Tilgi utroskapen hans?

[fisk31]

Ps. Kjenner jeg nesten har litt dårlig samvittighet ovenfor alle dere her inne som kom med råd om at jeg bør gjøre det slutt, som sikkert er det rette å gjøre. Trenger tid til å fordøye alt sammen. Prøvde jo også gjøre det slutt, sa det til han, men han ble så knust og lei seg, at det ble vanskelig å gjennomføre. For da virket det faktisk som om han elsker meg..

men tro meg, hele tråden og rådene er i bakhodet mitt - og blir gode å ha den dagen jeg finner styrke til å gjøre det slutt...

[ssk]

Noen mennesker føler de lever når livet er dramatisk. Noen mennesker er tiltrukket til drama. Noen mennesker tror de kan forvandle andre mennesker til å bli den personen de ønsker den skal være. 

Min mor trodde hun elsket ektefelle nummer to til tross for at han regelmessig banket henne sønder og sammen. Han hadde jo slike sjaaaaaaaaarmerende trekk. Han var jo så moooooooooorsom. Han var jo så kjeeeeeeeeeeeeekk. Jeg vokste opp og syntes virkelig synd på henne, og tenkte hun var ganske så stakkarslig som ikke kunne elske seg selv litt mer enn som så. Hun døde bitter og alene, fullstendig ødelagt av de dårlige valgene hun tok. En gang var hun ung, interessant, intelliger nt og oppegående dame, men... litt etter litt ble hun brutt ned, og tilslutt var hun bare en skygge av den flotte dama hun en gang var. 

Det er mange former for mishandling. Fysisk og psykisk. Det forholdet du beskriver virker som psykisk mishandling. Du tror du elsker ham. Hvis du finner ut at du har verdi bare i kraft av deg selv, og klarer å respektere deg selv såpass at du får litt avstand, så kommer du nok til å forstå at det ikke er kjærlighet for ham du føler. Hvordan kan noen elske noen som gjør en så vondt? Det er nok heller ideen om ham du elsker. Du elsker den du vil han skal være. Men... det klarer du ikke se nå. Kanskje føler du at du lever mest når du har det vondt... kanskje tror du ikke du fortjener bedre...  Om dere får barn, så håper jeg de slipper å vokse opp med en klut av en mor. Det gjør nemlig vondt å se noen en er så glad i leve et destruktivt liv og det er ikke en ting man kan gjøre med det. Enhver er sjef i sitt eget liv. Jeg håper for din del at du innser det en dag. Jeg håper du våkner opp før du har kastet bort verdifull tid du aldri får igjen. Livet er kort. En bør leve så lykkelig en bare kan den tiden man har. Because you're worth it. 

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjøper det. Liten vite å diskutere dette videre, da mitt forhold ikke er oppe til diskusjon. 

Anonymkode: b5fd8...c0a

aah herregud hvor naive enkelte kvinnfolk er!. Og elendig forbilde 

Anonymkode: 14f83...b78

[AnonymBruker]

Ps. Kjenner jeg nesten har litt dårlig samvittighet ovenfor alle dere her inne som kom med råd om at jeg bør gjøre det slutt, som sikkert er det rette å gjøre. Trenger tid til å fordøye alt sammen. Prøvde jo også gjøre det slutt, sa det til han, men han ble så knust og lei seg, at det ble vanskelig å gjennomføre. For da virket det faktisk som om han elsker meg..

men tro meg, hele tråden og rådene er i bakhodet mitt - og blir gode å ha den dagen jeg finner styrke til å gjøre det slutt...

Har fulgt med tråden, men ikke kommentert før nå.

Jeg har levd noen år, og har et forhold til en mann som har vært utro, men som nå er separert.

Han var utro fordi han ikke respekterte hun han var gift med, og tente derfor heller ikke på henne (pga manglende respekt). Til henne har han sagt at han aldri hadde de rette følelsene for henne - bare forsøkte å få det til å fungere fordi han trengte en omsorgsperson til sin datter (han var alenefar).

Hun ville selvsagt tilgi ham med en gang, for hun var avhengig av ham, både økonomisk og mentalt. Han respekterte henne enda mindre når hun klynget seg til ham etter at han innrømmet utroskapen. Jeg forstår ham. Og han gikk fra henne.

Majoriteten av utro menn er det fordi de ikke respekterer partneren sin, fordi de får lov til å oppføre seg som de vil, uten at det får konsekvenser, fordi partneren har dårlig selvtillit (som deg) og ingen selvrespekt. De kan bruke dere som dørmatter rett og slett. De later som de vil forandre seg for å kunne fortsette å gjøre som det passer dem.

Samboeren din elsker deg ikke, og har ikke gjort det, han respekterer deg heller ikke, og tenner mest sannsynlig heller ikke på deg. Men du er kjekk å ha inntil en bedre dukker opp. Den vil han få barn med. Grunnen til at han ikke repsekterer deg er nettopp fordi han ser hvor lett du er å manipulere, du står ikke opp for deg selv.

Tenk litt over om du vil fortsette å være i det forholdet. Ved tilgi nå, viser du ham at han kan fortsette å bedra deg.

Anonymkode: fba57...c7d

[Vampen]

Noen mennesker føler de lever når livet er dramatisk. Noen mennesker er tiltrukket til drama. Noen mennesker tror de kan forvandle andre mennesker til å bli den personen de ønsker den skal være. 

Min mor trodde hun elsket ektefelle nummer to til tross for at han regelmessig banket henne sønder og sammen. Han hadde jo slike sjaaaaaaaaarmerende trekk. Han var jo så moooooooooorsom. Han var jo så kjeeeeeeeeeeeeekk. Jeg vokste opp og syntes virkelig synd på henne, og tenkte hun var ganske så stakkarslig som ikke kunne elske seg selv litt mer enn som så. Hun døde bitter og alene, fullstendig ødelagt av de dårlige valgene hun tok. En gang var hun ung, interessant, intelliger nt og oppegående dame, men... litt etter litt ble hun brutt ned, og tilslutt var hun bare en skygge av den flotte dama hun en gang var. 

Det er mange former for mishandling. Fysisk og psykisk. Det forholdet du beskriver virker som psykisk mishandling. Du tror du elsker ham. Hvis du finner ut at du har verdi bare i kraft av deg selv, og klarer å respektere deg selv såpass at du får litt avstand, så kommer du nok til å forstå at det ikke er kjærlighet for ham du føler. Hvordan kan noen elske noen som gjør en så vondt? Det er nok heller ideen om ham du elsker. Du elsker den du vil han skal være. Men... det klarer du ikke se nå. Kanskje føler du at du lever mest når du har det vondt... kanskje tror du ikke du fortjener bedre...  Om dere får barn, så håper jeg de slipper å vokse opp med en klut av en mor. Det gjør nemlig vondt å se noen en er så glad i leve et destruktivt liv og det er ikke en ting man kan gjøre med det. Enhver er sjef i sitt eget liv. Jeg håper for din del at du innser det en dag. Jeg håper du våkner opp før du har kastet bort verdifull tid du aldri får igjen. Livet er kort. En bør leve så lykkelig en bare kan den tiden man har. Because you're worth it. 

Veldig bra innlegg!  

[Gjest Tottelotta]

Tusen takk til dere her inne, som gir meg flott støtte! Veldig bra innlegg! Dere setter ord på mye for meg. Du har veldig rett, Tottelotta. Han lyver og er ego, og mest sannsynlig lei seg kun fordi han ble tatt, og er helt klart manipulerende.Jeg har også tenkt tanken på at det kanskje er noe galt oppi hodet hans? 

En annen tanke jeg har, er at han kanskje ikke synes jeg er bra nok totalt sett, og har meg til han "finner noe bedre"? Vi har ikke sex så veldig ofte, og jeg har ikke kjempe-selvtillit på det området.
Mulig jeg burde se litt på egne feil oppi det hele også... (som absolutt ikke forsvarer utroskapen da).
Jeg har forresten en teori: kan det hende at han ikke liker hele meg totalt sett, er glad i meg, men føler det mangler noe? Kanskje han bruker meg til noe "bedre" dukker opp? Tror også han liker damer som er "mer livlige ute på byen".

Jeg kan være litt analyserende/prater for mye om problemene. Dette med utroskapen har jeg nå "gnålt" om hver dag. I går tenkte jeg å la det være, men slang likevel en kommentar om det sent på kvelden... Da ble han sur. Kan jo forstå det egentlig, for enten må man legge det bak seg, eller gå videre hver for seg... Men en viss periode fremover må jeg jo få lov til å være sur for dette, og han vise seg verdig min tillit.

Vet at det riktige er å ikke tilgi han dette- jeg har alltid vært blant dem som hadde bestemt meg for ALDRI å tilgi utroskap. Men er som sagt veldig knyttet til han, og utrolig glad i det fysiske med all kosen. Og ihvertfall når han virker så knust, blir det vanskelig. Han sier at han hater at jeg trenger en timeout for å tenke. "Jeg er så lei meg når jeg ikke vet om du vil ha meg", sa han. 
Vet at dere her inne vil riste meg for å tenke dette, og det skjønner jeg godt.
Han sa også at han til og med er villig til å få barn dersom han får meg tilbake. (Det går jo ikke, for det blir jo på helt feil premisser!)

Jeg har ikke sjekket gamle kontoutskrifter, har stolt på han... Dette var småbeløp her og der til festing, men at jeg taper er par tusen kroner på det er jo drøyt... Moralsk sett forkastelig. Nå er jeg både bedratt pengemessig og utroskapen... Akkurat som du sier - i beste fall har han rotet litt, i verste fall er det tyveri faktisk...

I helgen tok jeg en tur på byen, der jeg flørtet en god del selv. Ble selvfølgelig ikke med noen hjem, vil ikke synke så lavt. Men fortalte han at jeg hadde flørtet litt

Hva tenker dere?

For det første; du kan gruble til du blir blå, men det ærlige svaret på hvorfor får du nok aldri. 

For det andre; du snakker om å se på egne feil oppi det hele, mht bla seksuell selvtillit, gnåling mm. Jeg mener ikke at du aldri har gjort feil, for det gjør vi alle, men etter min mening hadde det vært på sin plass å se på utroskapen som et symptom på andre problemer i forholdet (som kunne blitt fikset) dersom han hadde lagt seg flat, og gjort hva han kunne for å gjøre opp for seg. 

[RockyRose]

"Han var utro - men var det min feil?" "Han pulte ei anna - men elskar han meg likevel?" "Han blånektar og vil ikkje ta ansvar - men eg vil fortsatt kose med han i helgane." "Han vil pule andre damer - men kvifor er han med meg då?" "Han er manipulerande og frekk mot meg - men han er såå fantastisk." "Han lar meg ikkje sørge eller få svar - men eg er såå glad i han". "Han vil ikkje ha barn - men skal eg droppe barn for han?"

GÅÅÅÅÅÅÅÅÅ...... Slutt å ver så naiv og tiltakslaus!! 

[fisk31]

Har fulgt med tråden, men ikke kommentert før nå.

Jeg har levd noen år, og har et forhold til en mann som har vært utro, men som nå er separert.

Han var utro fordi han ikke respekterte hun han var gift med, og tente derfor heller ikke på henne (pga manglende respekt). Til henne har han sagt at han aldri hadde de rette følelsene for henne - bare forsøkte å få det til å fungere fordi han trengte en omsorgsperson til sin datter (han var alenefar).

Hun ville selvsagt tilgi ham med en gang, for hun var avhengig av ham, både økonomisk og mentalt. Han respekterte henne enda mindre når hun klynget seg til ham etter at han innrømmet utroskapen. Jeg forstår ham. Og han gikk fra henne.

Majoriteten av utro menn er det fordi de ikke respekterer partneren sin, fordi de får lov til å oppføre seg som de vil, uten at det får konsekvenser, fordi partneren har dårlig selvtillit (som deg) og ingen selvrespekt. De kan bruke dere som dørmatter rett og slett. De later som de vil forandre seg for å kunne fortsette å gjøre som det passer dem.

Samboeren din elsker deg ikke, og har ikke gjort det, han respekterer deg heller ikke, og tenner mest sannsynlig heller ikke på deg. Men du er kjekk å ha inntil en bedre dukker opp. Den vil han få barn med. Grunnen til at han ikke repsekterer deg er nettopp fordi han ser hvor lett du er å manipulere, du står ikke opp for deg selv.

Tenk litt over om du vil fortsette å være i det forholdet. Ved tilgi nå, viser du ham at han kan fortsette å bedra deg.

Anonymkode: fba57...c7d

Takk igjen for nye innlegg og synspunkter. Jeg er også redd for at han ikke elsker meg som sagt - og synes jeg er kjekk å ha inntil en bedre dukker opp, og den vil han få barn med.

Jeg spurte han om dette i går - ikke så mye å tape nå. Jeg sa: vi må være rasjonelle, kanskje vi skal bli enige om å slå opp? Han skrek omtrent at han elsker meg, at han ikke vil det.

Jeg tenker at hvis han ikke vil ha meg, så har han jo en gyllen mulighet nå til at dette skal være over. Da vil han stå fritt til å finne en annen som han kan elske, en som han tenner på, som du sier. For nå "står jo jeg i veien" for det. Han fulgte ikke opp meldingen fra jenta og prøvde ikke å møtes igjen- hun var ung og pen, men han grep ikke sjansen til å følge dette opp (dette vet jeg fra sikre kilder, så det er ikke en løgn fra han).

Han sier selv at han var full og dum, og gjorde en tabbe.

Han sa også: "vet du hva jeg ønsker meg til jul? Det er at vi skal være sammen. Jeg vil ha en kontrakt på at vi skal være sammen for alltid, for du driver jo og prøver å slå opp".

Ikke rart jeg blir forvirret?

[fisk31]

"Han var utro - men var det min feil?" "Han pulte ei anna - men elskar han meg likevel?" "Han blånektar og vil ikkje ta ansvar - men eg vil fortsatt kose med han i helgane." "Han vil pule andre damer - men kvifor er han med meg då?" "Han er manipulerande og frekk mot meg - men han er såå fantastisk." "Han lar meg ikkje sørge eller få svar - men eg er såå glad i han". "Han vil ikkje ha barn - men skal eg droppe barn for han?"

GÅÅÅÅÅÅÅÅÅ...... Slutt å ver så naiv og tiltakslaus!! 

Jepp. Hadde jeg sett dette utenfra, ville jeg garantert ha tenkt det samme: er hun her helt Blåst??! Han hadde sex med en annen jente i fylla - det bør på ingen måte tilgis. Og jeg har alltid vært av dem som mener at utroskap er HELT uakseptabelt- da kaster jeg han ut.

Vil også fortelle at jeg har høy utdanning og jobb. Ikke alltid man er like smart på det følelsesmessige planet, hehe.

Jeg vurderer jo selvfølgelig å gå fra han. Kanskje dette er en prosess jeg må gå gjennom. 

[AnonymBruker]

Takk igjen for nye innlegg og synspunkter. Jeg er også redd for at han ikke elsker meg som sagt - og synes jeg er kjekk å ha inntil en bedre dukker opp, og den vil han få barn med.

Jeg spurte han om dette i går - ikke så mye å tape nå. Jeg sa: vi må være rasjonelle, kanskje vi skal bli enige om å slå opp? Han skrek omtrent at han elsker meg, at han ikke vil det.

Jeg tenker at hvis han ikke vil ha meg, så har han jo en gyllen mulighet nå til at dette skal være over. Da vil han stå fritt til å finne en annen som han kan elske, en som han tenner på, som du sier. For nå "står jo jeg i veien" for det. Han fulgte ikke opp meldingen fra jenta og prøvde ikke å møtes igjen- hun var ung og pen, men han grep ikke sjansen til å følge dette opp (dette vet jeg fra sikre kilder, så det er ikke en løgn fra han).

Han sier selv at han var full og dum, og gjorde en tabbe.

Han sa også: "vet du hva jeg ønsker meg til jul? Det er at vi skal være sammen. Jeg vil ha en kontrakt på at vi skal være sammen for alltid, for du driver jo og prøver å slå opp".

Ikke rart jeg blir forvirret?

Okei ts, nå begynner jeg å bli irritert. Du høres ut som en usikker 17 åring. Og han enda verre.

Vi har gjentatte gang sagt han ikke elsker deg. Det betyr ikke at han ikke ønsker å være sammen med deg. Sammen med deg har han: tak over hodet, kos når han vil, tilgang på sex, ooog en dame som ikke har ryggrad. 

Menn og kvinner ser på kjærlighet ulikt. Du tenker at han kan finne seg en han elsker mer enn deg. Han ønsker bare å ha komfort. Menn går ikke nødvendigvis å leter etter en å elske. Spesielt ikke hvis han er så umoden som han virker. Du står jo heller ikke i veien når han kan ligge med andre uten at det får konsekvenser?

Vi har gitt så mange råd her og jeg føler vi har besvart spørsmålene dine. Jeg er enig med de over her. Hvis du skal bli mor håper jeg ikke du blir en klut av en mor, som ikke klarer å stå opp for seg selv eller barna sine. Barn trenger en mor som kan beskytte mot mennesker som ødelegger en.

Anonymkode: 90dfd...a7a

[fisk31]

Noen mennesker føler de lever når livet er dramatisk. Noen mennesker er tiltrukket til drama. Noen mennesker tror de kan forvandle andre mennesker til å bli den personen de ønsker den skal være. 

Min mor trodde hun elsket ektefelle nummer to til tross for at han regelmessig banket henne sønder og sammen. Han hadde jo slike sjaaaaaaaaarmerende trekk. Han var jo så moooooooooorsom. Han var jo så kjeeeeeeeeeeeeekk. Jeg vokste opp og syntes virkelig synd på henne, og tenkte hun var ganske så stakkarslig som ikke kunne elske seg selv litt mer enn som så. Hun døde bitter og alene, fullstendig ødelagt av de dårlige valgene hun tok. En gang var hun ung, interessant, intelliger nt og oppegående dame, men... litt etter litt ble hun brutt ned, og tilslutt var hun bare en skygge av den flotte dama hun en gang var. 

Det er mange former for mishandling. Fysisk og psykisk. Det forholdet du beskriver virker som psykisk mishandling. Du tror du elsker ham. Hvis du finner ut at du har verdi bare i kraft av deg selv, og klarer å respektere deg selv såpass at du får litt avstand, så kommer du nok til å forstå at det ikke er kjærlighet for ham du føler. Hvordan kan noen elske noen som gjør en så vondt? Det er nok heller ideen om ham du elsker. Du elsker den du vil han skal være. Men... det klarer du ikke se nå. Kanskje føler du at du lever mest når du har det vondt... kanskje tror du ikke du fortjener bedre...  Om dere får barn, så håper jeg de slipper å vokse opp med en klut av en mor. Det gjør nemlig vondt å se noen en er så glad i leve et destruktivt liv og det er ikke en ting man kan gjøre med det. Enhver er sjef i sitt eget liv. Jeg håper for din del at du innser det en dag. Jeg håper du våkner opp før du har kastet bort verdifull tid du aldri får igjen. Livet er kort. En bør leve så lykkelig en bare kan den tiden man har. Because you're worth it. 

Takk for et kjempebra og innsiktsfullt innlegg. Fantastisk bra var dette, og jeg kjenner meg igjen på dette. Jeg har opplevd noen vanskeligere ting før i livet (vil ikke gå inn på detaljer her) og har nok litt dårlig selvtillit. Jeg påvirkes veldig av hvordan andre mennesker behandler meg. Og jeg ser at dette kanskje er et destruktivt forhold. Men kanskje jeg selv ødelegger litt, ved å la han behandle meg som han gjør. Jeg har også opplevd at andre ikke ville ha meg. Så det at denne flotte fyren ville nettopp det, gjorde inntrykk på meg.

Du setter ord på noe utrolig viktig her, og takk for eksempelet med din mor. Jeg har vært redd for dette mtp dersom jeg og han skulle få barn sammen. Så nedbrutt som jeg er nå, ville jeg ikke ha klart å ta meg av et barn. I bedre dager, er jeg en ressurssterk jente med godt humør. Med en mann som bygger meg opp, tror jeg at jeg ville ha blitt en god mor. Nå kan man jo alltids håpe at min nåværende type Aldri er utro igjen, lærer av sine feil og blir mer positiv. Dersom det finnes en ørliten sjanse for det, da... Har selvsagt ingen planer om barn nå, det ville jo ha vært sykt mtp situasjonen. Synd, siden jeg er i 30-årene og ønsker meg det.

Jeg har også tenkt tanken om (til tider) psykisk mishandling, men vet ikke om jeg klarer å være sikker uten en fagpersons vurdering. Og det jeg skriver på forumet er jo min side av saken, ting er jo ikke alltid svart-hvitt. Men de harde fakta som vi ikke kommer bort fra er: han har vært utro, blånektet først, og er til tider sur og kommer med spydige kommentarer.

Takk igjen for fantastisk bra innlegg som fikk meg til å tenke..

[Milio]

Jepp. Hadde jeg sett dette utenfra, ville jeg garantert ha tenkt det samme: er hun her helt Blåst??! Han hadde sex med en annen jente i fylla - det bør på ingen måte tilgis. Og jeg har alltid vært av dem som mener at utroskap er HELT uakseptabelt- da kaster jeg han ut.

Vil også fortelle at jeg har høy utdanning og jobb. Ikke alltid man er like smart på det følelsesmessige planet, hehe.

Jeg vurderer jo selvfølgelig å gå fra han. Kanskje dette er en prosess jeg må gå gjennom. 

Jeg er høyt utdannet og har en relativt god stilling. Jeg har alltid vært klar over hva jeg ønsker på det følelsesmessige planet. Alle mine tidligere kjærester som har vært utro har blitt dumpet på stedet (2 stk). Ikke på grunn av utdanningen min, men fordi jeg vet at livet er kort og man bruker det ikke på mennesker som konstant går inn for å ødelegge. Det har vært tungt, det skal jeg ikke legge skjul på, men jeg respekterer meg selv såpass.

[fisk31]

Jeg er høyt utdannet og har en relativt god stilling. Jeg har alltid vært klar over hva jeg ønsker på det følelsesmessige planet. Alle mine tidligere kjærester som har vært utro har blitt dumpet på stedet (2 stk). Ikke på grunn av utdanningen min, men fordi jeg vet at livet er kort og man bruker det ikke på mennesker som konstant går inn for å ødelegge. Det har vært tungt, det skal jeg ikke legge skjul på, men jeg respekterer meg selv såpass.

takk for dette innlegget også! Utroskap er tydeligvis utbredt.. Akkurat nå føler jeg meg så uattraktiv, og som den eneste i verden som er blitt begått dette mot. Men dette skjer nok mot mange flotte kvinner. Føler meg helt ødelagt, og konsentrasjonen på jobb er fraværende. Hvordan taklet du den tunge prosessen? Vurderte du aldri å tilgi?

[fisk31]

Okei ts, nå begynner jeg å bli irritert. Du høres ut som en usikker 17 åring. Og han enda verre.

Vi har gjentatte gang sagt han ikke elsker deg. Det betyr ikke at han ikke ønsker å være sammen med deg. Sammen med deg har han: tak over hodet, kos når han vil, tilgang på sex, ooog en dame som ikke har ryggrad. 

Menn og kvinner ser på kjærlighet ulikt. Du tenker at han kan finne seg en han elsker mer enn deg. Han ønsker bare å ha komfort. Menn går ikke nødvendigvis å leter etter en å elske. Spesielt ikke hvis han er så umoden som han virker. Du står jo heller ikke i veien når han kan ligge med andre uten at det får konsekvenser?

Vi har gitt så mange råd her og jeg føler vi har besvart spørsmålene dine. Jeg er enig med de over her. Hvis du skal bli mor håper jeg ikke du blir en klut av en mor, som ikke klarer å stå opp for seg selv eller barna sine. Barn trenger en mor som kan beskytte mot mennesker som ødelegger en.

Anonymkode: 90dfd...a7a

Ja, jeg skjønner det. Forståelig at dette ble irriterende. Om jeg skal følge alle rådene på KG, ville han vært dumpet for 1 uke siden. Bare husk at alt ikke kommer fram på forumet. Jeg er enig med dere: utroskap burde ha nulltoleranse, kastes ut!! Og spesielt når han i etterkant ikke har tatt nok ansvar for å rette det opp, som en her så riktig påpeker.

Innleggene mine ble mange og forvirrende. Husk at jeg sitter her i sjokk, deprimert og utslitt. Dette er en mann jeg har elsket i 2 år. Hvordan kan du være så sikker på hva menn leter etter å elske?? Og menn er jo individer som oss??

Jepp - men jeg står jo i veien dersom han ønsker å ta forholdet et steg videre enn sex. Jeg er ikke heeelt uten ryggrad. Jeg har sagt at dersom dette noensinne skjer igjen, vil jeg aldri snakke med han igjen. Og: jeg har også sagt at jeg må tenke over hvorvidt jeg kan tilgi dette her, og ikke gitt han noe endelig svar på det.

Det du sier om å bli mor, er jeg helt enig i. Og derfor har jeg ikke tenkt å bli mor med det første.

[fisk31]

For det første; du kan gruble til du blir blå, men det ærlige svaret på hvorfor får du nok aldri. 

For det andre; du snakker om å se på egne feil oppi det hele, mht bla seksuell selvtillit, gnåling mm. Jeg mener ikke at du aldri har gjort feil, for det gjør vi alle, men etter min mening hadde det vært på sin plass å se på utroskapen som et symptom på andre problemer i forholdet (som kunne blitt fikset) dersom han hadde lagt seg flat, og gjort hva han kunne for å gjøre opp for seg. 

helt sant! Situasjonen hadde vært helt annerledes hvis han hadde lagt seg flat. Han har gjort enkelte ting for å gjøre ting bedre da: sier han skal ut mye sjeldnere nå på byen og konsentrere seg om hjemmehygge, aldri gjøre dette igjen, osv. Samtidig har han som sagt kommet med noen frekke kommentarer og vært sur, og blitt sur over min gråting og sorg. Så det er vel ikke akkurat å gjøre alt han kan

[Milio]

Jeg husker ikke helt rundt det angående konsentrasjon på jobb, men mulig jeg jobbet hjemmefra noen dager. Har muligheten til det. Men et brudd er et brudd uansett om man er 20 eller 30. Det tar tid å bearbeide. For min del ble det vel et mannehat i meg i begynnelsen. Jeg skulle fokusere på meg! Trene, gjøre ting jeg ønsket å oppleve, brukte tid med venninner. Ting jeg ikke gjorde i forhold. 

Er alltid et spørsmål om å tilgi. Det er så lett å tenke at det bare er å dumpe og gå videre, men man har jo så sterke følelser. Saken er at man har vel sterke følelser for personen man trodde man var sammen med, ikke den han viste seg å være. Kanskje har man sett for seg en idyllisk fremtid som ikke lenger henger på greip, men som man ikke ønsker å gi slipp på. Jeg tenker at det verste med et brudd er tanken på å være alene. Hvis du hadde visst at du kom til å møte mannen i ditt liv om 6 måneder hadde det vært lett, ikke sant? Men det vet man ikke. Ja, det er kjipt å være alene. Minnene er der i leiligheten. Det er tungt å vri hjernen om fra en vant situasjon til noe som virker helt absurd. Men han elsket meg jo? Hva med leiligheten? Hva med at familiene våre liker hverandre så godt? Vi skulle jo på ferie! Hva med alle våre felles venner? Det har ikke noe å si. Et forhold er bygd opp at kjærligheten mellom to mennesker. Ikke alt rundt. Du elsker HANS personlighet, HANS væremåte. Men hva når HAN ødelegger deg? Dolker deg i ryggen? Lyver? Slenger dritt? Hva når mennesket du elsker gjør deg så vondt? Er det da du elsker HAN, eller det å ha noen? Noen du skulle ønske han var? 

Til felles med de fleste som har hatt en utro drittsekk av en kjæreste, er at når man har fått ting på avstand innser man hvor teit man var. At man holdte ut sååå lenge. At man ikke hadde ryggrad. De som møter kjærligheten i sitt liv priser seg lykkelig over å ha kommet seg ut av forrige forhold og fått sjansen til å møte en ordentlig fyr.

De som aldri kommer seg ut, derimot, risikerer å bli en skygge av seg selv. Ulykkelig, bitter, og ensom - selv blant andre.

[altflyter]

Jeg har prøvd å tilgi utroskap i et tidligere forhold, riktignok er det noen som klarer å komme over det men det er en svært marginal gruppe. Det ble slutt mellom oss av mange grunner, men utroskapen stod øverst

[daemonia]

Hvis du hadde vært en som kunne klart å tilgi dette så hadde du vel ikke sittet med dårlig selvtillit nå og sett på hva din feil oppi dette er? 
Sannheten er at det er han som har et problem som hele tiden må ha bekreftelse av andre, og det er han som har gjort feil. 
Jeg skjønner at han klarer å sjarmere deg og få deg til å tvile på den avgjørelsen du tok i utgangspunktet. Jeg har som sagt vært på nesten samme sted selv. Men det er dette han vil. Og bare han får overtalt deg og påvirket deg og fått deg til å slappe av så er det samme gamle leksa igjen. 
Enkelte er bare slik. De mangler respekt (som du jo også har mange eksempler på at han ikke har for deg!), og føler de kan gjøre som de vil. Bare det går litt tid og den bedratte senker skuldrene litt. 

Som jeg sa er dette ene og alene ditt valg om du vil gå eller tilgi. Hvis du tilgir håper jeg bare at han ikke sårer deg så veldig igjen. 
Og barn i dette forholdet er jo helt håpløst. Han sier at han vil ha barn med deg hvis du bare ikke går. Å få barn for å redde forholdet fører bare til dårlige oppvekstvilkår for barn. Uansett om han sier ja, så mener han det ikke. Og han vil klandre deg for å presse ham til å gjøre noe han ikke vil. Og det vil bli krangel, og barn merker mer enn hva vi tror. Det er stor sannsynlighet for at et barn vil merke at det ikke er ønsket av sin far. 
Tenk for en grusom følelse det må være? Hvis du tror at du føler deg verdiløs nå, som voksen og ressurssterk kvinne... Tenk deg hvordan et barn vil føle det. 

Det er en vanskelig situasjon for deg, men om du tilgir så ikke dra barn inn i det. 

[fisk31]

Jeg er imponert over hvor mange gode svar jeg har fått i denne tråden, mange flinke folk her på KG! Er ny her selv. Takk til dere mange som forstår så godt at situasjonen er kompleks, og at det er lettere sagt enn gjort.

Jeg ble rørt da jeg leste de siste innleggene her. Og jeg er selvsagt enig. Nå sitter jeg og skriver fra mobil og skal på besøk, men jeg skriver mer utfyllende svar senere

Ps. Dette er første gang på lenge at jeg kommer meg litt ut... Det har gått 2 uker snart og jeg synes ikke situasjonen er blitt bedre, har det like vondt nå som da jeg fant det ut, nesten 😡

Enig: skal jeg tilgi han så må jeg regne med å være uten barn. Jeg har sagt det til han også: du ønsker det jo egentlig ikke. Da sa han: jo, kan hende det blir kjempekoselig. Det er jo bare en skummel tanke å ta ansvar for er annet menneske. Så han er nok ikke helt der, nei.

[fisk31]

Ps, må bare si dette. Føler meg som et utrolig svakt menneske som ikke greier å takle dette bedre! I 2 uker har jeg nesten ikke orket å gjøre noenting, vil helst ligge i senga, ble sykmeldt noen dager... Er dette en normal reaksjon? En sterkere person ville sikkert ha blitt forbannet og dumpet han på stedet, gjort jobb og levd som vanlig, og gått videre fortest mulig...??