Hvordan vite hva som er rett?

[Gjest Anonymous]

Hei.

Jeg er totalt talentløs når det kommer til forhold!

Jeg har vært sammen med en mann i snart ett halvt år, vi har hatt det kjempeflott!! Forelskelsen har blomstret og livet har vært deilig. Selv om vi har bodd hver for oss, så har vi vært sammen nærmest hele tiden.

Pga av det faktum at vi stort sett har vært hos ham, ble vi enige om at jeg like godt skulle si opp leiligheten min og flytte inn. Som sagt, så gjort.

Nå har jeg totalt angst!!!!

NÅ føler jeg at alt har gått for fort! NÅ føler jeg at jeg har gitt avkall på alt som er mitt, og at jeg kun må finne meg i andres premisser og regler.

Dette medfører dessverre at jeg skyver kjæresten min fra meg også! Han får ikke lov å ta på meg, jeg klarer liksom ikke helt å si at jeg er glad i ham og se ham i øynene samtidig. Jeg er jo på en måte glad i ham! Men det fakta at ting skjedde så fort, gjør at jeg sitter med angst for å miste meg selv. angst for å miste kontrollen.

Det eneste jeg har igjen som liksom er mitt, er meg selv. Kroppen min og tankene mine, så da blir det til at jeg tviholder på dem istedenfor. Og ikke slipper noen inn der!

Vi har ikke kost oss eller hatt sex på en mnd!!!! (det er langt ifra normalt for min del)

Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre! Skal jeg flytte ut? men prøve å holde på forholdet?

Eller skal jeg "tilfredstille" alle andre, og bli?

Eller skal jeg bare droppe hele forholdet og flytte og bli singel igjen?

JEG vet ikke hva jeg skal gjøre, noen som har tips, tanker, råd eller bare en formening om hvor teit det går an å bli?

hilsen

relativt angstfyllt samboer

[CEL.]

Spørsmålet du må stille deg er om du elsker han eller ikke. Om du flyttet til han og ikke omvendt er vel bare tilfeldig?

Hva har du gitt avkall på? Leiligheten din? Friheten? Dere bor jo sammen nå, leiligheten er jo like mye din som hans. Du må sette deg i respekt og fortelle hvordan du vil ha det. Hvis det er friheten du har mistet, så skjønner jeg ikke hvorfor du flyttet sammen med han...? 12

[Gjest Pus]

Til relativt angstfyllt samboer !

Jeg måtte trekke på smilebåndet når jeg leste innlegget ditt

Jeg kjenner meg sååå godt igjen i en del av det du skriver. Er du en liten kontroll frik??? Du må tenke igjennom hva som er viktig for deg. Elsker du han? Føltes avgjørelsen om at du skulle flytte inn til han riktig før du gjorde det? Kan du svare Ja på disse to siste spm. så har du bare totalt hetta fordi du tror du har mistet kontrollen fordi du ikke har din gamle leilighet som på en måte har symbolisert selvstendighet. Men selv om du er samboer så har du like mye din egen selvstendighet. Den er ikke borte. Finn heller ut hva som kan gjøre kjæresten din sitt hjem om til deres hjem. Snakk sammen, kanskje sette opp et budsjett i lag, fordel ansvars områder og begynn å tenk på leiligheten som deres i lag. Hvis dere elsker hverandre, så skal dette gi deg styrke og glede å bli sambo. Men jeg kjenner den følelsen av "panikk" som kommer når en ikke har full kontroll. Men det er ikke meningen at en skal ha full kontroll, det går bare ikke. Men du kommer alltid til å bestemme over deg selv og dine handlinger. Men det av og til litt vanskelig å se når en befiner seg i en helt ny situasjon.

Lykke til.12

[Gjest Anonymous]

Hei, og takk for raske svar!!

CEL.: Om jeg elsker ham? er litt usikker, trodde jeg gjorde det, men plutselig er jeg ikke sikker lenger!

For meg så er det ikke det samme å flytte inn i "hans" leilighet, som om vi skulle funnet en sammen. Det er selvfølgelig også det fakta at han fra før har en leieboer som leier ett rom hos ham, og kan bruke stue og kjøkken fritt.

Dette medfører at jeg ikke kan se hva jeg vil på TV, jeg kan ikke engang være på stua når det passer meg. Jeg kan heller ikke gå på badet når det passer meg, lage mat når det passer meg, spasere naken rundt i leiligheten når det passer meg. Skal vi ha sex, føler jeg at vi må være litt stille så vi ikke forstyrrer noen... Når jeg nevner dette som ett problem, får jeg beskjed om at jeg bare må tilpasse meg, ellers får vi finne en liten hybel som jeg kan ha til nød...

Kanskje dette bare er unnskyldninger, men det føles for meg feil.

Pus: kontroll-frik??? hvordan kan du tro noe slikt???

OK jeg er kontroll-frik! Av den grunn at jeg når jeg har kontroll har god selvtillit, liker meg selv og stoler på at de valg jeg gjør er rett. Så fort jeg mister kontrollen, føler/blir jeg den svake! Den som alltid finner seg i. Den personen liker jeg ikke!

Jeg kan ikke svare ja på di to spørsmålene dine heller! Jeg vet ikke om jeg elsker ham, jeg trodde det! men er usikker nå. Vi har jo bare kjent hverandre i fire/fem mnd! hvordan kunne jeg være sikker?

Om avgjørelsen føltes riktig før jeg flyttet inn.... både ja og nei! Di siste ukene før jeg faktisk flyttet, kom tvilen. Jeg ble allerede da usikker på om det var det rette å gjøre, og det var faktisk veldig trist følelse å vaske ut av leiligheten! trist å dra derfra.

Hadde jeg visst at jeg elsket ham, hadde jeg ikke vært redd. Jeg vet jeg bryr meg om ham, fordi han er ett flott menneske! Men jeg vet ikke om det er rette mennesket for meg! eller om jeg er klar for å binde meg i den grad ett samboerskap krever.

Derfor får jeg panikk, og derfor vet jeg ikke hva jeg skal gjøre!

igjen

hilsen relativt angstfyllt samboer

[CEL.]

Hmmm, dette høres ikke lett ut! Hvis du visste at du elsket han kunne du ha foreslått for han at dere kunne finne en leilighet sammen. På den måten kunne dere skape noe som var deres sammen. Men siden du ikke er sikker, er jo ikke det en lur idé... For å være ærlig, så har jeg ikke noen gode råd til deg, bortsett fra å finne ut om du elsker han eller ikke. Når du vet det, kan du gå videre med de andre 'problemene'.12

[Catzy]

Hvis du får angst av å bo sammen med ham (OG ekstra leieboer!), så tror jeg nesten at "en liten hybel" kan være et greit alternativ.

Det er nok ikke så lett å flytte inn til noen, og særlig ikke hvis man må dele leilighet med noen man ikke er intim med i tillegg!

Tror jeg ville flyttet ut igjen og prøvd å se om forholdet faktisk har en framtid uten at dere bor sammen. Når du blir sikker på at du elsker ham, eller i hvertfall kan utstå tanken på å bo sammen med ham igjen, så kan dere jo finne en leilighet (uten gjenboere!).

Catzy12

[Gjest Anonymous]

hei igjen.

Jeg føler nok litt som du sier Catsy, at det "lureste" hadde vært å flytte ut igjen, uten å gå fra hverandre. Prøve å være kjærester en stund, å se om det kan skape den tryggheten/sikkerheten på følelsene som jeg føler jeg nå mangler.

Siden jeg har "bodd" hos ham nesten siden dag en i forholdet, så har vi liksom aldri hatt sjansen til å "bare være kjærester".

Ting har gått helt bra, mye fordi jeg har hatt ett sted jeg kunne trekke meg tilbake til dersom jeg trengte det. Da trengte jeg det ikke! Nå derimot, når jeg ikke lenger har den muligheten, da savner jeg den dypt.

Jeg er redd jeg ødelegger mer av mulighetene i forholdet ved å være samboer på dette tidspunkt. Jeg blir så redd for di følelsene jeg har, at jeg skyver ham vekk. Jeg skyver også vekk de følelser jeg har for ham, og legger kun merke til det som irriterer!

Men KAN det gå å flytte ut igjen? eller vil det alltid ligge noe å ødelegge da?

Dette er vanskelig, og det er derfor det er så lett å tenke: "løp, løp, løp..." Den enkleste løsningen, men hvordan kan jeg vite om det er den rette?

nok engang

hilsen relativt angstfyllt sambo

[Gjest Pus]

Hei igjen "relativt angstfyllt samboer"

Nå som du har skrevet litt mere om situasjonen, så er det jo litt enklere å skjønne problemet. Selv om dere bor i lag med noen andre, så virker det jo som om det er kjæresten din som eier leiligheten. Du burde nå få lov til å være med å bestemme litt om hvordan ting skal foregå i ditt eget hjem. Jeg syns det du skriver om at "du bare må tilpasse deg" er litt for drøyt. Virker ikke som han skjønner deg. Hva med å lydisolere sove rommet??? eller ha et fellesmøte med leieboer og diskutere hvordan dere alle tre vil ha det?? Selv om du bor i "kollektiv" så skal du jo ha like store rettigheter som de andre du bor i lag med...

Men ut i fra det du skriver og hvis jeg har forstått deg rett, så ville jeg ha flyttet ut. Funnet mitt eget, og fortsetter forholdet å fungere godt etter at du har ditt eget hjem igjen så satts på det, men tåler det ikke at du bor for deg selv så er det nå ikke noe å satse på uansett.

[Pusen]

Helt enig med Cel. Men spørsmålet er: Kan dere ikke diskutere muligheten for at leieboer flytter ut og dere har leiligheten for dere selv? Økonomisk blir det jo bare at du tar over den delen av leien som leieboer betalte? Si til din kjære at du vil at dere skal være alene og ha et ordentlig samboerforhold.

Du har jo ikke gitt glipp på friheten din! Har du tingene dine i leiligheten? Føler du deg hjemme? Men hvis du ikke elsker ham skjønner jeg ikke hvordan det kunne være så enkelt å bestemme seg for å flytte inn der og si opp leiligheten.

Jeg tror bare du har en "periode" som går over.. But I don`t know..12

[Gjest Anonymous]

Hei igjen.

Nei du kan så si Pusen, dersom jeg ikke elsker ham, hvordan kunne jeg flytte inn så fort? Svar? Jeg trodde jeg elsket ham! Nå som jeg ser klarere endel ander sider av ham og av "oss" så er jeg ikke sikker på om jeg ønsker ett forhold med ham engang!

Vel, jeg har sagt fra om hvordan jeg har det, jeg har sagt at det eneste som overhode KAN redde forholdet er at jeg kommer meg ut igjen, og at vi tar ting fra starten av! Ser om det går an å gjøre noe ut av det i det hele tatt!

Jeg ønsker enten en mann som i det minste AV OG TIL prioriterer meg fremfor alt og alle andre! ihvertfall dersom det er forventet at jeg skal prioritere "kjærligheten" fremfor alt og alle andre! Dersom det er for mye å be om, ønsker jeg heller å være alene! Da blir jeg idet minste ikke så innih.... skuffet!!

Jeg må bare innse at det er mulig å gjøre feil uten å gå under

hilsen angstfyllt sambo (snart X-sambo..)

[Venus]

Flytt for deg selv du !!!

[Gjest Anonymous]

Det er nå gjort! jeg har flyttet for meg selv, og jeg/vi har endt forholdet. (han likte ikke situasjonen noe bedre en meg så..)

Og stooortrives! Nå vet jeg ihvertfall at valget om å flytte ut igjen var 100% rett! Livet er til for å nytes, og om man føler man er sammen med en som stopper nytelsen, da er det feil! (høres litt naivt og kynisk ut, men det er bare sånn det kan sies...)

takk for at dere delte tankene deres med meg! Det hjelper en til å se ting fra litt flere kanter en en gjør alene!

klem fra tidligere angstfylt samboer, som nå er singel og lykkelig!

[Gjest Anonymous]

Så fint at det gikk sånn!

Håper du har det bra nå.

Jeg skjønte etter å ha lest det tredje innlegget ditt at her har vi en jente som ikke burde flyttet sammen med ham... Han var bare ikke den rette. Hadde han vært det, hadde ikke de følelsene du kjente på dukket opp tror jeg.

Lykke til videre!12

[Gjest Anonymous]

Det var vel det jeg fant ut også. Det er jo en ting å å "kalde føtter", men noe annet med den følelsen av blinkende lamper og "galt, galt, galt" som jeg fikk.

Nå har jeg det kjempekos! skal kjøpe meg masse godt grønt og frukt og litt sjokolade og en bukett tulipaner til meg selv etter jobb idag, og bare dra hjem til egen leilighet og kooooose meg!

Har egentlig ikke råd til det, men hva gjør vel det? Det er jo bare meg det går ut over! Om jeg må leve på knekkebrød og syltetøy resten av mnd, så har da det skjedd før...

hilsen nå singel og lykkelig eks angstfylt samboer...