Jeg sa til samboeren at jeg håper noen anmelder han og eksen til barnevernet!

[AnonymBruker]

Og nå føler jeg meg virkelig slem! Selv om det var en gjennomtenkt kommentar. 

 

Saken er den at samboeren er en fantastisk pappa. Han er utrolig tålmodig og flink med barna sine. Han ser dem og får dem til å åpne seg for ham. Han tar seg tid for å snakke med dem og spille spill med dem etc. Men, så har det ene barnet ganske store problemer. Han fungerer særdeles dårlig sosialt, og føler seg stadig mislykket og utenfor. Og fakta er at han er utenfor. Han gjør de merkeligste ting og iblant forandrer han seg på en måte. Han snakker med en annen stemme og litt "babyaktig". Eller han bærer ting og gjør ting på en klossete måte. Han vifter med hendene foran seg og går rart. Han kan knurre til fremmede og lager plutselig høye lyder uten grunn. Eller han kan rope ut "lykke til!" ut i det blå mens man står rett ved siden av ham. Og ufattelig mye mer. Dette gjør selvsagt at det er vanskelig for andre barn å forholde seg til ham. Alle som møter ham, - voksne som barn - lurer på "hva som feiler ham". 

 

Og han får ingen hjelp!! Foreldrene hører stadig historier om hva han gjør, de hører og ser alt som ikke fungerer i en hjemmesituasjon, de hører han selv fortelle at han ikke har det bra. Men gjør de noe? Nei! Og jeg blir gal. Det smerter meg virkelig å se at det vesle barnet vokser opp i troen om at han er en mislykket person som ingen vil være sammen med. At han ikke engang kan få en sjanse til å få hjelp og kanskje utvikle det sosiale. Vi voksne trenger jo verktøy for å kunne håndtere dette riktig. Men neida.... Vi skal bare vite at han ikke har det bra, uffe oss og gjøre det vi kan på hjemmebasis, som jo selvsagt ikke er tilstrekkelig. Så idag sa jeg at jeg håper noen kan melde dem til barnevernet for neglisjering av barnets behov. Ikke for at barnet skal bli tatt fra dem, men for at de skal bli påtvunget å gjøre noe. Å snakke med/ oppsøke/ få hjelp av en intern instans. 

 

Hvor slem var jeg som sa det? Jeg vet ikke helt om jeg angrer, men ordene mine gjorde nok vondt. 

Anonymkode: 7259f...2e9

[Epleskall]

Hvis du er bekymret for barnet og mener foreldrene neglisjerer barnets behov for oppfølging og utredning, hvorfor kontakter ikke du barnevernet?

[AnonymBruker]

Kanskje du kan beklage det med barnevernet, men si at det kanskje kan være lurt at foreldrene får en henvisning til bup? Der kan barnet utredes og få samtaler hvis det er behov og vurderes nyttig, og foreldrene kan få veiledning og hjelp.

Bup har også antennene på mtp omsorgssvikt/barnevernet

Anonymkode: 77c3f...353

[AnonymBruker]

Kan han ha Tourettes eller ha en eller annen form for autisme?

Anonymkode: 8f38e...2ad

[Lou Salome]

Hvorfor har ikke du, barnehage, skole, fastlegen, helsestasjonen kontaktet dem for lenge siden? Hva sier denne samboeren din "som er en fantastisk god pappa" når lærerne foreslår PPT? Når legen sier BUP? Når du sier BUP? 

Det var ikke slemt sagt av deg i det hele tatt, det er fryktelig hvis du ikke følger opp. 

[AnonymBruker]

Hvis du er bekymret for barnet og mener foreldrene neglisjerer barnets behov for oppfølging og utredning, hvorfor kontakter ikke du barnevernet?

Jeg vurderte det sterkt for et halvt år siden. Men helt ærlig så tør jeg ikke. Hvis samboeren forstår at det er meg så er det kanskje over og ut. Og da vil både barnet det gjelder og x antall andre barn berøres av det. Noe som uten tvil vil være enda mer negativt for dem alle. 

Anonymkode: 7259f...2e9

[Vattenflaska]

Ehm.... Jeg synes det var svært upassende. Hva mener du med at foreldre skal bli tvungne å gjør noe? Jeg ser en viss mulighet for at barnet kan ha en diagnose og det tar tid å få slikt utredet. Ikke alle foreldre vet hvordan de skal håndtere når barna sine sliter sosialt. Det høres ikke ut som han blir neglisjert på noen måte og jeg hadde oppfattet det du sa som svært sårende hvis jeg var foreldre til gutten. Jeg trur nok begge to gjør sitt beste.

[absinthia]

Du var litt slem som sa det på den måten, men det er jo tydelig at noe må tas tak i og jeg vil si at om de ikke gjør noe selv, så har du rett. 

De må få meldt ham til utredning, fordi han står i risiko for å falle helt utefor og at han på denne måten får negative signaler fra voksne og spesielt andre barn, konstant - noe som videre kan føre til følelse av mislykkethet, depresjon, at han blir venneløs, at folk ikke lar barna sine være sammen med ham og at han som voksen ender helt utenfor samfunnet. Beskrivelse. minner meg om et barn jeg kjente, som har tourettes og ADHD. Aner ikke hvordan det går med barnet nå, men der ble det en barnevernssak som førte til utredning. 

[Gjest Blomsterert]

Og nå føler jeg meg virkelig slem! Selv om det var en gjennomtenkt kommentar. 

 

Saken er den at samboeren er en fantastisk pappa. Han er utrolig tålmodig og flink med barna sine. Han ser dem og får dem til å åpne seg for ham. Han tar seg tid for å snakke med dem og spille spill med dem etc. Men, så har det ene barnet ganske store problemer. Han fungerer særdeles dårlig sosialt, og føler seg stadig mislykket og utenfor. Og fakta er at han er utenfor. Han gjør de merkeligste ting og iblant forandrer han seg på en måte. Han snakker med en annen stemme og litt "babyaktig". Eller han bærer ting og gjør ting på en klossete måte. Han vifter med hendene foran seg og går rart. Han kan knurre til fremmede og lager plutselig høye lyder uten grunn. Eller han kan rope ut "lykke til!" ut i det blå mens man står rett ved siden av ham. Og ufattelig mye mer. Dette gjør selvsagt at det er vanskelig for andre barn å forholde seg til ham. Alle som møter ham, - voksne som barn - lurer på "hva som feiler ham". 

 

Og han får ingen hjelp!! Foreldrene hører stadig historier om hva han gjør, de hører og ser alt som ikke fungerer i en hjemmesituasjon, de hører han selv fortelle at han ikke har det bra. Men gjør de noe? Nei! Og jeg blir gal. Det smerter meg virkelig å se at det vesle barnet vokser opp i troen om at han er en mislykket person som ingen vil være sammen med. At han ikke engang kan få en sjanse til å få hjelp og kanskje utvikle det sosiale. Vi voksne trenger jo verktøy for å kunne håndtere dette riktig. Men neida.... Vi skal bare vite at han ikke har det bra, uffe oss og gjøre det vi kan på hjemmebasis, som jo selvsagt ikke er tilstrekkelig. Så idag sa jeg at jeg håper noen kan melde dem til barnevernet for neglisjering av barnets behov. Ikke for at barnet skal bli tatt fra dem, men for at de skal bli påtvunget å gjøre noe. Å snakke med/ oppsøke/ få hjelp av en intern instans. 

 

Hvor slem var jeg som sa det? Jeg vet ikke helt om jeg angrer, men ordene mine gjorde nok vondt. 

Anonymkode: 7259f...2e9

Ikke lett dette.Får vondt av sønnen din,og det er ikke pga deg eller pappaen,men fordi samfunnet er som det er.Han skiller seg litt ut,er en individualist om du vil,og så kan en ikke godta det? Jeg blir like provosert hver gang jeg hører om sånt.Vi er ikke i en saueflokk alle.

Ikke true med barnevern,det er dårlig gjort! Kan dere ikke samtale om det? 

[Epleskall]

 

Jeg vurderte det sterkt for et halvt år siden. Men helt ærlig så tør jeg ikke. Hvis samboeren forstår at det er meg så er det kanskje over og ut. Og da vil både barnet det gjelder og x antall andre barn berøres av det. Noe som uten tvil vil være enda mer negativt for dem alle. 

Anonymkode: 7259f...2e9

På hvilken måte tenker du at det vil være verre for barnet (dette er altså ikke et kritisk spørsmål, jeg lurer bare på hva du mener det kan føre til)?

skjønner det er vanskelig å kontakte bv når det involverer din samboer. Men jeg mener barnets behov bør være viktigere enn far sine. Har du snakket med BHG/skole/lege? Hva sier far om en mulig kontakt med bup eller ppt?

Det du beskriver er ikke normalatferd hos et barn, og barnet sier selv at det ikke har det bra. Personlig hadde jeg risikert å miste mannen hvis jeg visste jeg gjorde det riktige for barnet. Du sier jo han ikke bryr seg? 

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet? 

Anonymkode: 0f1fb...30c

[AnonymBruker]

HI her.

Det var kanskje uklart, men jeg er altså stemor og får ikke gjort noe som helst annet enn å se på! Og naturligvis prøve å gjøre det beste for barnet her hjemme. Derfor har jeg ikke snakket med skolen eller noen andre. Dette kan bare foreldrene ta tak i og det gjør dem ikke. Jeg og samboeren har snakket om dette mange ganger, han er enig og snakker med ekskona. Men så mener hun at det er ikke noe å ta tak i, og dermed ligger ballen død frem til neste gang barnet knekker sammen fordi han er så utenfor. Vi snakker om det igjen, han snakker med ekskona, og ingenting skjer. 

 

Barnet er 11 år gammelt!

 

Anonymkode: 7259f...2e9

[AnonymBruker]

På hvilken måte tenker du at det vil være verre for barnet (dette er altså ikke et kritisk spørsmål, jeg lurer bare på hva du mener det kan føre til)?

 

At barnet (og de andre barna) igjen får oppleve et samlivsbrudd. Det vil ikke være heldig for noen av dem, for vi har det veldig bra her i familien, sånn sort sett. Utenom denne uenigheten rundt sønnen til samboer. 

 

HI.

Anonymkode: 7259f...2e9

[Epleskall]

HI her.

Det var kanskje uklart, men jeg er altså stemor og får ikke gjort noe som helst annet enn å se på! Og naturligvis prøve å gjøre det beste for barnet her hjemme. Derfor har jeg ikke snakket med skolen eller noen andre. Dette kan bare foreldrene ta tak i og det gjør dem ikke. Jeg og samboeren har snakket om dette mange ganger, han er enig og snakker med ekskona. Men så mener hun at det er ikke noe å ta tak i, og dermed ligger ballen død frem til neste gang barnet knekker sammen fordi han er så utenfor. Vi snakker om det igjen, han snakker med ekskona, og ingenting skjer. 

 

Barnet er 11 år gammelt!

 

Anonymkode: 7259f...2e9

og skolen griper heller ikke fatt i dette? Dessverre skjer jo det at andre aktører ikke griper inn heller. 

Jeg mener ikke å være fæl med deg, men jeg synes ærlig talt du har et ansvar her dersom du er bekymret for gutten (noe du åpenbart er). 

Klart du kan gjøre noe selv om du er stemor. Å hevde noe annet gjør det kanskje lettere å ikke gjøre noe, men det er like fullt feil. 

[AnonymBruker]

Hvorfor har ikke du, barnehage, skole, fastlegen, helsestasjonen kontaktet dem for lenge siden? Hva sier denne samboeren din "som er en fantastisk god pappa" når lærerne foreslår PPT? Når legen sier BUP? Når du sier BUP? 

Det var ikke slemt sagt av deg i det hele tatt, det er fryktelig hvis du ikke følger opp. 

Jeg lurer også virkelig på hvorfor ikke lærere og bhg har reagert. Men det har de visst ikke, de foreslår ikke ppt. Legen foreslår ikke bup. JEG er den eneste som foreslår begge deler, men jeg har altså ikke noen råderett. Han er enig med meg, men så klarer han ikke å få eksen enig. Når de snakker sammen er han sikkert enig med henne i at det det bare er umodenhet. 

Anonymkode: 7259f...2e9

[minister-mio]

Kan han ha Tourettes eller ha en eller annen form for autisme?

Anonymkode: 8f38e...2ad

tourettes er ikke en form for autisme

[Gjest Blomsterert]

HI her.

Det var kanskje uklart, men jeg er altså stemor og får ikke gjort noe som helst annet enn å se på! Og naturligvis prøve å gjøre det beste for barnet her hjemme. Derfor har jeg ikke snakket med skolen eller noen andre. Dette kan bare foreldrene ta tak i og det gjør dem ikke. Jeg og samboeren har snakket om dette mange ganger, han er enig og snakker med ekskona. Men så mener hun at det er ikke noe å ta tak i, og dermed ligger ballen død frem til neste gang barnet knekker sammen fordi han er så utenfor. Vi snakker om det igjen, han snakker med ekskona, og ingenting skjer. 

 

Barnet er 11 år gammelt!

 

Anonymkode: 7259f...2e9

Nok en stemor ja.Glem det jeg svarte.

[Epleskall]

At barnet (og de andre barna) igjen får oppleve et samlivsbrudd. Det vil ikke være heldig for noen av dem, for vi har det veldig bra her i familien, sånn sort sett. Utenom denne uenigheten rundt sønnen til samboer. 

 

HI.

Anonymkode: 7259f...2e9

kan det finnes en måte å snakke om dette på, som ikke medfører at far går ifra deg? I min erfaring er man veldig redd for å skade relasjonen, men så viser det seg ofte at det ikke skjer, fordi den andre forstår at det er av hensyn til barnet?

nå har du jo stukket litt hull på ballongen ved å nevne bv. Kan dere nå ha en samtale der du får fortelle litt om hva du tenker? At du er redd for gutten og hans utvikling, og at ingenting skjer? At du ser at far prøver så godt han kan, menst det kanskje ikke går uten hjelp utenfra? Trenger jo ikke gå til bv, men kanskje du og far kan gå sammen til legen og prate, eventuelt med om møte med skolen slik at skolen kan gå videre til ppt? 

 

Leser nå at far er enig med deg inntil han snakker med mor. Han kan vel ta dette videre på egenhånd?

Endret 19. november 2015 av Epleskall
La til noe.

[AnonymBruker]

Nok en stemor ja.Glem det jeg svarte.

Mhm, jeg vet det ikke er troverdig når jeg er stemor. Men å rope ut i løse luften til en rett ved siden av seg eller å vifte med armer og hender er da ikke å være en individualist? Jeg synes dessuten det er ekstra ille når ikke bare jeg reagerer, men alle. Søsken får spm om gutten er syk eller hva slags sykdom han har, om søsken er redd for ham, venner av pappaen og meg spør hva slags diagnose han har. Jeg sier ikke at foreldrene er dårlige foreldre på generell basis, men når det gjelder denne gutten er de virkelig blinde. Men hva vet vel jeg?

Anonymkode: 7259f...2e9

[estrella]

Jeg personlig hadde nok gitt far (og mor) beskjed om at enten tar de kontakt med helsesøster/lege for henvisning videre til ppt/bup. Hvis ikke de gjør det må jeg (altså du) gjøre det som kan bli gjort, slik at barnet får muligheten til å få hjelpen det trenger. Det er ikke normal adferd og når barnet selv sier at det ikke har det bra? Hvor lenge skal de late som? Til det er for sent?