selvskading og selvmordsforsøk

[Gjest Anonymous]

Datteren min er traumeskadet. Har vært vitne til grov vold. Hun får behandling for dette på BUP. Likevel blir det bare verre. Føler ikke at de forstår alvoret. Nå har hun begynt å kutte seg på underarmene. Da kjæresten hennes slo opp forsøke hun å ta selvmord.

Er fortvilet. Hun er en ressurssterk og flott jente. Skoleflink og et midtpunkt i venneflokken. Hun har alle muligheter til å få et godt liv. Likevel har hun det ikke bra med seg selv.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne?

[Philosophia]

Hvis BUP ikke forstår alvoret må du ta det opp med dem.

[Gjest Ikke innlogget nå]

Det er ikke lett å få den hjelpen man mener er nødvendig for barnet sitt. Har selv et barn med selvmordsforsøk bak seg. Hjelpeapparatet tok dette alvorlig og vi fikk akutt-time hos BUP. Har nå gått der i flere år. I tillegg så kom flere instanser på banen.

Men jeg føler at vi foreldre står ganske alene om å følge opp barnet vårt. BUP stiller opp når det er krise, men så roer det seg ned. Du føler deg ganske fortvilet og alene.

Har ingen råd å gi, men jeg kan gi deg en klem

[Gjest Anonymous]

Datteren min er traumeskadet. Har vært vitne til grov vold. Hun får behandling for dette på BUP. Likevel blir det bare verre. Føler ikke at de forstår alvoret. Nå har hun begynt å kutte seg på underarmene. Da kjæresten hennes slo opp forsøke hun å ta selvmord.

Er fortvilet. Hun er en ressurssterk og flott jente. Skoleflink og et midtpunkt i venneflokken. Hun har alle muligheter til å få et godt liv. Likevel har hun det ikke bra med seg selv.

Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne?

Først synes jeg at det er veldig fint at du som hennes mor tar henne på alvor. Det er veldig viktig at hun føler at noen ser henne, og ser at hun har det vondt.

Jeg valgte å svare på dette for jeg går selv i terapi 2 ganger i uker for traumabehandling. Psykologen min er spesialist på traumabehandling.

Det virker som hun har det veldig dårlig. Hun har mistet kjæreste, har smerte inne seg som kan ikke beskrives med ord, så hun kutte seg å bli kvitt følesene som er alt for stor for henne å takle. Viktig å prøv å se dette fra hennes vinkepunkt. For eksempel du sier:

Hun er en ressurssterk og flott jente. Skoleflink og et midtpunkt i venneflokken. Hun har alle muligheter til å få et godt liv.

Det er lite sannsynlig at hun er enig med deg i det. Derfor er det bedre å prøv å sette seg inn til hennes virkelighet, selv om det kan godt ikke stemme med det du ser.

Jeg sliter selv med selvskading, og vet at det er veldig viktig at dette oppfølges sånn at hun ikke begynne med selvskading som en reaskjon og en måte å takle "alt" på, som sånn det har skjedde med meg. Har selvskadet nå i 14 år for at ingen brydde seg med dette, så istedefor å jobbe med følesene, så bare kuttet jeg meg. Etter en stund det er instinkivt handlemåte.

Det er også veldig viktig at hun har en å snakke med in helsevesnet som har peiling på trauma, og hun føler trygge med. Det gjør ingenting godt om hun tvinges å gå til en psykolog som hun ikke liker.

Hvis jeg kan hjelpe med å svare på spørsmal så vil jeg gjerne det. Jeg er ikke psykolog men har vært pasient i 14 år og har erfaring med dette område slik at jeg kan i så fall dele min egen opplevelse.

Har datteren din fått en diagnose?

[Gjest gjest1]

Selvskading er noe som er veldig vansklig å slutte med. Har snakket med psykiater som fortalte at det var noe som kunne ta LANG tid.

Jeg ville fått en psykolog til jenta. En som er uavhengi av Bup. Har erfart og hørt av andre at det er lettere å finne en/ei som er flink uten for BUP..

Hadde du snakka med mamma for en del år tilbake hadd ho vel sagt det samme som deg. Det er veldig ensomt å ha psykisk syke barn!

De sier at selvskading er et rop om hjel og oppmerksomhet, men det behøver ikke være det! Det kan være en måte å få det vonde som er inne i en ut. Det er så mye lettere å forholde seg til at det verker i armen at man føler seg helt ødelagt og deprimert. Dette kan bli en "sirkel" at man fortsetter fordi det hjelper psykisk.. Det er nok ikke lett, for deg eller datra di!

Men det viktigste er at du er der for henne!!

Lykke til videre. Ting vil bli beder, men det kan ta lang tid! Bare vær der for henne og vis henne at du elsker henne uansett!!

[Gjest Anonymous]

Takk for tilbakemeldinger. Er så godt å føle seg forstått. Jo, hun sier selv at hun kutter seg fordi hun har det vondt inni seg. Det var ikke først og fremst et rop om hjelp. Det ble oppdaget ved en tilfeldighet av en ansatt på skolen.

Behandlingen på BUP har vært preget av fokus på ressurser og behandling av symptomer. Hun er nå henvist videre til fagpersoner som har mer kompetanse i forhold til traumebehandling og fokus på de taumatiske opplevelsene. Det tar bare sååå lang tid før hun får time slik at hun kan starte opp der.

Hun har ingen diagnose. Men jeg har fått diagnosen post traumatisk stresslidelse (PTSD). Mye tyder på at hun også har det, selv om hun ikke har fått en diagnose. Det var meg som ble utsatt for grov vold mens hun var vitne til det. Jeg får oppfølging hos en dyktig psykolog, men han jobber ikke med barn. Vi reagerer også veldig ulikt. Hun stenger mer inni seg. Hun synes det er vanskelig å prate om det. Enig i at jeg må forsøke å møte henne der hun er. Forsøke å se at hun ikke oppfatter seg som like "vellykket" som jeg ser henne.

Tilsynelatende fungerer hun veldig bra. Hun er moden, reflektert, pen og morsom. Behandlerne kan nok la seg "sjarmere" den ene timen hun er til samtale. De ser henne jo ikke når hun har nedturene sine. I starten av behandlingen følte jeg at de syntes at jeg var en overbekymret mor.

Sender en klem til alle dere som sliter med det samme.

[Gjest gjest1]

Bup setter helst ikke diagnoser (gikk der i 4 år uten at de gjorde det, og har snakket med andre som har samme opplevelse)

Nå er det STOR forskjell fra BUP til BUP. Vet at Drammen ofr 6-7 år siden var en av landets dårligste og at Tønsberg og Bodø skal være veldig bra..

Bra du står på selvom man føler at andre ser på en som overbekymret osv. Mas og purr på dem. Det er desverre sånn at det er dem som skriker høyest som får hjelp..

Klem og varme tanker til deg fra meg

[Gjest Hilde K S]

Selvskading er et fenomen som har fått lite oppmerksomhet, til tross for at det er en lidelse på lik linje med spiseforstyrrelser. Det er også en diagnose som er vanskelig å behandle.

Jeg ville tatt med jenten til fastlegen og fått henvisning til en psykolog derfra og jeg ville pushet på siden dette er en hastesak.

En liten ting; det er ofte de som er populære i venneflokken og ressurssterke ellers som får psykiske plager i form av selvskading og spiseforstyrrelser.

Den grove volden hun har vært vitne til trenger ikke å være årsaken til selvskadingen. Det er vel mer sannsynlig at den er utløsende årsak og at det er andre, dypereliggende ting som ligger til grunn for at dette skjer. Vær åpen for mulighetene på dette området. Dersom det faktisk ER andre årsaker til selvskadingen, stigmatiseres din datter, dersom alle forteller henne at hun skader seg på grunn av denne (enkelt?)opplevelsen.