Dater en med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Noen som har personlige erfaringer med det? Hvordan er det å være sammen med noen med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline? 

Takk for svar  

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Jeg hadde løpt, så fort jeg kunne, i motsatt retning. Snakk om å gjøre livet vanskelig for seg selv. Har du det minste peiling på diagnosen?

Anonymkode: fd250...2df

[AnonymBruker]

Stakkars, skal en bare løpe om folk ikke er innenforbi?

Ta selv å se hverdagene ann TS, kjenn selv på om dette er greit eller ikke. Du kan jo spørre daten din om hvordan sykdommen hans påvirker hverdagen hans. Det vil alltid være innenforbi alle diagnoser om en har høy eller lav skala av sykdommen. Har han veldig høy, vil han muligens ikke kunne fungere i arbeidslivet, har han lavt, så kan han være tilnærmet likeså velfungerende som deg og meg. 

Skikkelig dårlig gjort av forrige AB å si bare løp, det er mennesker vi snakker om her, vanlige mennesker med følelser.

Anonymkode: 3e800...667

[AnonymBruker]

Jeg hadde løpt, så fort jeg kunne, i motsatt retning. Snakk om å gjøre livet vanskelig for seg selv. Har du det minste peiling på diagnosen?

Anonymkode: fd250...2df

Jeg vet en del, men jeg vet også at det er veldig individuelt hvor mye og hvordan det påvirker personer. Atferdsforstyrrelse er jo at fra de var små barn har lært seg å regulere og håndtere følelser annerledes, eller på en lite hensiktsmessig måte.

jeg var bare nysgjerrig på om noen hadde personlige erfaringer på dette:)

ts

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Stakkars, skal en bare løpe om folk ikke er innenforbi?

Ta selv å se hverdagene ann TS, kjenn selv på om dette er greit eller ikke. Du kan jo spørre daten din om hvordan sykdommen hans påvirker hverdagen hans. Det vil alltid være innenforbi alle diagnoser om en har høy eller lav skala av sykdommen. Har han veldig høy, vil han muligens ikke kunne fungere i arbeidslivet, har han lavt, så kan han være tilnærmet likeså velfungerende som deg og meg. 

Skikkelig dårlig gjort av forrige AB å si bare løp, det er mennesker vi snakker om her, vanlige mennesker med følelser.

Anonymkode: 3e800...667

Ikke er innenfor? Det er snakk om en av de mest alvorlige psykiske diagnosene man kan få, så jeg vil si at det er fornuftig å ikke involvere seg med en som sliter såpass tungt. At du mener det er dårlig gjort, er helt greit. Jeg mener du er fryktelig naiv.

Anonymkode: fd250...2df

[AnonymBruker]

Jeg har det og typen liker meg såpass godt at han har vært her i tre år. Er grader av det meste.

Anonymkode: 896e0...c77

[AnonymBruker]

Stakkars, skal en bare løpe om folk ikke er innenforbi?

Ta selv å se hverdagene ann TS, kjenn selv på om dette er greit eller ikke. Du kan jo spørre daten din om hvordan sykdommen hans påvirker hverdagen hans. Det vil alltid være innenforbi alle diagnoser om en har høy eller lav skala av sykdommen. Har han veldig høy, vil han muligens ikke kunne fungere i arbeidslivet, har han lavt, så kan han være tilnærmet likeså velfungerende som deg og meg. 

Skikkelig dårlig gjort av forrige AB å si bare løp, det er mennesker vi snakker om her, vanlige mennesker med følelser.

Anonymkode: 3e800...667

Vi har pratet en del åpent om det, også fordi jeg ble skeptisk til det. Han har ikke fortalt meg direkte hvordan det påvirker han, unntatt at forhold ikke har fungert, på grunn av at han ble sjalu osv. Han er selv veldig klar på sitt problem (etter mye feiling), så han skal gå på et 2 års langt kurs for å lære seg å endre atferd (noe jeg syns er veldig positivt)  

Ellers har vi pratet om at vi bør ta det veldig sakte, da han er vant til å stupe inn i forhold med hele seg. Jeg har enda ikke sett noe tegn til borderline, annet enn at han er veldig åpen, er det et "symptom"? 

Ts

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Jeg har det og typen liker meg såpass godt at han har vært her i tre år. Er grader av det meste.

Anonymkode: 896e0...c77

Hvilke utfordringer føler du at du har i hverdagen? Hvis du har noen i det hele tatt da ☺️

Ts

Anonymkode: 48fe7...9f1

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med to, en med borderline og en bipolar. Han med borderline virket for det meste helt normal, men han fikk voldsomme sinneutbrudd som endte ofte med slå ting i veggen, utskjelling, roping osv. Han var også veldig spontan av seg, og pga. dette løy han om mange ting for å unngå konflikt. Vi var sammen i to år, men vi var veldig av og på i løpet av tiden.

Han med bipolar var veldig spontan og rastløs, veldig ustabil. Vi holdt ut lenge men vi var unge og prøvde ganske hardt. Det gjorde meg utslitt.

Total sett kommer det jo an på i din situasjon om han er villig til å jobbe med det, men du må regne med at det ikke er lett, det er også mye ved et menneske som ikke kan forandres stort på selv om man vil. Det kan være verdt det, eller det kan bli for mye for deg, det er umulig for dere begge å kunne si noe om. Jeg så en kommentar over om at man bør løpe, jeg skjønner tankegangen, men mennesker med disse forstyrrelsene vil jo også ha et forhold. Likevel må du tenke på dine egne behov og hva du orker langsiktig osv. Jeg synes det er helt greit å lytte på magefølelsen, er man ikke klar for noe sånt eller er usikker så kan det jo være bedre å droppe det. 

Du må også huske at disse problemene han har vil nok mest sannsynlig være der, også når forelskelsen gir seg og dere kommer inn i hverdagen hvor man vanligvis også har andre problemer eller krangler. Sett at dere har vært sammen i tre år, forelskelsen sprudler ikke lenger og dere bor sammen, krangler litt om husvask og andre filleting. Borderline kommer i tillegg til alt det der, det kan fort bli utmattende og negativt om dere ikke kommuniserer ordentlig.

Tilbring  mye tid med han for å se hvordan han er først, hvordan dere kommuniserer. Jeg hadde et veldig godt vennskap med han med borderline før vi ble sammen, jeg ble temmelig forelsket og vi brukte lang tid på å "date" osv. Jeg merket ingenting av symptomene før et par måneder, og han fikk sinneutrbrudd ofte osv. Jeg tilga han siden han beklaget seg på ordentlig vis og vi ble etterhvert sammen. Det skulle jeg helt ærlig ikke ha gjort, for allerede da så jeg jo tegnene, men var forelsket. Det ble slutt to år etterpå fordi han ikke lenger taklet å såre meg på den måten, så da gjorde han det slutt. Jeg hadde også gjort det slutt et par ganger men vi ble stadig sammen igjen. Vi var god match på andre måter men vi klarte ikke å kommunisere, og han mistet lysten til å jobbe med seg selv og ha klar dialog. Det slet han ut og han orket ikke mer. Han var en knall fyr, men vi var nok ikke riktig for hverandre, noe som er veldig synd. 

Totalt sett er det nok ingen her som vet akkurat hvordan det vil bli. Jeg er enig at det er bra at han er villig til å stå på og få hjelp, men du må også lytte til deg selv og magefølelsen. Du må også ha i bakhodet at et menneske ikke lett lar seg endre på, enten han vil det eller ikke desverre. Det er helt lov å være skeptisk, lytt til magefølelsen.

 

Anonymkode: a2128...796

[AnonymBruker]

Jeg har datet en mann som hadde slike problemer.Det var et helvete.

Anonymkode: 19cdd...d1b

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann i to år som hadde den diagnosen. I begynnelsen var alt helt fantastisk, deretter forandret han seg sakte men sikkert. Mye raseriutbrudd for ingenting, og selv om de varte kort var det anstrengende. Disse kom oftere og oftere, og gjerne i forbindelse med småting som feks at jegsølte litt kaffe på bordet etc. Det fantes ingen mellomting, han elsket meg over alt på jord eller avskydde meg. Lenge unnskyldte jeg dette med diagnosen, men etterhvert orket jeg ikke mer. Merket at jeg var kronisk redd for å gjøre små feil.

Anonymkode: 9d2ac...4b4

[altflyter]

Jeg ville pratet mest mulig om det. Faresignaler og hvordan daten håndterer hverdagen. Sykdommen (som alt annet) finnes i veldig forskjellige grader. Er man veldig syk med denne lidelsen kan ting bli forferdelig vanskelig for dere begge. Har han vært mye innlagt? Psykolog? Hvordan blir han fulgt opp? Hvor mye hemmer dette ham i hverdagen?

Kan du være ærlig med ham om det blir for mye? 

Jeg har en venninne med en ekstrem form for EUPF og hun er så ustabil at jeg rett og slett måtte kutte henne ut som venn, men (jeg har rar omgangskrets ) jeg har en annen venninne med samme lidelsen og hun fungerer helt fint. Hun er i et forhold med en flott mann. Hun har i samråd med psykologen sin laget en kriseplan som han også har. Blir det for ille, får hun hjelp, men stort sett er hun frisk og fintfungerende  

Det første skrittet er åpenhet og hva som er triggerpunkter for ham.

Blir oppgitt og litt sint av dem som sier "LØP! HAN KOMMER TIL Å ØDELEGGE LIVET DITT!) Ja. Det finnes et fåtall som rett og slett fungerer energitappende, men du har nok av mennesker uten diagnoser som får til det samme...

Gi det tid. Vær åpen med hverandre, og så går det nok fint  

[altflyter]

Ikke er innenfor? Det er snakk om en av de mest alvorlige psykiske diagnosene man kan få, så jeg vil si at det er fornuftig å ikke involvere seg med en som sliter såpass tungt. At du mener det er dårlig gjort, er helt greit. Jeg mener du er fryktelig naiv.

Anonymkode: fd250...2df

Har du vært veldig uheldig med et menneske med den lidelsen? Det er veldig trist å generalisere på den måten. Det er like stor forskjell på dem med en diagnose (samme hvilken) som det er på alle andre mennesker. Mange lidelser kan regnes som mer alvorlige om man har en mild form for EUPF. Alt er relativt  Har ikke hørt at det er en av de mest alvorlige. Vet i hvert fall om mange diagnoser som er verre med mindre man har den mest ekstreme formen for denne lidelsen.

[AnonymBruker]

Vi har pratet en del åpent om det, også fordi jeg ble skeptisk til det. Han har ikke fortalt meg direkte hvordan det påvirker han, unntatt at forhold ikke har fungert, på grunn av at han ble sjalu osv. Han er selv veldig klar på sitt problem (etter mye feiling), så han skal gå på et 2 års langt kurs for å lære seg å endre atferd (noe jeg syns er veldig positivt)  

Ellers har vi pratet om at vi bør ta det veldig sakte, da han er vant til å stupe inn i forhold med hele seg. Jeg har enda ikke sett noe tegn til borderline, annet enn at han er veldig åpen, er det et "symptom"? 

Ts

Anonymkode: 48fe7...9f1

Er det tilfeldigvis DBT (dialektisk atferdsterapi) han skal begynne med? Det fungerer veldig bra på mennesker med EUPF nemlig

Anonymkode: 2b9c5...51c

[AnonymBruker]

Ikke er innenfor? Det er snakk om en av de mest alvorlige psykiske diagnosene man kan få, så jeg vil si at det er fornuftig å ikke involvere seg med en som sliter såpass tungt. At du mener det er dårlig gjort, er helt greit. Jeg mener du er fryktelig naiv.

Anonymkode: fd250...2df

Store medisinske leksikon:

De fleste behandlinger foregår ambulant uten at pasienten er innlagt. Men ved alvorlige psykiske lidelser (psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser) og ved selvmordsfare vil innleggelse i institusjon komme på tale

Som jeg sa så går det på alvorlighetsgraden og ikke diagnosen i seg selv  

Anonymkode: 2b9c5...51c

[altflyter]

Store medisinske leksikon:

De fleste behandlinger foregår ambulant uten at pasienten er innlagt. Men ved alvorlige psykiske lidelser (psykoser, alvorlige personlighetsforstyrrelser) og ved selvmordsfare vil innleggelse i institusjon komme på tale

Som jeg sa så går det på alvorlighetsgraden og ikke diagnosen i seg selv  

Anonymkode: 2b9c5...51c

Woops. Det var meg som tydeligvis var blitt AB (mobilrot) Ser at du faktisk har rett, så da beklager jeg  

[AnonymBruker]

Woops. Det var meg som tydeligvis var blitt AB (mobilrot) Ser at du faktisk har rett, så da beklager jeg  

Jeg hadde jo ikke kommet med påstanden hvis jeg ikke hadde belegg for det. For egen del hadde jeg ikke gått inn i et forhold med en person med en sånn diagnose, da det med stor sannsynlighet vil være veldig utfordrende. TS gjør selvfølgelig som hun selv vil, men jeg mener det er riktig å advare henne. Jeg har selv slektninger med diagnosen, og en eks, så jeg vet hvor ødeleggende det kan være å være i et sånn forhold.

Anonymkode: fd250...2df

[Okapi]

Jeg er en av disse gærningene, dog med en litt annen diagnose. Jeg tror på ingen måte sånne folk er helt håpløse, men litt vanskelig blir det nok av og til. I hvilken grad er du i stand til å leve med litt merkelig oppførsel fra tid til annen? Det er også ganske vesentlig at du fort som fy hiver av deg enhver tanke du måtte ha om å forandre eller redde ham. I den grad det er mulig kan han bare gjøre det selv.

[AnonymBruker]

Hei. Du etterspør ikke råd men andres erfaring, her er min erfaring:

- Det ble mye sjalusi og man måtte befinne seg i krangler som jeg skjemmes over..som enkelt kunne løst seg uten krangler, men det ble krangler, destruktivitet og sinneutbrudd. Det var mangel på selvinnsikt. Trygghet. Måtte forholde meg til veldig mange og grove narssisistiske trekk. Vold, verbalt og fysisk. Mange håp og løfter som gikk i vasken. Mange impulsive handlinger og mange (ikke bare ett) utroskap. Veldig flinke til å lyve. Veldig manipulerende. Hadde mange mennesker bak seg som det ble snakket stygt om på en merkelig måte.. ting var veldig svart/hvitt og personen var på mange måter helt umulig å forholde seg til. Mange egosentriske holdninger, ord samspilte ikke med handlinger. 

 

Skulle gjerne ha lagt til noe positivt med et sånt forhold, men jeg kan dessverre ikke gjøre det. Dette er min ærlige opplevelse med et menneske med diagnosen, uten å legge på noen overdrivelser. De positive tingene var veldig positive for meg når vi var sammen, men jeg skulle veldig gjerne heller bare ha kommet meg langt vekk. Jeg er letta over å være uten disse problemene i et forhold i ettertid. Mennesket jeg var sammen med gikk på mange grupper, kurs og lignende for å håndtere ting bedre men det fungerte ikke.

 

Uansett hva du måtte velge å gjøre så ønsker jeg deg lykketil. Hilsen meg

Anonymkode: 322e5...eb1

[AnonymBruker]

Oi, mange ulike erfaringer med dette da.. Vi har snakket om at vi skal ta det veldig rolig, både for min og hans del. Han vil ikke at jeg skal bli med han ned i "mørket" hvis han får tilbakefall osv, da jeg har sagt at jeg ikke vet om jeg er sterk nok til det:) Husker ikke hva det heter det kurset han skal på, vet bare at det har fokus på atferdsendring og at det går over to år.. Han bruker medisiner i tillegg, som skal hjelpe han med de depressive aspekte av dette..

Grunnen til at jeg er skeptisk er fordi min ex også var psyk. Han fikk aldri noe diagnose, men jeg ser i ettertid at det kan ligne på narsissisme/borderline. Det var et maktforhold hvor han var psykelig sjalu, ville eie meg, dårlig tillit til seg selv og meg, manipulering og visste akkurat va han skulle si for å knuse meg helt. Etterpå var han veldig lei seg, og flink til å prate og være etterpåklok. Gang på gang gikk jeg i fella... 

Men hos han var det tydelig tegn ganske tidlig, bare jeg som var blendet av forelskelse og uvisshet. Hos han jeg møter nå virker han mer stabil enn meg enkelte ganger ;p Han er ikke overivrig på kontakt 24/7, gir meg rom, veldig selvreflektert ovenfor sine "feil", ingen tegn til sjalusi enda.. Føler bare han er preget på en annen måte enn det dere beskriver, og hvordan min ex var.. Men igjen, det kan fortsatt komme mange tegn fremover.

Takk for gode råd og tilbakemeldinger, jeg har skrevet ned alle på en lapp ☺️

Ts

Anonymkode: 48fe7...9f1