Få et nytt barn med ny mann - eller ikke?? Hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig i tvil...har tre barn med ex mann,  og har nå vært sammen med ny mann i over 1 år.  Han har også barn fra før. Noe i meg vil så innmari gjerne få et kjærlighetsbarn med han...men en annen del av meg tenker at det kanskje ikke er så lurt. Alle barna er i skolealder, så småbarnsperioden er vi liksom ferdig med...vi har vår alenetid når barna er hos sine respektive og nyter å bare være to voksne med tid til hverandre. Vil jeg gi slipp på dette? Jeg er nærmere 40 enn 30 nå, så den biologiske klokka tikker...det er snakk om er par år før jeg føler at det er "for sent". Tenker at et sted må grensa gå, og skal det skje bør det bli innen et år. Det er en stor avgjørelse å ta...noen som har vært i lignende situasjon?? Vi har aldri diskutert det fullt ut på en måte, vi kan tulle med det, men samtidig være klar på at vi har det bra som det er. Det henger fortsatt litt i lufta. På en måte skulle jeg ønske jeg ble uplanlagt gravid slik at det bare "ble sånn". Men på den andre siden så vil jeg at et evt barn skal være planlagt og ønsket og ikke en tilfeldig hendelse....

Anonymkode: 31497...76e

[Tvist]

Hva synes han?

Alle barna er vel kjærlighetsbarn.

 

[Batteri]

Siden dette blir et kjærlighetsbarn, hva er de andre barna?

[AnonymBruker]

Hva liker dere å gjøre sammen? Hva drømmer dere om? Nyter dere voksentiden mest, eller nyter dere tiden med barna sammen mest?

Og hvorfor ble han skilt fra sin eks? Jeg kjenner en i din situasjon, de fikk kjærlighetsbarnet og brått skjønte hun hvorfor det hadde blitt skilsmisse - han bidro ingenting med barnet, var rett og slett en stor sjåvinist. 

Anonymkode: a1216...fc8

[Gjest Blomsterert]

Jeg er så utrolig i tvil...har tre barn med ex mann,  og har nå vært sammen med ny mann i over 1 år.  Han har også barn fra før. Noe i meg vil så innmari gjerne få et kjærlighetsbarn med han...men en annen del av meg tenker at det kanskje ikke er så lurt. Alle barna er i skolealder, så småbarnsperioden er vi liksom ferdig med...vi har vår alenetid når barna er hos sine respektive og nyter å bare være to voksne med tid til hverandre. Vil jeg gi slipp på dette? Jeg er nærmere 40 enn 30 nå, så den biologiske klokka tikker...det er snakk om er par år før jeg føler at det er "for sent". Tenker at et sted må grensa gå, og skal det skje bør det bli innen et år. Det er en stor avgjørelse å ta...noen som har vært i lignende situasjon?? Vi har aldri diskutert det fullt ut på en måte, vi kan tulle med det, men samtidig være klar på at vi har det bra som det er. Det henger fortsatt litt i lufta. På en måte skulle jeg ønske jeg ble uplanlagt gravid slik at det bare "ble sånn". Men på den andre siden så vil jeg at et evt barn skal være planlagt og ønsket og ikke en tilfeldig hendelse....

Anonymkode: 31497...76e

 

Dere har jo allerede flere barn,og som du selv skriver,så er dere ferdige med småbarnsperioden og nyter tiden dere to har sammen.Ville vært skeptisk selv,for det blir jo stor forandring,og kanskje mye av overskuddet til de andre barna blir lite,for dette påvirker og handler om dem også.Det er flere ting å vurdere,også at dere ikke har vært sammen mer enn ett år,og det er jo ikke så lang tid(selv om dere er voksne).

Selv om dere ikke har all verdens tid,er det ikke lurt å se an litt og ikke minst snakke ordentlig om det?

[AnonymBruker]

Dropp det! Synes noen ganger vi voksne tar for lite hensyn til de andre barna. Nå har dere bare "store" barn og personlig synes jeg det er urettferdig for de andre å måtte få et nytt søsken og begynne på småbarnsstadiet igjen. Et spedbarn vil kreve så å si all oppmerksomhet fra dere voksne.     I tillegg har dere bare vært sammen ett år.                                                                                                                          

Anonymkode: 0d34c...a6a

[AnonymBruker]

Nå har dere mange barn til sammen. Så det viktigste nå er vel å ta seg godt av alle barna, og bygge opp et godt forhold til de. Og du får jo noen ekstra bonusbarn. Jeg skjønner ikke helt det behovet noen kvinner har, for å få et kjærlighetsbarn, med hver mann de er sammen med. Bor dere sammen?

Jeg er selv sammen med en mann, hvor vi begge har barn fra før. Og vi skal ta oss av de barna vi har, få et godt forhold til alle barna, og sørge for at de får et godt forhold og. Felles barn trenger vi ikke. Tror ikke det hadde vært så bra for barna vi har fra før.

Anonymkode: a2950...518

[AnonymBruker]

Ikke, hvis du spør meg (og det gjør du jo). Konsentrer dere om å få til det nye forholdet, med de barna dere har, til det beste for alle involverte, med særlig vekt på barna som er der.

Leser du tråder her inne, ser du at veldig mange er i samme situasjon og sitter der med baby og en hverdag som ikke fungerer.

Anonymkode: 3a6bc...732

[AnonymBruker]

Det ville jeg absolutt ikke gjort i din situasjon. Dere har jo barn begge to, så det er ikke slik at noen blir uten barn. Og tenk om det blir slutt mellom dere. Da får du to fedre å forholde deg til, ikke bare en.

Jeg er er 35 og kunne ikke tenke meg å begynne på nytt med småbarnsperioden nå. Det er så herlig at de har blitt "selvfungerende mennsker" Og nå gleder vi oss heller over alt vi kan gjøre sammen med dem; reiser, fjellturer, ski, sykkel, teater osv

Anonymkode: 675c5...eb9

[AnonymBruker]

Nå har dere mange barn til sammen. Så det viktigste nå er vel å ta seg godt av alle barna, og bygge opp et godt forhold til de. Og du får jo noen ekstra bonusbarn. Jeg skjønner ikke helt det behovet noen kvinner har, for å få et kjærlighetsbarn, med hver mann de er sammen med. Bor dere sammen?

Jeg er selv sammen med en mann, hvor vi begge har barn fra før. Og vi skal ta oss av de barna vi har, få et godt forhold til alle barna, og sørge for at de får et godt forhold og. Felles barn trenger vi ikke. Tror ikke det hadde vært så bra for barna vi har fra før.

Anonymkode: a2950...518

Det samme tenker jeg... 

Anonymkode: 90650...8af

[Gjest]

Et kjærlighetsbarn?

Kan du ikke finne andre måter å elske ham på enn å få enda et barn basert på et forhold som har vart i kun ett år - altså tilnærmet ingenting, hvor det allerede er nok av andre barn dere trenger hensynta? 

Det er ikke mye kjærlighet for et forhold i starten ved å få barn, og sånn oppleves det ikke for søsknene heller.

Jeg tror du har fortrengt hvordan småbarnsperioden var, hva det gjør med de fleste forhold(er vel en grunn til at dere begge er skilt  ) og kjenner rasling i eggstokkene siden du nærmer deg førti.

Ikke få et barn - få dere en hobby heller. Dra på ferier, ha det hyggelig. 

[AnonymBruker]

Kan dere ikke få en felles hund i stedet? Tror det er best og tryggest. Og barna dere allerede har blir garantert glade!

Anonymkode: 81c94...9e3

[GørilB]

Ser det er mange som sier at du ikke skal gjøre det, men det er kun opp til dere. Det fins solskinnshistorier også, selv om de ikke florerer på KG.

Min svigerinne (og svoger) har 3 og 2 barn fra tidligere forhold. Eldste er 17 og yngste er 10. De fikk et såkalt kjærlighetsbarn for et par år siden. Det var og har ikke vært noe problem for den familien. Men så klart, fungerer ikke familien sammen i utgangspunktet er det kanskje dumt å få et barn til. Det har nok mye å si hva man gjør det til selv.

[ops2]

En baby rugger båten mer enn du innbiller deg. Du skal i det minste ha mannen med 110%, han skal være helt med, ikke sånn: "Ja, jo, det kunne vært fint..."

Du bør ikke overvurdere din egen kapasitet heller. Med mindre du er sprekere enn gjennomsnitt, så begynner man å merke alderen når man selv er i overgangsalderen og har en tenåring. Det er akkurat det du får hvis du får et barn i slutten av 40-årene.

Du vet hva du har, men ikke hva du får og hva et nytt barn krever. Alle barn er forskjellige.

[Rotemor]

Et kjærlighetsbarn?

Kan du ikke finne andre måter å elske ham på enn å få enda et barn basert på et forhold som har vart i kun ett år - altså tilnærmet ingenting, hvor det allerede er nok av andre barn dere trenger hensynta? 

Det er ikke mye kjærlighet for et forhold i starten ved å få barn, og sånn oppleves det ikke for søsknene heller.

Jeg tror du har fortrengt hvordan småbarnsperioden var, hva det gjør med de fleste forhold(er vel en grunn til at dere begge er skilt  ) og kjenner rasling i eggstokkene siden du nærmer deg førti.

Ikke få et barn - få dere en hobby heller. Dra på ferier, ha det hyggelig. 

Dette.

 

[kisskissbangbang]

For min del reagerer jeg mest på betegnelsen "kjærlighetsbarn"  Samtidig synes jeg det er litt absurd å skulle få et barn til bare for å ha et sammen, selv om en egentlig var ferdig på hver sin kant. Hvorfor det, liksom? Er barn man har sammen annerledes enn barn man har hver for seg? Trenger dere et barn for å "bekrefte" forholdet deres? 

Jeg er ikke imot å få barn med en annen selv om en har barn fra før, men jeg synes en skal tenke seg om vel og lenge, og vite at en gjør det for de rette grunnene. 

Dessuten har dere bare vært sammen i et år, og holder vel på å kjøres inn som ny familie enda? Et barn i denne situasjonen høres ikke ut som tidenes idé i mine ører.

[Gjest Klaveret]

Skjønner godt hvorfor du kaller det et kjærlighetsbarn. Man ønsker seg et barn med sin nye kjærlighet også ... Jeg har vært der, jeg ble til og med gravid, men vi bestemte oss for å ikke beholde. Vi har tre til sammen fra før og det er nok, en avgjørelse jeg i ettertid har vært glad for. Vi har ikke følt oss som noen dårlig familie likevel ... men så fikk vi oss en kjærlighetshund da ... 

[AnonymBruker]

Takk for svar alle. "kjærlighetsbarn" er kanskje et teit uttrykk, men trodde ikke DET var det som folk skulle henge seg oppi her. Går ut ifra at de fleste skjønner hva som menes med det. Alle barna er selvfølgelig kjærlighetsbarn, så kanskje dumt å bruke det spesifikt om "nytt" barn. Har reflektert litt over tilbakemeldingene her og det har fått meg til å tenke litt mer fornuft...det er vel "romantikern" i meg som vil oppleve det å bli mamma igjen, med den mannen jeg håper og tror er min livs store kjærlighet og den jeg vil bli gammel med. Jeg fikk barn veldig tidlig, noe som gjør at jeg nå på en måte er kommet "lenger" i livet enn mine jevnaldrende venninner.  De er midt i gravid, baby, småbarn og barnehageperioden, noe som gjør at jeg tenker at det aldersmessig ikke er noe "problem". Føler meg fortsatt ung på en måte. Men akk så deilige de stundene jeg har med min nye samboer er når vi bare er oss to. Vi koser oss gløgg i hjæl i hverandres selskap og virkelig nyter tiden vi får alene sammen. Vi har det selvfølgelig fint sammen når barna er der også, men det er på andre premisser da, og kjenner jo da hvordan hverdagen kan sluke oss og både tonen oss i mellom og måten vi er rundt hverandre er mer preget av "å drive firma". De små friminuttene vi får uten barn er med på å gi oss energi og knytte oss sterkere sammen som par for å håndtere "barneukene", og jeg kjenner at den balansen gjør oss alle godt. Hverdagen er tøff, med mange som skal følges opp og jeg er selvfølgelig redd for at et barn til ville fått skuta til å kantre. Vi har ikke mange barnevakter, så det ville blitt en omstilling...kjenner jeg egentlig nærmer meg mest avgjørelsen å la ting være som det er. Ja, det er som oftest hverdagen som sliter ut ekteskap og forhold, og når vi nå engang har erfart det begge to på hver vår kant så ville det jo vært dumt å "ta sjansen" på at vårt forhold skulle være uovervinnelig når det kommer til slike ting....det er litt sårt innerst inne i hjertet, men det går vel på dette med at jeg FORTSATT er fruktbar, vi har fortsatt muligheten, og tanken på å enda en siste gang oppleve et lite nurk ved brystet gjør at man får noen romantiske forestillinger om det å skape et menneske sammen...men flotte barn har vi nå tilsammen, og jeg er selvfølgelig takknemlig for å ha opplevd den kjærlighet hele tre ganger. Kan jo ikke ønske meg mer...det mest fornuftige er vel å heller nyte det å ha fått en mulighet til å få litt i "pose og sekk". Jah...da hadde Jeg kanskje svaret selv allikevel...

Anonymkode: 31497...76e

[Gjest Mythic]

Et kjærlighetsbarn?

Kan du ikke finne andre måter å elske ham på enn å få enda et barn basert på et forhold som har vart i kun ett år - altså tilnærmet ingenting, hvor det allerede er nok av andre barn dere trenger hensynta? 

Det er ikke mye kjærlighet for et forhold i starten ved å få barn, og sånn oppleves det ikke for søsknene heller.

Jeg tror du har fortrengt hvordan småbarnsperioden var, hva det gjør med de fleste forhold(er vel en grunn til at dere begge er skilt  ) og kjenner rasling i eggstokkene siden du nærmer deg førti.

Ikke få et barn - få dere en hobby heller. Dra på ferier, ha det hyggelig. 

Du er min nye KG-helt! Mest fornuftige, ærlige og reflekterte mennesket som har satt sin fot på KG på år og dag

[Mrs.Under]

Kjærligheten mellom dere er ikke avhengig av å bli bekreftet med enda et barn.

Jeg lever sammen med en mann, vi har begge barn fra før, og jeg var inne på tanken på at et barn sammen hadde vært fint, slik at jeg fikk bekrefta at det var "ekte kjærlighet" mellom oss. Vi droppa dette, og glad er jeg for det. Vi skaffet for øvrig et par katter, og det var jammen meg nok ansvar når det kom til ekstra omsorg for levende vesener i tillegg til eksisterende unger!