Far unngår alle konflikter med barna

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å få være stemor til to store barn. Og så er jeg mamma til ett lite barn.

Her om kvelden sitter vi alle ved bordet til kvelds, mens far og to størst barna trykker på telefonen. Vi er ferdig å spise og jeg reiser meg å begynner å rydde. Da slår det meg, at ganske ofte, så skjer dette. Så jeg sier: Fra og med i dag, er det null telefon ved spisebordet frem til vi er ferdig spist OG ryddet opp. Dette er urettferdig og usosialt, sier jeg. Så ser jeg på far for å få bekreftelse, men han bare gliser, sier ingenting og LYSER uenig. Kun for å ikke bli upopulær, sikkert.

Ellers så er det slik at jeg må si fra til barna om de ikke ar ryddet etter seg, må roe seg ned, at venner må dra hjem fordi det er sent, nok PlayStation osvosv. Far unngår alt!

Det samme om yngstejenta hans gjør noe som ikke er lov, så unngår han å snakke med henne om det. (dette syns bror er veeeeldig urettfedig).

Mange slike tilfeller har vi. Og jeg kjenner at jeg er lei av å måtte være den "slemme" hele tiden. Og samtidig så er han veeeldig streng når det gjelder fellesbarn, og blir ofte streng.

Anonymkode: 48af0...b27

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med far, men har fyrer seg opp og mener at det ikke er slik..

Anonymkode: 48af0...b27

[ajarRun]

Kanskje du burde slutte å være slem og urimelig da? Man må da få lov til å spille litt tetris under middagen hvis samtalen er lite stimulerende.

[AnonymBruker]

Kanskje du burde slutte å være slem og urimelig da? Man må da få lov til å spille litt tetris under middagen hvis samtalen er lite stimulerende.

Seriøst? Mobil ved middagsbordet hører ikke hjemme. Da kan vi jo like godt spise hver for oss

Anonymkode: 48af0...b27

[AnonymBruker]

Her er det motsatt. Her er barnemor den som ikke setter grenser eller krav til barna.

Hun elsker å være "venninne" med ungene, siden hun ikke har egne venner.

Det er fryktelig trist, og ungene blir små monstre. De gråter og skriker om de ikke får viljen sin. (Og de er ganske store nå)

 Det er ingenting barnefaren her får gjort, for hun er ei bitter KJ&%&#¤NG som gjør alt for å stikke kjepper i hjulene.

Selv om vi prøver å oppdra ungene hos oss, er det ikke lett når mor river det ned den uka de er hos henne.. Da snakker vi ingen leggetider, ingen matrutiner, de kan skrive lapp om de ikke har "giddet" å gjort lekser, svært lav terskel for å bli hjemme fra skolen/jobb, godteri hver dag etc-etc..

 

Så det jeg vil frem til er kanskje at pappaen bør se at det lønner seg å av og til være litt streng, sette grenser og krav.. Selv om han ikke vinner popularitetskonkurransen , så skaper han selvstendige barn  , med respekt for han.  Det viktigste er ikke å ha dårlig samvittighet for at han ser barna halvparten av tiden, men kanskje å bruke den halvparten godt, og være en god, sterk rollemodell!

Anonymkode: fbddb...113

[ajarRun]

Seriøst? Mobil ved middagsbordet hører ikke hjemme. Da kan vi jo like godt spise hver for oss

Anonymkode: 48af0...b27

Dersom du raver rundt som en diktator som mikromanager familien din og deres relasjoner så tror jeg det vil bli satt pris på. Bra du fant en så pragmatisk løsning.

[Calleia]

Ingen mobil rundt matbordet, helt enig!

Her sier jeg i fra uansett.. Om det så hadde vært kongen av Danmark, så hadde jeg sagt at mobilen får ligge i fred mens man spiser sammen rundt bordet. Rett og slett uhøflig! 

[ops2]

Du kommer med dette uten at noen er forberedt. Det er alltid en dårlig ide å si "Nå er det nok! Fra og med nå bestemmer jeg at..."

Du tar denne samtalen med far på forhånd, uten at barna er tilstede. Så samles familien, og du og far snakker om hvordan alle må hjelpe til, og konsekvensene det vil få for de som melder seg ut.

United we stand, divided we fall.

[AnonymBruker]

Hva er det som får deg til å tro at du bare kan valse inn og bestemme ting på den måten? Hvis ingen har sagt noe om disse mobilene før så virker det sikker underlig at du plutselig fyrer deg opp og mener at Nå er det nok! Det er ikke akkurat pornoblader de sitter med ved matbordet. Skjerp deg og lær deg å kommunisere voksent med familien. 

Anonymkode: d1163...96b

[AnonymBruker]

Hva er det som får deg til å tro at du bare kan valse inn og bestemme ting på den måten? Hvis ingen har sagt noe om disse mobilene før så virker det sikker underlig at du plutselig fyrer deg opp og mener at Nå er det nok! Det er ikke akkurat pornoblader de sitter med ved matbordet. Skjerp deg og lær deg å kommunisere voksent med familien. 

Anonymkode: d1163...96b

Dette gjelder ikke KUN denne mobilen heller.. Men når man sitter med hver sin telefon under hvert  måltid, og jeg må rydde opp selv hver gang fordi resten er oppslukt i telefonen, så må det da være lov å si fra?? Dette er jo ikke noen kriseting heller. Tror det er ganske normalt at man legge ifra seg den når man spiser. Og å si fra a vi droppet telefonen fra nå av er jo en helt grei ting å si.. Jeg glefset jo ikke til de... Snakket rolig og normalt, uten å være sint.

Anonymkode: 48af0...b27

[Calleia]

Hva er det som får deg til å tro at du bare kan valse inn og bestemme ting på den måten? Hvis ingen har sagt noe om disse mobilene før så virker det sikker underlig at du plutselig fyrer deg opp og mener at Nå er det nok! Det er ikke akkurat pornoblader de sitter med ved matbordet. Skjerp deg og lær deg å kommunisere voksent med familien. 

Anonymkode: d1163...96b

Nå opplever jeg vel ut i fra HI at det er mer enn mobil ved matbordet som er problemet..

At far generelt er konflikt-sky ovenfor barna..  Ingen grenser, forskjellsbehandling.. etc.. 

[AnonymBruker]

Hva er det som får deg til å tro at du bare kan valse inn og bestemme ting på den måten? Hvis ingen har sagt noe om disse mobilene før så virker det sikker underlig at du plutselig fyrer deg opp og mener at Nå er det nok! Det er ikke akkurat pornoblader de sitter med ved matbordet. Skjerp deg og lær deg å kommunisere voksent med familien. 

Anonymkode: d1163...96b

Hva er det som får deg til å tro at jeg fyrte meg opp?

Anonymkode: 48af0...b27

[AnonymBruker]

Dette må du jo snakke med far om. Du behandlet han der og da som ett av barna, han oppførte seg som ett av barna (satt med mobil selv), og reagerte som et av barna. Er det vanligvis slik?

Dere må komme til enighet. Det er jo lettvindt for ham å slippe å være den store stygge ulven, og det slipper han, for du er den som som sier fra og setter grenser. Bli enige om de viktigste tingene: Er det visse regler du vil ha gjennomført (som mobilnekt ved bordet) så må han si seg enig i det på forhånd, og være med på å gjennomføre det. Det kan jo være andre ting faren ønsker endret, som du kan støtte opp om (lekser, legging el), hva er viktigst først?

Eller er det viktigste at ofte hvis du sier noe dagligdags som "heng opp jakken din er du snill" til et barn, reagerer han alltid med å være på barnets side og himle med øynene mot deg/ta barnets parti, altså slik at han alltid vil være kompis med barna, og tar gjerne en konflikt med deg for å "smiske" med dem? Da er det det dere må snakke om og få en slutt på. Er det yngstejenta som slipper unna, og fellesbarn som får grenser, må du snakke med ham om hvorfor det blir slik. Har han spesielt dårlig samvittighet for henne, syns han hun er mer sårbar, blir konfliktene med henne større, slik at han unngår dem, hva er den grunnleggende dynamikken?

Anonymkode: 00713...181

[AnonymBruker]

Dette gjelder ikke KUN denne mobilen heller.. Men når man sitter med hver sin telefon under hvert  måltid, og jeg må rydde opp selv hver gang fordi resten er oppslukt i telefonen, så må det da være lov å si fra?? 

Anonymkode: 48af0...b27

Hvorfor tror damer at dersom ingen andre i huset gjør husarbeid, f eks rydder av bordet, så MÅ de gjøre det selv? Nei, du må ikke det. Lag en ukeplan hvor det står hvem som er ansvarlig for å rydde etter måltider. Du må ikke mer enn resten av familien.

Anonymkode: d1163...96b

[AnonymBruker]

Dette må du jo snakke med far om. Du behandlet han der og da som ett av barna, han oppførte seg som ett av barna (satt med mobil selv), og reagerte som et av barna. Er det vanligvis slik?

Dere må komme til enighet. Det er jo lettvindt for ham å slippe å være den store stygge ulven, og det slipper han, for du er den som som sier fra og setter grenser. Bli enige om de viktigste tingene: Er det visse regler du vil ha gjennomført (som mobilnekt ved bordet) så må han si seg enig i det på forhånd, og være med på å gjennomføre det. Det kan jo være andre ting faren ønsker endret, som du kan støtte opp om (lekser, legging el), hva er viktigst først?

Eller er det viktigste at ofte hvis du sier noe dagligdags som "heng opp jakken din er du snill" til et barn, reagerer han alltid med å være på barnets side og himle med øynene mot deg/ta barnets parti, altså slik at han alltid vil være kompis med barna, og tar gjerne en konflikt med deg for å "smiske" med dem? Da er det det dere må snakke om og få en slutt på. Er det yngstejenta som slipper unna, og fellesbarn som får grenser, må du snakke med ham om hvorfor det blir slik. Har han spesielt dårlig samvittighet for henne, syns han hun er mer sårbar, blir konfliktene med henne større, slik at han unngår dem, hva er den grunnleggende dynamikken?

Anonymkode: 00713...181

Hehe.. når du skriver dette om at jeg ber barnet henge opp jakken og far himler med øynene sammen med barnet. SLIK ER DET! Han er alltid på barna sin side og dette er svært irriterende, da han burde si fra til de han også! Han er som ett barn, som du sier, og ja, jeg behandler han kanskje som ett.. Men tar jeg opp dette om at han alltid er på deres side, så blir han sur og nekter..

Anonymkode: 48af0...b27

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med far, men har fyrer seg opp og mener at det ikke er slik..

Anonymkode: 48af0...b27

Hvis han ikke ser det selv, så blir første oppgave å få han til å se det NÅR han oppfører seg sånn.

Sett dere ned og snakk om dette.

Hvis han sier at "jeg gjør ikke sånn", så si "OK, da overreagerte jeg sikkert." (Desarmer situasjonen.)

Bli enige om hvordan DERE ønsker å ha det. (Ikke dikter, vær lydhør for hans tanker og ønsker også.)

Si at du oppleve at du må gjøre alt, og spør hvordan han foreslår at dere skal dele på belastningen/arbeidet.

Til slutt kan dere bli enige om ett tegn du kan gi dersom du føler han "skyr unna" eller "oppfører seg som ett av barna". Sett dere deretter ned og gå gjennom hver dag, situasjon for situasjon. Hvordan opplevde han situasjonen? Hvordan opplevde du situasjonen? Husk at begges opplevelser kan være like reelle. Snakk evt. om hvorfor dere opplevde situasjonen helt forskjellig. Hva kan dere gjøre for at den andre ikke skal bli like frustrert i tilsvarende situasjon senere? (Her må begge kunne gi noe.)

Dere står sterkest sammen. Og det hjelper ikke hvis han oppfører seg som ett barn, og du behandler han som ett av barna. 

Anonymkode: 20f9e...ed3

[AnonymBruker]

Jeg er så heldig å få være stemor til to store barn. Og så er jeg mamma til ett lite barn.

Her om kvelden sitter vi alle ved bordet til kvelds, mens far og to størst barna trykker på telefonen. Vi er ferdig å spise og jeg reiser meg å begynner å rydde. Da slår det meg, at ganske ofte, så skjer dette. Så jeg sier: Fra og med i dag, er det null telefon ved spisebordet frem til vi er ferdig spist OG ryddet opp. Dette er urettferdig og usosialt, sier jeg. Så ser jeg på far for å få bekreftelse, men han bare gliser, sier ingenting og LYSER uenig. Kun for å ikke bli upopulær, sikkert.

Ellers så er det slik at jeg må si fra til barna om de ikke ar ryddet etter seg, må roe seg ned, at venner må dra hjem fordi det er sent, nok PlayStation osvosv. Far unngår alt!

Det samme om yngstejenta hans gjør noe som ikke er lov, så unngår han å snakke med henne om det. (dette syns bror er veeeeldig urettfedig).

Mange slike tilfeller har vi. Og jeg kjenner at jeg er lei av å måtte være den "slemme" hele tiden. Og samtidig så er han veeeldig streng når det gjelder fellesbarn, og blir ofte streng.

Anonymkode: 48af0...b27

Jeg er enig med deg i at barna trenger grenser. Men jeg synes at du bør ta dette opp med far først, så dere er enige. Hvis han uansett er uenig så blir det jo bare dumt at du til stadig tar opp ting med barna og ønsker bekreftelse fra far.

Anonymkode: 1724f...194

[AnonymBruker]

Dersom mannen gjør dette i vårt hus, så sier jeg ifra en gang til og viser at nok er nok. Der kan være fort gjort å være venn med barna, og noen må ta ansvar. Så ja, jeg kan fint gjenta meg selv om han ler, for så å se han i øynene med "jeg mener det" blikk. 

Barnet hans mener nok at jeg er ganske streng på ting, men han er flink til å la meg ta den rollen, og det har jeg ikke noe imot. Jeg er ikke streng egentlig, bare rettferdig og ønsker at hun skal få en god oppdragelse.

Ettersom at jeg og hennes far er gift og jeg satser på livet ut med gubben, så tar jeg fulle rett til å sette meg i en mors-rolle når barnet er her.  

Anonymkode: 804ed...817