Dater en med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Ts, tenk nøye gjennom hva diagnosen innebærer. Det er helt klart at mennesker som har en diagnose er forskjellige mennesker, det gjelder ALLE diagnoser. Men dette er en alvorlig diagnose som man ikke bare "får fordi man har noen tendenser". Kjenner to stykker med denne diagnosen og ingen av de to sier at de er "lik den andre personen som har diagnosen", begge to sier også at den andre er "rar - sånn er ikke jeg". De ser ikke seg selv sådan, for selv om de er ulike mennesker, skjønner jeg at de deler samme diagnose. 

Jeg ville aldri vært sammen med en som har denne diagnosen igjen. Selvtillitsproblemene er HØYE, du aner ikke hvor lave forventninger du kan ha til reaksjonsmønsteret - når du minst aner det begynner du å forvente at det er normalt å "gjøre sånn og sånn fordi personen har så lav selvtillit". Når problemer i forholdet dukker opp - noe det KOMMER til å gjøre - hva slags forventninger skal du ha til han? Normale forvetninger? Glem det!

Anonymkode: 322e5...eb1

[AnonymBruker]

Det du sier her tror jeg er ekstremt viktig. Mange, inkludert meg, har en tendens til å falle for menn som har det vanskelig. Kanskje på grunn av et ubevisst iboende behov for å hjelpe, være der for og redde disse mennene. Jeg prøver å være bevisst på dette, men har gått i fella flere ganger.

Nå sist datet jeg en jeg mistenker hadde en form for personlighetsforstyrrelse. Han var ekstremt intens, jeg var "meningen med livet hans", og han opphøyde meg til en ufeilbarlig gudinne. Så gjorde jeg noe feil i hans øyne, vet ikke hva, og da ble jeg forkastet øyeblikkelig. Da var det ikke måte på hvilken skuffelse jeg var. Ingen mellomting. Slik gikk det opp og ned.

Han hadde en helt brutalt dårlig selvtillit og selvfølelse, og hadde store mentale kriser hvis det skjedde noe uventet eller negativt i for eksempel jobbsammenheng. Han kunne være overbevist om at alle hatet ham. Hans behov for bekreftelse var helt enormt, aldri vært borti lignende. Disse ekstreme personlige krisene kunne vare i uker der han isolerte seg helt. Men plutselig var han tilbake igjen som om ingenting hadde skjedd.

Jeg gikk inn i en slags terapeutisk rolle. Alt handlet om hva jeg kunne tilføre hans liv, og ingenting om hva han kunne tilføre mitt liv. Jeg forsikret ham om at jeg var der for ham, at han kunne snakke med meg når som helst om hva som helst. Jeg var grenseløst forståelsesfull og tolererte et helt spekter av irrasjonelle handlinger og følelser over et helt år. Til slutt knekte det meg helt, og jeg begynte endelig å innse at dette ikke var bra for meg. Stakkars fyr. 

Anonymkode: ff06d...509

Dette!

Anonymkode: 322e5...eb1

[AnonymBruker]

Jeg hadde løpt, så fort jeg kunne, i motsatt retning. Snakk om å gjøre livet vanskelig for seg selv. Har du det minste peiling på diagnosen?

Anonymkode: fd250...2df

Så hvis ikke folk er friske og normale, så skal man bare løpe? Herrefred, hvordan du likt hvis folk bare hadde løpt avgårde fordi du hadde en diagnose? 

Anonymkode: 27b37...fea

[AnonymBruker]

Så hvis ikke folk er friske og normale, så skal man bare løpe? Herrefred, hvordan du likt hvis folk bare hadde løpt avgårde fordi du hadde en diagnose? 

Anonymkode: 27b37...fea

Jeg er ikke personen du henviser deg til over, men svarer for min egen del: Nei, ingen av de jeg har vært sammen med eller møtt noensinne har vært friske og normale 24 timer i døgnet, hver dag hele året, år etter år. Mennesker generelt opplever livskriser, kjærlighetssorg, utroskap, akutt sykdom, alvorlig sykdom, depresjoner, angst, truende situasjoner, alkoholisme/dop i familien/noen du er glad i: Vi er mennesker alle sammen. Men å ha en sånn diagnose innebærer å forholde seg til at mennesket er litt mer enn "deppa/i en krise". 

Anonymkode: 322e5...eb1

[Gjest Blomsterert]

Noen som har personlige erfaringer med det? Hvordan er det å være sammen med noen med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline? 

Takk for svar  

Anonymkode: 48fe7...9f1

Hm,du bør forberede deg på tøffe tak.Ville lest meg opp på det var jeg deg.Ikke alle kan takle dette,det vil du forstå med litt innsyn.

[AnonymBruker]

Ts her  Det ble plutselig veldig intens for min del, så jeg har valgt å avslutte det. Ble mye fokus på det som var psykt, og jeg merket vel bare mer og mer hvor skiftende følelsesliv han har. Tok til meg mye av det som ble skrevet her. Og ettersom jeg har vært deprimert tidligere tror jeg ikke det var så lurt å gå inn i en slik relasjon

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Med andre ord har jeg ingen sjans...? Jeg har borderline... jeg har aldri latt det gå utover andre, jeg har god innsikt og jeg har gode sosiale antenner og er veldig snill, omtenksom og omsorgsfull.. Jeg har aldri hørt noe annet enn det heller. Men hvis jeg f. eks. skulle si til noen at jeg har borderline, er det virkelig altså SÅ stigmatiserende..? :-/

Anonymkode: 0dd7b...213

[AnonymBruker]

Med andre ord har jeg ingen sjans...? Jeg har borderline... jeg har aldri latt det gå utover andre, jeg har god innsikt og jeg har gode sosiale antenner og er veldig snill, omtenksom og omsorgsfull.. Jeg har aldri hørt noe annet enn det heller. Men hvis jeg f. eks. skulle si til noen at jeg har borderline, er det virkelig altså SÅ stigmatiserende..? :-/

Anonymkode: 0dd7b...213

Ja, det er utrolig stigmatiserende, dessverre  Jeg tror det kommer veldig an på hvor du er i forhold til det nå, om det er nydiagnotisert osv osv. Han jeg traff har nylig fått diagnosen. Selv om han hadde mye innsikt over egen situasjon, så jeg fortsatt mange "nye" sider hver gang, og hvor situasjoner ble veldig intenst. Ble som at jeg var redningen i hans liv, at jeg var ditt og datt, ble for mye på en gang. Det er tenker da er at han ikke har helt kontroll på følelsene sine enda. Dessuten merket jeg når vi var ute med folk at han egentlig ikke hadde sosiale antenner, hvor han kunne være for ærlig til mennesker han ikke kjenner, litt for raskt.

Men! Noe av grunnen til at jeg også valgte å avslutte det er fordi vi egentlig har veldig ulike interesser, og at jeg ser at noe familieliv med han blir litt uakseptabelt.

Jeg tror ikke håper er ute for din del i det hele tatt Men du bør velge en fyr som er stødig og stabil. Jeg er ikke stødig og stabil nok til å ikke bli "spist opp" av en med den type psykiske lidelse. Mulig jeg er for svak? Uansett, det er håp for deg

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Bump

Anonymkode: 98e67...dd0

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bump

Anonymkode: 98e67...dd0

Hvorfor det? Ts dumpa jo typen? 

Anonymkode: 1a975...a16

[AnonymBruker]

På 20.11.2015 den 7.50, AnonymBruker skrev:

 

Men hos han var det tydelig tegn ganske tidlig, bare jeg som var blendet av forelskelse og uvisshet. Hos han jeg møter nå virker han mer stabil enn meg enkelte ganger ;p Han er ikke overivrig på kontakt 24/7, gir meg rom, veldig selvreflektert ovenfor sine "feil", ingen tegn til sjalusi enda.. Føler bare han er preget på en annen måte enn det dere beskriver, og hvordan min ex var.. Men igjen, det kan fortsatt komme mange tegn fremover.

Takk for gode råd og tilbakemeldinger, jeg har skrevet ned alle på en lapp ☺️

Ts

Anonymkode: 48fe7...9f1

Tegnene og problemene vil ikke komme (som regel) før dere har et forhold og følelsene og den emosjonelle delen er der. Mennesker med denne diagnosen kan oppfattes som hvem som helst; være smarte, morsomme, hyggelige, intelligente, rolige. Så er man sammen i 1-3 år også sier det pang (!).

Anonymkode: a079b...aaf

[AnonymBruker]

Hva er det med deg som tiltrekkes av psykisk syke menn? Jeg og andre løper i motsatt retning da vi vet at det blir problemer når en person ikke evner å ha kontroll på seg selv. 

Anonymkode: 2a05a...c52

[AnonymBruker]

Jeg har det selv. 

Heldigvis har jeg venner, familie og mann som er glade i meg i uansett. 

I korte drag, en kan bli fort sint, lei seg eller glad for at det så snur igjen like fort. 

Jeg har lært meg å trekke meg unna når jeg kjenner det "bobbler" innvendig for så å komme tilbake når jeg har tenkt meg om og eller roet meg ned, innvendig. 

De nærmeste venner og familie vet at alt går fort over og de forholder seg bare rolig om de vet at jeg overreagerer og minner meg på at jeg må ta en liten tenkepause eller gå en tur før jeg sier/gjør noe ut av hva enn slags situasjon som sendt meg til himmels/kjelleren følelsesmessig.

Anonymkode: d846e...c30

[AnonymBruker]

De er forskjellige, men har møtt to stykker med denne forstyrrelsen, en mann og en kvinne. Min erfaring er at de begge er supre mennesker å være venn med, de er hyggelige, intelligente og omsorgsfulle mennesker med empati. Begge jeg vet om har god selvinnsikt i problemstillingen sin og kan uttrykke seg veldig klokt om det.

Men med det samme det blir en emosjonell relasjon (forhold og kjærlighet) blir situasjonen ustabil. Nå var den ene singel så jeg vet ikke, men den andre var i et forhold og det endte opp med vold. Alle med denne diagnosen er ikke voldelige mot partneren sin, men vedkommende selv sier at det er EUPF (sjalusi, redd for å bli forlatt, impuls, selvhat, ustabile følelser) som førte til det.

Anonymkode: a079b...aaf

[AnonymBruker]

På 19. november 2015 den 20.53, AnonymBruker skrev:

Jeg var sammen med en mann i to år som hadde den diagnosen. I begynnelsen var alt helt fantastisk, deretter forandret han seg sakte men sikkert. Mye raseriutbrudd for ingenting, og selv om de varte kort var det anstrengende. Disse kom oftere og oftere, og gjerne i forbindelse med småting som feks at jegsølte litt kaffe på bordet etc. Det fantes ingen mellomting, han elsket meg over alt på jord eller avskydde meg. Lenge unnskyldte jeg dette med diagnosen, men etterhvert orket jeg ikke mer. Merket at jeg var kronisk redd for å gjøre små feil.

Anonymkode: 9d2ac...4b4

Jeg også har samme erfaring, etter ett år med en sånn en. Han gjorde ende på forholdet i affekt over en filleting. Han kunne beskylde meg for de underligste ting men det verste var de paranoide periodene. 

Endringen kom etter ca et halvt år sammen, så jeg sier som førstemann: løøøøøøp! 

Anonymkode: 449fd...1a6