Korleis trøste?

[AnonymBruker]

Hei! Eg har ei venninne som har prøvd å bli gravid ei god stund no. Ho fekk nett vite at ho ikkje kan bli gravid naturleg og skal prøva ivf ein eller annan gong. Ho har ein kraftig reaksjon på dette, og grin mykje, og det gjorde ho lengje før ho i det heile tatt visste at det var noko gale. Eg har vondt av ho, samstundes med at eg kjenner eg blir nesten litt irritert over at ho sørgjer før ho i det heile tatt har prøvd alt som kan gjerast, og det er vanskeleg fordi mange av våre felles venninner har fått born no, og eg kjenner jeg nesten ikkje kan spørre om noko om babyene fordi ho blir så lei seg. Ho ser dei nesten kvar dag, og eg tykkjer ikkje det er greit at dei skal la være å prate om det som er det viktigste i deira liv om dagen; borna deira. 
Kan dykk kjenne dykk igjen i så sterk sorg over å være långtidsprøvarar? Kva kan jeg gjere for ho? For dykk som er ufrivilleg bornlause, kva rekner dykk med av omtanke frå andre i prosessen (altså før "alt håp er ute")

Anonymkode: f6dd2...189

[AnonymBruker]

For mange som er ufrivillig barnløse er det en stor sorg. En sorg hvor man hver dag blir påminnet om det man ikke klarer å lage. Noe som er en selvfølge i de flestes liv. Å få barn og være en familie er grunnstenen i de flestes liv og noe man sterkt ønsker seg. 

Jeg har møtt mange som ikke forstår sorgen en ufrivillig barnløs har. Jeg forstår det er vanskelig å sette seg inn i andres situasjoner, men jeg faktisk møtt latterliggjøring og ta deg sammen holdninger. Det viser stor mangel på empati og forståelse. 

Jeg ble deprimert når jeg var ufrivillig barnløs, var deprimert i et par år. Det er svært vanskelig å godta at man ikke kan få barn, det er en sorgprosess man må jobbe med. 

Det at hun har gitt litt opp før IVF behandlingen er ikke så rart, det er lett å ta sorgene på forskudd etter lang tid med skuffelser. Å være rundt venner og familie som "stadig" blir gravide og får barn er vondt. Man er glad på deres vegne, samtidig som det er så fryktelig sårt. Jeg måtte trekke meg tilbake fra venner og familie en periode, for min egen del. 

Å være ufrivillig barnløs sliter også på forholdet, så det er mange faktorer som gjør at dette er steintøft. 

Anbefaller deg å se denne korte "filmen" om ufrivillig barnløshet. Den åpnet øynene for flere av mine venner og familie. 

Anonymkode: 73aa0...088

[AnonymBruker]

Glemte linken http://www.tearsandhope.com/emptyarms_video.html

Anonymkode: 73aa0...088

[AnonymBruker]

For meg var det like stor sorg når jeg skjønnte jeg måtte ha ivf som da jeg spontanaborterte. Sorgen har gått i perioder, nå har jeg infunnet meg med ivf og er for tiden ferdig og sørge. Sorgen vil komme tilbake om ivf ikke funker. 

Har ikke så mye råd til hva du kan gjøre. Dere får snakke sammen og si at du også må kunne dele de amdres glede. Men så lenge du sier du er irritert og ikke forstår vet jeg ikke om noen råd egentlig vil funke, for du har tydeligvis lite innlevelsesevne. 

Anonymkode: 8e835...9ba

[miore]

Som IVF-er kan det dessuten føles som om man er "defekt" som ikke klarer å produsere barn på egenhånd - det kan være en bitter pille å svelge å anerkjenne at man trenger hjelp til det man i teorien skal være biologisk designet for å gjøre.

Og som en anon skriver over her, når man har stirret på blendahvite graviditetstester år ut og år inn, gjerne etter lang tid med annen intervensjon og tilskudd av kunstige hormoner som påvirker både fysikk og psyke, mister man etter hvert mye av håpet. Man regner med at også neste steg på listen kommer til å resultere i nederlag, ettersom dét er enklere for psyken enn å kjøre en superoptimistisk linje hver gang for så å bli skuffet igjen og igjen og igjen. 

Endret 15. november 2015 av miore
leif og verdens lengste run-on sentence

[AnonymBruker]

 

For meg var det like stor sorg når jeg skjønnte jeg måtte ha ivf som da jeg spontanaborterte. Sorgen har gått i perioder, nå har jeg infunnet meg med ivf og er for tiden ferdig og sørge. Sorgen vil komme tilbake om ivf ikke funker. 

Har ikke så mye råd til hva du kan gjøre. Dere får snakke sammen og si at du også må kunne dele de amdres glede. Men så lenge du sier du er irritert og ikke forstår vet jeg ikke om noen råd egentlig vil funke, for du har tydeligvis lite innlevelsesevne. 

Anonymkode: 8e835...9ba

Eg blir alltid så slått av kor harde noen kan vere i kommentarer her inne. Eg skriv jo at eg unnlet å prate om andres born fordi eg ikkje vil gjere ho trist, at eg ser at ho har det veldig vanskeleg og eg skriv her med spørsmål for å få meir innsikt og så møter du meg slik. Eller tenker du kanskje at eg skriv inn for å hengje ut venninna mi? Ganske ufint. Om ein ikkje kan settje ord på kva ein lurer på om noko vanskeleg ein ikkje har vore gjennom sjøl utan å bli karakterisert som empatilaus. Er ikkje det heile poenget med forum, å få innspell frå andre?
Er det ikkje betre å søke råd enn å bite i seg det ein ikkje skjønner intuitivt?

Mogleg at irritasjon er feil ord å bruke. Mogleg vanskeleg å sjå ein eg er glad i har det kjipt og nærmast gitt opp sjøl om det er meir ein kan gjere. 

Dykker andre har veldig gode innspel som eg tek med meg vidare. Spørsmålet kan kanskje heller stillast slik: Korleis vil dykk at andre skal møte dykk i sorgen? 


 

Anonymkode: f6dd2...189

[Gjest Jessica]

Bare vær der 💛 Flott at du søker kunnskap og råd.  Det viser at du er en god venninne 

[tekjerringa]

Som Jessica sier. Vær der, gi henne rom for å dele tanker. La henne få gråte. 

Det å vise at du bryr deg er det beste du kan gjøre.