Hvordan få ham til å være mer interessert i barnet?

[AnonymBruker]

Først av alt: Mitt og min manns forhold er i seg selv godt. Når vi har kjærestetid er vi som nyforelskede. Vi har jevnlig og god sex. Vi jobber like mange timer hver i uka. Vi gjør (hvis jeg legger godviljen til) ca like mye husarbeid (i realiteten gjør nok jeg noe mer enn ham), og vi gjør like mye av arbeidet utendørs (det er ikke som at jeg forventer at han alene skal stå for plenklipp, maling, dekkskift osv). Han har nok mest "fritid" av oss to, det er oftere at han drar ut på kvelden for å være med kompiser/drive med hobbyer enn at jeg gjør det (men sånn har det alltid vært, han har flere hobbyer enn hva jeg har). 

Der vi har problemer er i forhold til barnet vårt. Barnet var veldig ønsket av oss begge, og er nå 2,5 år. Jeg føler meg som "hovedforelder", og vil at han skal bidra mer. Jeg får barnet opp om morgenen, tar morgenstell, får i det frokost, leverer og henter i barnehagen, tar det til legen/følger opp i forhold til barnehagen, stiller på foreldremøter, tar barnet med ut på lekeplassen, leser for barnet, tegner med barnet, leker med barnet, synger for barnet, bader barnet, får i det middag og kveldsmat, legger barnet om kvelden, står opp med barnet om natten om det ikke får sove osv - alt som hører med i det daglige i det å være forelder. 

Han setter seg med avisen, mobilen eller PCen, og gjør ingen ting i forhold til barnet uten å bli spurt. Om hun har bæsjet og han oppdager at hun trenger et bleieskift så tilkaller han meg. Jeg sier "da er det bare å skifte på henne", og så svarer han "kan ikke du?" Alltid er det "kan ikke du", eller "gjør du noe annet akkurat nå?" Om jeg ikke gjør noe annet akkurat da forventer han at jeg ordner opp. Er jeg opptatt med f.eks å lage middag går han motvillig og skifter på henne. Det samme gjelder alt annet, fra å leke til å bade henne til å ta henne med ut. 

På lørdag holdt jeg på med forberedelser til hans bursdagsfeiring, jeg var midt i kakebaking og hadde mer enn nok jeg holdt på med. Han satt i sofaen med mobilen, barnet hadde lekt en stund for seg selv men begynte å kjede seg og ville ha oppmerksomhet. Jeg spurte ham om han ikke kunne ta henne med ut en tur (det er en lekeplass rett over veien), leke litt med henne eller noe. Han svarer "kan ikke du", hvorpå jeg svarer at da må han overta på kjøkkenet, for jeg kan ikke bare gå fra ingredienser og rot på kjøkkenet/kake i ovnen. Han sukker, og svarer "Javel, jeg får passe på henne litt", og tar henne med ut. 

Passe på? Det virker litt som han ser på seg selv som "barnevakt" for sitt eget barn, og jeg er så lei av at vi er to men at det likevel føles som jeg har ansvaret for barnet alene. Når jeg hele tiden må spørre ham om å gjøre noe føler jeg meg bare masete, og det trives jeg virkelig ikke med å være.

Har dere kloke hoder noen tips til hvordan jeg kan få ham til å ta mer initiativ med barnet? Hvorfor må jeg alltid spørre ham om å gjøre ting som har med barnet å gjøre? Jeg vil jo gjerne at barnet skal ha et like godt forhold til oss begge, men da må jo han være en like stor del av barnets hverdag? Eller lager jeg et problem der det ikke er noe problem? Det plager meg ikke å ta meg av barnet selv, jeg elsker jo barnet over alt på jord, men syns det er så rart at han, som ellers er så initiativrik, aldri er det i forhold til barnet.

Anonymkode: 04b26...0da

[AnonymBruker]

Kjære vene, SNAKK SAMMEN.

Anonymkode: 08c2c...fac

[blåbærpai]

Var far hjemme med barnet etter din permisjon? 

Syntes dette hørtes litt rart ut, ja. Men jeg sier som h*n over. Snakk sammen. 

Endret 18. november 2015 av blåbærpai

[AnonymBruker]

Jeg har hørt liknende ting fra andre. Som trøst kan jeg si at det har ikke endt med at far har et dårligere forhold til barnet enn mor, de er bare mindre engasjert når barnet er baby. Når barnet blir stort nok til at de kan prate, kan kaste ball med dem og gjøre slikt tilbringer far og barn mye tid sammen. Men når de fortsatt er på det "passive" stadiet så er det meste relatert til barnet bare ork. Mens fra kvinners side har man i det minste den mekanismen at babyen er det søteste som finnes, kanskje kombinert med et visst morsinstinkt. 

Når jeg sier dette unnskylder jeg ham ikke på noen måte, bare nevner at det trenger ikke bety at han totalt sett blir en dårlig far. Dersom det er slik at alt relatert til barn blir lempet over på deg, skal du selvsagt sette foten ned. Jeg ville pratet med ham, og tatt det ved roten - hver eneste gang du ber ham om noe relatert til barnet, kaster han ballen tilbake til deg (dersom det faktisk er tilfelle). Ha en ærlig samtale (og understrek at han kan være ærlig uten frykt for å si noe "feil") og spør ham om han faktisk tenker at det å få barn ble annerledes enn han hadde trodd. 

Anonymkode: 641bd...4c5

[AnonymBruker]

Var far hjemme med barnet etter din permisjon? 

Ja, i 3,5 mnd, så det er jo ikke som at han ikke "kan" det som må gjøres. Alt gikk kjempefint mens han var i permisjon. 

 

Anonymkode: 04b26...0da

[AnonymBruker]

^Videre, snakket dere noe som helst om hvordan ting kom til å bli før dere fikk barn? Fikk du noe inntrykk av hans syn på ting, som mor og fars rolle i barnets liv?

Anonymkode: 641bd...4c5

[amare]

Ja, snakk sammen!

og en ting til slutt å spørr han om å gjøre saker om du ikke vil høre "kan ikke du?" tilbake! Det er jo helt vanlig at han skal kunne ta sånt ansvar som du beskriver, noe du kan forvente deg og om ikke han gjør det- bli forbanna for. Jeg hadde aldri tolerert det av min sønns pappa.

det er ikke noe jeg sier; for jeg har nesten vært i samme sits. Jeg ble bare forbanna og spurte om han var dum som forventet seg noe sånt.. Da sluttet han og ble bedre

[kisskissbangbang]

"Kan ikke du?" "Nei.". 

Sånn. 

Så prater dere sammen. Jeg hadde tatt det opp hver dag frem til ordna seg. Hadde aldri gidda å sitte og se på en så provoserende passiv og lat mann. 

[solitary shell]

Oi. Dere må snakke sammen, det høres ikke bra ut i det hele tatt. Men siden dere har det flott sammen på alle andre punkter, tror jeg at dette skal fikse seg lett hvis dere prater skikkelig om det. Jeg tipper at mannen din ikke ser det selv, selv om det er logisk for deg og for de som leser dette.

De som sier at noen fedre er mindre engasjerte når barnet er baby, og at det blir bedre med årene.... Barnet er 2,5 år. På tide å våkne opp og ta ansvar.

Lykke til, TS