Jeg takler ikke mer. Jeg føler meg så mislykket!

[AnonymBruker]

Jeg er mislykket som barnebarn fordi jeg har ofte blitt irritert på min mormor som kan være så sta. Jeg ringer aldri farmor for å spørre hvordan det går med henne, og når jeg besøker henne, lar jeg henne gjøre alt arbeid. Når farfar døde gråt jeg såvidt, uansett hvor glad jeg er i han, så kom det ikke like mange tårer som burde ha kommet. 

Jeg er mislykket som datter fordi jeg påfører mine foreldre så mye vondt hele tiden pga. det jeg sier, mine handlinger og det at jeg aldri klarer å gjøre dem fornøyde og leve opp til deres forventninger (når det gjelder skolen eller å hjelpe til hjemme).

Jeg føler meg mislykket som storesøster fordi jeg forskjellsbehandler lillebror og lillesøster. Jeg krangler hele tiden med lillebror og uttrykker sterkt at jeg ikke ønsker å ha noe med han og gjøre, fordi han irriterer meg så grenseløst, mens jeg hele tiden kysser og klemmer min lillesøster, men som jeg aldri leker noe med.

Jeg føler meg mislykket som venn, fordi jeg kan være så klein å være med og si ting jeg egentlig ikke mener.

Jeg føler meg mislykket som medelev fordi jeg er så negativ på skolen hele tiden og selvom jeg smiler hele tiden, er sjeldent oppmuntrende. 

Jeg føler meg mislykket som elev, fordi jeg aldri klarer å leve opp til læreren forventninger, følge med i timene og få bra nok karakterer. Jeg klarer heller ikke konsentrere meg når jeg gjør lekser.

Jeg føler med mislykket som sjåfør fordi jeg ikke klarer å lære og gjør samme feil hele tiden fordi jeg er nervøs og stressa hele tiden. 

Jeg er mislykket som eier fordi jeg drepte kaninen min for to år siden, fordi jeg var sløv med stellet hans, og var sløv med å se etter han og gi han nok vann når vannet han frøs fast vinteren han døde. Jeg drepte også fuglungene vi fant på bakken i hagen etter at fuglehuset ble ødelagt, når jeg mata dem, fordi jeg mata dem feil.

Jeg føler meg mislykket som jente fordi jeg er hårete over hele kroppen, er altfor lav, har liten rumpe, små pupper, og fordi jeg begynner å legge på meg. I tillegg har jeg en del kviser, stor nese og ikke det fineste håret. 

Jeg føler meg mislykket som menneske fordi jeg aldri har gjort noe for samfunnet, og fordi jeg en gang i blant tenker negativt om personer jeg ikke liker eller syns er rare.

Jeg er mislykket generelt og føler det bare er håpløst at samfunnet skal bruke ressurser på meg, når det er andre som trenger det mer enn meg. Jeg klarer ikke leve opp til noens forventninger, og alle venner jeg noen gang har hatt har forlatt meg. Jeg vil bare gi opp livet, synke ned i et hull og gjemme meg av skam fordi jeg er som jeg er. Jeg vil ikke, takler ikke denne smerten jeg føler. Jeg er ikke verdt å være glad i eller verdt å ta vare på, for en eller annen gang kommer jeg til å såre alle som er glad i meg, det er bare dømt til å skje. 

Jeg fortjener ikke leve, og ser ikke grunnen til at jeg skal leve mer, men jeg kunne aldri tenkt meg å ta mitt eget liv heller, fordi jeg er en feiging, ikke tør jeg skade meg selv heller. 

Jeg. Hater. Meg. Selv!

Anonymkode: f521d...5c8

[Minitroll]

Du er tenåring, og det ordner seg en dag. Familien vil tilgi deg dine dumheter og kroppen vil aksepteres etter hvert.

Gå og klem broren din og sov godt. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

[Kragebein]

Jeg må dessverre stenge tråden din ettersom det ikke er tillatt med selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen).

Jeg vil oppfordre deg til å heller ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og netttjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Kragebein, mod.