Alene hele tiden

[AnonymBruker]

Ønsker å skrive litt om hvordan det er å ha en senskade etter en vanskelig barndom, bare få satt ord på det, forhåpentligvis for å opplyse dere som ikke forstår, men også for å se om noen kanskje har noen gode tips? Har prøvd "alt", men plutselig kan det jo dukke om noe som jeg selv enda ikke har sett, eller vet jeg kan gjøre, - forhåpentligvis.

Skal sitte alene nå for niende året på rad på julaften, morssiden av familien har ikke mindre enn åtte familiemedlemmer slått meg minst en gang, to av de misbrukt meg seksuelt (ene død, og andre skilt fra moren min, så de er ikke tilstede lenger), og samtlige alltid lagt skylden på meg for nær sagt alt som skjer og ikke skjer. Mobber meg gjør de og. Så er det farssiden, de er hva man vil anse som såkalt "normale", men er veldig til å latterliggjøre ting jeg sier og gjør fordi jeg også kan slite til tider med sosiale antenner. Begge deler av familien koster det så mye å være med, at jeg har valgt de bort. Nytter heller ikke å si noe om det. Skrev blant annet en melding før jul ett år, til farssiden av familien, hvor jeg for første gang delte hvordan jeg virkelig hadde det, at jeg blant annet hadde holdt på å skade meg selv til døde (har fått hjelp til å endre selvskading, så dette tilhører heldigvis fortiden), og det eneste de skrev tilbake var "God jul til deg og", ingen, "så forferdelig det må være å ha det sånn" eller "kan vi hjelpe deg?". 

Sosialt har jeg prøvd gang på gang på gang, men de som kunne vært gode for meg avviser alltid, både vennskapelige og romantiske relasjoner, og de som helt klart har psykopatiske trekk, eller har enorme behov og krever og krever og krever uten å gi tilbake, står med åpne armer. Kun slike mennesker som "vil ha meg". 

Så aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Har nå vært uten for arbeidslivet i ti år, først grunnet alvorlig post traumatisk stress, nå grunnet ME. For sånn har det jo blitt, etter alle skuffelser, har kroppen bare klappet sammen. Har aldri hatt noen som virkelig har brydd seg om meg og mine behov i livet mitt, har jeg sagt grenser for meg selv (som jeg opplever jeg er flink til), er det alltid jeg som er problemet, aldri den andre som kanskje bør gå i seg selv, og det gjør at jeg alltid må, nær sagt, utslette meg selv, i en relasjon, eller velge å sitte alene, som jeg stort sett gjør.

Ellers får jeg til å trene litt, og er både utadvendt og sosial der, har bare enn så lenge ikke oppstått en situasjon hvor det har vært en invitasjon til noe mer, kun prat der og da. Fordi jeg alltid har slitt med sosiale antenner (ikke frekk, eller vond mot noen, sier bare ting om meg selv som såkalt ikke "passer seg"), ender alltid de som kunne ha vært gode for meg med å høflig avvise, og det kan det selvfølgelig være mange grunner til - kanskje har de allerede de vennene de vil ha, hvem vet - men et blir likevel som et nytt slag, gang på gang på gang. 

Så her sitter jeg. Ringer på en støttetelefon for incestutsatte daglig, damer jeg har snakket med i snart ti år nå, som kjenner meg inn og ut, og det hjelper noe på ensomheten. Dessuten kjøpte jeg meg hund for noen år siden, en vakker liten chihuahua. Største kjærligheten jeg har opplevd noensinne. Hun er i tillegg omplasseringshund, var nesten fem da jeg fikk henne (straks ni år nå), hadde hatt det veldig vondt der hun var, ingen mishandling, men to eiere før meg som mest hadde henne fordi hun hadde god stamtavle, og begge drev med oppdrett, så det hadde mange hunder. Hun er veldig lik meg - vet at hunder tilpasser seg eier, men hun var sånn FØR hun kom hit - og det kjennes veldig fint. Og bare de øyene, lyser kjærlighet ut av de, hver gang hun ser på meg. Mitt største fan kan man trygt si :-) Men uten henne har jeg absolutt ingen.

Før noen begynner å tipse om aktiviteter jeg kan gjøre, melde meg på osv. så vil jeg også legge til at jeg har prøvd "alt" det og, de som er gode for meg vil rett og slett ikke ha meg, og det gjør vondt. Veldig vondt. 

På tross av alt dette, ikke spør meg hvordan, er jeg stort sett ei positiv og blid jente, får alltid høre det, at jeg smiler så godt, så tror ikke noen kan se på meg at jeg er i den livssituasjonen jeg er i, men er samtidig veldig åpen om det hvis noen spør, og det er jo gjerne der problemene starter, folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til meg. Sitter aldri, jeg gjentar ALDRI, å klager og syter, så når jeg forteller hva jeg har opplevd i livet er det alltid på en saklig måte, og opplever også at jeg er god på å lytte til andre, så hvorfor ingen vil ha meg aner jeg rett og slett ikke. 

Heldigvis har jeg by'n, går ut to ganger i måneden (har ikke råd oftere), og har en del hyggelige møter med mennesker der, men aldri noe som blir noe mer, - med unntak av, igjen, de som enten har psykopatiske trekk eller så store behov at de suger opp all energien min. Gi og ta, tilstedeværelse, har aldri opplevd det. Kun med hunden min som jeg etterhvert har begynt å elske så intenst at det nesten gjør vondt. Fantastisk god og snill hund og, vet alle sier de om sin, men min er det virkelig. Har aldri trengt å bli sint på henne noensinne, for hverken bjeffer hun inne, ødelegger ting, eller maser. Hun er rett og slett perfekt, har jeg funnet ut :-)

Da jeg begynte å skrive dette innlegget var det med tanke på å få tips, men ser nå at det også er for å bare "få det ut", sette ord på det. 

Fyller ellers dagene, når jeg ikke er for syk til å konsentrere meg, men å lytte på foredrag på youtube, lydbøker, eller ved å se film. Og sånn går årene.

Prøver med jevne mellomrom å engasjere meg i relasjoner igjen, avbrøt akkurat en nå i august, enda et menneske som bare tok, ikke ga. Til og med noe så enkelt som å be om at vi skulle være stille når vi så film - fordi jeg, igjen, sliter med konsentrasjon, kunne han ikke møte meg på. Alt dreide seg om han og hans behov, og han var alltid "take it or leave it", sånn var han og det måtte jeg lære meg å leve med. Aldri snakk om å forstå, eller snakk om å møte mine behov. Han sa ikke takk engang hvis jeg kjøpte gaver til han, så jeg løp og løp og løp i den perioden (vi var også kjærester i to perioder mitt inni bekjentskapet, som varte fra januar til august), følte at uansett hva jeg gjorde ble det ikke bra nok, fordi han ga meg null respons. De eneste gangene han "lyste opp" var hvis jeg ble sint på han, akkurat som han følte seg bekreftet på en eller annen rar måte da, og derfor gjorde han også alt han kunne for å fremprovosere sinne hos meg, sa alle de tingene han visste såret, kommentarer som "er'e mange som ikke vil ha deg fordi du er incestutsatt eller?". Sa jeg til han at sånt var sårene å høre (ble aldri "sint sint", for er ikke aggressiv, er irritert i stemmen kanskje), lyste han opp, følte seg viktig og verdifull når han klarte å såre meg. 

Men nok om han, ville bare nevne siste eksempel, og kommer sikkert til å prøve igjen å bli kjent med noen om ikke så altfor lenge, men sitter som sagt fast i å ende opp med samme personlighetstyper, "får" aldri de gode, fine til å bli interessert i meg. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

Vi har det jo så godt i Norge, så mange forstår ikke hvem jeg er, eller hvorfor jeg er som jeg er, dessuten leker jo like barn best, så mange klarer nok i å relatere seg til meg og min livshistorie, og selv om jeg sjelden snakker om hva jeg har opplevd, er min - som alle andres - kunnskap knyttet til hva jeg har erfart livet, og da har jeg ikke så mye å komme med som oppleves relevant for den andre. Eller hvem vet egentlig, får aldri noen grunn når folk avviser høflig, så trenger jo ikke være jeg sier og gjør noe galt, men når man ikke vet begynner man jo å lete etter årsaker.

Skriver uansett alt dette fordi jeg ønsker så intenst å være med noen, om så bare noen å spille et brettspill med, ha "hverdager" med, noen som virkelig er glad i meg, som verdsetter meg som jeg er. 

Av de på støttetelefonen - ringer også en del på mental helse sin - får jeg høre jeg både er kunnskapsrik, positiv og alt i alt ei god jente, så tror ikke feilen ene og alene ligger hos meg, men noe håper jeg det da er som kan skape endring.

Er nå 38 år, og selv om jeg gjør alt jeg kan for å tenke positivt (er heldigvis ikke deprimert lenger, noe jeg har vært mesteparten av mitt liv, selv om det der også ikke har syntes på meg - har jeg fått høre, for typisk kompliment jeg kan få av andre er "du smiler så fint alltid du, Linda"), må jeg jo si jeg er fryktelig ensom. Dessuten, i tillegg til å ha ME, er jeg så redd for mennesker at jeg - om jeg ikke hadde hatt ME - ikke hadde klart å være i jobb fordi jeg blir for redd. 

Men nok om meg. Noen innspill noen? Velger å poste som anonym da dette kjenner for personlig å sette ord på under nick. Skriver ikke mye her inne, men av og til, og da går det ikke på personlige ting.

Anonymkode: 68f3d...025

[Gjest daphny]

.

Endret 13. november 2015 av daphny

[AnonymBruker]

Går du ikke til psykolog? Du må jo nesten bare begynne å jobbe med dette. Det hjelper ikke å bare la det ligge under teppet. Synes det skurrer at du skal ha fått ME-diagnose når du sliter såpass psykisk. Men hvis du virkelig har ME er du jo nødt til å aktivitetsavpasse. Du kan ikke dra på byen to ganger i måneden. 

Anonymkode: 25527...187

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen av en spesialist på ME i fjor høst, hadde da vært dårlig siden 2008, men nå handler jo ikke dette innlegget om hvorvidt jeg har ME eller ikke, så aner virkelig ikke hva intensjonen din er med å skrive dette. Er det for å såre kan jeg trygt si at det klarer du ikke, for har lært meg for lengst å ikke ta kommentarer fra anonyme innover meg, blir kun såret av de jeg vet navnet til :-) Men vær så god, hvis det gjør dagen din bedre :-)

Anonymkode: 68f3d...025

[AnonymBruker]

Jeg mente bare at du må ta tak i helseproblemene dine. Slutt å synes synd på deg selv, og oppsøk hjelp. 

Anonymkode: 25527...187

[AnonymBruker]

TS igjen: For å svare på det som VAR konstruktivt: Har gått MASSE i terapi, hadde jeg ikke gjort det hadde jeg jo ikke overlevd, ingen som klarer å leve med så voldsomme traumer uten å få hjelp, ikke som jeg har møtt ihvertfall. 

Anonymkode: 68f3d...025

[Gjest daphny]

.

Endret 13. november 2015 av daphny

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg er enig med den over her som skriver at du må slutte å synes synd på deg selv. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv og kan ikke skylde på din vanskelige barndom. 

Du skriver om voldsomme traumer, ME og mye annet. Men dette er ikke forenlig med det du skriver om at du bl.a er på byen to ganger i måneden, på treningssenteret og mye annet. Det harmonerer heller ikke med hva du skriver i aborttråden din. Den vitner om en sterk person som klarer seg selv og stemmer overhodet ikke sammen med det du skriver her.

Jeg er også misbrukt på det groveste i barndommen. Ble gravid med min far, ble truet til å holde dette skjult gjennom hele svangerskapet og fødte et barn som døde som følge av misdannelser. Min far har blitt dømt for dette og jeg har mottatt voldsoffererstatning og har jobbet med meg selv og livet mitt for at dette ikke skal hemme meg fra å ha det godt til tross for mishandlingen.

Du har fått hjelp og du kan ikke dyrke mishandlingen slik jeg får inntrykk av at du gjør. Du skal ikke ringe disse hjelpetelefonene og bruke de som venner. Du skal skaffe deg ordentlige venner og gå videre. Det er ikke sunt å dyrke de vonde opplevelsene. De skal bearbeides også skal man, og må man, gå videre.

Anonymkode: 97568...f26

[AnonymBruker]

Ingen steder i innlegget mitt kommer det frem at jeg sitter og synes synd på meg selv, flere steder skriver jeg også at jeg hverken er deprimert lenger, eller at noen kan se på meg hva jeg har opplevd. Så har som sagt jobbet masse med meg selv. 

Vet ikke hvorfor du ønsker å sette spørsmålstegn ved hvorvidt jeg har ME eller ikke, spesielt siden ikke innlegget handler om det, men for syns skyld kan jeg si såpass at jeg fra 2008-2010 mer eller mindre lå i sengen hele tiden, fikk ingen hjelp, så oppvasken sto for det meste gang i et halvt år, orket bare skifte vann så det ikke skulle lukte. Gradvis har jeg opplevd bedring, og håper jeg en dag vil bli helt frisk, noe mange faktisk blir.

Ser dog ingen grunn til å forsvare hvorvidt jeg har ME eller ikke, har både blitt behandlet på sykehus for det og fått diagnosen av en spesialist, så hva anonyme brukere på et forum måtte mene om det, vel, inn det ene øret og ut det andre.

Bruker ikke de på støttetelefonen som venner, men klart, når man har snakket med noen i så mange år blir man jo glad i dem, er jo ikke til å unngå det I møte med så hjertegode mennesker som de er <3

At en som er misbrukt selv setter spørsmålstegn ved at en annen er det blir jeg alltid veldig overrasket over. Jeg husker første gangen det skjedde, så hoppet jeg ned en rulletrapp, etter først å ha drukket meg til mot, og ble hentet bevisstløs i ambulanse, for det gjorde så vondt å ikke bli trodd på noe som den gangen var forferdelig vanskelig å snakke høyt om, så du bør tenke på hva du skriver. Jeg bryr meg ikke om slikt lenger, men mange ville gjort det. Vet det fra støttegrupper for incestutsatte jeg var med i før, det mest sårbare vi alle visste om var å ikke bli trodd. Dessuten, den tiden jeg brukte støttesenteret aktivt, lærte jeg fort at vi som er utsatt er like forskjellige som alle andre der ute, da personlighet ikke utvikles av incest alene, men alle erfaringer man har gjort seg gjennom et liv.

Vet dog hva jeg har opplevd, hvem jeg er og hvordan jeg har det, så svarer ikke på flere kommentarer i denne sjangeren nå.

Trist å høre hva du selv har vært igjennom, og veldig godt å høre du har funnet en vei ut.  Det ønsker jeg for alle.

Da jeg aldri har hatt noen i livet mitt som virkelig har brydd seg om meg, har jeg lært meg til å fremstå som sterk, og skriver også flere ganger i innlegget mitt at ingen kan se på meg hvordan jeg egentlig har det, men noen ganger er jeg til og med så redd.

Ringte forresten til en av "vennene" mine, og hun er helt sjokkert over svaret ditt, og som hun påpeker, hadde du virkelig gått videre hadde du ikke sittet og spy som du gjør her. Synes derfor mer synd på deg, enn meg, for jeg er ihvertfall snill mot mennesker :-)

Anonymkode: 68f3d...025

[AnonymBruker]

 

Du har blitt behandlet for ME på et sykehus?! Hva slags behandling? 

Anonymkode: 25527...187

[AnonymBruker]

Behandlet var feil valg av ord, var på et åtte ukers kurs på Viken Sykehus, tror de har slike kurs på alle sykehus, såvidt jeg har forstått. Gikk da igjennom alle de klassiske "hva man kan gjøre for å bli bedre"-rådene, dessuten veldig godt å møte andre i samme situasjon og få gode tips fra dem og. Anbefaler derfor det kurset for alle :-)

Kommer til å be administrator slette innlegget mitt, for selv om jeg ikke bryr meg om vonde kommentarer, vil de særs dårlige kommentarene jeg har fått - med unntak av den siste - kanskje føre til at andre vil kvie seg for å legge ut lignende. Ensomhet er både tabubelaget, og skambelagt, og derfor enormt viktig å snakke om, at noen da ønsker å gjøre det enda verre for de som har det slik, vel, sånn oppførsel kommer jeg aldri til å forstå, men livet har lært meg at slikt skal man ta avstand til, ellers får man det ihvertfall ikke noe godt med seg selv. 

Anonymkode: 68f3d...025

[AnonymBruker]

Hei!

Det var trist å lese hvordan du har hatt det, og vondt å høre at du er ensom. Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver, men jeg har ikke hatt det sånn som du beskriver. Det er ikke lett å finne venner i voksen alder, det har jeg også erfart. Og når man heller ikke har noe særlig familie eller kontakt med familien så er det klart man blir ensom. Jeg har strevd endel med å finne venner, og ofte når jeg tror at endelig har jeg funnet noen, så skjer det et eller annet som gjør at de kutter meg ut. Det er ofte bagateller som gjør at de kutter ut kontakten, at de er blitt fornærmet for noe jeg har sagt og sånne ting. Det er rart hvor hårsåre mange mennesker er, og hvor vanskelig de har for å tilgi. Andre igjen lar bare være å ta kontakt etter en stund. Jeg har mer eller mindre gitt opp det med venner nå. Jeg prøver å fokusere på andre ting i livet, og har heldigvis noen andre mennesker i livet mitt som betyr mye for meg. Men egentlig venner har jeg ikke. Håper at du klarer å finne deg noen å være sammen med. Kan være det er noen tilbud der du bor? Aktivitetshus eller noe sånt? Det er jo endel kommunale tilbud. Her i Oslo er det endel sånt i noen bydeler, men vet jo ikke hvor du bor da. Det å ha hund er kanskje en måte å bli kjent med andre også? Ellers vet jeg også at det ikke bare er å melde seg på alt mulig rart, det er slett ikke lett å bli kjent med noen sånn. Det er ihvertfall min erfaring. Flott at du trener da hvertfall:) Håper at du får det bedre, men skjønner at det må være vanskelig.

Anonymkode: 6b8a6...eb4

[Gjest daphny]

.

Endret 8. desember 2015 av daphny

[Gjest daphny]

.

Endret 8. desember 2015 av daphny

[AnonymBruker]

Jeg skjønner på en måte hva du mener. Jeg har ikke hatt noen traumatisk oppvekst i forhold til deg, men jeg har for noen år siden flyttet til et nytt sted og har ikke en eneste venn her, til tross for at jeg normalt sett er i full jobb og treffer mennesker der. 

Jeg er ikke alene, for jeg har barn og en samboer som er mye ute og reiser.  Det siste medfører at jeg ikke har like stor mulighet for å dra på besøk eller gjøre noe sosialt på kveldstid, som andre folk. Når samboeren er hjemme, så synes jeg at det er så deilig å få brukt tid med ham og hele familien, så da vil jeg helst være med ham. ( Og hvor skulle jeg gå, jeg har jo ingen venner) 

 Dessuten så er jeg litt kresen på folk jeg skal omgås mye, for jeg blir lett tappet for energi av mennesker som er negative og som f.eks baksnakker andre mye og jeg skygger unna folk som jeg ser bruker noe særlig hersketeknikker i forhold til andre.

Mine gamle venner bor 35-100 mil unna og jeg har bare litt sporadisk kontakt med dem på Facebook etterhvert som årene har gått. 

Kjenner jeg trenger litt voksenkontakt med andre enn samboer. Denne uken har jeg ikke snakket med et eneste annet voksent menneske, om vi ser bort fra samboer og de jeg har snakket med ved levering i barnehage. 

Blir sett på som åpen, smilende og hyggelig, så det er ikke det det går på.

Anonymkode: 1a5be...e27

[Gjest daphny]

.

Endret 8. desember 2015 av daphny

[Sharon90]

Klem til deg

Håper virkelig du finner noen solide og snille venner du kan dele tid og visdom med

[Gjest daphny]

.

Endret 8. desember 2015 av daphny

[pistasjenøtt15]

Godt å høre at du likte innlegget mitt:) Jeg var anonym over her. Så bra at du har prøvd så mye, og det høres ut som du får litt kontakt når du er med hunden din ute hvertfall. Jeg håper også du får noen gode venner etterhvert, og det håper jeg for alle oss som sliter med det. Det er så viktig at dette kommer fram synes jeg, for du har rett i at i dag skal alle bare være ansvarlige for seg selv, og ingen skal ta ansvar for andre. Derfor blir mange ensomme, og fortsetter å være det. Synd at du skal være alene i julen, men det finnes jo de julevenninvitasjonene som det har stått om i media. Vet ikke om det er noe for deg, men det går jo å høre om det evt. Ønsker deg lykke til:)

[Gjest daphny]

.

Endret 8. desember 2015 av daphny