Stefar og forskjellsbehandling

[Apen]

hei alle foreldre der ute! Søker eksperthjelp  noe slikt i allefall. Noen skrivefeil blir det nok da jeg ligger her med tårer i øynene og bare en liten iphone å skrive med.

 

Jeg er en jente som er 19 år. Da jeg var to år kom min stefar inn i familien. Jeg skal prøve å være kortsluttet. Denne stefaren er noe spesiell. Han har en sønn fra ett tidligere forhold som er like gammel som meg. Sammen med mamma har han to sønner, hvor den første kom når jeg var tre år og den andre kom når jeg var 5. Stefaren min går ikke sammen med min pappas slekt(farmor og farfar). Helder ikke så mye med sine svigerforeldre, altså min mormor og morfar. Dette er pågrunnen av hans vesen. Man vet for eksempel aldri hvilket humør han er i. jeg går ikke overens med stefaren min. Dem siste to årene har jeg bodd i leilighet med samboeren min, og på to år har stefaren min besøkt meg TRE ganger: to ganger var for å hjelpe med montering av TV, sist gang var i 19 års selskapet mitt som jeg selv arrangerte i ny leilighet. Vi går overens i berg og dalbane. Når han trenger meg er han kjempe blid og alt er bare som en rosa sky og han eeer så glad i meg(når jeg sjoffer han til og fra fest eller når han trenger hjelp til noe). Jeg har så lenge jeg kan huske følt meg forskjellsbehandlet i forskjell til hans biologiske sønn. Skal ikke kjede dere med tekst fra barndommen så tar eksempler fra dem siste to årene.

 

Når jeg fikk meg kjæreste hilste han ikke på kjæresten min før vi hadde vært sammen i tre månder. Han så rett og slett bare en annen vei når kjæresten min gikk forbi han, uten å si ett ord. Første gang jeg tok med kjæresten min hjem sto stefaren min på kjøkkenet og lagde mat. Vi måtte gå gjennom kjøkkenet for å komme til rommet mitt. Ikke EN lyd, selvom mamma laget stor stå hei å tok han mot i døren og var kjempe glad. Tre månder(!!) tok det før han og kjæresten min snakket sammen, tross at kjæresten min hadde vært i samme rom som han flere ganger. Dette er nå tre år siden. Hans biologiske sønn fikk seg kjæreste for ett år siden. Du kan jo tenke deg hvordan han tok i mot henne. Det var ikke på samme måte som han tok i mot min kjæreste, for å si det slik  

Sommeren 2014 skulle familien til Bulgaria. Meg inkludert. Eller.. Jeg fikk invitasjon. Men stebroren min skulle ikke bli med da han skulle være hos sin mamma denne ferien, så derfor takket jeg pent nei til å være med. Jeg ville jo ikke til syden sammen med mamma, stefar og to brødre som var yngre enn meg. Da måtte jeg ha delt rom med dem. Når stebroren min var med på ferien hang jeg og han sammen og fant venner Sammen, i tillegg til at vi fikk vårt eget rom slik at vi slapp å sove med gæmlisene(som forsåvidt bare er 37 og 43 år). Men så plutselig skulle stebror være med allikevell, og dem hadde kjøpt billetter til han uten å si i fra til meg. Så da skulle plutselig hele familien unntatt jeg til syden. Jeg ble naturligvis lei meg, og fikk da beskjed om at jeg kunne få være med men det ville da koste dem 15k å bestille bilett til meg også. Sa derfor at jeg stod over av dårlig samvittighet fordi min bilett hadde blitt så dyr. Men dem hadde kjøpt ekstra bilett til stebroren min. Det var stefaren min som ga meg informasjon om hva det ville koste om jeg også ville bli med.

Nå har Hans biologiske sønn flyttet fra moren sin og flyttet hjem til mamma og stefaren min. Stebroren min har begynt å jobbe for stefaren min. Stefaren min eier eget firma skjønner'u. Denne helga har dem vært på julebord. Hele familien. Mamma, stefar, stebror, kjæresten til stebror, og begge lillebrødrene mine. Jeg har ikke fått invitasjon. Det var riktignok julebord til firmaet til stefaren min, men når begge lillebrødrene mine får bli med som ikke jobber i firmaet, bare fordi dem er familie, burde vell jeg også få invitasjon? Det var temmelig kjedelig å sitte hjemme å få bilder av hele familien som koste seg sammen. Når jeg prøver å ta dette opp med mamma(da stefaren min ikke er vits å prøve å snakke med) får jeg til svar at lillebrødrene mine var med fordi dem ikke fikk skaffet barnevakt(dem er nå rundt 13 og 16 år) men dem har helder ikke spurt noen om å sitte barnevakt(ikke en antydning, men det svarte mamma da jeg spørte hvem dem hadde prøvd å få som barnevakt). Så bruker dem som argument at stebroren min fikk invitasjon fordi han jobber i firmaet, men han betalte rommet selv. Hadde jeg fått invitasjon hadde selvsagt jeg også betalt selv. Dem kunne vell sagt noe som "firmaet skal på julebord, hele familien skal men vi kan ikke betale for deg da du ikke jobber med oss, men du får bli med om du betaler selv"? Kan være greit å nemne at det var familien min pluss tre til som for på julebordet. Jeg kjenner alle, og vi får faktisk julegave av dem andre som var på julebordet fordi dem ikke bare er del-eiere/ansatt i firmaet men også familievenner. Nå krangler jeg med mamma fordi hun ikke forstår hvorfor jeg føler meg utelatt. Mamma er selv " sjalu" da mormor og morfar hele tiden inviterer onkel og inngift tante på middag og mamma med vår familie aldri blir invitert. Da heg sa til henne at jeg føler det på samme måte som hun føler det for onkel, fikk jeg tilbake på melding " ligger her å griner. Håper du er stolt. Gratulerer". Uansett hva jeg sier og gjør skjønner hun det ikke, og jeg tror mye er stefaren min sin feil. Det er så mange andre detaljer også, men da blir dette innlegget eviglangt. Kort fortalt føler jeg at stefar forskjellsbehandler meg og hans sønn veldig. Litt tåler jeg selvsagt, men nå har jeg sett meg så lei!  Overreagerer jeg? Hva kan jeg si, og hva kan jeg gjøre for at hun skal forstå?

[Gjest supernova_87]

Hei! 

Jeg ville så gjerne skrive deg et godt svar, selv om jeg absolutt ikke er noen ekspert-hjelp. Men nå sitter jeg og vet ikke helt hva jeg skal finne på å skrive. Jeg hadde tenkt å begynne med at du skulle ta en god prat med din mor, men etter at jeg leser at hun svarer "ligger her å griner. Håper du er stolt. Gratulerer." så høres det ut som en blindvei. 

Har du mulighet for å akseptere at det er sånn? Og heller søke støtte og familierelasjoner hos besteforeldre og onkel/tante? 

Du overreagerer ikke. Det høres ut som svært lav sosial intelligens å ikke hilse på kjæresten din når dere har vært i samme rom mange ganger, enten er det lav sosial intelligens eller så er det bare utrolig frekt. Det med julebordet og ferieturen kan jeg forsåvidt skjønne mer at de sa det de sa, selv om det nok er forskjellsbehandling. For å si det sånn, jeg skjønner at du ikke blir invitert på firma-julebord, men det høres jo egentlig ikke ut som så veldig FIRMA-julebord, så du kunne jo like godt fått komme. Det at han ikke besøker deg er ingen stor greie, min far har aldri besøkt meg her jeg bor, og vi er gode venner.

Æsj, jeg skal ikke si at det du opplever er feil, for det er jo tydelig at du føler det sånn av en grunn, og du kan føle det du føler! Jeg har mest lyst til å si: drit i dem! Men skjønner at det er lettere sagt enn gjort. Jeg ville prøvd å fokusere mer på samboeren, blitt nærmere resten av familien og fått noen nære venner.  

[wahaj]

Vet så alt for godt hvordan det føles. Ble selv ekskludert fra familien da jeg var 18 og bodde vekk i ukedagene. Eneste jeg var god nok til var å sitte bikkjevakt/barnevakt for lillebror som er 3 år yngre enn meg. Er alltid den siste som får vite ting, om jeg i det hele tatt får vite ting. Og dette er helfamilie.

Vi (mor og helsøsken) har også falt utenfor når det gjelder videre familie (foreldrene til mamma som er skilt og har ny sønn m familie der det kun er sønnene), så er veldig forskjell. I tillegg til en far som stiftet ny familie og som aldri tar kontakt annet enn én gang i året.

Det er vel 3 ting som jeg kan komme med.

- prøv å prat ordentlig og saklig med moren din,eller skriv et brev. Så konstruktiv som mulig,uten angrep. Men basert på dine følelser.

- Godta sånn situasjonen er.

- hvis du ikke klarer å godta, så kan en utvei være å kutte dem ut,  selv om det er veldig tøft.

Å konstant tenke på dette medfører ikke noe godt for deg,  og kan i lengden gjøre deg bitter,  tro meg.

Sender deg en god klem. Det er aldri kjekt å stå på utsiden av sin egen familie.

[Gjest Blomsterert]

hei alle foreldre der ute! Søker eksperthjelp  noe slikt i allefall. Noen skrivefeil blir det nok da jeg ligger her med tårer i øynene og bare en liten iphone å skrive med.

 

Jeg er en jente som er 19 år. Da jeg var to år kom min stefar inn i familien. Jeg skal prøve å være kortsluttet. Denne stefaren er noe spesiell. Han har en sønn fra ett tidligere forhold som er like gammel som meg. Sammen med mamma har han to sønner, hvor den første kom når jeg var tre år og den andre kom når jeg var 5. Stefaren min går ikke sammen med min pappas slekt(farmor og farfar). Helder ikke så mye med sine svigerforeldre, altså min mormor og morfar. Dette er pågrunnen av hans vesen. Man vet for eksempel aldri hvilket humør han er i. jeg går ikke overens med stefaren min. Dem siste to årene har jeg bodd i leilighet med samboeren min, og på to år har stefaren min besøkt meg TRE ganger: to ganger var for å hjelpe med montering av TV, sist gang var i 19 års selskapet mitt som jeg selv arrangerte i ny leilighet. Vi går overens i berg og dalbane. Når han trenger meg er han kjempe blid og alt er bare som en rosa sky og han eeer så glad i meg(når jeg sjoffer han til og fra fest eller når han trenger hjelp til noe). Jeg har så lenge jeg kan huske følt meg forskjellsbehandlet i forskjell til hans biologiske sønn. Skal ikke kjede dere med tekst fra barndommen så tar eksempler fra dem siste to årene.

 

Når jeg fikk meg kjæreste hilste han ikke på kjæresten min før vi hadde vært sammen i tre månder. Han så rett og slett bare en annen vei når kjæresten min gikk forbi han, uten å si ett ord. Første gang jeg tok med kjæresten min hjem sto stefaren min på kjøkkenet og lagde mat. Vi måtte gå gjennom kjøkkenet for å komme til rommet mitt. Ikke EN lyd, selvom mamma laget stor stå hei å tok han mot i døren og var kjempe glad. Tre månder(!!) tok det før han og kjæresten min snakket sammen, tross at kjæresten min hadde vært i samme rom som han flere ganger. Dette er nå tre år siden. Hans biologiske sønn fikk seg kjæreste for ett år siden. Du kan jo tenke deg hvordan han tok i mot henne. Det var ikke på samme måte som han tok i mot min kjæreste, for å si det slik  

Sommeren 2014 skulle familien til Bulgaria. Meg inkludert. Eller.. Jeg fikk invitasjon. Men stebroren min skulle ikke bli med da han skulle være hos sin mamma denne ferien, så derfor takket jeg pent nei til å være med. Jeg ville jo ikke til syden sammen med mamma, stefar og to brødre som var yngre enn meg. Da måtte jeg ha delt rom med dem. Når stebroren min var med på ferien hang jeg og han sammen og fant venner Sammen, i tillegg til at vi fikk vårt eget rom slik at vi slapp å sove med gæmlisene(som forsåvidt bare er 37 og 43 år). Men så plutselig skulle stebror være med allikevell, og dem hadde kjøpt billetter til han uten å si i fra til meg. Så da skulle plutselig hele familien unntatt jeg til syden. Jeg ble naturligvis lei meg, og fikk da beskjed om at jeg kunne få være med men det ville da koste dem 15k å bestille bilett til meg også. Sa derfor at jeg stod over av dårlig samvittighet fordi min bilett hadde blitt så dyr. Men dem hadde kjøpt ekstra bilett til stebroren min. Det var stefaren min som ga meg informasjon om hva det ville koste om jeg også ville bli med.

Nå har Hans biologiske sønn flyttet fra moren sin og flyttet hjem til mamma og stefaren min. Stebroren min har begynt å jobbe for stefaren min. Stefaren min eier eget firma skjønner'u. Denne helga har dem vært på julebord. Hele familien. Mamma, stefar, stebror, kjæresten til stebror, og begge lillebrødrene mine. Jeg har ikke fått invitasjon. Det var riktignok julebord til firmaet til stefaren min, men når begge lillebrødrene mine får bli med som ikke jobber i firmaet, bare fordi dem er familie, burde vell jeg også få invitasjon? Det var temmelig kjedelig å sitte hjemme å få bilder av hele familien som koste seg sammen. Når jeg prøver å ta dette opp med mamma(da stefaren min ikke er vits å prøve å snakke med) får jeg til svar at lillebrødrene mine var med fordi dem ikke fikk skaffet barnevakt(dem er nå rundt 13 og 16 år) men dem har helder ikke spurt noen om å sitte barnevakt(ikke en antydning, men det svarte mamma da jeg spørte hvem dem hadde prøvd å få som barnevakt). Så bruker dem som argument at stebroren min fikk invitasjon fordi han jobber i firmaet, men han betalte rommet selv. Hadde jeg fått invitasjon hadde selvsagt jeg også betalt selv. Dem kunne vell sagt noe som "firmaet skal på julebord, hele familien skal men vi kan ikke betale for deg da du ikke jobber med oss, men du får bli med om du betaler selv"? Kan være greit å nemne at det var familien min pluss tre til som for på julebordet. Jeg kjenner alle, og vi får faktisk julegave av dem andre som var på julebordet fordi dem ikke bare er del-eiere/ansatt i firmaet men også familievenner. Nå krangler jeg med mamma fordi hun ikke forstår hvorfor jeg føler meg utelatt. Mamma er selv " sjalu" da mormor og morfar hele tiden inviterer onkel og inngift tante på middag og mamma med vår familie aldri blir invitert. Da heg sa til henne at jeg føler det på samme måte som hun føler det for onkel, fikk jeg tilbake på melding " ligger her å griner. Håper du er stolt. Gratulerer". Uansett hva jeg sier og gjør skjønner hun det ikke, og jeg tror mye er stefaren min sin feil. Det er så mange andre detaljer også, men da blir dette innlegget eviglangt. Kort fortalt føler jeg at stefar forskjellsbehandler meg og hans sønn veldig. Litt tåler jeg selvsagt, men nå har jeg sett meg så lei!  Overreagerer jeg? Hva kan jeg si, og hva kan jeg gjøre for at hun skal forstå?

Trist at du føler det sånn.Var rart det med å ikke snakke til eller hilse på kjæresten din.Ellers så har du jo flyttet hjemmefra,og da blir det gjerne til at en ikke kan bli inkludert i alt som skjer i tidligere hjem.Det med ferien ble jo en misforståelse,men skjønner at du ble skuffet.Julebordet var også forståelig utfra at du bor med samboer og sønnen hans jobber i firmaet.

Det å flytte for seg selv i en alder av 17år,sammen med samboer var tidlig syns jeg,Men uansett så er det på en måte å kutte navlestrengen.En må bli mer selvstendig og uavhengig,og en kan liksom ikke kreve like mye fra de en valgte å flytte fra.Det er mange unge som klager på at foreldre ikke besøker dem.Dere får be de på middag eller noe,så er det en planlagt ting å gjøre.Ellers kan det være en overgang og litt rart for foreldre å besøke et "ungsomshjem",om du skjønner.Det blir mye lettere når det kommer eventuelle barnebarn.

Tror vel ikke at forholdet til stefaren din endrer seg,så prøv å innstille deg på det,så slipper du å bli skuffet så ofte.Ta heller vare på det som er positivt,og velg dine kamper.Og dere har jo ihvertfall litt ok kontakt.

Må bare legge til at jeg ikke skjønner foreldre som er ute og fester og har ungene som sjåfører!Hadde aldri bedt mine om å hverken kjøre meg til eller fra fest,men ser jo flere som gjør det.Flaut syns jeg da,og jeg husker jeg syns det var pyton å se mine foreldre berusede fra selskapeligheter.Men det er nok bare mitt sære syn.

Håper du føler deg bedre etterhvert,og du? Ta et besøk eller en telefon til moren din så dere får skværet opp.Lykke til.

[Apen]

Tusent takk for svar❤️ Nå skal det nemnes at stefaren min var en avgjørende faktor da flyttet hjemme ifra. Nå i sommer var dem på bilferie(mamma, stefar og de to minste). Mamma spørte om dem skulle bytte sjofør fordi stefaren min ble så trøtt, men stoltheten hans holdt han gående helt til han sovnet bak rattet og krasjet i autovernet. Han kunne altså ha tatt livet av hele familien min bare fordi han var for stolt til å innrømme at han var trøtt. Jeg føler på mange måter at mamma aetter meg bort til hans fordel selvom hun støtt og stadig klager over hvor lat han er og at ingenting blir gjort og at han er egoistisk og er ute hver helg(det er hand måte å koble av fra jobb sier han). Når hun prioriterer meg vekk for en hun sier så mye dumt om føler jeg at jeg er verre enn han siden hun tross hans skavanker heletiden velger han. Han har selv hatt en dårlig barndom som inneholdt blandt annet vold og ensomhet, dette overfører han videre til sine barn. Ikke vold i den forstand, men han nølte ikke med å klaske til oss både på rompe og ansikt da vi var mindre. Nå nekter han for det  jeg føler bare at jeg mister mamma og at hele familien glemmer meg. Hadde dem unnlatt å ta med seg han som er like gammel som meg hadde det vært noe annet. At dem gjør forskjell på meg om mindre søsken er OK, men når dem forskjellsbehandler meg og min jevn aldrede bror svir det. 

[Sølvi88]

Jeg tenker egentlig kansje at moren din ser på deg mer som en støtte hun kan bruke når hun trenger det, enn dattern sin. Jeg har følt det sånn noen ganger med min mor, og jeg får samme følelsen når jeg leser historien din.. Kan det stemme? Hva føler du selv om det? At hun "tar dritten hjemme ut på deg"? "Mann og barn klarer hun ikke overføre sin sorg på, så du er neste i rekken"

Det er trist at du føler det sånn du gjør, og jeg forstår at du gjør det. Kansje moren din er sliten og lei av livet sitt og ikke orker å "bry seg"? At hun er lei mas og kjas og bærer nag til deg for et eller annet? Noe du fikk som aldri hun fikk? Kansje fordi du er perfekt i hennes øyne? At hun kansje er litt misunnelig og tar det ut helt feil? Kansje hun er misunnelig på livet til deg og samboeren din, når hun ser hva hun selv har endt opp med? Jeg har virkelig ingen anelse, bare skriver ned inntrykkene jeg får av det du skriver.. Beklager virkelig om jeg er frekk eller fornærmer deg! Men jeg synes hvertfall at det er rart at moren din forskjellsbehandler barna sine slik og ikke gjør noe med det når du sier fra. Bare dumme unnskyldninger. Det er dårlig gjort av henne. Stefaren din har jo et problem, uten tvil, men moren din burde lytte.

En annen ting som slår meg er at stefaren din klapsa til dere barna, kan det være at han gjør det på henne nå? At hun mener at "du sutrer over et julebord, men vet ingenting om å ha det fælt"? Det bare falt meg inn, beklager.. Kansje stefar ikke liker deg, og prøver å omstille din mor og? Få henne for seg selv? 

Jeg og min mor hadde et utrolig dårlig forhold før, jeg følte meg en periode som bruk og kast, det gjorde nok hun og. Jeg ble eldre og nå har vi et supert forhold. Så det kan hende du bare må bli litt eldre. Uansett håper jeg det ordner seg for deg!

Igjen beklager jeg om jeg fornærmer deg! Hodet begynte å vandre så jeg skriver like gjerne alt ned, kansje du får en ny synsvinkel og finner ut av dette. Det er ikke sikkert at moren din mener det vondt, kansje hun har problemer selv av noe slag. Lykke til!