Til de mellom 19 og 23

[Lanista1984]

Ikke gjør som jeg gjorde.

Jeg snakker mest til de som er 21. Jeg er også 21. Men bare i hodet. Nøyaktig 10 år har gått.

Og jeg er der hvor jeg startet, bare at det vil ta minst ti år til før jeg virkelig er der.

Ok, slapp av. Jeg drar i morgen og skal ikke messe eller spamme her inne.

Men etter videregående, da de fleste valgte BI eller lignende, valgte jeg militæret. Og i den tro at jeg er så sterk at jeg ikke trenger noen. Jeg skal ikke kjede dere med flaue forsøk på kjærlighet i løpet av disse ti årene. Heller ikke hvordan jeg dro ekstremt gode venner bort fra meg.

Jeg vil bare si en sak. Hodet endrer seg lite. Mens tiden går fortere og fortere. Disse ti årene forsvant i et jafs. Og om jeg nå skulle hoppe av og bli sivil, ville jeg vært langt i fra klar for et forhold.

Jeg vet ingenting om det og er vant til å leve totalt annerledes enn det som er akseptabelt.

Men grunnen til at jeg valgte midt på natten, når jeg egentlig burde sove fordi jeg må dra til OSL-Gardermoen grytidlig, er fordi det finnes sannsynligvis ingenting viktigere enn å vite at det finnes et menneske som setter deg foran alt. 

En du vet anser deg som den viktigste i denne helsprø verden.

Det savner jeg og det kommer jeg til å savne. Ikke velg militæret hvis du har ambisjoner om å dra utenlands. Velg det gjerne for karriere. Det kan være en CV-bygger. Men aldri bli de som drar utenlands. De som løper og roper om natten når de andre skal hjem. De blir ødelagt. Med mindre de har en familie før de dro.

De som ikke hadde det, får det langt tøffere.

Å ha en som ser på deg som det viktigste menneske i verden. Jo, jeg har opplevd det. Men de var 12. Og bor i en annen verdensdel.

Når jeg kommer hjem, så er det merkbart færre som bryr seg hver gang. Første gang var jeg en helt. Nå er jeg et problem. Med rette.

I ti år har jeg levd med skylapper som har fortalt meg at ingen kan forstå. Ja, det er rart at skylapper kan snakke. Alt snakker til meg. Selv en IKEA-bolle kan kremtende hinte om ting til meg.

De fleste jeg hadde som venner og mulige kjærester er for lenge siden etablerte på en eller annen måte. Og jeg er den de snakker i høflige fraser til i redselen over at jeg skal være en slags tikkende bombe. Jeg tror det er slik.

Så jeg drar. Og om Gud vil, kommer tilbake. Igjen og igjen. Jeg glemte den familiebiten. Jeg trodde den ikke ville bety noe. Men før jeg legger meg for å sove fire timer, så vil jeg igjen si at det viktigste man kan oppnå i denne helsprø verden er at noen der ute anser deg som det viktigste menneske for seg selv. En som vil forstå og støtte deg. En som kan fungere som sement og forankre deg.

Hvis ikke så drar du. Og du gjør det med et tyngre hjerte hver eneste gang.

Igjen et introvert innlegg som bare gir mening for meg, muligens.

Men fra 21-31. De årene betyr en god del. Når teori skal ut i praksis.

Ha en fin helg og en nydelig jul!

 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg syntes overhodet ikke det viktigste å oppnå i livet er at noen anser meg for å være det viktigste mennesket i dems liv.
For meg er det viktigste å oppnå i livet det å være god mot andre og prøve å bygge en bedre verden for våre etterkommere, og å få leve ut lyster og drømmer i form av berikelige opplevelser som gjør meg lykkelig.
Hva andre anser meg som bryr jeg meg ikke om, jeg er her for å utvikle min egen sjel plassert på moder jord for å hjelpe til med å beskytte moren vår, og ikke får å underholde noen andres sjel eller egoisme.

Kjenner igjen at mange angrer på at de dro i militæret, men hvor kom den hinte-snakkende IKEA bollen fra?
Er det metaforisk eller opplever du at gjenstander snakker til deg? Isåfall skal du vite at da er du blandt de av oss som er plassert her for å hjelpe kloden og den menneskelige evolusjonen, så sett heller verdien i det, enn å sette verdien din i hva andre måtte mene om deg, for det er ingenting viktigere enn å være viktig for kloden/evolusjonen/Gud  og utfylle hans oppgave

Det finnes mange årsaker til at noen lever et liv anderledes enn andre, og ikke får være med i den vanlige utviklingen, sosialt, mentalt, karrieremessig osv , så du er garantert ikke den eneste som føler det litt sånn.

Anonymkode: 96254...459

[AnonymBruker]

20-årene går utrolig fort ihvertfall.Plutselig er man 30 og føler at man fortsatt er den samme,men ting rundt en er forandret. Venner blir ferdig med utdanning,stifter familie osv...Og man står igjen og lurer på hvorfor alt forandret seg så fort!!!

Anonymkode: c5cdb...319