Datter på 22 år-som ikke kommer videre i livet

[EvaLena]

Min eldste datter på 22 har nettopp flyttet hjem til meg igjen etter å ha bodd med kjæresten sin i 1.5 år. Grunnen er dårlig råd, hun bor gratis hos meg.

Hun er skoleflink som bare det, men per i dag vet hun ikke hva hun vil bli. Ikke annet enn at det hun nevner som ønskelige yrker krever studiekomptanse, noe hun heller ikke har. Hun begynte på skole i høst for å få studiekompetanse, men har nå gått ned til å kanskje ta bare norsk eksamen til sommeren.

Hun er en drømmer og jeg blir svett av hvor fort hun endrer drømmene sine.

Nå per i dag vil hun bli personlig trener, for 3 dager siden ville hun bli lege. I forrige uke ville hun bo i USA noen måneder fra neste høst og jobbe som bartender.

Jeg har sagt til henne at hun må slutte med disse drømmene og bare bestemme se for noe og gå for det. Jeg tenker mye på at hun må opparbeide seg en egenkapital, så hun en dag får kjøpt seg noe eget. Hun sier at hun ønsker seg barn en dag og eget sted å bo, men samtidig så er det likevel ikke viktig med hverken utdannelse eller eget sted å bo.

Hu sliter med depresjoner og angst, men får hjelp med det nå. Humøret går veldig opp og ned og det tærer veldig på meg også.

Jeg er alene med omsorgen for henne og en som er litt yngre. Barnefar har ikke kontakt med barna lenger, etter hans eget ønske. Nytter heller ikke å be ha om hjelp, da han ikke vil hverken se eller høre fra de.

Jeg orker ikke diskusjoner med datteren min og tenker at hun får gjøre som hun vil.Samtidig vil jeg jo at hun skal sake ut en kurs og komme seg videre fremover. Jeg akter ikke å la henne bo hjemme til evig tid.(Ikke vondt ment)

Kjæresten hennes er en "drifter" om lever i nuet hele tiden og ALT ordner seg liksom. Noe det ikke gjør bestandig. Det ble egentlig slutt mellom de da de flyttet hver for seg, men nå dater de litt igjen for å finne tilbake til hverandre. Noe jeg heller ikke er overbegeistret for.

Hun har 2 jobber,så hun tjener jo litt hver mnd, men tviler på at hun blir i de jobbene særlig lenge. Hun er faktisk veldig heldig, bare sender generelle søknader og får jobben fort. Hun er utrolig flink til å snakke for seg og fornuftig, men disse drømmene drar enne bare rundt i en sirkel og hun står på samme sted hele tiden. 

Ønsker rett og slett bare å spørre herom jeg skal bare la henne drømme videre eller om jeg bare må ta de evinnelige diskusjonene for å få henne til å skjønne hvordan livet egentlig er?

[AnonymBruker]

Sett krav til at hun må studere så og så mye for å få lov til å bo gratis. Hvis hun jobber mer enn hun studerer, eller bare kaster bort tid, så får hun pent betale for seg hjemme.

Du gjør det mulig for henne å drømme ved å la henne få beholde alle pengene hun tjener til eget forbruk.

(Du kan f.eks. ta de pengene hun betaler hjemme og hjelpe henne inn på boligmarkedet når hun bestemmer seg for å flytte ut. Bare ikke fortell henne det, men la det være en positiv overraskelse.)

Anonymkode: a9d96...f4d

[AnonymBruker]

Minner om ei vennine som har begynt uttalige prosjekter , men aldri avsluttet. Masse energy, ressursterk og tar mye plass men å holde fokus en retning gikk sjelden. Hun ble sjekket for adhd, eller tilsvarende, i voksen alder. Langvarige forhold funket ikke. for Rastløs.

Siden hun allerede ser en psykolog er det mulig å sjekke for ADD/ADHD???

Anonymkode: a0ff2...987

[AnonymBruker]

Jeg hadde en klar avtale med foreldrene mine. Så lenge jeg studerte fikk jeg låne leiligheten deres gratis. Den dagen jeg sluttet med studiene og fikk meg jobb måtte jeg betale husleie. Jeg droppet også ut av vgs, men måtte da finne meg en jobb og betale for meg. 

Anonymkode: 37b2e...682

[AnonymBruker]

Min eldste datter på 22 har nettopp flyttet hjem til meg igjen etter å ha bodd med kjæresten sin i 1.5 år. Grunnen er dårlig råd, hun bor gratis hos meg.

Hun er skoleflink som bare det, men per i dag vet hun ikke hva hun vil bli. Ikke annet enn at det hun nevner som ønskelige yrker krever studiekomptanse, noe hun heller ikke har. Hun begynte på skole i høst for å få studiekompetanse, men har nå gått ned til å kanskje ta bare norsk eksamen til sommeren.

Hun er en drømmer og jeg blir svett av hvor fort hun endrer drømmene sine.

Nå per i dag vil hun bli personlig trener, for 3 dager siden ville hun bli lege. I forrige uke ville hun bo i USA noen måneder fra neste høst og jobbe som bartender.

Jeg har sagt til henne at hun må slutte med disse drømmene og bare bestemme se for noe og gå for det. Jeg tenker mye på at hun må opparbeide seg en egenkapital, så hun en dag får kjøpt seg noe eget. Hun sier at hun ønsker seg barn en dag og eget sted å bo, men samtidig så er det likevel ikke viktig med hverken utdannelse eller eget sted å bo.

Hu sliter med depresjoner og angst, men får hjelp med det nå. Humøret går veldig opp og ned og det tærer veldig på meg også.

Jeg er alene med omsorgen for henne og en som er litt yngre. Barnefar har ikke kontakt med barna lenger, etter hans eget ønske. Nytter heller ikke å be ha om hjelp, da han ikke vil hverken se eller høre fra de.

Jeg orker ikke diskusjoner med datteren min og tenker at hun får gjøre som hun vil.Samtidig vil jeg jo at hun skal sake ut en kurs og komme seg videre fremover. Jeg akter ikke å la henne bo hjemme til evig tid.(Ikke vondt ment)

Kjæresten hennes er en "drifter" om lever i nuet hele tiden og ALT ordner seg liksom. Noe det ikke gjør bestandig. Det ble egentlig slutt mellom de da de flyttet hver for seg, men nå dater de litt igjen for å finne tilbake til hverandre. Noe jeg heller ikke er overbegeistret for.

Hun har 2 jobber,så hun tjener jo litt hver mnd, men tviler på at hun blir i de jobbene særlig lenge. Hun er faktisk veldig heldig, bare sender generelle søknader og får jobben fort. Hun er utrolig flink til å snakke for seg og fornuftig, men disse drømmene drar enne bare rundt i en sirkel og hun står på samme sted hele tiden. 

Ønsker rett og slett bare å spørre herom jeg skal bare la henne drømme videre eller om jeg bare må ta de evinnelige diskusjonene for å få henne til å skjønne hvordan livet egentlig er?

Vil du miste datteren din så ja gjør det! Foreldrene mine drev sånn med med meg når var 21-22 og bodde hjemme, hva skjedde, jeg dro 9 mnd til Australia med null kontakt med de de første 3-4 mnd fordi jeg var så forbanna og dritt lei alle moral pratene og krangelene.

Hun er bare 22! Og det at hun er 22 så er det opptil henne hvordan hun vil leve livet sitt, Det fortere du innser det jo bedre for dere begge!

Anonymkode: 53b80...890

[Rotemor]

Jeg tror jeg ville latt henne være mest mulig i fred. Hun bør selvsagt jobbe for å forsørge seg selv, men utover det så er det hennes liv. 

Hun må selv finne ut av det og ta tiden til hjelp. Det er ikke din sak, lenger  (Utover dette med forsørging, altså)

[AnonymBruker]

Vil du miste datteren din så ja gjør det! Foreldrene mine drev sånn med med meg når var 21-22 og bodde hjemme, hva skjedde, jeg dro 9 mnd til Australia med null kontakt med de de første 3-4 mnd fordi jeg var så forbanna og dritt lei alle moral pratene og krangelene.

Hun er bare 22! Og det at hun er 22 så er det opptil henne hvordan hun vil leve livet sitt, Det fortere du innser det jo bedre for dere begge!

Anonymkode: 53b80...890

Du får det til å høres ut som om det var synd for foreldrene dine at du dro til Australia. Det var sikkert bare sjeleglad for at du gjorde noe på egne bein.

Selvfølgelig kan datter til TS gjøre som hun vil med livet sitt, men om hun vil bo gratis hjemme må hun gjøre det moren forventer. Den som vil bestemme selv, må betale selv.

Anonymkode: c22fd...a43

[Rotemor]

Du får det til å høres ut som om det var synd for foreldrene dine at du dro til Australia. Det var sikkert bare sjeleglad for at du gjorde noe på egne bein.

Selvfølgelig kan datter til TS gjøre som hun vil med livet sitt, men om hun vil bo gratis hjemme må hun gjøre det moren forventer. Den som vil bestemme selv, må betale selv.

Anonymkode: c22fd...a43

Det er vel ikke en betingelse for å bo hjemme at du må skynde deg inn på et studie som kanskje ikke passer.

Dette blir for svart/hvitt.

Jeg skjønner godt bekymringen til TS, men man må gi dem tid. hun er ung. Noen finner ikke ut av det før de er godt voksne. Det gjelder å bekymre seg mindre og overlate det til den unge det gjelder imens man støtter så godt man kan.

[Mari Y]

Hei, for meg høres det ut som hun sliter veldig psykisk, som du sier. Jeg er litt usikker på om Lommelegen.no kan besvare noe av det du lurer på. 

[AnonymBruker]

Jeg ville konsentrert meg om å få en hverdag som funker nå (for henne), enten det er jobb eller studier. Det er ikke kritisk at hun ikke har egenkapital til å kjøpe bolig i en alder av 22. Begynner hun å studere, kan det bli svært lenge til, men studier kan allikevel være det lureste hun gjør. Ellers er det ingen ting i veien med å jobbe, hvis hun trives med det. All erfaring er bra. Ta betalt av henne for å bo hjemme (om enn symbolsk, putt det på sparekonto), oppmuntre henne til å fortsette i de jobbene hun har. Oppmuntre henne i å skaffe seg studiekompetansen. Støtt henne i realistiske planer, realtitetsorienter henne på de mer svevende (studere medisin uten studiekompetanse).

Anonymkode: e5251...2e6

[Majott]

Vil du miste datteren din så ja gjør det! Foreldrene mine drev sånn med med meg når var 21-22 og bodde hjemme, hva skjedde, jeg dro 9 mnd til Australia med null kontakt med de de første 3-4 mnd fordi jeg var så forbanna og dritt lei alle moral pratene og krangelene.

Hun er bare 22! Og det at hun er 22 så er det opptil henne hvordan hun vil leve livet sitt, Det fortere du innser det jo bedre for dere begge!

Anonymkode: 53b80...890

En som er 22 er voksen, og ikke en 16-17-åring. Det du beskriver er oppførsel fra en tenåring og ikke en voksen person. 

Endret 17. november 2015 av Majott

[AnonymBruker]

Min eldste datter på 22 har nettopp flyttet hjem til meg igjen etter å ha bodd med kjæresten sin i 1.5 år. Grunnen er dårlig råd, hun bor gratis hos meg.

Hun er skoleflink som bare det, men per i dag vet hun ikke hva hun vil bli. Ikke annet enn at det hun nevner som ønskelige yrker krever studiekomptanse, noe hun heller ikke har. Hun begynte på skole i høst for å få studiekompetanse, men har nå gått ned til å kanskje ta bare norsk eksamen til sommeren.

Hun er en drømmer og jeg blir svett av hvor fort hun endrer drømmene sine.

Nå per i dag vil hun bli personlig trener, for 3 dager siden ville hun bli lege. I forrige uke ville hun bo i USA noen måneder fra neste høst og jobbe som bartender.

Jeg har sagt til henne at hun må slutte med disse drømmene og bare bestemme se for noe og gå for det. Jeg tenker mye på at hun må opparbeide seg en egenkapital, så hun en dag får kjøpt seg noe eget. Hun sier at hun ønsker seg barn en dag og eget sted å bo, men samtidig så er det likevel ikke viktig med hverken utdannelse eller eget sted å bo.

Hu sliter med depresjoner og angst, men får hjelp med det nå. Humøret går veldig opp og ned og det tærer veldig på meg også.

Jeg er alene med omsorgen for henne og en som er litt yngre. Barnefar har ikke kontakt med barna lenger, etter hans eget ønske. Nytter heller ikke å be ha om hjelp, da han ikke vil hverken se eller høre fra de.

Jeg orker ikke diskusjoner med datteren min og tenker at hun får gjøre som hun vil.Samtidig vil jeg jo at hun skal sake ut en kurs og komme seg videre fremover. Jeg akter ikke å la henne bo hjemme til evig tid.(Ikke vondt ment)

Kjæresten hennes er en "drifter" om lever i nuet hele tiden og ALT ordner seg liksom. Noe det ikke gjør bestandig. Det ble egentlig slutt mellom de da de flyttet hver for seg, men nå dater de litt igjen for å finne tilbake til hverandre. Noe jeg heller ikke er overbegeistret for.

Hun har 2 jobber,så hun tjener jo litt hver mnd, men tviler på at hun blir i de jobbene særlig lenge. Hun er faktisk veldig heldig, bare sender generelle søknader og får jobben fort. Hun er utrolig flink til å snakke for seg og fornuftig, men disse drømmene drar enne bare rundt i en sirkel og hun står på samme sted hele tiden. 

Ønsker rett og slett bare å spørre herom jeg skal bare la henne drømme videre eller om jeg bare må ta de evinnelige diskusjonene for å få henne til å skjønne hvordan livet egentlig er?

Hørtes ut som mange 22 åringer jeg kjenner. Det er neimen ikke lett å finne ut av hva man vil. Sett krav om sparing når hun bor hjemme hos deg, betaler hun ikke hysleie så må hun spare penger til EK. Ikke gjør det alt for behagelig å daffe hjemme. Kanskje sett deg ned meg henne og få henne til å lage en plan for fremtiden med delmål underveis. Hvis hun avviker fra denne palnen så få henne til å lage en ny. Tror ikke det er så sunt å gå rundt med for mye fritid...

Anonymkode: e6019...af4

[AnonymBruker]

Jeg hadde en venninne som holdt på sånn da hun var 22. Bodde hjemme, jobbet og ikke hadde noen særlige fremtidsplaner. Foreldrene "leie" for kost og losji, som de satt på sparekonto til EK. Venninnen min surret rundt noen år, frem til hun ikke orket å leve planløst med lavtlønnsyrke mer. Nå studerer hun, og har kjøpt seg leilighet (da kom den "leien" godt med!). Når det er sagt, var foreldrene hennes veldig klare på at det å bo hjemme og jobbe ufaglært bare var en middlertidig løsning. De har alltid stillt krav og vist at de har forventet "noe mer" av henne. 

22 år er ikke kjempegammelt, kanskje datteren din bare trenger å "finne seg sjøl".

Anonymkode: 52a46...b00

[Epleskall]

Det er ikke urimelig av deg å kreve noe av henne dersom hun skal bo hjemme, enten det er leie, sparing, jobbing etc. 

Men jeg tror kanskje du kan risikere å støte henne fra deg om du "mener" for mye, da det kan oppfattes moraliserende og dømmende. Kanskje du kan prøve å være nysgjerrig og åpen i samtalene med henne, stille undrende spørsmål som kanskje kan få henne til å tenke litt mer og reflektere rundt fremtiden? 

Mulig hun bare trenger å tenke litt høyt nå og bli møtt på alle ideene sine, så kanskje hun lander mer med tiden og klarer å ta noen valg?

[AnonymBruker]

Du skriver at hun er syk. Jeg tenker at hun behøver å behandles som et barn inntil hun blir bedre. Sitt med henne hver kveld og hjelp henne med leksene. Still krav til henne om å betale husleie, lage middag, handle og vaske huset. Bli med henne til psykologen. Still krav om at hun må ta eksamen i X antall fag (ikke krav om en viss karakter, men hun er nødt til å prøve sitt beste), ellers blir det høyere husleie. 

Anonymkode: 4f4f5...0db

[xinnia]

Prater dere sammen ? Mine døtre har også vært veldig usikre på hva de skal bli i den alderen, og de begge har tatt seg ett fri år- hvor de har jobbe på type bensinstasjon... ved å la de få "finne seg selv" og oppdaget at livet som butikk medarbeider på bensinstasjon er uhorvelig kjipt- har de satt seg på skolebenken og tatt høyere utdanning. 

 - Ikke push datteren din. At hun tar ett fag er jo supert- da gjør hun ihvertfall noe, hun har 2 jobber- HURRA.. flink jente.. la henne få litt tid på seg.. prat med henne- kom med råd og meninger om tingene men vær hele tiden klar over at det er hennes liv-hun må bestemme.

 

Lykke til

[Majott]

EnigMin eldste datter på 22 har nettopp flyttet hjem til meg igjen etter å ha bodd med kjæresten sin i 1.5 år. Grunnen er dårlig råd, hun bor gratis hos meg.

Hun er skoleflink som bare det, men per i dag vet hun ikke hva hun vil bli. Ikke annet enn at det hun nevner som ønskelige yrker krever studiekomptanse, noe hun heller ikke har. Hun begynte på skole i høst for å få studiekompetanse, men har nå gått ned til å kanskje ta bare norsk eksamen til sommeren.

Hun er en drømmer og jeg blir svett av hvor fort hun endrer drømmene sine.

Nå per i dag vil hun bli personlig trener, for 3 dager siden ville hun bli lege. I forrige uke ville hun bo i USA noen måneder fra neste høst og jobbe som bartender.

Jeg har sagt til henne at hun må slutte med disse drømmene og bare bestemme se for noe og gå for det. Jeg tenker mye på at hun må opparbeide seg en egenkapital, så hun en dag får kjøpt seg noe eget. Hun sier at hun ønsker seg barn en dag og eget sted å bo, men samtidig så er det likevel ikke viktig med hverken utdannelse eller eget sted å bo.

Hu sliter med depresjoner og angst, men får hjelp med det nå. Humøret går veldig opp og ned og det tærer veldig på meg også.

Jeg er alene med omsorgen for henne og en som er litt yngre. Barnefar har ikke kontakt med barna lenger, etter hans eget ønske. Nytter heller ikke å be ha om hjelp, da han ikke vil hverken se eller høre fra de.

Jeg orker ikke diskusjoner med datteren min og tenker at hun får gjøre som hun vil.Samtidig vil jeg jo at hun skal sake ut en kurs og komme seg videre fremover. Jeg akter ikke å la henne bo hjemme til evig tid.(Ikke vondt ment)

Kjæresten hennes er en "drifter" om lever i nuet hele tiden og ALT ordner seg liksom. Noe det ikke gjør bestandig. Det ble egentlig slutt mellom de da de flyttet hver for seg, men nå dater de litt igjen for å finne tilbake til hverandre. Noe jeg heller ikke er overbegeistret for.

Hun har 2 jobber,så hun tjener jo litt hver mnd, men tviler på at hun blir i de jobbene særlig lenge. Hun er faktisk veldig heldig, bare sender generelle søknader og får jobben fort. Hun er utrolig flink til å snakke for seg og fornuftig, men disse drømmene drar enne bare rundt i en sirkel og hun står på samme sted hele tiden. 

Ønsker rett og slett bare å spørre herom jeg skal bare la henne drømme videre eller om jeg bare må ta de evinnelige diskusjonene for å få henne til å skjønne hvordan livet egentlig er?

Jeg vet ikke hva slags forhold du har til datteren din, eller hva hun er i stand til å motta.

Med mine døtre, som er 23 og 27 år, så har jeg valgt å snakke til dem som voksne personer, som har ansvar for seg og sitt, som de faktisk er. Det betyr at de får høre min mening på en forsiktig måte, samtidig som at jeg har valgt å gå bort fra foreldrerollen. Jeg kan ikke styre hva de gjør med sitt liv som voksne. 

Dette har fungert bra, og vi har et nært forhold.

Enig i det andre sier om å prate mye. Det hjelper på. Det betyr nærhet at mor er villig til prat på hennes premisser, og da kan du også prate inn dine meninger. 

Jeg har selv hatt en datter som var ute på galeien, og for henne hjalp det mye at jeg var til stede for prat. Hun sa senere at det hjalp henne ikke akkurat da, fordi hun var for ung til å forstå (15 år), men at det hjalp henne mye senere at jeg var der da.

 

[AnonymBruker]

Det er ikke urimelig av deg å kreve noe av henne dersom hun skal bo hjemme, enten det er leie, sparing, jobbing etc. 

Men jeg tror kanskje du kan risikere å støte henne fra deg om du "mener" for mye, da det kan oppfattes moraliserende og dømmende.

Men hvorfor skal hun være så redd for å «støte henne fra seg»? Det er da utelukkende positivt om jenta flyttet ut? 

 

Anonymkode: c22fd...a43

[Epleskall]

Men hvorfor skal hun være så redd for å «støte henne fra seg»? Det er da utelukkende positivt om jenta flyttet ut? 

 

Anonymkode: c22fd...a43

det har du helt rett i! Jeg tenkte mer på at det er synd om relasjonen tar skade av det fordi datteren føler mor dømmer henne eller ikke tar henne på alvor. Men jeg er enig, det er jo et mål at en på 22 år klarer seg selv. 

[EvaLena]

Tusen takk for mange innspill

Vi prater sammen og jeg kommer meg forslag om litt av hvert. Jeg når liksom ikke inn. Hun skjønner at hun må ha en utdannelse, men samtidig vil hun bare "ri på bølgen" hele livet. 

Jeg skal ikke sette all skyld på kjæresten hennes, men kjæresten er av samme "ulla" og lever fra dag til dag. Kjæresten har prentet inn i hode på datteren min at det å ha lån på leilighet/hus er bare stress, for da MÅ man jobbe. Kjæresten har levd på "gata" med alle eiendeler i en koffert og sov hos venner og hospits. Det ønsker jeg ikke for datteren min, men hun er så farget av kjæresten sin.

Jeg satte ned foten da hun ville flytte hjem. Sa klart ifra at datteren min kan flytte hjem, men kjæresten får ikke bo her.

Jeg får slutte å sammenligne henne med andre på samme alder som studerer på universitet, noen har kjøpt eget sted å bo og andre igjen er blitt foreldre.

Jeg er nok veldig gammeldags, men da jeg var på samme alder så var kursen min staket ut og siden har jeg levd ett nøkternt liv.

Dere har fått meg til å slappe av litt, men jeg skulle så gjerne ønske hun hadde tatt utdannelse og slapp studielån. Nå er hun såpass voksen at skal hun studere i flere år nå, så får hun betale det selv.

Hun elsker å jobbe, men det er ikke 100% tilsammen det hun har og det er jobber som hun garantert ikke gidder å ha til evig tid. 

Nå skal jeg tenke litt ut hvordan jeg kan få henne til å skjønne ting, for dum er hun ikke - egentlig