ADD/ADHD hos voksne kvinner - erfaring?

[gjest 321]

Ok, dette blir nok langt, beklager det.

Jeg har tatt ting veldig lett helt fra jeg begynte i barnehagen. Var tidlig ute med å lese og skrive, skrev lange stiler på barneskolen, fikk gode karakterer på ungdomsskolen og på videregående uten at jeg egentlig jobbet så veldig hardt for det. Jeg måtte riktignok presses ganske hardt av foreldrene mine på ungdomsskolen og oppover, fordi jeg veldig ofte mistet motivasjonen, eller rett og slett ikke kom i gang i det hele tatt. Dette ble bare verre og verre etter videregående, særlig fordi jeg ikke hadde noen som tok meg i nakken lengre.

Jeg har forsøkt meg på høyere utdanning fire ganger, fire helt ulike retninger. Gjør det bra til å begynne med, men møter etterhvert veggen. Det har til slutt endt med at jeg ikke har klart å få ferdig oppgaver til deadline, og etterhvert strøket i eksamener fordi jeg ikke klarer å finne roen til å lese. Skippertakspanikken setter ikke inn før natten før eksamen, og de to-tre timene jeg da kanskje klarer å lese kan jo ikke veie opp for et helt semester uten pugging. Jeg vet jeg ikke er dum, men jeg føler hjernen stikker kjepper i hjulene på meg, om det gir mening?

Skole, jobb, vennskap, forhold, interesser.. Alt dette starter bra, med masse pågangsmot og entusiasme, men det ender alltid med fiasko. Uten unntak. Jeg blir så lei, finner feil, henger meg opp i ting som egentlig bare er helt bortkastet, ender i splid med kolleger og venner fordi jeg ikke klarer å smile og holde kjeft lengre. Er perfeksjonist, og når til slutt et punkt hvor det går utover andre at jeg synes jeg gjør ting bedre enn dem, og at de er late. Eksempelvis på jobb, hvis en kollega gjør absolutt minimum av det som må gjøres, mens jeg har gjort det som skal gjøres og litt ekstra. Herregud, det er jo egentlig ikke noe å flippe ut over, men for meg har det til syvende og sist endt med at jeg har forlatt, eller blitt bedt om å forlate, arbeidsplassen.

Jeg er glemsk. Glemmer både ting som har skjedd for lenge siden, og ting som er helt ferske. Må skrive ned alt av avtaler, gjøremål og liknende, ellers blir det ikke gjort før jeg eventuelt kommer på det dager, uker eller måneder senere.

Jeg mister ikke ting så ofte, men jeg "mister" ofte ting hjemme. Hvis jeg ikke er helt klar i det øyeblikket jeg legger fra meg en ting, så kan jeg ikke finne det igjen uten å endevende hele huset.

Huset er forøvrig helt forferdelig rotete, og jeg skammer meg dypt over hvordan jeg har det hjemme. Dette har vært et problem så lenge jeg kan huske. Føler jeg ikke har det rent og ryddig nok, men så får jeg meg ikke til å gjøre noe med det heller.

Kronisk forsinket. Kommer aldri tidsnok til noe som helst. Jeg feilberegner alltid hvor lang tid noe tar (for eksempel å gjøre seg klar, eller å gå til bussen).

Jeg henger meg ofte så opp i detaljer at jeg ikke kommer noen vei med et prosjekt eller et gjøremål. Kan for eksempel rote bort flere timer på sitat- og kildeføring i en oppgave som er halvferdig, og deretter ikke ha tid til å skrive oppgaven skikkelig fordi jeg feilberegnet tiden. 

Jeg sliter med å motivere meg til å begynne på prosjekter, og når et prosjekt (omsider) er påbegynt, blir det svært sjelden fullført. Dette gjelder alt fra skolearbeid til husarbeid, men også hobbyer som hekleprosjekter eller å se en serie ferdig.

Små ting som er veldig lette å fikse tar veldig, veldig lang tid. Enkle ting som å gå på posten for å kjøpe et frimerke, eller betale en regning, eller ringe elektriker for å fikse noe småtteri. Slike ting tar som oftest flere uker, og det er ikke en overdrivelse.

Blir lett irritert, har kort lunte. Synes dette er veldig leit siden jeg har barn og mann som lider unødvendig under dette. Jeg prøver hardt å være oppmerksom på dårlige tankemønstre, og å ikke heve stemmen og bli sint, men det er ikke alltid så lett. Jeg prøver i det hele tatt hardt å bevisst ta valg som har positiv påvirkning, men jeg har prøvd så lenge, og jeg er så innmari lei av å føle meg "skjært feil" nå.

Anonymkode: fac1c...531

Dette var nesten som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg har lang lunte og blir egentlig aldri sint. I tillegg til at jeg ikke lager splid i arbeidsforhold e.l.

Har du ADHD?

Endret 21. november 2015 av gjest 321

[AnonymBruker]

lær deg og svar for deg, så hjelper det nok på veldig! f.eks, når du får kommentar på at du er rolig, så svar "ja, nå er jeg rolig, men det er noe jeg har lært meg at samfunnet krever av meg, men denne egenskapen har jeg har jeg hatt en lang kamp med å klare"

Interessant at du nevner akkurat dette, for jeg vet jeg nevnte noe liknende under denne konsultasjonen. Både når det kommer til å reagere på "rett" måte i sosiale settinger selv om jeg kanskje ikke kjenner eller føler det "riktige", og at jeg har jobbet hardt med å implementere teknikker som gjør at jeg klarer å koble ut når jeg f.eks. står i kø, eller sitter i forelesning, slik at jeg kan holde meg rolig lengre, eller klare å lytte til foreleser. F.eks. å ta tankene ta meg et annet sted enn i køen, bevisst ikke la trege folk foran meg irritere meg osv.

Jeg synes egentlig det er veldig vanskelig å vite hvordan enkelte av symptomene oppfattes av andre, for det er ikke alltid like enkelt å se de i seg selv. Selv synes jeg at jeg er relativt normal når det kommer til å holde meg oppmerksom i en samtale, men i følge mannen i heimen var jeg visstnok helt håpløs på akkurat det området  Jeg merker vel at jeg kobler litt ut, men det er jo sikkert ikke et like stort problem for meg som for den som prøver å snakke til meg.

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Dette var nesten som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg har lang lunte og blir egentlig aldri sint. I tillegg til at jeg ikke lager splid i arbeidsforhold e.l.
Har du ADHD?

Vet ikke, jeg har aldri kommet meg til det punktet at jeg blir vurdert av en spesialist. I mange år ante jeg ikke at dette var noe annet enn bare noe jeg måtte skjerpe meg på, for det var jo det jeg var vant til å få høre hjemme. I møte med helsevesenet i årene som fulgte har jeg i grunn for det meste blitt avfeid med alt fra depresjon til giddalaushet. Har lyst til å rope og skrike hva er det du tror gjør meg deprimert da, for helvete? Det er at alt jeg tar i blir til dritt etter et halvt år, uansett hvor motivert jeg er når jeg begynner! Jaja, det var jo ørlite grann terapeutisk bare å skrive det her i stedet, hehe.

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Det finnes jo diagnosemanualer (bl.a icd-10) som skal hjelpe fagfolk å skille de ulike diagnosene fra hverandre, men jeg ser at mange psykdommer har mye til felles. Derfor er det nok ikke alltid så lett å sette en "merkelapp" på hver enkelt pasient. 

Det er også relativt store forskjeller på de ulike diagnosemanualene. ICD-10 er f.eks. ganske restriktiv i forhold til den nyere DSM-5, men den forrige DSM-versjonen var vel også noe "snillere" enn førstnevnte. ICD-10 krever at man må ha symptomer både i kategorien inattentive og hyperactive, og for mange er jo ikke det tilfellet. Jeg var så forfjamset under møtet at jeg ikke spurte hvilket kriteriesystem hun brukte, men utifra spørsmålene og reaksjonene til disse heller jeg mot ICD. Jeg fikk ikke se skjemaet eller rangere problemene, det var kun svart-hvitt (hennes egne ord), og jeg måtte svare enig eller uenig på spørsmålene.

http://adhd.org.sa/en/adhd/resources/diagnosing-adhd/diagnostic-criteria/icd-10-criteria/

http://www.help4adhd.org/en/treatment/guides/dsm

Legger ved et par relativt greie oversikter over de to, i tilfelle det skulle være av interesse. Du har nok tilgang til mer faglig orienterte artikler naturlig nok, men de er greie nok å bruke til et kjapt overblikk

Anonymkode: fac1c...531

[gjest 321]

Vet ikke, jeg har aldri kommet meg til det punktet at jeg blir vurdert av en spesialist. I mange år ante jeg ikke at dette var noe annet enn bare noe jeg måtte skjerpe meg på, for det var jo det jeg var vant til å få høre hjemme. I møte med helsevesenet i årene som fulgte har jeg i grunn for det meste blitt avfeid med alt fra depresjon til giddalaushet. Har lyst til å rope og skrike hva er det du tror gjør meg deprimert da, for helvete? Det er at alt jeg tar i blir til dritt etter et halvt år, uansett hvor motivert jeg er når jeg begynner! Jaja, det var jo ørlite grann terapeutisk bare å skrive det her i stedet, hehe.

Anonymkode: fac1c...531

Ok, jeg er som sagt lik på deg på mange av punktene du nevnte i innlegget over for eksempel det at:

Jeg starter i gang med hundre prosjekter/nye hobbier med et stort engasjement og avslutter sjeldent.
Det kan også være for eksempel husvask. Jeg begynner og tar helt av, skal plutselig vaske inni skuffer etc, for dermed å bli overveldet og avslutte før jeg har fullført.

Jeg er ekstremt skoleflink, så jeg har egentlig bare sklidd gjennom skolesystemet pga det. Men jeg har en enormt høy terskel for å komme i gang med ting. Så jeg sliter ofte med at jeg starter med noe som andre bruker flere uker på, kvelden før innlevering, og dermed går over fristen. Dette er frustrerende ettersom det er en svært enkel oppgave i mine øyne. Jeg får meg bare ikke til å sette meg ned å gjøre den.

Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er svært smart, og lærerne ga meg gode karakterer selv om de mente at det var "ufortjent" med tanke på at jeg ikke la noe innsats i å verken åpne bøker eller bruke tid på oppgaver. - dette var igjen fordi terskelen min for å sette seg ned å fokusere på å gjøre en oppgave var så høy - selv om oppgaven var vanvittig enkel i seg selv.

Jeg glemmer ting overalt i huset og leter alltid etter nøkler, telefon og diverse. Selv om jeg akkurat hadde det i hånden.

Jeg har mye indre uro, som jeg må få ut på et vis - som ofte fører til at jeg er mye på farten helt til jeg blir utslitt.

Jeg rister ofte med beina når jeg sitter stille, eller er i møter e.l.

På den andre siden så har jeg virkelig ikke noe temperament, blir nesten aldri sint - så den biten passer meg ikke.

Grunnen til at jeg sier alt dette var at selv om jeg hadde ekstremt gode karakterer, så ble jeg pga mitt høye fravær på skolen, og terskelen min for å komme i gang med ting. I tillegg til at jeg alltid distraherte andre elever og dro dem med i samtaler etc. Så ble jeg sendt til Abup, derfra ble jeg henvist videre til en psykriater som diagnotiserte meg med ADHD.

Jeg er enda i tvil om jeg i det hele tatt har ADHD, eller om det kun er relasjonsskader/oppvekst og miljø som har ført til at jeg "er som jeg er". Jeg har aldri gått på medisiner, og jeg vil si at jeg har klart meg langt bedre enn gjennomsnittet på min alder til tross for dette. (har en bra utdannelse, høy stilling i en jobb, bra inntekt, hadde egen bolig i en alder av 21 år, kjæreste, venner, ferier etc. etc.)

Så det jeg egentlig vil fram til er at om du har ADHD eller ei har ingenting å si. Det er ikke noe poeng i å få en ADHD diagnose med mindre du føler at ADHDen påvirker hverdagen din på en negativ måte på flere områder, og dermed tror at medisiner kan hjelpe deg der. Du kan gjøre det bra til tross for at du har ADHD selv uten medisiner. Men dette kommer selvsagt ann på hvordan du er.