ADD/ADHD hos voksne kvinner - erfaring?

[AnonymBruker]

Hva slags symptomer er mest fremtredende hos dere? Følte dere at dere ble møtt med forståelse i helsevesenet, eller har dere vært kasteball mellom leger og psykologer lenge før noen kanskje fikk opp øynene for at det kunne være ADHD det var snakk om?

Jeg har nettopp kommet hjem fra en innledende utredningssamtale med en psykiater/psykolog, og atter igjen blitt møtt med "det er ikke noe galt med deg, du har i hvert fall ikke ADHD", når jeg scorer fra høyt til skyhøyt på de fleste testene jeg har tatt selv, som altså retter seg mot voksne kvinner med ADHD. Føler de jeg har snakket med ikke har peiling på hvordan denne diagnosen kan være for denne gruppen, og de har alle, satt litt på spissen, hengt seg opp i at jeg ikke har konstant mark i ræva. Du klarer å sitte stille ja, ja men da har jo ikke du ADHD, det må du vel skjønne?

Jeg er klar over at alt Dr. Google forteller meg ikke nødvendigvis er korrekt, men det er ikke slik at jeg har lest et par blogginnlegg og bestemt meg for at jeg har ADD, jeg har jo lest litt av hvert i flere år nå, og føler jeg er kapabel nok til å kunne stole på at jeg ikke er helt på bærtur hva symptomer og handlingsmønster gjelder.

Det var en venninne som er veldig lik meg som for noen år siden sa at det hadde gått opp et lys for henne da hun i møte med en psykolog endelig ble fortalt noe slikt som "det er da ikke rart du sliter, det er ikke depresjon som er ditt problem, er det virkelig sant at ingen har plukket dett opp før nå?". Så jeg begynte å lese litt om dette selv, og for første gang følte jeg at det var noe som falt på plass. Endelig kunne jeg se at det var andre som var på samme måten! Alle de små og store tingene som hver for seg er et lite eller stort problem var plutselig samlet, og det var mange som slet med veldig mange av de samme tingene. Jeg har hele tiden fått høre at jeg bare får skjerpe meg, men det er jo nettopp det som er så vanskelig.

Timen i dag hadde jeg ventet på i åtte måneder. Den var så bortkastet som det kunne fått blitt. Er så sliten og lei av dette her.

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Jeg er i midten av 20 årene og har diagnosen ADHD (add). Er ikke hyperaktiv, liker å være alene og i ro. Er ikke lik de med typisk ADHD. Men jeg har en indre uro som kommer ut ved risting av ben, fikling med ting etc. når jeg er forventet å være stille eller i ro. Er svært utålmodig, sliter med å holde konsentrasjon og motivasjonen oppe. Kan raskt sette igang ting og være veldig ivrig så dør det helt ut etter en halvtime.. Har slitt veldig med å få til skole pga mangel på tålmodighet og motivasjon (fikk ikke diagnosen før jeg var rundt 19-20 år). Bruker medisiner men de hjelper bare så som så..

Under min utredning var blant annet mamma med på flere møter og fortalte om hvordan jeg var som liten. Det spiller også en rolle. 

Hva føler du selv at du sliter med? Det finnes mange andre diagnoser også, ikke at det må være noe "galt" med deg men det er greit å sjekke opp flere ting.

Anonymkode: 351aa...dda

[AnonymBruker]

Ok, dette blir nok langt, beklager det.

Jeg har tatt ting veldig lett helt fra jeg begynte i barnehagen. Var tidlig ute med å lese og skrive, skrev lange stiler på barneskolen, fikk gode karakterer på ungdomsskolen og på videregående uten at jeg egentlig jobbet så veldig hardt for det. Jeg måtte riktignok presses ganske hardt av foreldrene mine på ungdomsskolen og oppover, fordi jeg veldig ofte mistet motivasjonen, eller rett og slett ikke kom i gang i det hele tatt. Dette ble bare verre og verre etter videregående, særlig fordi jeg ikke hadde noen som tok meg i nakken lengre.

Jeg har forsøkt meg på høyere utdanning fire ganger, fire helt ulike retninger. Gjør det bra til å begynne med, men møter etterhvert veggen. Det har til slutt endt med at jeg ikke har klart å få ferdig oppgaver til deadline, og etterhvert strøket i eksamener fordi jeg ikke klarer å finne roen til å lese. Skippertakspanikken setter ikke inn før natten før eksamen, og de to-tre timene jeg da kanskje klarer å lese kan jo ikke veie opp for et helt semester uten pugging. Jeg vet jeg ikke er dum, men jeg føler hjernen stikker kjepper i hjulene på meg, om det gir mening?

Skole, jobb, vennskap, forhold, interesser.. Alt dette starter bra, med masse pågangsmot og entusiasme, men det ender alltid med fiasko. Uten unntak. Jeg blir så lei, finner feil, henger meg opp i ting som egentlig bare er helt bortkastet, ender i splid med kolleger og venner fordi jeg ikke klarer å smile og holde kjeft lengre. Er perfeksjonist, og når til slutt et punkt hvor det går utover andre at jeg synes jeg gjør ting bedre enn dem, og at de er late. Eksempelvis på jobb, hvis en kollega gjør absolutt minimum av det som må gjøres, mens jeg har gjort det som skal gjøres og litt ekstra. Herregud, det er jo egentlig ikke noe å flippe ut over, men for meg har det til syvende og sist endt med at jeg har forlatt, eller blitt bedt om å forlate, arbeidsplassen.

Jeg er glemsk. Glemmer både ting som har skjedd for lenge siden, og ting som er helt ferske. Må skrive ned alt av avtaler, gjøremål og liknende, ellers blir det ikke gjort før jeg eventuelt kommer på det dager, uker eller måneder senere.

Jeg mister ikke ting så ofte, men jeg "mister" ofte ting hjemme. Hvis jeg ikke er helt klar i det øyeblikket jeg legger fra meg en ting, så kan jeg ikke finne det igjen uten å endevende hele huset.

Huset er forøvrig helt forferdelig rotete, og jeg skammer meg dypt over hvordan jeg har det hjemme. Dette har vært et problem så lenge jeg kan huske. Føler jeg ikke har det rent og ryddig nok, men så får jeg meg ikke til å gjøre noe med det heller.

Kronisk forsinket. Kommer aldri tidsnok til noe som helst. Jeg feilberegner alltid hvor lang tid noe tar (for eksempel å gjøre seg klar, eller å gå til bussen).

Jeg henger meg ofte så opp i detaljer at jeg ikke kommer noen vei med et prosjekt eller et gjøremål. Kan for eksempel rote bort flere timer på sitat- og kildeføring i en oppgave som er halvferdig, og deretter ikke ha tid til å skrive oppgaven skikkelig fordi jeg feilberegnet tiden. 

Jeg sliter med å motivere meg til å begynne på prosjekter, og når et prosjekt (omsider) er påbegynt, blir det svært sjelden fullført. Dette gjelder alt fra skolearbeid til husarbeid, men også hobbyer som hekleprosjekter eller å se en serie ferdig.

Små ting som er veldig lette å fikse tar veldig, veldig lang tid. Enkle ting som å gå på posten for å kjøpe et frimerke, eller betale en regning, eller ringe elektriker for å fikse noe småtteri. Slike ting tar som oftest flere uker, og det er ikke en overdrivelse.

Blir lett irritert, har kort lunte. Synes dette er veldig leit siden jeg har barn og mann som lider unødvendig under dette. Jeg prøver hardt å være oppmerksom på dårlige tankemønstre, og å ikke heve stemmen og bli sint, men det er ikke alltid så lett. Jeg prøver i det hele tatt hardt å bevisst ta valg som har positiv påvirkning, men jeg har prøvd så lenge, og jeg er så innmari lei av å føle meg "skjært feil" nå.

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Når det kommer til "indre uro" som mange beskriver, så synes jeg det er vanskelig å svare på om det gjelder meg eller ikke. Jeg fikler endel med fingrene og biter meg i leppa når jeg blir sittende lenge i ro, f.eks. i møter, forelesning, på kino etc. Alltid bare tenkt at dette er normalt og at alle gjør det, men hvis jeg legger alle de ulike elementene sammen, så er det kanskje litt i overkant mye problematisk (i stor, eller veldig liten grad) til at dette er normalt for de aller fleste?

TS

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Hmm jeg må jo innrømme at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men har du lest om Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Det er veldig likt som ADHD og blir ofte forvekslet.

Uansett så vet du selv hvordan du har det og når du føler det er noe galt så må du ikke gi deg iforhold til utredninger etc. Be om å få en ny behandler og start på nytt! Ingen med ADHD eller hvilke som helst annen diagnose er like og det finnes alltid unntak. 

Håper du får igang en ordentlig utredning og at du finner ut av det  lykke til!

Anonymkode: 351aa...dda

[AnonymBruker]

Hmm jeg må jo innrømme at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Men har du lest om Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Det er veldig likt som ADHD og blir ofte forvekslet.

Uansett så vet du selv hvordan du har det og når du føler det er noe galt så må du ikke gi deg iforhold til utredninger etc. Be om å få en ny behandler og start på nytt! Ingen med ADHD eller hvilke som helst annen diagnose er like og det finnes alltid unntak. 

Håper du får igang en ordentlig utredning og at du finner ut av det  lykke til!

Anonymkode: 351aa...dda

For noe stort tull!

Anonymkode: a633a...3b3

[AnonymBruker]

Hva?

Anonymkode: 351aa...dda

[AnonymBruker]

Men har du lest om Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Det er veldig likt som ADHD og blir ofte forvekslet.

 

Kjapt googlesøk kunne fortelle meg at det virker mye mer ekstremt enn slik jeg føler det. Altså at jeg ikke har så store svingninger, eller så sterke følelser. Er mer at jeg lett kan irritere meg veldig fort, og slenge ut en sviende kommentar, ikke at jeg blir rasende eller sinna. Nå ble det sikkert en generalisering av dette da, men følte ikke det jeg leste resonnerte noe særlig, i hvert fall ikke sammenliknet med hvor mye jeg kjenner meg igjen i mesteparten av det som skrives om voksne med ADHD (rettere sagt uoppmerksom type/ADD). Jeg blir bare så frustrert av at enkelte mennesker rundt meg omtrent ba ler av meg når jeg har luftet tanken (mamma, to psykiatere jeg følte ikke hadde snøring), mens andre (venner, mannen osv) kan lese igjennom de klassiske kjennetegnene og si at jeg fint passer omtrent alle sammen.

Neste gang skal jeg prøve å printe ut endel ting og markere det jeg føler beskriver meg, for når jeg sitter i samtale med f.eks. psykiater som tidligere denne uken, så er det så lett at jeg glemmer halvparten. Hun stilte noen spørsmål, men mange av tingene jeg synes er viktige å bemerke spurte hun ikke om eller var interessert i i det hele tatt. Argh. Blir fremdeles sur når jeg tenker på henne, og de åtte månedene jeg ventet for å bli fullstendig avfeid i løpet av 45 minutter!

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Denne psykiaterens hovedpoeng var at alle hadde det sånn. Sånn var livet bare. Hun foreslo samtaleterapi. Jeg sa jeg hadde prøvd det flere ganger uten hell, og ønsket derfor å se på andre muligheter, men nei. Jeg måtte bare bestemme meg for å fullføre prosjekter jeg begynte på. Ja du verden, tenk så enkelt. Dumme meg som sluttet på skolen og jobb så mange ganger for ingenting. Ikke visste jeg at det bare var å fullføre.. Satt der og følte meg mer og mer som en idiot jo lengre hun pratet.

 

(skulle ønske jeg kunne redigere inn ekstra ting som anonym, men det får bli litt oppstykket posting i stedet) 

takk til dere som har tatt dere tid til å svare

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Jeg tror dere er helt normale hele gjengen.

Det er diagnosehysteriet som skaper problemer for folk.Med en gang man får slike "merkelapper på seg" blir det enda verre.

Anonymkode: 66c53...16b

[AnonymBruker]

Jeg tror dere er helt normale hele gjengen.

Det er diagnosehysteriet som skaper problemer for folk.Med en gang man får slike "merkelapper på seg" blir det enda verre.

Anonymkode: 66c53...16b

Da er jeg interessert i å høre litt mer om hvorfor du mener det er et hysteri rundt søken etter en eventuell diagnose, og i hvilken grad det blir verre etter at man får denne "merkelappen". Har forståelse for at endel mener at det å få en knagg å henge symptomene på ikke nødvendigvis utgjør noen forskjell, men at det for enkelte blir verre er nytt for meg. Har vondt for å se for meg at dette kan bli stort verre, men kanskje får jeg passet mitt påskrevet hvis det nå skulle skje at jeg får en diagnose

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

ADHD/ADD er en motediagnose som er ganske lett å få hvis du bare har litt variasjon i mønsteret ditt.

Anonymkode: da34a...e40

[AnonymBruker]

Ok, dette blir nok langt, beklager det.

Jeg har tatt ting veldig lett helt fra jeg begynte i barnehagen. Var tidlig ute med å lese og skrive, skrev lange stiler på barneskolen, fikk gode karakterer på ungdomsskolen og på videregående uten at jeg egentlig jobbet så veldig hardt for det. Jeg måtte riktignok presses ganske hardt av foreldrene mine på ungdomsskolen og oppover, fordi jeg veldig ofte mistet motivasjonen, eller rett og slett ikke kom i gang i det hele tatt. Dette ble bare verre og verre etter videregående, særlig fordi jeg ikke hadde noen som tok meg i nakken lengre.

Jeg har forsøkt meg på høyere utdanning fire ganger, fire helt ulike retninger. Gjør det bra til å begynne med, men møter etterhvert veggen. Det har til slutt endt med at jeg ikke har klart å få ferdig oppgaver til deadline, og etterhvert strøket i eksamener fordi jeg ikke klarer å finne roen til å lese. Skippertakspanikken setter ikke inn før natten før eksamen, og de to-tre timene jeg da kanskje klarer å lese kan jo ikke veie opp for et helt semester uten pugging. Jeg vet jeg ikke er dum, men jeg føler hjernen stikker kjepper i hjulene på meg, om det gir mening?

Skole, jobb, vennskap, forhold, interesser.. Alt dette starter bra, med masse pågangsmot og entusiasme, men det ender alltid med fiasko. Uten unntak. Jeg blir så lei, finner feil, henger meg opp i ting som egentlig bare er helt bortkastet, ender i splid med kolleger og venner fordi jeg ikke klarer å smile og holde kjeft lengre. Er perfeksjonist, og når til slutt et punkt hvor det går utover andre at jeg synes jeg gjør ting bedre enn dem, og at de er late. Eksempelvis på jobb, hvis en kollega gjør absolutt minimum av det som må gjøres, mens jeg har gjort det som skal gjøres og litt ekstra. Herregud, det er jo egentlig ikke noe å flippe ut over, men for meg har det til syvende og sist endt med at jeg har forlatt, eller blitt bedt om å forlate, arbeidsplassen.

Jeg er glemsk. Glemmer både ting som har skjedd for lenge siden, og ting som er helt ferske. Må skrive ned alt av avtaler, gjøremål og liknende, ellers blir det ikke gjort før jeg eventuelt kommer på det dager, uker eller måneder senere.

Jeg mister ikke ting så ofte, men jeg "mister" ofte ting hjemme. Hvis jeg ikke er helt klar i det øyeblikket jeg legger fra meg en ting, så kan jeg ikke finne det igjen uten å endevende hele huset.

Huset er forøvrig helt forferdelig rotete, og jeg skammer meg dypt over hvordan jeg har det hjemme. Dette har vært et problem så lenge jeg kan huske. Føler jeg ikke har det rent og ryddig nok, men så får jeg meg ikke til å gjøre noe med det heller.

Kronisk forsinket. Kommer aldri tidsnok til noe som helst. Jeg feilberegner alltid hvor lang tid noe tar (for eksempel å gjøre seg klar, eller å gå til bussen).

Jeg henger meg ofte så opp i detaljer at jeg ikke kommer noen vei med et prosjekt eller et gjøremål. Kan for eksempel rote bort flere timer på sitat- og kildeføring i en oppgave som er halvferdig, og deretter ikke ha tid til å skrive oppgaven skikkelig fordi jeg feilberegnet tiden. 

Jeg sliter med å motivere meg til å begynne på prosjekter, og når et prosjekt (omsider) er påbegynt, blir det svært sjelden fullført. Dette gjelder alt fra skolearbeid til husarbeid, men også hobbyer som hekleprosjekter eller å se en serie ferdig.

Små ting som er veldig lette å fikse tar veldig, veldig lang tid. Enkle ting som å gå på posten for å kjøpe et frimerke, eller betale en regning, eller ringe elektriker for å fikse noe småtteri. Slike ting tar som oftest flere uker, og det er ikke en overdrivelse.

Blir lett irritert, har kort lunte. Synes dette er veldig leit siden jeg har barn og mann som lider unødvendig under dette. Jeg prøver hardt å være oppmerksom på dårlige tankemønstre, og å ikke heve stemmen og bli sint, men det er ikke alltid så lett. Jeg prøver i det hele tatt hardt å bevisst ta valg som har positiv påvirkning, men jeg har prøvd så lenge, og jeg er så innmari lei av å føle meg "skjært feil" nå.

Anonymkode: fac1c...53

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du forteller, men det er gradsforskjeller. Du kommer ut hakket mer vimsete, rotete, forsinka og rastløs. Men jeg har slitt med de samme temaene som deg og jeg har en stemningslidelse (bipolar 2). Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg har lagt merke til at det er endel likheter, og at i noen familier opptrer de på den måten at en har ADHD og et søsken er bipolar. Jeg tror derfor det har med hjernen å gjøre og at det er en genfeil som slår ut litt ulikt (kanskje en gradsforskjell) fra person til person innad i en familie. Det er ikke sikkert dette hjelper deg så mye, men tenkte likevel å nevne det. Har du andre i familien som har noen form for diagnose?

Var du til en psykologspesialist eller psykiater? Jeg tror du må til noen som er mer spesialisert enn en psykolog for å få riktig diagnose. Noen gir deg også medisiner for å se om du reagerer positivt eller negativt og det hjelper på å bestemme diagnose. 

Et annet tips er å spise mye fet fisk, eller ta omega-3-fettsyrer. Det er godt for hjernen og kan gi en liten forbedring. 

Anonymkode: 8311a...45c

[absinthia]

Jeg tror dere er helt normale hele gjengen.

Det er diagnosehysteriet som skaper problemer for folk.Med en gang man får slike "merkelapper på seg" blir det enda verre.

Anonymkode: 66c53...16b

Med en gang folk får " merkelapper" på seg er det mye større sannsynlighet for at de får hjelp, med det de sliter med, heter det!  En gang i blant hjelper det også at det som feiler en har et navn, slik at man vet at det er en grunn for at man er som en er og at det ikke bare er fordi en er " dum" , " rar" , " helt fjern" , lat, umulig eller andre ting en kanskje har fått høre mye gjennom oppveksten.

[AnonymBruker]

1) Det er ikke sikkert dette hjelper deg så mye, men tenkte likevel å nevne det. Har du andre i familien som har noen form for diagnose?

2) Var du til en psykologspesialist eller psykiater? Jeg tror du må til noen som er mer spesialisert enn en psykolog for å få riktig diagnose.

1) Paranoid schizofreni, men det har jeg heldigvis sluppet unna. Om det er andre ting som personlighetsforstyrrelse eller ADHD er jeg usikker på. Ikke som jeg vet om i alle fall.

2) Den første jeg var til var psykiater som jobbet som psykoterapeut, og jeg gikk til behandling for depresjon. Prøvde å lufte alle disse andre tankene med henne, men hun hadde ingen tro på at jeg hadde ADD. Hun var dog villig til å henvise meg til spesialist, men jeg flyttet utenlands før dette rakk å gjennomføres. Den jeg var til nå nylig er jeg usikker på, men det var tilknyttet generell psykiatri ved det lokale sykehuset her, så jeg antar det tilsvarer funksjonen DPS har i Norge. Jeg må nå ta en vurdering på om jeg skal prøve igjen offentlig her jeg bor nå, punge ut for privat utredning (6-8000kr) eller prøve igjen når jeg flytter tilbake til Norge igjen. Problemet er bare at jeg nok ikke kommer til å flytte tilbake før jeg er klar for nytt studie, og samtidig er jeg redd for å starte nytt studie uten å ha en løsning på dette problemet. Det har tross alt ikke fungert spesielt bra de siste ti årene..

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Denne psykiaterens hovedpoeng var at alle hadde det sånn. Sånn var livet bare. Hun foreslo samtaleterapi. Jeg sa jeg hadde prøvd det flere ganger uten hell, og ønsket derfor å se på andre muligheter, men nei. Jeg måtte bare bestemme meg for å fullføre prosjekter jeg begynte på. Ja du verden, tenk så enkelt. Dumme meg som sluttet på skolen og jobb så mange ganger for ingenting. Ikke visste jeg at det bare var å fullføre.. Satt der og følte meg mer og mer som en idiot jo lengre hun pratet.

 

(skulle ønske jeg kunne redigere inn ekstra ting som anonym, men det får bli litt oppstykket posting i stedet) 

takk til dere som har tatt dere tid til å svare

Anonymkode: fac1c...531

Hvorfor vil du ikke prøve samtaleterapi? Jeg synes ikke du blir avfeid hvis psykiateren foreslo/tilbød dette. Det ville jo være med en annen enn du eventuelt har forsøkt før. Hva tenker du i så fall kan hjelpe? 

Anonymkode: 82f04...27e

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du ikke prøve samtaleterapi? Jeg synes ikke du blir avfeid hvis psykiateren foreslo/tilbød dette. Det ville jo være med en annen enn du eventuelt har forsøkt før. Hva tenker du i så fall kan hjelpe? 

Anonymkode: 82f04...27e

Mente ikke at jeg ikke ville prøve samtaleterapi, men ble naturlig nok skuffet fordi hun avslo min forespørsel om å henvise meg til en spesialist innenfor feltet, særlig når hun ikke viste noen forståelse for hvor hemmende problemene/symptomene er for meg. Hun anbefalte terapi fordi hun mente jeg var "generally unhappy with my life because I'm passive about making choices", noe som jo i grunn skyldes alt nevnt lengre opp i tråden, og ikke omvendt. Hun sa hun skulle sende en rapport til fastlegen hvor hun foreslo samtaleterapi, men siden det visstnok ikke var noe særlig med terapeuter å oppdrive, så er jeg usikker på hvor dette skal finne sted, og med hvem. All hjelp er bedre enn ingen hjelp, så jeg må jo sjekke det ut uansett, og eventuelt ta opp med vedkommende alt jeg ikke følte jeg fikk frem under timen tidligere i uka.

Anonymkode: fac1c...531

[AnonymBruker]

Mine symptomer
*sinne
*plutselige utbrudd
*dårlig konsentrasjon
*klarer ikke lese en bok
*må ha alt i system 
*fullfører ikke påbegynte oppgaver
*glemmer hvor ting ligger
*veldig impulsiv
*skrivevansker
*henger ikke med i samtaler
*klarer ikke tolke koder i sosiale sammenhenger
*vandra mye i klasserommet, eller andre sammenhenger hvor det krever at jeg skal sitte stille
*klarer ikke sitte og leke på gulvet med tantebarn
*snakker i et kjør uten stopp, og sier ofte ting som ikke burde snakkes om
*ser på tlf og tv'n samtidig for å ha kjangs til å klare å følge med på den ene tingen jeg skal følge med på


jeg fikk diagnosen når jeg var 20år
jeg gikk til psykolog pga depresjon, hun så alle symptomene mine, og jeg fikk fylle ut et ADHD skjema.  fikk 4 av 9 svar, og for å ha ADHD måtte man ha 5 av 9 svar.. dette er alltid grunnen til at jeg aldri har fått diagnosen før! så jeg føler jeg blir litt forbanna når du får svar at du ikke har ADHD før dem har gitt deg en ordentlig test, og den går over mange dager!

psykologen min fikk tester og svar fra barneskolen, og der har jeg lave score, derfor valgte hun og henvise meg så jeg fikk testa , å når testen var ferdig så fikk jeg bekrefta det jeg alltid hadde vist, jeg har ADHD..

lær deg og svar for deg, så hjelper det nok på veldig! f.eks, når du får kommentar på at du er rolig, så svar "ja, nå er jeg rolig, men det er noe jeg har lært meg at samfunnet krever av meg, men denne egenskapen har jeg har jeg hatt en lang kamp med å klare" 

jeg går nå på ritalin og er såå fornøyd, håper du får den hjelpen du skal ha og lykke til

Anonymkode: 66e11...900

[AnonymBruker]

Jeg tror dere er helt normale hele gjengen.

Det er diagnosehysteriet som skaper problemer for folk.Med en gang man får slike "merkelapper på seg" blir det enda verre.

Anonymkode: 66c53...16b

ADHD/ADD er en motediagnose som er ganske lett å få hvis du bare har litt variasjon i mønsteret ditt.

Anonymkode: da34a...e40

 vet ikke om jeg skal le eller gråte 

Anonymkode: f332a...584

[AnonymBruker]

1) Paranoid schizofreni, men det har jeg heldigvis sluppet unna. Om det er andre ting som personlighetsforstyrrelse eller ADHD er jeg usikker på. Ikke som jeg vet om i alle fall.

2) Den første jeg var til var psykiater som jobbet som psykoterapeut, og jeg gikk til behandling for depresjon. Prøvde å lufte alle disse andre tankene med henne, men hun hadde ingen tro på at jeg hadde ADD. Hun var dog villig til å henvise meg til spesialist, men jeg flyttet utenlands før dette rakk å gjennomføres. Den jeg var til nå nylig er jeg usikker på, men det var tilknyttet generell psykiatri ved det lokale sykehuset her, så jeg antar det tilsvarer funksjonen DPS har i Norge. Jeg må nå ta en vurdering på om jeg skal prøve igjen offentlig her jeg bor nå, punge ut for privat utredning (6-8000kr) eller prøve igjen når jeg flytter tilbake til Norge igjen. Problemet er bare at jeg nok ikke kommer til å flytte tilbake før jeg er klar for nytt studie, og samtidig er jeg redd for å starte nytt studie uten å ha en løsning på dette problemet. Det har tross alt ikke fungert spesielt bra de siste ti årene..

Anonymkode: fac1c...531

Jeg har også et søsken som har schizofrenidiagnose. Og det er barn i slekten som man vurderer har ADHD pga "mark i rumpa" blant annet. Jeg studerer psykologi og syns dette er veldig interessant. Det finnes jo diagnosemanualer (bl.a icd-10) som skal hjelpe fagfolk å skille de ulike diagnosene fra hverandre, men jeg ser at mange psykdommer har mye til felles. Derfor er det nok ikke alltid så lett å sette en "merkelapp" på hver enkelt pasient. Man skiller på oppførsel og symptomer, men hva er det i hjernen som styrer de ulike utslagene? De ulike diagnosene får tildelt ulike medisiner, men hvordan virker de på de ulike symptomene? Jeg får f.eks en medisin som opprinnelig blir brukt mot epilepsi. I dag diskuterte jeg med kjæresten, fordi det ble påpekt at jeg har problemer med å forstå endel sosiale situasjoner. Det ble tullet med at jeg må ha asperbergers. Som du ser, det er mange likheter og man kan ha snev av symptomer som er såvidt innafor eller såvidt utenfor hva som er diagnose eller ikke. 

Jeg tenker at når du sliter så mye som du gjør, så bør du utredes bedre og medisin bør vurderes. Sett opp en liste over hva som er dine hovedproblemer i hverdagen. Ta med til behandler og be om utredning. Det kan være at det for deg er nok med riktig medisin (f.eks for konsentrasjonen). 

Jeg forstår din frustrasjon og vil støtte deg i å få en ny utredning før du starter nytt studie. I en studiesituasjonen møter du mange av de utfordringene du sliter med, og man er jo avhengig av fokus og konsentrasjon på skolen. Jeg har gått på den smellen flere ganger selv. Vil du ha en utredning kjapt og har råd, så ser jeg ikke noe i veien for å gå privat. Da slipper du mye ventetid. Jeg har vurdert det selv.

 

Anonymkode: 8311a...45c