Hvordan opplevde du din spontanabort fysisk og psykisk?

[AnonymBruker]

Jeg har mistet to ganger og begge gangene var fryktelige smertefulle og blodige og jeg kastet opp ukontrollerbart og ble svimmel og holdt på å svime av. Jeg var også alene begge gangene..

 

Jeg har blitt gravid igjen nå men er bare 4+5 uker på vei og livredd for å miste igjen for jeg har ingen barn.. og jeg er redd for å være alene og oppleve den forferdelige smerten fysisk...

 

Lurer på hvordan dere andre har opplevd det? 

Anonymkode: ff25b...522

[Mamma31]

Kjære deg!

Først - gratulerer med å være gravid igjen! Jeg forstår du er redd og engstelig.

Jeg har kun hatt 1 SA bak meg som jeg opplevde nå nylig. Jeg var mye kvalm, svimmel og generelt dårlig. Fikk innimellom smerte smerter nedentil, og innimellom blødde det mye og andre ganger mindre.

Jeg var skikkelig lei meg da dette skjedde, spesielt da jeg hadde sett hjerteslag noen dager før på UL. Likevel så tenker jeg at dette er kroppens måte å håndtere et embroy som ikke var friskt. Og jeg gleder meg masse til å prøve igjen.
Hvis du har mistet 2 ganger på rad, er det lite sannsynelig at du vil miste med nr. 3.

 

Ønsker deg masse lykke til

[Gjest Valmuen]

Har mistet 3 ganger, så begynner å få litt erfaring, så dette blir langt...

Første gangen jeg mistet var i uke 12, begynte å styrtblø hjemme, og var alene da fosteret kom ut. Fikk ganske sjokk da jeg innså hva som skjedde og ble veldig svimmel og kvalm pga det, og grein og hyperventilerte, og hadde ganske intense smerter i et par dager. Blødde vel i 2 uker totalt, og ingen komplikasjoner i ettertid. Tok lang tid før mensen kom igjen, og ble gravid i PP2 etter det. Var ganske langt nede lenge etter dette, men hadde samtidig veldig rasjonelle tanker om det hele og at sånt skjer liksom.

Andre gangen mistet jeg i uke 5, var litt smånervøs da jeg fant ut at jeg var gravid, men tenkte at det var lite sannsynlig å miste to ganger på rad. Tok det egentlig helt greit da jeg mistet siden det var ganske tidlig. Blødde som en vanlig mens med vanlige menssmerter. Ble gravid igjen i PP3 etter det.

Tredje gangen jeg var gravid var jeg supernervøs, gikk og sjekket etter blod konstant og var livredd for å gjøre noe som kunne framkalle en abort. Ble litt bedre i slutten av uke 5 og kvalmen satte inn for fullt, for det hadde jeg ikke hatt noen av de andre gangene. Roet meg litt ned rundt uke 8 da det var tydelig at det vokste inni der. Tida gikk og vi dro på UL i uke 12, der alt så fint ut. Roet meg ganske ned etter dette og trodde alt var bra. I uke 16 begynte jeg å få en ekkel følelse, men hadde samtidig ingen tegn på at det var noe galt, så dro ikke til legen siden vi straks skulle på OUL. Dro på OUL med tidenes verste følelse der vi fikk bekreftet at det hadde gått galt igjen. Sleit veldig med å godta at det hadde skjedd igjen, hva var sannsynligheten liksom... Så måtte da ta medisinsk abort som er noe av det verste jeg har gjort noensinne, både fysisk og psykisk, men måtte heldigvis være på sykehuset der jeg fikk både støtte og sterke smertestillende. Heldigvis gikk alt ganske greit den gangen og, fikk ingen komplikasjoner eller noe, og blødde i 2 uker.

Fysisk for min del har det gått ganske greit egentlig, syntes det er ekkelt med alt blodet, og smertene er jo ikke noe særlig mens det står på, men det går jo over liksom. Psykisk har vært det absolutt verste for min del, spesielt den siste gangen, bare grein konstant i 2 uker etterpå. Er i PP2 etter det nå, og vet jeg kommer til å være dødsnervøs hvis jeg blir gravid igjen, og klarer ikke helt å tro på at det kommer til å bra, men vet jeg klarer å takle det hvis jeg mister igjen, har jo klart det før...

[Sapphira]

Om du er veldig engstelig kan du jo gjerne gå til legen og måle HCG? Vet mange gjør det for å få litt ro i kroppen

Jeg har mistet tre ganger - den siste gangen var helt klart verst. 

Første gangen fikk jeg påvist MA i uke 11. Hadde vel egentlig ikke følt meg gravid i det hele tatt og hadde minimalt med symptomer, så jeg følte mest at jeg bare ventet på at det skulle gå galt. Begynte å blø smått en morgen og forsto med en gang at noe ikke stemte. På legevakten klarte de bare å se små rester, så embryoet hadde sluttet å utvikle seg tidlig. Vi var i huset til svigerforeldrene når jeg gjennomgikk aborten, og det var veldig ukomfortabelt. Husker at jeg ikke orket å forholde meg til noen i begynnelsen etterpå, alle visste jo hva som hadde skjedd... Det var utrolig tungt, men vi tenkte at det kom til å gå bra neste gang.

Andre gangen mistet jeg i SA rundt uke 6. Vi taklet det mye bedre den gangen og blødningen varte bare noen dager, hadde så og si ingen smerter. Sambo var på jobb når det skjedde, så gikk igjennom alt alene. Heldigvis visste ingen andre om det, for jeg orket ikke en "repeat" fra første gangen (der alle samlet seg rundt meg og prøvde å trøste; skjønner at noen liker det, men jeg følte at jeg måtte ha på en fasade og hele tiden si "det går fint").

Tredje gangen var hardest, både psykisk og fysisk. Vi gikk på privat UL i uke 9 (tror jeg, går litt i surr her) og embryoet hadde sluttet å utvikle seg ca ei uke før. Denne gangen hadde jeg mer symptomer, så vi håpte at det var vår tur selv om vi ikke turte å glede oss. Etterpå hadde jeg en liten knekk psykisk og vi bestemte oss for å slutte å prøve til vi har gjennomgått utredning. Nå i mellomtiden har vi fokusert på andre ting og det har vært deilig å få alt på avstand. Begynner utredning neste måned, så forhåpentligvis begynner vi å prøve igjen i feb/mars neste år. 

Det er utrolig tungt å miste, men det ender jo (forhåpentligvis) en dag i en liten skatt

 

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Begynte å blø rett etter jeg lagde denne tråden   ... hva er oddsene for det? Det hviler en forbannelse over meg, har gravlagt både broren min og faren min og stefaren min før jeg ble 30, og når jeg endelig treffer mannen i mitt liv så mister jeg og mister.. og nå må jeg miste igjen..

Har ingen barn og er livredd for å ikke få egne barn og jaggu skal jeg ikke klare det gitt. 

 

Går på blodfortynnende og progesteron piller og har pco.. og så blødde jeg koagulert blodklumper istad med noe litt mørkere blod. Mistet alle symptomer og kjenner nå plutselig mensen murring istedet for sånn jeg har følt det siste dagene... 

 

Det er nok bare å gjøre seg klar for å abortere... 

Anonymkode: ff25b...522

[AnonymBruker]

Hadde  jeg visst hvor vanskelig livet kom til å bli så hadde egentlig valgt å aldri blitt født selv.  For så mye smerte livet har å by på for meg er mer enn egentlig klarer å leve med å takle. 

 

Vet ikke hvordan jeg skal gå videre og fortsette... hvordan skal jeg føle og tenke når jeg hele tiden skal bli slått ned og slått ned? Gang på gang? Hvis jeg blir gravid en gang til, hvordan skal jeg klare å leve med det og vite at jeg mister det sikkert og at babyen kan dø når som helst pga min tilstand??  Det rekker jo aldri bli en baby engang! Så fort jeg bare hoster så mister jeg føles det ut som.

 

 

Og hva hvis det er mannen min og meg som ikke passer sammen at våre gener blir feil med hverandre?? Tankene og fryktenfrykten raser gjennom hodet mitt..

 

 

Er vel bare å glede seg til ikveld vel...   

 

Jeg gir opp snart 😑 ts

Anonymkode: ff25b...522

[Enamorada]

Fysisk vondt, men greit. Psykisk sliter jeg fortsatt 4 måneder senere. Tenker på det alt for ofte og gråter også en god del nesten hver uke.

[dreia]

Eg har mista tre gonger.

Første gong var nok den gongen det kom mest overraskande på. Eg hadde vore ein del uvel i graviditeten, men plutselig begynte eg å spotta og få magesmerter som kom i tak. Etter 1-2 timars venting på legevakta blei eg heldigvis sendt rett på UL på gyn ein lørdagskveld, og der blei det oppdaga eit embryo tilsvarande ca. 9 veker, som hadde vore dødt i eit par dagar. Eg fekk med meg Cytotec og resept på smertestillande, og gjennomførte medisinsk abort heime med mannen som støtte dagen etter. Virkelig smertefullt, men det gjekk godt utan komplikasjonar.

Andre SA kom allerede i veke 6, men då hadde eg hatt rosa utflod ei stund, og eg følte heilt frå starten at dette neppe gjekk vegen. Vondt, langt vondare enn mine vanlige menssmerter, men langt meir overkommelig enn første. Eg hadde overnattingsbesøk av ein kompis den helga det skjedde, og eg trur faktisk ikkje han fatta mistanke. (Men eg var ikkje akkurat i det sosiale hjørnet...)

Tredje gongen var nok den tøffaste psykisk, sjølv om det ikkje kom så veldig overraskande på. Graviditeten forløp som normalt fram til 8+5, då eg plutselig fekk ein dårlig følelse. Ei veke etter begynte eg å blø, og blei henvist til UL, der dei fann eit embryo som hadde vore dødt i ei veke. Cytotec, smerte- og kvalmestillande, og nok ein heimeabort. Skikkelig smertefullt, som ein mini-fødsel, og det verste var då embryoet kom ut, og eg sat der med valget mellom å kasta det i søpla eller i do.

Psykisk har eg nok egentlig takla abortane greit, for eg er fødd pessimist, og eg har nok gått og venta litt på det. Men usikkerheten om eg nokon gong kom til å bli mamma, var drt som var klart tøffast, ikkje abortane i seg sjølv.

Etter dei tre abortane blei eg utreda for habituell abort. Det slo ut svakt på stoffskifte, og sidan eg har lågt stoffskifte i nær familie, fekk eg prøva medisiner mot det. I fjerde graviditet blei eg fulgt tett med fleire UL fram til veke 12, og resultatet er nå ein frisk og fin 5-åring. Femte graviditet var også vellykka, og eg er veldig takknemlig tobarnsmor.  Men begge graviditetane var relativt tøffe psykisk. Først etter ordinær UL har eg begynt å få trua på at dette faktisk kunne gå vegen. Eg har lagt meg til ein forsvarsmekanisme som går ut på å tenka minst mulig på graviditeten som anna enn ein unntakstilstand - at det kan resultera i ein baby er ein tanke eg ikkje har tillatt meg sjølv til å tenka på. Då trur eg fallet og tapet ville føltes større.

Lykke til til alle i denne tråden. Eg håper alle er like heldige som meg til slutt. Overlegen på fertilitetsklinikken sa at dei aller, aller fleste som kan bli gravide, endar opp med barn til slutt. Eg turte ikkje tru på det då, men eg er med i den statistikken. Og det er forhåpentligvis noko i det.