Sønn som er rusmisbruker og syk - vil ikke ha han hjemme

[AnonymBruker]

Har en sønn på 18 som er rusmisbruker og psykisk syk. Vi hjelper han og har hjulpet han så mye vi kan i mange år. Har ordnet med innleggelser osv.

 

Nå klarer vi ikke mer. Ekteskapet skranter og han har en lillebror vi å må ta hensyn til. Han var utskrevet fra sykehus like før helgen, men mens jeg var på jobb idag fikk han panikk/angst og jeg måtte dra hjem. Fikk akuttime på sykehus og nå er han innlagt igjen.

Skjemmes litt over å si/føle det slik, men hvis han skal fortsette å bo hjemme tror jeg ikke vi som familie kommer til å overleve...

 

Hvordan skal jeg gå fram for å skaffe han et sted å bo å penger? Regner med han må få støtte fra NAV.

noen som har gode råd?

Anonymkode: 9fbdb...a24

[AnonymBruker]

Du må be sykehuset om å ordne med bolig og penger for han. Han er myndig etter alderen, men er han ikke i stand til å ta vare på seg selv på grunn av sykdom, må andre hjelpe han. Gi skriftlig melding til sykehusets overlege om at han ikke kan komme hjem og dermed ikke har noe sted å bli utskrevet til, når de vil skrive han ut. 

Så brutalt er det, for foreldre som må ta hensyn til seg selv, for å overleve. 

Anonymkode: d126a...1cd

[AnonymBruker]

AVD han er innlagt på skal ha en sosionom som kan hjelpe å opprettet kontakt med nav! 

Anonymkode: c0016...a8e

[Gjest Piraten]

Dere må huske at han ikke noe for det. Uansett kan han ikke klare seg selv sånn som det er nå. Så da må noen følge med å han hvis han får et eget sted å bo. 

[Million]

Åh... jeg får helt vondt i hjertet av sønnen din! Bare 18 år gammel, knapt fått skjeggvekst og er ikke engang ferdig med tenårene... og så vil ikke mor ha han i hus lenger!? Han er jo fremdeles BARNET ditt. På en måte kan jeg forstå hvor uholdbart det er med en rusmisbruker som kanskje stjeler og lyver og kommer og går til alle døgnets tider, men.... han er som sagt barnet ditt, og det er litt tidlig å gi han opp allerede nå, når han bare er 18, er det ikke? Du kan ikke ha forsøkt særlig lenge å hjelpe han?

Jeg har selv en sønn i tenårene.

[Epleskall]

Det er vel faktisk slik nå når han har fylt 18, at behandlingsapparatet må sikre oppfølging, bolig etc dersom ikke dere ønsker å ha ham boende. Både for å finne bolig, gi økonomisk støtte, samt finne et egnet oppfølgingstilbud i kommunen. Kommunen er lovpålagt å følge opp i førstelinjetjenesten. 

Kanskje du/dere foreldrene også skal vurdere å ha noen å snakke med, type familiekontor eller psykolog...? Dere har sannsynligvis hatt noen utrolig tøffe år bak dere, med fortsatt store bekymringer. Og avgjørelsen om å ta avstand til et barn er ikke lett å ta, så det kan være greit å møte noen som

ikke dømmer dere og som viser forståelse for kompleksiteten i livssituasjonen deres..

[Gjest Piraten]

Får også vondt av sønnen din. Han er akkurat blitt voksen og dere vil kaste han ut? Hva vil han selv?

Endret 16. november 2015 av Piraten

[AnonymBruker]

Flotte foreldre. Straks tenåringssønnen har passert den magiske 18 års grensa...så er det på tide å sparke han ut. Appåtil er han syk.  Psykiske problem og rusavhengighet? Han blir sikkert overlatt på et hospits. Kjenner jeg rusomsorgen og psykisk helsevern rett.

Vit at tar dere som foreldre valget å kaste ut deres tenåringssønn så kan ikke dere forvente han skal hjelpe dere når dere blir gamle og grå.

Anonymkode: 76d66...3b4

[AnonymBruker]

TS her.

 

Takk for svar.

 

Skjønner godt at dere synes synd i han. Der ER synd i han. Men vi har ikke krefter til å hjelpe til mer. Vi har hatt mye å gjøre helt siden slutten av barneskolen. BUP, PPD osv, osv, Men han vil ikke ha hjelp, som oftest. Han er manisk. Er våken hver natt og holder resten av familien våken. Det er tungt å gå på skole/jobb uten skikkelig nattesøvn. Han ringer meg på jobb hele tiden og når jeg er hjemme følger han etter meg overalt. Står utenfor badedøren når jeg er på badet.

Anonymkode: 9fbdb...a24

[AnonymBruker]

Åh... jeg får helt vondt i hjertet av sønnen din! Bare 18 år gammel, knapt fått skjeggvekst og er ikke engang ferdig med tenårene... og så vil ikke mor ha han i hus lenger!? Han er jo fremdeles BARNET ditt. På en måte kan jeg forstå hvor uholdbart det er med en rusmisbruker som kanskje stjeler og lyver og kommer og går til alle døgnets tider, men.... han er som sagt barnet ditt, og det er litt tidlig å gi han opp allerede nå, når han bare er 18, er det ikke? Du kan ikke ha forsøkt særlig lenge å hjelpe han?

Jeg har selv en sønn i tenårene.

Jeg jobber i bofellesskap, og har flere pasienter som i tillegg til diagnosen har vært misbrukere. Jeg forstår GODT at TS ikke klarer og ha sønnen i hus. Disse guttene er svært krevende for oss helsepersonell, og vi jobber tross alt skift. Jeg skjønner at moren ikke klarer det 24/7. Du sier du har en tenåringssønn, men har du en narkoman, psykisk syk tenåringssønn? 

Narkoman sønn er en vanvittig påkjenning.
Psykisk syk sønn er en vanvittig påkjenning. Disse to i lag blir for mye for de aller fleste foreldre, og det er langt i fra alltid at det er barnets beste å bo hjemme. Har vært borti et tilfelle hvor gutten var MYE sykere enn han burde vært, fordi han bodde hjemme og moren dullet han i senk. 

Synes innlegget dit lyser av uvitenhet. Kanskje stjeler og lyver? Hva med aggresjon, sinneutbrudd? Det er ikke sikkert foreldrene kan stanse han i et utbrudd. Mange med denne kombinasjonen blir svært aggressive og voldelige. Når gutten i tillegg har en lillebror å ta hensyn til, er det rett og rimelig at foreldrene får hjelp. 

Til TS: Jeg vet ikke hva diagnosen til sønnen din er, eller hvor syk han er. Men jeg anbefaler å kontakte overlege på sykehuset/fastlegen hans. Har sønnen din en fast psykolog/psykiater? Kontakt denne såfall. Disse vet hvordan prosessen funker og hva som er best for din sønn. Det som høres best ut utifra hva du skriver, er først avrusning og så søke plass i et bofellesskap. Skaff hjelp allefall! Som jeg skriver, er det sjelden barnets beste å bo hjemme med utslitte foreldre.

Anonymkode: e2153...482

[AnonymBruker]

Åh... jeg får helt vondt i hjertet av sønnen din! Bare 18 år gammel, knapt fått skjeggvekst og er ikke engang ferdig med tenårene... og så vil ikke mor ha han i hus lenger!? Han er jo fremdeles BARNET ditt. På en måte kan jeg forstå hvor uholdbart det er med en rusmisbruker som kanskje stjeler og lyver og kommer og går til alle døgnets tider, men.... han er som sagt barnet ditt, og det er litt tidlig å gi han opp allerede nå, når han bare er 18, er det ikke? Du kan ikke ha forsøkt særlig lenge å hjelpe han?

Jeg har selv en sønn i tenårene.

Han har vært syk siden 5-6 klasse. Jeg har vært sykemeldt i lange perioder pga påkjenningen det har vært.

TS

Anonymkode: 9fbdb...a24

[AnonymBruker]

TS her.

 

Takk for svar.

 

Skjønner godt at dere synes synd i han. Der ER synd i han. Men vi har ikke krefter til å hjelpe til mer. Vi har hatt mye å gjøre helt siden slutten av barneskolen. BUP, PPD osv, osv, Men han vil ikke ha hjelp, som oftest. Han er manisk. Er våken hver natt og holder resten av familien våken. Det er tungt å gå på skole/jobb uten skikkelig nattesøvn. Han ringer meg på jobb hele tiden og når jeg er hjemme følger han etter meg overalt. Står utenfor badedøren når jeg er på badet.

Anonymkode: 9fbdb...a24

Ikke hør på de som sier at dette er dårlig av deg. Du har stått i dette i mange år, nå er det faktisk andre som bør ta over. Du kan jo være en kjempe god mor selvom han bor i feks en bolig. Det kan hende forholdet deres også blir bedre, fordi dere nå kan være mor og sønn, mens fagfolk følger opp det de kan best. Han trenger jo hjelp, og det kan ikke gå utover hele familien. 

Det er ikke egoistisk å velge å ta vare på de andre i familien heller, dere har jo prøvd dette i mange år. 

 

Anonymkode: 9b5a5...908

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du vil at sønnen din skal bo for seg selv. Det er veldig belastende for en familie når et av medlemmene er psykisk syk, og her er det rus inne i bildet i tillegg. Jeg bodde hjemme hos foreldrene mine da jeg var veldig psykisk syk, og det holdt på å ødelegge forholdet vårt i mellom.

Først av alt, om han er ute av stand til å jobbe pga sykdom, kan han ha rett på AAP fra NAV. Han må jo ha en form for inntekt om han skal bo for seg selv. I tillegg kan han ha rett på bostøtte.

Det dere bør gjøre, er å sørge for at sosionom der han er innlagt blir involvert. Dere må få sykehuset til å lage et møte med fastlege, sosionom, gjerne NAV og kontakter på avdelingen. Kommunen bør innvolveres, de har sikkert et psykisk helsteteam, kanskje noen jobber spesielt med rus. Han må få en individuell plan, det er et viktig verktøy og en måte å legge press på kommunen for å få de til å hjelpe til med å skaffe en bolig.

Anonymkode: 43d73...afb

[Gjest Piraten]

TS her.

 

Takk for svar.

 

Skjønner godt at dere synes synd i han. Der ER synd i han. Men vi har ikke krefter til å hjelpe til mer. Vi har hatt mye å gjøre helt siden slutten av barneskolen. BUP, PPD osv, osv, Men han vil ikke ha hjelp, som oftest. Han er manisk. Er våken hver natt og holder resten av familien våken. Det er tungt å gå på skole/jobb uten skikkelig nattesøvn. Han ringer meg på jobb hele tiden og når jeg er hjemme følger han etter meg overalt. Står utenfor badedøren når jeg er på badet.

Anonymkode: 9fbdb...a24

Å la han bo for seg selv tror jeg ikke han kan klare når han sliter så. Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barna når de sliter så mye uansett hvor tøft det er, men med hjelp fra andre. Hør med noen som kan med sånt om hva som er best, og hør med sønnen din hva han vil. Vil han bo alene?

Endret 16. november 2015 av Piraten

[AnonymBruker]

Må bare legge til; det kan nok være bedre for både sønnen og familien å bo alene, og at foreldrene får være foreldre og at kommunen tar seg av resten. 

Anonymkode: 43d73...afb

[AnonymBruker]

Å la han bo for seg selv tror jeg ikke han kan klare når han sliter så. Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barna når de sliter så mye uansett hvor tøft det er, men med hjelp fra andre. Hør med noen som kan med sånt om hva som er best, og hør med sønnen din hva han vil. Vil han bo alene?

Han vil ikke bo alene, men han vil heller ikke følge reglene hjemme. Og vi snakker ikke om strenge regler akkurat. Normale husregler. Stille om natten og ingen ulovlige rusmidler.

Anonymkode: 9fbdb...a24

[AnonymBruker]

Fjernet av mod

Dette innlegget og flere andre vitner om uvitenhet. Å ha et voksent barn boende hjemme når barnet tar knekken på resten av familien er faktisk ikke mulig. Det at han nå er reinnlagt på grunn av sin tilstand vitner om alvorlig sykdom. Skal hele familien bli pasienter? 

Denne sønnen må ha hjelp fra helsevesenet og kommunen  ta seg av. Han er myndig. Hospits er neppe noe alternativ for en psykiatrisk pasient. 

Prøvmå tenke dere i mammaens situasjon, før dere skriver.

Anonymkode: d126a...1cd

Endret 17. november 2015 av Alice i Eventyrland

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år. Sliter psykisk og har gjort det hele livet. Jeg har ikke en rusproblematikk selvom jeg så vidt har vært borti det noen år i tenårene. Men panikk angst har jeg. I de verste periodene så er det daglige panikk angstanfall. Det har dessverre noe som jeg skammer meg veldig over, gått mye utover foreldre og søsken.  Min mor har vært tilgjengelig døgnet rundt. Jobben hennes er klar over situasjonen og det er dager hun enten må dra hjem fra jobb for å hjelpe meg (heldigvis ikke så ofte) eller snakke lenge på tlf for å roe meg.  Takk Gud for at jeg har en mor som ikke kasta meg ut når jeg trengte støtte som mest. Nå bor jeg alene ( og innlagt i perioder) men døren står alltid åpen hjem til mine foreldre. Som moren min sier' hun vil heller at jeg kommer hjem til dem og har panikk angst der enn sitter alene hjemme i panikk. Det syns hun er verre og tenke på. Men hun har lent seg mye på støtteapparatet. Mye på psykologer og steder hvor jeg har vært innlagt. Hun har fulgt opp hele veien. Men i perioder har hun måtte få meg innlagt og da har institusjonen kunne tatt mere ansvar. Så hun kan få et pusterom.

Hva med og samarbeide med psykologer sønnen din har og få råd fra institusjonene han er på.? Kaster du han ut, så vil du alltid gå og bekymre deg for at han kjører seg i grøften og til slutt ender livet sitt. 

Men dette klarer du ikke alene, du trenger noen å støtte deg på. Er sønnen din villig til og la deg samarbeide med psykologene? Han ønsker jo ikke dette livet selv. Ingen ønsker panikk angst.  Det er en grunn til at han ruser seg. Følelsene han går med er for vonde og gå å kjenne på nyktern. 

Vær så snill og ikke gi han opp, både du og han ønsker at hanskal få det bedre. Han bare tørr ikke.  Det er selvfølgelig veldig vanskelig hvis han ikke klarer og uttrykke det at han ikke vil ha det sånn her. Men jeg lover deg. Ingen vil ha panikk angst. Riktig behandling i psykiatrien er viktig, og den må man kjempe for å få.. Men det er verdt det. 

Anonymkode: fc799...4da

[AnonymBruker]

Å la han bo for seg selv tror jeg ikke han kan klare når han sliter så. Det er foreldrenes ansvar å hjelpe barna når de sliter så mye uansett hvor tøft det er, men med hjelp fra andre. Hør med noen som kan med sånt om hva som er best, og hør med sønnen din hva han vil. Vil han bo alene?

Nei, når man er 18 eller eldre så er det ikke lenger foreldrenes ansvar. Selvfølgelig kan man fortsette å gjøre det, men man har ikke lenger noen plikt, og på et eller annet tidspunkt må jo sønnen også stå på egne ben. Det er selvfølgelig drittøft å si til sin sønn at han ikke lenger kan bo hjemme, men så er det faktisk også nødvendig at han blir mer selvstendig (med hjelp fra det offentlige i en (lang) overgangsperioder). Det er ofte en fordel at han "bare" er 18, jo yngre han er jo lettere er det å hjelpe han til å bli selvstendig.

Hva tror du skjer hvis han fortsetter å bo hjemme og han ikke kommer noen vei rent mentalt? Om to-tre tiår så er foreldrene hans (dvs. ts og mannen) gamle og har kanskje ikke lenger ork til å ta seg av et psykisk sykt menneske som da er godt voksen selv. Og hva tror du skjer når foreldrene en gang går bort og sønnen aldri har fått muligheten til å utvikle seg slik at han klarer seg selv og alltid har vært avhengig av foreldrene?

At han fortsetter å bo hjemme kan fort bli en eneste stor bjørnetjeneste som vil gjøre livet til sønnen svært vanskelig den dagen foreldrene går bort, og samfunnet får nok et ødelagt liv i statistikken. 

Anonymkode: e39a0...5e5

[AnonymBruker]

TS har et til barn som hun har ansvar for. hun får ikke til å hjelpe den eldste, men kan fortsatt gjøre mye for sitt yngste barn.

jeg har selv et psykisk sykt søsken, og må si jeg støtter TS fullt ut. Mitt eldre søsken var på god vei til å ødelegge hele min oppvekst. Det er flere enn en i en familie. Husk på det dere som dømmer.

Anonymkode: 706cf...010