feste blikket. Føler jeg blir stiv og rar i kroppen og det føles som om jeg ikke greier å gå. Steder med masse folk stirrer jeg ned i bakken for å ikke se på noen, og jeg vil helst fort vekk. Føler at alle kan se på meg at det er noe galt med meg. Føler at jeg skiller meg ut , og blir stressa og stiv. Men jeg er også redd for å gå til det skritt å kalle det for et problem. Redd for at jeg da gjør det til et problem.

Det hadde vært fint om andre kunne skrevet og fortalt litt. Om hvordan det utarter seg for dere, og hva som gjøres for å bli bedre.

[Gjest petzl]

Jeg har ikke sosial angst, men har du tenkt på å ta kontakt med en psykolog?

H*n kan hjelpe deg til å finne ut hvorfor det er blitt sånn, og hva du kan gjøre/hvordan tenke for å forbedre det.

Sikkert andre her inne som kan hjelpe til med det du egentlig spør om.

[Gjest anonyym]

Hei,

Først vil jeg si at det var leit å høre at du opplever at du sliter sosialt. Samtidig så vitner innlegget ditt om at du er en ressursterk og reflektert person som er villig til å prøve å knipe denne situasjonen før den får utarte seg. Et meget godt tegn!

Jeg har selv slitt med slike problemer (oslojente 25) i noen år, etter en traumeopplevelse. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse av situasjonen: sånn opplevde jeg også det i begynnelsen. Jeg var på en måte redd for å bli redd - og det gjorde meg reddere! (om du skjønner). Personlig bestemte jeg meg for at jeg var sterk nok til å takle dette alene, med goood hjelp av kjæresten min (som jeg ikke ville klart meg uten, jeg er en heldiggris) - helsevesenet prioriterer dessverre ikke de moderat dårlige innenfor psykiatrien/psykologien, og dette har jeg mye erfaring med pga jobben min. Men kanskje det vil gjøre deg godt å snakke med en lege om saken, så kan du si til deg selv i ettertid at du tok tak i problemet, og gjorde det du kunne for å hjelpe deg selv - ved å be om hjelp av profesjonelle?

Jeg brukte to år på å lære meg å håndtere situasjonen min: lære meg når jeg skulle presse meg selv til å være sosial når jeg helst ville gjemme meg under dynen. Og når det mest riktige var å ikke presse meg selv, men la nervene få roe seg i trygge omgivelser. I dag har jeg det bra igjen! Jeg har fått meg noen få - men til gjengjeld svært nære gode venner - og opplever ikke lenger å være engstelig i sosiale settinger.

Vær optimistisk! Jeg tror du vil mestre situasjonen din med tid og erfaring. Statistisk sett blir de aller aller fleste med sosial angst helt friske igjen.

Lykke til!