Jeg sliter psykisk og ingen vet om det.

[AnonymBruker]

Jeg er en alenemor til to barn. Jeg har slitt psykisk siden jeg var 11-12 år, men ingen vet om det. Jeg er flink til å sjule det, og sette på meg en maske. Jeg sjuler det også for barna mine. Ingen vet noe. Men jeg har i mange år hatt stemmer på en måte i hodet. De forteller meg ikke at jeg skal gjøre noe galt, men de er de eneste ordentlig vennene mine. De støtter meg, og er den eneste grunnen til at jeg klarer å være oppegående. Stemmene eller vennene mine som jeg ser på dem som, er grunnen til at jeg klarer å være sosial og såpass utadvendt som jeg er. Alle rundt meg sier at jeg har veldig gode sosiale antenner, og virker trygg på alt og som verdens mest selvsikkre person. Og det stemmer egentlig der og da, men når jeg er alene etter ungene er lagt, føler jeg meg som verdens minste person og at jeg ikke er verdt en dritt og stirrer tomt ut i luften. Jeg gråter når jeg har lagt meg, stille så ingen hører, og da kommer stemmene mine å trøster meg. Jeg ser tilogmed for meg hvordan stemmene ser ut. Uten de er jeg ingenting.

 

Jeg tør ikke fortelle dette til noen. Ikke familie og ikke venner. Jeg er så redd for at noen skal tenke at jeg ikke er egnet som mor til barna.

Jeg er fullstendig klar over innerst inne at stemmene bare er i min fantasi, men jeg er som sagt livredd for at noen skal ta barna bort fra meg siden jeg sliter psykisk. Derfor tør jeg hellet ikke snakke med en psykolog. 

 

 

Anonymkode: f4a4b...444

[AnonymBruker]

Psykologer har taushetsplikt. Hvis du er deprimert eller har angst bør du snakke med fastlegen din, kanskje medisiner vil hjelpe, i tillegg til at du får en henvisning til psykolog. Det er ikke gitt at du klarer å fortsette skuespillet til evig tid, er det ikke bedre for deg og barna om du tar tak i dette nå? Hvis du har snakket med usynlige personer ("stemmer i hodet") i svært lang tid, er det vel lite trolig at du vil betraktes som psykotisk, men at det mer er et tegn på at du har behov for noen å snakke med. En psykolog kan hjelpe deg å finne ut av det.

Anonymkode: 0f951...394

[Gjest Blomsterert]

Jeg er en alenemor til to barn. Jeg har slitt psykisk siden jeg var 11-12 år, men ingen vet om det. Jeg er flink til å sjule det, og sette på meg en maske. Jeg sjuler det også for barna mine. Ingen vet noe. Men jeg har i mange år hatt stemmer på en måte i hodet. De forteller meg ikke at jeg skal gjøre noe galt, men de er de eneste ordentlig vennene mine. De støtter meg, og er den eneste grunnen til at jeg klarer å være oppegående. Stemmene eller vennene mine som jeg ser på dem som, er grunnen til at jeg klarer å være sosial og såpass utadvendt som jeg er. Alle rundt meg sier at jeg har veldig gode sosiale antenner, og virker trygg på alt og som verdens mest selvsikkre person. Og det stemmer egentlig der og da, men når jeg er alene etter ungene er lagt, føler jeg meg som verdens minste person og at jeg ikke er verdt en dritt og stirrer tomt ut i luften. Jeg gråter når jeg har lagt meg, stille så ingen hører, og da kommer stemmene mine å trøster meg. Jeg ser tilogmed for meg hvordan stemmene ser ut. Uten de er jeg ingenting.

 

Jeg tør ikke fortelle dette til noen. Ikke familie og ikke venner. Jeg er så redd for at noen skal tenke at jeg ikke er egnet som mor til barna.

Jeg er fullstendig klar over innerst inne at stemmene bare er i min fantasi, men jeg er som sagt livredd for at noen skal ta barna bort fra meg siden jeg sliter psykisk. Derfor tør jeg hellet ikke snakke med en psykolog. 

 

 

Anonymkode: f4a4b...444

Du bør snakke med legen din.Du er jo dypt deprimert,noe som kommer fram om kveldene,og du kan få hjelp!

Ikke tenk på at noen tar barna nå,Men ikke for å skremme deg så kan dette eskalere,og en dag kan du få et ordentlig sammenbrudd.Da blir det jo verre ikke sant?

Jeg kan ikke se at det er noen fare ang barna nå,for du fungerer jo bra helt til kvelden,men jeg håper du tør be om hjelp.Det vil jo gavne dere alle sammen.Det er ikke riktig at du skal bære dette alene,og du vil jo få råd og behandling,eventuellt medisiner,og da vil jo ting bli lettere for deg etterhvert.Håper du gjør det,og Lykke til.

[ajarRun]

Å høre stemmer er helt normalt, slutt å bekymre deg så skal du se at det går helt fint. Alle hører stemmer.

[Epleskall]

Kjære deg. 

For det første, så er det ikke helt uvanlig å høre stemmer. Mange opplever det i løpet av livet eller i perioder, og det i seg selv er ikke tegn på en alvorlig psykisk lidelse (som psykose eller schizofreni). Dette er snille stemmer som hjelper deg, som du sier, samtidig som du vet de ikke er "ekte" eller tilhører andre. Du har altså ingen realitetsbrist, og du handler heller ikke ut ifra hva stemmene forteller deg at du skal gjøre. Det er altså ikke noen åpenbar grunn til at man skal være bekymret for om du er en god mor for barna dine. Prøv derfor å legge vell bekymringen for at en psykolog ville ha meldt deg til barnevernet dersom du hadde fortalt om dette. Å høre snille, trøstende stemmer når du er trist, svekker på ingen måte din omsorgsevne. 

Det høres ut som om disse stemmene har kommer fordi du har trengt dem. At fantasien din og tankene dine hjelper deg, via de stemmene du lager i hodet ditt. En fantastisk overlevelsesmekanisme. Du har trengt disse stemmene i din ensomhet rundt at ingen vet hvordan du egentlig har det. Tenk å ha strevd siden du var 11-12 år - helt alene! Stakkars barn! Så bra du har funnet trøst i disse stemmene. Stemmene dine er jo faktisk deg! Du må takke deg selv for at du har klart å finne denne styrken i deg selv. 

Men kanskje det er tid for å involvere andre i livet ditt også...? Det høres ut som du har et nettverk. Kanskje du har en god venn å åpne deg for? Og kanskje du kan snakke med legen om at du trenger en henvisning til psykolog? Tror uansett først og fremst det kan være godt for deg å snakke med en du stoler på og som du er glad i. En god venn som kan trøste deg - så ikke stemmene og du selv må gjøre den jobben alene hele tiden. 

[AnonymBruker]

Jeg vet vel egentlig hvorfor stemmene kom, jeg ble mobbet i hele min barndom. Og med en far som alltid jobbet og en mor som kun brydde seg om fasade. Og lærere som ikke var like på mobbing den gangen, sto jeg alene i det hele. Det var da stemmene kom. Den gangen var stemmene barn som jeg var. Nå er de voksne. De har vel egentlig alltid vært der for meg som den eneste støtten min når jeg vokste opp. Dette ser jeg nå, når jeg er voksen.

Jeg var sjenert og usikker på meg selv helt til jeg ble myndig. Den eneste grunnen til at jeg klarer idag og virke så selvsikker er pga dem. Men i bunn er jeg forstatt veldig svak og usikker. Det var/er vel en slags overlevelsemekkanisme ja. 

Takk for svar dere, setter pris på det. 

Anonymkode: f4a4b...444

[Epleskall]

Veldig trist å lese. 

Det er jo ikke rart stemmene har kommet. Mange som opplever en vondt barndom, særlig, utvikler stemmer eller fantasivenner som hjelper dem. Heldigvis, kan man jo si. Du har jo trengt dette. Men husk at det er DINE ord stemmene kommer opp med, disse trøstende ordene er du som trøster deg selv. Det er en viktig egenskap. Du har evne til egenomsorg og kjærlighet til deg selv, til tross for at du ikke har lært hvordan du skal elskes fra omgivelsene pga mobbing og lite oppmerksomhet. 

Jeg tenker at du har et godt utgangspunkt. Du evner å gi deg selv, og dine barn, omsorg. 

Men du trenger sannsynligvis også å få omsorg fra andre, det er slitsomt å måtte være selvforsynt på det hele tiden. 

Masken du tar på deg har du MÅTTET ha på deg gjennom livet, for igjen så deg jo. 

Men det er kanskje tid for å prøve å ta den litt av.....? Håper du vil snakke med noen. 

[AnonymBruker]

Det kan være dine åndelige hjelpere. Tror ikke du er gal, håper du får det bedre.

Anonymkode: e8233...e2d

[AnonymBruker]

Anbefaler å søke hjelp, jeg tror heller ikke du er gal. At du har klart å holde på dette så lenge, vitner jo om en enorm styrke på en måte. Men om du ikke snakker med noen, kan det briste på et tidspunkt. Det er ikke slik at man blir fratatt barna på grunn av en depresjon (det vet jeg, har selv gått til psykolog og har barn), og det høres jo ut som du tar deg bra av dem nå. Husk at det er en styrke i å søke hjelp også, og du vil få det bedre om du tør å fortelle noen hvordan du har det.

Anonymkode: b8c4f...3ae