Venner som er "deprimerte", ta seg sammen?

[AnonymBruker]

Skriver "deprimert", for vet ikke helt hva som feiler han. Jeg har en kompis som har "kun" sitter hjemme og surfer på internett og bor med moren sin. Dette har han gjort i 10 år og er nå 30. Han har riktignok prøvd å studere på to studier(fullførte det første), men de har han lagt minimalt med arbeid i og heller ikke fått gode nok resultater. Han er arbeidsløs og har vært det nesten kontinuerlig, har hatt enkelte småjobber(type deltid i kassa på rimi), men ikke noe fast og han får ikke fast trolig fordi han gjør en dårlig jobb/krangler mye.

Han sier at han søker jobb nå, men ikke får noe. Samtidig så har han aldri vært personen som gjør det han sier han skal gjøre eller vært flink til å gjennomføre noe som helst. Så selv om han kanskje sender inn noen søknader så tror jeg ikke han legger så mye arbeid i søknadene(, men det er selvsagt spekulering.

Han har også isolert seg fra tidligere venner, det har han gjort lenge. Delvis fordi han er flau over livet han lever, delvis fordi han mangler sosiale antenner og delvis fordi enkelte har bedt han om å gjøre noe med livet sitt.

Nå er jeg den eneste vennen han har og jeg er det mest fordi jeg synes synd på han, jeg føler ikke jeg får noe ut av vennskapet. Jeg har aldri sagt noe til han tidligere og ser jo at det er sånn han liker å bli behandlet. Samtidig lurer jeg på om det er til det beste for han. Han er 30 år, han ødelegger jo livet sitt om han skal fortsette sånn og han liker ikke livet han lever. Det er ikke aktuelt å snakke med moren hans.

Vurdert å spørre han om jeg skal hjelpe han med å søke jobb, men vet ikke hvor mye jeg kan gjøre. Han er ikke kvalifisert til å jobbe på min arbeidsplass  og det ser vel kanskje rart ut om jeg blir med han og oppsøker arbeidsplasser for å søke jobb? 

Og hva med det å be han om å flytte hjemmefra? Kan jeg spørre han om han vurderere det? Eller er det frekt. Tror han vil få det bedre om han ikke bor med moren sin. Han er ikke avhengig av moren sin han bor der av økonomiske grunner.

Anonymkode: 8e61b...311

[AnonymBruker]

Han er nok deprimert, og det er ikke noe man bare kan 'ta seg sammen' ut av. 

Har selv vært i en situasjon hvor jeg var arbeidsledig og deprimert. Det beste du kan gjøre for å hjelpe vennen din er egentlig bare å invitere han med på ting/fester og få han ut litt. Ikke mas om jobb, men hjelp han, finn jobber på finn.no han kan søke på og sende han dem. Hvis han får et jobb intervju så være overlykkelig og støttende.

Det å be han flytte hjemmefra ville vært feil så lenge han er arbeidsledig. Uten inntekt, og uten noe støtte fra NAV (noe man ikke får så mye av hvis man ikke har hatt en stødig jobb det siste året) ville det gjort ting enda verre siden han også ville hatt store økonomiske problemer, noe som ikke hjelper på en deprisjon.

Moren maser nok sikkert om det samme som du gjør, og hvis han allerede er deprimert hjelper det ikke med mer masing. Vær støttende og vær en god venn som kan finne på ting som kan ta tankene bort fra ting, så skal du nok se at ting kommer til å bli bedre.

 

Anonymkode: dd8dc...8f0

[AnonymBruker]

og ser jo at det er sånn han liker å bli behandlet.

Han liker at du synes synd på ham, er det sånn å forstå?

Slike mennesker kan være ødeleggende. Dersom de ikke selv har interesse for å endre situasjonen er det lite du kan gjøre for å endre det. Jeg har vokst opp med en forelder som er sånn, uansett hvor mye hjelp vedkommende fikk var det feil, aldri godt nok, nå har jeg gitt opp å hjelpe og det var på høy tid. Slike mennesker suger deg tom. 

Men selvsagt, din venn trenger jo ikke være like ille. Forsøk med litt hjelp til selvhjelp. Inviter ham ut, men ikke la ham trekke deg ned. Håp på det beste, men vær forberedt på det verste.

Når du føler at du har gitt nok, er det for din egen del på tide å rett og slett la ham seile sin egen sjø. Og nei, det er ingen automatikk i at ting blir bedre. Min forelder har fått støtte, hjelp, oppmuntring til den store gullmedalje, og har endt opp med å forgifte hele familien fordi vedkommende nekter å søke profesjonell hjelp.

 

 

Anonymkode: 9a307...6bb

[AnonymBruker]

Han liker at du synes synd på ham, er det sånn å forstå?

Slike mennesker kan være ødeleggende. Dersom de ikke selv har interesse for å endre situasjonen er det lite du kan gjøre for å endre det. Jeg har vokst opp med en forelder som er sånn, uansett hvor mye hjelp vedkommende fikk var det feil, aldri godt nok, nå har jeg gitt opp å hjelpe og det var på høy tid. Slike mennesker suger deg tom. 

Men selvsagt, din venn trenger jo ikke være like ille. Forsøk med litt hjelp til selvhjelp. Inviter ham ut, men ikke la ham trekke deg ned. Håp på det beste, men vær forberedt på det verste.

Når du føler at du har gitt nok, er det for din egen del på tide å rett og slett la ham seile sin egen sjø. Og nei, det er ingen automatikk i at ting blir bedre. Min forelder har fått støtte, hjelp, oppmuntring til den store gullmedalje, og har endt opp med å forgifte hele familien fordi vedkommende nekter å søke profesjonell hjelp.

 

 

Anonymkode: 9a307...6bb

Beklager, jeg skrev tydeligvis feil Han liker ikke at jeg synes synd på han, jeg prøver å ikke vise at jeg synes synd på han. Det han liker er at jeg ikke ber han om å "ta seg sammen", at jeg behandler han som om ingenting var galt. Jeg har egentlig ikke gjort noe for å hjelpe han ut av situasjonen enda utenom å dra på kino, osv med han. 

Men takk for svar og at du delte dine erfaringer. Nei, jeg er jo ikke sikker på at det kommer til å ordne seg, han har jo alltid levd sånn og nei han virker ikke å ha interesse for å endre noe. Han ønsker jobb, dame, egen bolig, utdanning osv. Men det er mer at han er deprimert fordi han ikke får de tingene enn at han ønsker å gjøre noe med situasjonen.

Jeg har han heldigvis mye mer på avstand så han drar meg ikke ned på samme måte som om det hadde vært snakk om mine foreldre. 

 

 

Han er nok deprimert, og det er ikke noe man bare kan 'ta seg sammen' ut av. 

Har selv vært i en situasjon hvor jeg var arbeidsledig og deprimert. Det beste du kan gjøre for å hjelpe vennen din er egentlig bare å invitere han med på ting/fester og få han ut litt. Ikke mas om jobb, men hjelp han, finn jobber på finn.no han kan søke på og sende han dem. Hvis han får et jobb intervju så være overlykkelig og støttende.

Det å be han flytte hjemmefra ville vært feil så lenge han er arbeidsledig. Uten inntekt, og uten noe støtte fra NAV (noe man ikke får så mye av hvis man ikke har hatt en stødig jobb det siste året) ville det gjort ting enda verre siden han også ville hatt store økonomiske problemer, noe som ikke hjelper på en deprisjon.

Moren maser nok sikkert om det samme som du gjør, og hvis han allerede er deprimert hjelper det ikke med mer masing. Vær støttende og vær en god venn som kan finne på ting som kan ta tankene bort fra ting, så skal du nok se at ting kommer til å bli bedre.

 

Anonymkode: dd8dc...8f0

Takk, ja prøver å invitere han med på ting. Nå blir det mest gåturer da for han prøver å spare penger(som ikke er så dumt). 

Ja blir kanskje for dyrt å flytte hjemmefra, jeg vet egentlig ingenting om satsene.  Men man må vel få nok til å kunne leie noe? Det går jo ut over livskvaliteten å bo på gutterommet når man er 30, å ha moren sin der hele tiden. Samt gjør mulighetene for å få dame enda vanskeligere(om det ikke var umulig før)

Ja håper han blir bedre og prøver å være god venn. Men det har jo pågått rimelig lenge. De første årene tenkte jeg at han bare måtte bli voksen nok, men nå er han jo 30. Hva om han er på samme sted om 10 år? 

TS

Anonymkode: 8e61b...311

[AnonymBruker]

Hvis han ikke har hatt en fast jobb med over 30 000 (eller noe) i inntekt det foregående året får man overhode ingenting i dagpenger fra NAV. Han kommer heller ikke til å få nok i sosialhjelp til å kunne opprettholde en leie. Siden ingen utleiere vil godta en garanti fra NAV på husleie har han faktisk ingen muligheter til å flytte ut. Det å måtte prøve vil bare sette mer stress og tunge tanker for han på dette tidspunktet. 

Hvis han hadde hatt jobb og fortsatt bodde hjemme hadde jeg forstått det, men uten jobb, og uten mulighet for støtte fra NAV er det faktisk en bedre løsning og bo hjemme. Det virker kanskje som en 'enkel' utvei, men hvis han allerede sliter med depresjon er det å måtte silte med NAV for å få penger til husleie hver måned ikke godt for psyken.

Anonymkode: dd8dc...8f0

[AnonymBruker]

Hvis han ikke har hatt en fast jobb med over 30 000 (eller noe) i inntekt det foregående året får man overhode ingenting i dagpenger fra NAV. Han kommer heller ikke til å få nok i sosialhjelp til å kunne opprettholde en leie. Siden ingen utleiere vil godta en garanti fra NAV på husleie har han faktisk ingen muligheter til å flytte ut. Det å måtte prøve vil bare sette mer stress og tunge tanker for han på dette tidspunktet. 

Hvis han hadde hatt jobb og fortsatt bodde hjemme hadde jeg forstått det, men uten jobb, og uten mulighet for støtte fra NAV er det faktisk en bedre løsning og bo hjemme. Det virker kanskje som en 'enkel' utvei, men hvis han allerede sliter med depresjon er det å måtte silte med NAV for å få penger til husleie hver måned ikke godt for psyken.

Anonymkode: dd8dc...8f0

Tusen takk! Men hva om han ikke får jobb de neste årene? Bør han forsette å bo med moren da også? For han har jo bodd med moren hele livet, det er ikke snakk om at han har flyttet hjem til moren etter at økonomien ble dårlig(den har vært dårlig hele tiden). 

Beklager om jeg virker påståelig med det å flytte ut, for det er jeg ikke, jeg prøver bare å avklare mest mulig. 

TS

Anonymkode: 8e61b...311

[AnonymBruker]

Beklager, jeg skrev tydeligvis feil Han liker ikke at jeg synes synd på han, jeg prøver å ikke vise at jeg synes synd på han. Det han liker er at jeg ikke ber han om å "ta seg sammen", at jeg behandler han som om ingenting var galt. Jeg har egentlig ikke gjort noe for å hjelpe han ut av situasjonen enda utenom å dra på kino, osv med han. 

Men takk for svar og at du delte dine erfaringer. Nei, jeg er jo ikke sikker på at det kommer til å ordne seg, han har jo alltid levd sånn og nei han virker ikke å ha interesse for å endre noe. Han ønsker jobb, dame, egen bolig, utdanning osv. Men det er mer at han er deprimert fordi han ikke får de tingene enn at han ønsker å gjøre noe med situasjonen.

Jeg har han heldigvis mye mer på avstand så han drar meg ikke ned på samme måte som om det hadde vært snakk om mine foreldre. 

 

Anonymkode: 8e61b...311

Dersom han ikke liker at folk synes synd på ham er det en enorm fordel. Det er også kjempebra at han er bevisst på økonomien, og at han forsøker å spare penger. Jeg skal være ærlig og si at det å være bevisst på sin egen pengebruk er en temmelig sexy egenskap, og noe jeg setter pris på hos en partner.

Går dere tur i skogen? Jeg leste for en tid siden om alt man kan lage av granskudd, og håper å kunne forsøke noen til våren. Ha granskuddsamling som prosjekt en dag, så han får tankene over på noe annet?

De er bra du ivaretar deg selv også.

GRANSKUDD SIRUP

Skuddene skal være myke og tette, ta litt fra hvert tre slik at treet ikke ødelegges. 


3 deler granskudd
2 deler sukker
vann.

Ta en kjele og legg granskuddene oppi. Dekk skuddene med vann. Kok med middels varme i ca. 15 min.

Sil vesken av skuddene og rør inn sukkeret i vesken. Dette kokes over svak varme til den blir sirupaktig.

Fin til bakeverk, pannekaker osv.

Anonymkode: 9a307...6bb

[Okapi]

Det høres litt ut som meg, bortsett fra at jeg er flinkere til å presentere et akseptabelt ytre. Jeg bor ikke hos foreldrene mine, men har flyttet mellom ymse studentboliger, kollektiv og små leiligheter i hele mitt voksne liv. Har en lavere akademisk grad, men ingen karriere (diverse småjobber, som fyren trådstarter beskriver) og lite nettverk. Med forbehold om at denne karen kanskje er helt annerledes enn meg, kan jeg jo prøve å forklare adferden på et vis.

Jeg tror det i utgangspunktet delvis skyldes medfødt eller tillært sjenerthet, samt mye avvisning gjennom oppveksten. Når man aldri er bra nok fysisk (for liten for sport og for stygg for jenter), blir man lært opp til at det ikke er noe poeng i å prøve, for man blir jo avvist uansett. Når man bare mottar kritikk og latterliggjøring for interesser, blir man lært opp til at man ikke bør dele glede. Hvis man gjør det bra på skolen, men ikke har annet å hente på det enn noen tall på et papir, blir det vanskelig å verdsette innsats. For meg landet dette på en slags ubevisst konklusjon om at det ikke er noe poeng i å prøve. For enkelte slike mennesker er redningen en interesse de brenner for som også kan bli et yrke, men ikke alle av oss har det. Jeg har ikke det.

Så flyr årene forbi da. Man er evig singel, halvstudert, uten karriere og føler seg verdiløs og helt utenfor. Den sjenertheten jeg nevnte tidligere fører også til at man lett skammer seg, og da er det lettere å gjemme seg enn å prøve å ta tak i problemene. Jeg søker jobber nå, men det hender ofte at jeg skriver en søknad men aldri sender den inn fordi jeg er flau over både CV-hull, dårlig språk og dårlig argumentasjon. Jeg møter opp på jobb, men sliter med å se folk i øynene, spesielt i lunsjen, og det er vondt å høre på dem snakke om familie, ferier og fremtidsplaner, da jeg verken har det første, har råd til det andre eller har utsikter til å planlegge det siste. Som eneste deltidsvikar er man fortsatt utenfor.

Prøver også Tinder iblant, men får jeg en match vet jeg ikke hva jeg skal skrive, og er så redd for å bli avvist på grunn av utseende, personlighet og økonomisk situasjon at det kanskje er like greit å la være. Får jeg en match som skriver til meg, hender det jeg venter så lenge med å svare at hun sletter meg.

Teknisk sett er det kanskje sånn at man bare kan innse at selv om man har store begrensninger må man bare ta seg sammen og jobbe for å løse dem som best man kan. I praksis blir det svært, svært vanskelig å samle nok motivasjon når man føler at uansett hva man gjør er det ingen sjanse overhode.

[Gjest Magnifiq]

Bare fordi man er slik så betyr ikke det at man er deprimert.

 

Noen syns det bare er veldig behagelig å være late.

[AnonymBruker]

 

Tusen takk for svar. Jeg vet ikke hvordan du er, men ja du minner om kompisen min, bare du virker mye mer empatisk:-) Han skammer seg riktignok over livet sitt og er sjenert på grunn av det, men han han er også en hissig type som ikke klarer å oppføre seg.

Men ja jeg tror også han er som deg som kanskje tror han ikke kan gjøre det noe bedre. Men det er det jeg tenker er en håpløshet som ikke er reell.  Han er i stand til å jobbe(i hvert fall enkle jobber), han er i stand til å ha venner(han har hatt et godt sosialt nettverk tidligere) og jeg tror han har potensiale til å ha en kjæreste. Det siste kan jeg selvsagt ikke vite siden han aldri har hatt. 

Okapi håper det ordner seg for deg, jeg har også mer troen på deg enn med min venn siden du både har bodd for deg selv og virker langt mer reflektert enn han. 

Bare fordi man er slik så betyr ikke det at man er deprimert.

 

Noen syns det bare er veldig behagelig å være late.

Enig, jeg vet jo ikke om han er deprimert. 

TS

Anonymkode: 8e61b...311

[AnonymBruker]

Anonymkode: 9a307...6bb

Tusen takk selv om akkurat det med granskudd neppe er noe som vil falle i smak for han:-)

TS

Anonymkode: 8e61b...311

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært veldig langt nede og vært deprimert. Det er tøft når man føler seg ensom og man sliter med å glede seg over ting. 

Å si "ta deg sammen og skjerp deg" er en veldig ufølsom ting å si. Jeg var så langt nede at jeg hadde problemer med å spise, komme meg opp av senga, se gleden med livet, selvmordstanker, handle osv. Alle de negative følgene tok over. Tårene rant og jeg følte meg ensom uten noen å snakke med. Tøft når alt føles håpløst. Jeg kom meg opp av hullet, MEN det krever innsats og jobbing med deg selv. Ingen kan gjøre det for deg.

Han burde komme seg til psykolog eller noe. Kommer aldri til å bli bedre hvis han bare murer seg inne hos moren 

Anonymkode: 2938a...3ce