Fra hypersosial til ensom

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i en veldig vanskelig situasjon.

Jeg har vært pådriveren i vennegjengen i årevis. Hun som har arrangert fester hver helg, stilt opp i tykt og tynt og aldri hadde en ledig dag etter jobb. 
Det sier kanskje seg selv at dette ble litt mye, og jeg valgte å trekke meg helt tilbake for ca et år siden. Det har nå endt med at jeg er i en merkelig situasjon som er vanskelig å forklare.

Jeg har gode venner, som stiller opp om de vet åssen jeg har det. Men som jeg holder kontakt med mest for å være høflig. Samtidig som jeg føler meg ensom. Sitter alene hver dag etter jobben, og møter minst mulig folk. Om jeg ikke hadde hatt høyere arbeidsmoral hadde jeg sikkert prøvd på en sykemelding for å få være alene på dagen også. Jeg er jo ensom fordi jeg ikke klarer komme meg ut av et mønster, som jeg har valgt selv. 

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men føles godt å få det "på papiret". 

Forøvrig singel, 35 år og uten barn (kan jo være det er her skoen trykker i underbevisstheten?)

Dater en mann som jeg virkelig liker, men pusher han langt unna, da jeg ikke klarer å la være mase på han. Jeg får vondt i magen om ikke jeg får svar kjapt. Usikkerheten min går utover han. Merker at det går lenger og lenger tid mellom hver gang han svarer nå

Kunne trengt en klem i dag

Anonymkode: d670b...09e

[Gjest Bossa Nova]

Livet endrer seg for alle, og du er kanskje inne i en sårbar periode. Av og til må man bare godta hva man føler, men ofte får man dårlig samvittighet for at man ikke takler ting på den måten man vil.

[AnonymBruker]

Hvilket mønster er det du har gått deg fast i?

Kan det være du har kommet i en alder der vennene dine får mann og barn og festene dine ikke er så mye "å skryte sv" lenger? Altså at du ikke har noe å tilby lenger? Det høres ut som du har laget deg et selvbilde rundt det å være pådriveren og at du nå blir usikker, for hva har du nå å tilby? Hvorfor trekker du deg unna? 

Jeg har noen bekjente (jeg har møtt dem ofte, i festsammenheng, men føler ikke jeg virkelig kjenner dem) som minner  litt som deg. Veldig mye lek og moro, men lite innhold. Det høres hardt ut. Det jeg mener er at alt handler om å være overfladisk lykkelig, bare ha det moro. Om jeg prøver å diskutere et dypere tema unnviker de. Jeg får aldri helt tak i hvem de er som mennekser, og de blir derfor aldri nære venner. Jeg vil tro flere av dem egentlig er ganske ensomme og usikre. De klarer aldri å finne på noe iten at det er alkohol med i bildet f.eks. 

Jeg sier ikke at dette trenger å være deg, men kan det relatere til usikkerheten din?

Anonymkode: c22c4...27b