Fått barn - men vil leve som før

[FreeLife]

Ikke jeg altså, men la meg komme med noen betraktninger og tanker omkring dette

Vi får til stadighet høre hvor "heldige" vi er som kan få være litt ekstra med sønnen vår. Og i dag etter å ha levert ham i barnehagen så klarte jeg ikke unngå å tenke på hvor utrolig trist det hadde vært om han var der fra 08:00 til 16:00 hver eneste dag og at vi aldri hadde en fridag hjemme med ham i uka, og at de personene som så han mest ikke var hans egne foreldre. 

Når jeg hører hvor "heldige" vi er, og jeg bare smiler og nikker, så har jeg noen ganger lyst til å si at vi tok høyde for at vi kom til å bli glad i dette "vesenet"(det man kaller barn nå til dags?) og at vi antakelig kom til å ønske og være sammen med han. Så vi jobbet hardt og sparte mye i forkant, betale ned på boliglån, gjorde noen karrieremessige valg, fant ut at vi var ferdige med jorda-rund reiser og festing etc. Vi ville ha et rolig avslappende liv med et barn. Alt dette fikk vi til til tross for at vi begge var ufaglærte i lavtlønnsyrker, så at alle ikke kan gjøre det samme er bare tull. Så det handler altså om prioriteringer og evnen til å se framover. 

Spørsmålet mitt går egentlig som følger; Hvordan tenker egentlig dere som nedprioriterer å se barnet deres og isteden f.eks prioriterer å ha en diger egenebolig og dyr bil til 400.000 som selvfølgelig også betyr at dere må jobbe hver eneste dag og gjerne mer enn arbeidstiden også. Og når dere er hjemme, klarer dere være til stede, eller sitter dere med mobilen mens barnet desperat prøver å få din oppmerksomhet? 

Jeg bare undrer, for ingen pengesum, ingen jobb, ingen bil, ingen bolig, og ingen ferietur kan måle seg med å være til stede med guttungen. Og jeg har heller aldri hørt om noen som har sagt på dødsleiet at "ønsker jeg brukte mindre tid på barnet mitt og familien, og mer på en jobb slik at jeg kunne ha hatt en fetere og dyrere bil" 

 

Kan legge til at jeg har familiemedlemmer som også har små barn. De er typisk i godt betalte karrierejobber og prioriterer ferier, fritid og jobb framfor sønnen/dattera. Han/hun virker være helt emosjonelt fraværende, sjelden gråt, sjelden latter og ALDRI noen tegn på vilje (fordi foreldrene ikke tar hensyn til den uansett) De er "gode" foreldre fra utsiden. De gir ham sunn mat, riktige og dyre klær, alt det dyreste av utstyr og jeg antar han kommer til å kunne delta på absolutt alt av aktiviteter osv som han ønsker. Men han/hun skal alltid les av (liten 2 år) "mobbes" for hvor håpløs han er, og selv om jeg er absolutt for "idle parenting" at man lar barnet leke og herje og falle og slå seg, og bli selvstendig osv, så er jeg i mot at et barn ikke skal høres. Og jeg er i mot at man skal le av barnet og ikke behandle det med respekt selv om det er lite. Skjønner du hva jeg mener? Man skal ikke være hysterisk og overbeskyttende og ikke la barnet hjerne og falle. Men man skal heller ikke neglisjere og le av det, eller "ræle" med det. Også skal man vise at man er der for barnet og er glad i det, vise affeksjon og omsorg selv om andre er til stede - ikke være "flau" for å vise følelser. Jeg tror mange i min generasjon og yngre kanskje synes det er "Kleint" og gå fra å være kul generation x (eller hva neste heter) til å bli en fjompenisse som setter seg ned på huk og gir barnet sitt et nuss på kinnet og sier glad i deg uten å tenke på hva andre tenker. 

Jeg undrer liksom hvorfor fikk de barn om de ved hver åpne anledning gjør hva som helst for å slippe unna? Herregud..jeg trenger jo også en fisketur i blandt, og vi sloss om å ta en halvtimes joggetur etter han har lagt seg. 

Poenget er bare at vi fikk jo barn fordi vi ønsket å være til stede med ham de få årene et barn faktisk er interessert i å være med foreldrene sine - i kanskje 5-6 år. Etter det handler det jo stort sett bare om å SLIPPE foreldra sine. 

 

Ble langt det her, og jeg håper folk kan svare konstruktivt og ikke angripe bare fordi de misliker mine andre meninger. 

 

Endret 12. november 2015 av FreeLife

[AnonymBruker]

Hm, er vel ikke alle som er ferdig med nedbetaling av ditt og datt når de får barn  Folk velger å få barn på forskjellig tidspunkter i livet, rett og slett. 

Anonymkode: 90739...ba4

[Epleskall]

Jeg er også ferdig med "jorden rundt"-reiser (i alle fall inntil videre) nå når jeg har fått barn, og elsker familielivet mer enn noe annet.

Når det er sagt, så er jeg veldig glad i jobben min også, og det gir meg veldig mye å få til noe nytt, skape noe, tilegne meg stadig mer kunnskap og se resultater. Så det at både jeg og far har gode jobber (som naturligvis lønner godt, men pengene er for oss ikke målet i seg selv) og ønsker å beholde disse, har ikke sammenheng med at vi ikke planla før vi fikk barn eller ikke tok høyde for at vi ville bli glad i barna. Det er rett og slett at vi liker jobbene våre, og det gir oss mye.

Det er heller ingen sammenheng mellom å ha en karriere og å se på mobilen/ikke være til stede når vi er sammen med barna. Barna får selvfølgelig fullt fokus fra oss om morgenen, ettermiddagen, kveld/natt og i helger og ferier. At vi har fin bil vitner ikke om at vi ikke følger med på barna våre. 

En annen ting er at barna elsker barnehagen, og der lærer de om og får erfaring med samspill og lek på en helt annen måte enn de vil ha anledning til hjemme hos mor og far. Rett og slett fordi vi ikke har 10 barn. 

Kan ikke unngå å oppfatte innlegget ditt som litt dømmende i den forstand at det å dyrke en karriere automatisk går ut over barna. 

[Harlekin]

Jeg må jobbe 100 % hver dag, men har verken enebolig eller dyr bil (tvert i mot et gammelt vrak). Grunnen til at jeg må jobbe 100 % er rett og slett fordi jeg må, vi trenger inntekten min. Men jeg er kanskje ikke i kategorien du sikter til, barnet mitt legger seg relativt sent, så jeg har flere timer med henne, middag osv. før hun legger seg.

Men uansett, saken er den at ikke alt i livet lar seg planlegge, og for mange, lar det seg ikke gjøre å "time" barn slik at man kan jobbe minst mulig. Man kan gjøre så godt man kan, og så skjærer det seg likevel. Da må man nesten gjøre det beste ut av det. Jeg mener det er viktigere at familien har stabil økonomi og god nok råd til en grei livsstil, enn at barnet skal se foreldrene sine en ekstra time om dagen. Man må se hele bildet.

Og den familien du nevner, der er et noe hakkande gale, men det hadde det vært uansett om foreldrene ikke jobbet overhodet.

Endret 12. november 2015 av Harlekin

[FreeLife]

Hm, er vel ikke alle som er ferdig med nedbetaling av ditt og datt når de får barn  Folk velger å få barn på forskjellig tidspunkter i livet, rett og slett. 

Anonymkode: 90739...ba4

Nei, men man kan kanskje ta til takke med en dårligere bil? Planlegge litt før man får barn slik at man faktisk får betalt ned litt lån? Eller man kan kjøpe seg en mindre leilighet framfor rekkehus eller enebolig? Mange ting man kan gjøre

[Harlekin]

Nei, men man kan kanskje ta til takke med en dårligere bil? Planlegge litt før man får barn slik at man faktisk får betalt ned litt lån? Eller man kan kjøpe seg en mindre leilighet framfor rekkehus eller enebolig? Mange ting man kan gjøre

Selvsagt kan man det, men det er slik at mange likevel må jobbe 100 % og overtid en gang i blant, uansett hvor dårlig bil de har eller hvor liten leiligheten er. Det koster å leve.

[FreeLife]

Jeg er også ferdig med "jorden rundt"-reiser (i alle fall inntil videre) nå når jeg har fått barn, og elsker familielivet mer enn noe annet.

Når det er sagt, så er jeg veldig glad i jobben min også, og det gir meg veldig mye å få til noe nytt, skape noe, tilegne meg stadig mer kunnskap og se resultater. Så det at både jeg og far har gode jobber (som naturligvis lønner godt, men pengene er for oss ikke målet i seg selv) og ønsker å beholde disse, har ikke sammenheng med at vi ikke planla før vi fikk barn eller ikke tok høyde for at vi ville bli glad i barna. Det er rett og slett at vi liker jobbene våre, og det gir oss mye.

Det er heller ingen sammenheng mellom å ha en karriere og å se på mobilen/ikke være til stede når vi er sammen med barna. Barna får selvfølgelig fullt fokus fra oss om morgenen, ettermiddagen, kveld/natt og i helger og ferier. At vi har fin bil vitner ikke om at vi ikke følger med på barna våre. 

En annen ting er at barna elsker barnehagen, og der lærer de om og får erfaring med samspill og lek på en helt annen måte enn de vil ha anledning til hjemme hos mor og far. Rett og slett fordi vi ikke har 10 barn. 

Kan ikke unngå å oppfatte innlegget ditt som litt dømmende i den forstand at det å dyrke en karriere automatisk går ut over barna. 

Selvsagt elsker barna barnehagen - det er jo der de tilbringer mesteparten av tiden sin

Selvsagt er også innlegget mitt dømmende. Det må da vel være lov? Skal vi pirke så forsiktig borti hverandre og meningene våre? Dette er et forum. Jeg håper ikke du tar det personlig? 

Nei, jeg forstår at du og mannen din har en jobb dere trives godt i, og du sier jo at du alltid er til stede med barnet når dere er sammen. Da gjelder jo "anklagene" mine ikke deg i fullt så stor grad. Men likevel undrer jeg jo litt på hvorfor du prioriterer jobb så høyt de få årene i livet du kunne brukt fullt og helt med et lite barn som virkeig ønsker å være sammen med deg. Kan ikke karrieren stå på vent noen år? Må man ha karriere? 

Du kommer jo ikke unna det faktum at du prioriterer jobben framfor barnet. Du er 8 timer på jobb, og ser barnet ditt? 3 timer?

[FreeLife]

Selvsagt kan man det, men det er slik at mange likevel må jobbe 100 % og overtid en gang i blant, uansett hvor dårlig bil de har eller hvor liten leiligheten er. Det koster å leve.

Nei, om du leste innlegget mitt, så ser du at man ikke trenger det. Det handler om prioriteringer og sparing. Vi hadde to lavtlønnsyrker som ufaglærte før vi fikk barn som 31 åringer. Vi PLANLA og sparte opp og betalte ned lån. Når vi fikk for oss at vi skulle ha barn så skjønte vi at vi trengte penger om vi skulle få leve det livet vi ønsket med barnet vårt. Heldigvis er det jo slik at ingen tvinger en til å få barn, og man må jobbe aktivt for å produsere det. 

[AnonymBruker]

*snip*

Jeg får ofte en følelse av at du er bitter, og misunnelig på de som har mer penger enn deg når jeg leser innleggene dine. Vi er nok en sånn familie som du sikter til, som har høyt boliglån (nesten 5 mill), flott hus i et dyrt område og dyr bil (550.000 ny for to år siden). Men barna våre går altså overhode ikke for lut og kaldt vann, uavhengig av hva du later til å tro. 

Vi har valgt å bo her vi bor av flere grunner. Nr en fordi skolene i dette området er blant de beste i byen- og på Østlandet generelt (vi har mange lærere i familien, så vi har førstehåndskjennskap til hvilke skoler som virkelig er gode). Dette er selvsagt til gode for barna våre. Grunn nr to er at vi bor forholdsvis nært arbeidsplassene våre (15-20 min med buss), noe som jo frigjør mye tid for oss i hverdagen og gjør at barna ikke behøver å være like lenge i barnehage eller aktivitetsskole (SFO) som de ellers hadde behøvd å være.

En annen grunn er at fritidstilbudet, og for ikke å snakke om tilbudet i videregående skole (alle studieretninger forholdsvis nært osv) er av helt andre dimensjoner i storbyen. Man kan virkelig velge nærmest akkurat hva man vil, noe som overhode ikke er tilfelle på småsteder (både jeg og mannen er oppvokst på småsteder rett utenfor Oslo, så dette vet jeg godt). 

For folk med høyere utdanning slik som oss, er jobbmulighetene i storbyen betydelig bedre. Både hva lønn angår, og i forhold til hvor interessante og relevante arbeidsoppgavene er. Dersom vi skal jobbe i byen, er det, som sagt, en stor fordel for både oss og barna at vi blir i byen.

Og til sist, siden du er så opptatt av det, kan jeg nevne at jeg jobber kun 80 % og at barna våre aldri har vært mer enn maks 6 timer i barnehagen hver dag. Dette er også tilfelle for de aller fleste andre jeg kjenner som bor i byen- det er nemlig ikke sånn at alle vi som bor i storbyen med barn, prioriterer jobben foran barna. Men jeg skjønner at du, i misunnelsen grelle lys, har behov for å rettferdiggjøre deres lavere inntekter på den måten.

Anonymkode: d257b...dc9

[AnonymBruker]

Det handler vel om at selv om man får barn, så er man fortsatt et menneske, og man kan ikke sette livet på pause/slow motion på andre områder i livet, selv om man har fått barn.

Noen er veldig hønemødre og skal dyrke og tilbe barnet sitt hvert eneste sekund, mens andre også har behov for å ha et liv ved siden av det å være mamma, som faktisk er en krevende oppgave i seg selv, uansett hvor forberedt man er. Hvis alle i dette landet skal planlegge og nedbetale lån o.l før de får barn, kommer nordmenn om ikke så altfor lenge til å være en sjelden nasjonalitet å finne, for da er det ikke mange som faktisk rekker å få barn før de har bikka 70 og det toget har gått for lengst ;-)

Hyggelig for deg at du er i en livssituasjon hvor du kan tilbringe masse tid med barnet ditt, men sånn er nok ikke realiteten og hverdagen for de fleste andre, og å skulle sitte å kritisere/se ned på dem som faktisk må jobbe i full stilling selv om de har barn, slår meg som naivt og tullete. 

Anonymkode: 6700a...702

[Harlekin]

Nei, om du leste innlegget mitt, så ser du at man ikke trenger det. Det handler om prioriteringer og sparing. Vi hadde to lavtlønnsyrker som ufaglærte før vi fikk barn som 31 åringer. Vi PLANLA og sparte opp og betalte ned lån. Når vi fikk for oss at vi skulle ha barn så skjønte vi at vi trengte penger om vi skulle få leve det livet vi ønsket med barnet vårt. Heldigvis er det jo slik at ingen tvinger en til å få barn, og man må jobbe aktivt for å produsere det. 

Jeg planla også, men hva hjalp det når alt skar seg? Vi hadde to betalte jobber før jeg ble gravid, jeg tjente ok, han tjente veldig bra. Men så mistet jeg jobben mens jeg var gravid, og min samboer minstet masse jobb pga. finanskrisen. Så ble han syk, og inntekten kraftig redusert. Nå er det slik at vi lever på omtrent 1,5 inntekt, og det må jeg jobbe 100 % for at det skal gå rundt.

Man kan planlegge til man blir blå, men av og til hjelper ikke det.

[FreeLife]

Jeg får ofte en følelse av at du er bitter, og misunnelig på de som har mer penger enn deg når jeg leser innleggene dine. Vi er nok en sånn familie som du sikter til, som har høyt boliglån (nesten 5 mill), flott hus i et dyrt område og dyr bil (550.000 ny for to år siden). Men barna våre går altså overhode ikke for lut og kaldt vann, uavhengig av hva du later til å tro. 

Vi har valgt å bo her vi bor av flere grunner. Nr en fordi skolene i dette området er blant de beste i byen- og på Østlandet generelt (vi har mange lærere i familien, så vi har førstehåndskjennskap til hvilke skoler som virkelig er gode). Dette er selvsagt til gode for barna våre. Grunn nr to er at vi bor forholdsvis nært arbeidsplassene våre (15-20 min med buss), noe som jo frigjør mye tid for oss i hverdagen og gjør at barna ikke behøver å være like lenge i barnehage eller aktivitetsskole (SFO) som de ellers hadde behøvd å være.

En annen grunn er at fritidstilbudet, og for ikke å snakke om tilbudet i videregående skole (alle studieretninger forholdsvis nært osv) er av helt andre dimensjoner i storbyen. Man kan virkelig velge nærmest akkurat hva man vil, noe som overhode ikke er tilfelle på småsteder (både jeg og mannen er oppvokst på småsteder rett utenfor Oslo, så dette vet jeg godt). 

For folk med høyere utdanning slik som oss, er jobbmulighetene i storbyen betydelig bedre. Både hva lønn angår, og i forhold til hvor interessante og relevante arbeidsoppgavene er. Dersom vi skal jobbe i byen, er det, som sagt, en stor fordel for både oss og barna at vi blir i byen.

Og til sist, siden du er så opptatt av det, kan jeg nevne at jeg jobber kun 80 % og at barna våre aldri har vært mer enn maks 6 timer i barnehagen hver dag. Dette er også tilfelle for de aller fleste andre jeg kjenner som bor i byen- det er nemlig ikke sånn at alle vi som bor i storbyen med barn, prioriterer jobben foran barna. Men jeg skjønner at du, i misunnelsen grelle lys, har behov for å rettferdiggjøre deres lavere inntekter på den måten.

Anonymkode: d257b...dc9

Kjempebra. Det gjelder ikke dette deg da  Så hvorfor så agressiv?

Til din informasjon så stemmer det at vi begge er ufaglærte. Vi er dog selvstendig næringsdrivende nå og tjener veldig bra og har arbeidet oss opp fra bunnen. Vi tjener til sammen over 2 mill i året av oss selv, men vi lever for under 20k i mnd. Så kanskje du heller burde gi oss litt kred?  Jeg er altså IKKE misunnelig på deg med bolig til 5 mill. Det kunne vi kjøpt når som helst. Vi er bare ikke interessert. 

Endret 12. november 2015 av FreeLife

[FreeLife]

Jeg planla også, men hva hjalp det når alt skar seg? Vi hadde to betalte jobber før jeg ble gravid, jeg tjente ok, han tjente veldig bra. Men så mistet jeg jobben mens jeg var gravid, og min samboer minstet masse jobb pga. finanskrisen. Så ble han syk, og inntekten kraftig redusert. Nå er det slik at vi lever på omtrent 1,5 inntekt, og det må jeg jobbe 100 % for at det skal gå rundt.

Man kan planlegge til man blir blå, men av og til hjelper ikke det.

Da gjelder ikke ranten min deg.

[AnonymBruker]

For min del så handler det ikke bare om dyr bil og dyrt hus, men også andre ting, som for eksempel pensjonspoeng. Jeg går ikke ned i stilling mens samboer fremdeles tjener fullt og får flere pensjonspoeng enn meg. Da må han isåfall spare til meg slik at det veier opp for tap av pensjonspoeng fra min side, og det har vi ikke råd til.

100% stilling er normalt i dag, og for mange nødvendig, sånn er det bare.

Anonymkode: c3f64...a88

[FreeLife]

Det handler vel om at selv om man får barn, så er man fortsatt et menneske, og man kan ikke sette livet på pause/slow motion på andre områder i livet, selv om man har fått barn.

Noen er veldig hønemødre og skal dyrke og tilbe barnet sitt hvert eneste sekund, mens andre også har behov for å ha et liv ved siden av det å være mamma, som faktisk er en krevende oppgave i seg selv, uansett hvor forberedt man er. Hvis alle i dette landet skal planlegge og nedbetale lån o.l før de får barn, kommer nordmenn om ikke så altfor lenge til å være en sjelden nasjonalitet å finne, for da er det ikke mange som faktisk rekker å få barn før de har bikka 70 og det toget har gått for lengst ;-)

Hyggelig for deg at du er i en livssituasjon hvor du kan tilbringe masse tid med barnet ditt, men sånn er nok ikke realiteten og hverdagen for de fleste andre, og å skulle sitte å kritisere/se ned på dem som faktisk må jobbe i full stilling selv om de har barn, slår meg som naivt og tullete. 

Anonymkode: 6700a...702

Du leste nok ikke innlegget mitt skikkelig. 

Selvsagt setter man ikke livet på vent, og ingen her er høneforeldre. Men vi liker selvsagt å være med barnet vårt. Hvis ikke vi gjorde det, hva skulle vi med barn da?

Ingen trenger vente til de blir 70 for å få barn. Vær en voksen ansvarlig person og tjent penger og spar sett opp budsjett og vær fornuftig, så klarer du i Norge i dag å spare mer enn nok penger til både bil og bolig uten at du sliter økonomisk. De fleste får ikke barn før de runder 30 uansett (snittalder 31 i Oslo)

Det er veldig hyggelig å ha gjort fornuftige valg ja. Det er som sagt ikke tilfeldig eller flaks at jeg er i den situasjonen jeg er. 

[Anglofil]

Problemet er at man ikke kan planlegge det som kan skje i fremtiden. Og hva som virker fornuftig og riktig for deg er kanskje ikke det for andre. 

Både min samboer og jeg kommer nok å jobbe 100% når vi får barn. Eller, det vil si, min samboer har 50% fast stilling men jobber stort sett 100%. Så når vi får barn så har han mulighet til å jobbe mindre, men det er egentlig ikke ønskelig for noen av oss. Det har mye med pensjonssparing å gjøre, vi står friere økonomisk osv. Jobben min gir meg heldigvis noen friheter, deriblant fleksitid m.m, og dette gjør jo at jeg heller ikke ønsker meg ned i stillingsprosent. 

Vi bor ikke dyrt, vi har et lite boliglån, vi har ikke bil og vi bor relativt sentralt. Jeg tror, i motsetning til deg, at barnet ikke tar skade av å være i barnehagen fra 8-16. Vi er derimot ikke noen som jobber til sent på kveld, overtid kan skje for min del, men det er sjelden dette er pålagt oss (og ikke noe jeg gjør med mindre jeg absolutt må). Jeg bor også i nærheten av jobb, så våre barn skal slippe å være i barnehagen lenger enn nødvendig, og heldigvis har jeg som sagt friheten til å gå fra jobb om det skulle være noe.

Mvh Yvonne

Endret 12. november 2015 av Yvonne

[AnonymBruker]

Kjempebra. Det gjelder ikke dette deg da  Så hvorfor så agressiv?

Til din informasjon så stemmer det at vi begge er ufaglærte. Vi er dog selvstendig næringsdrivende nå og tjener veldig bra og har arbeidet oss opp fra bunnen. Vi tjener til sammen over 2 mill i året av oss selv, men vi lever for under 20k i mnd. Så kanskje du heller burde gi oss litt kred?  Jeg er altså IKKE misunnelig på deg med bolig til 5 mill. Det kunne vi kjøpt når som helst. Vi er bare ikke interessert. 

Jeg blir irritert fordi du åpenbart antar at alle som bor i fine hus i storbyen nedprioriterer barna sine. Ingen av mine venner og bekjente som har barn og bor i byen stemmer med din beskrivelse av dem. Du er altså fryktelig forutinntatt.

(Vil forøvrig også presisere at huset vårt ikke koster 5 mill. Vi har LÅN på 5 mill. Huset er vel verdt 10-12 mill).

Anonymkode: d257b...dc9

[peppermyntete]

Ikke jeg altså, men la meg komme med noen betraktninger og tanker omkring dette

Vi får til stadighet høre hvor "heldige" vi er som kan få være litt ekstra med sønnen vår. Og i dag etter å ha levert ham i barnehagen så klarte jeg ikke unngå å tenke på hvor utrolig trist det hadde vært om han var der fra 08:00 til 16:00 hver eneste dag og at vi aldri hadde en fridag hjemme med ham i uka, og at de personene som så han mest ikke var hans egne foreldre. 

Når jeg hører hvor "heldige" vi er, og jeg bare smiler og nikker, så har jeg noen ganger lyst til å si at vi tok høyde for at vi kom til å bli glad i dette "vesenet"(det man kaller barn nå til dags?) og at vi antakelig kom til å ønske og være sammen med han. Så vi jobbet hardt og sparte mye i forkant, betale ned på boliglån, gjorde noen karrieremessige valg, fant ut at vi var ferdige med jorda-rund reiser og festing etc. Vi ville ha et rolig avslappende liv med et barn. Alt dette fikk vi til til tross for at vi begge var ufaglærte i lavtlønnsyrker, så at alle ikke kan gjøre det samme er bare tull. Så det handler altså om prioriteringer og evnen til å se framover. 

Spørsmålet mitt går egentlig som følger; Hvordan tenker egentlig dere som nedprioriterer å se barnet deres og isteden f.eks prioriterer å ha en diger egenebolig og dyr bil til 400.000 som selvfølgelig også betyr at dere må jobbe hver eneste dag og gjerne mer enn arbeidstiden også. Og når dere er hjemme, klarer dere være til stede, eller sitter dere med mobilen mens barnet desperat prøver å få din oppmerksomhet? 

Jeg bare undrer, for ingen pengesum, ingen jobb, ingen bil, ingen bolig, og ingen ferietur kan måle seg med å være til stede med guttungen. Og jeg har heller aldri hørt om noen som har sagt på dødsleiet at "ønsker jeg brukte mindre tid på barnet mitt og familien, og mer på en jobb slik at jeg kunne ha hatt en fetere og dyrere bil" 

 

Kan legge til at jeg har familiemedlemmer som også har små barn. De er typisk i godt betalte karrierejobber og prioriterer ferier, fritid og jobb framfor sønnen/dattera. Han/hun virker være helt emosjonelt fraværende, sjelden gråt, sjelden latter og ALDRI noen tegn på vilje (fordi foreldrene ikke tar hensyn til den uansett) De er "gode" foreldre fra utsiden. De gir ham sunn mat, riktige og dyre klær, alt det dyreste av utstyr og jeg antar han kommer til å kunne delta på absolutt alt av aktiviteter osv som han ønsker. Men han/hun skal alltid les av (liten 2 år) "mobbes" for hvor håpløs han er, og selv om jeg er absolutt for "idle parenting" at man lar barnet leke og herje og falle og slå seg, og bli selvstendig osv, så er jeg i mot at et barn ikke skal høres. Og jeg er i mot at man skal le av barnet og ikke behandle det med respekt selv om det er lite. Skjønner du hva jeg mener? Man skal ikke være hysterisk og overbeskyttende og ikke la barnet hjerne og falle. Men man skal heller ikke neglisjere og le av det, eller "ræle" med det. Også skal man vise at man er der for barnet og er glad i det, vise affeksjon og omsorg selv om andre er til stede - ikke være "flau" for å vise følelser. Jeg tror mange i min generasjon og yngre kanskje synes det er "Kleint" og gå fra å være kul generation x (eller hva neste heter) til å bli en fjompenisse som setter seg ned på huk og gir barnet sitt et nuss på kinnet og sier glad i deg uten å tenke på hva andre tenker. 

Jeg undrer liksom hvorfor fikk de barn om de ved hver åpne anledning gjør hva som helst for å slippe unna? Herregud..jeg trenger jo også en fisketur i blandt, og vi sloss om å ta en halvtimes joggetur etter han har lagt seg. 

Poenget er bare at vi fikk jo barn fordi vi ønsket å være til stede med ham de få årene et barn faktisk er interessert i å være med foreldrene sine - i kanskje 5-6 år. Etter det handler det jo stort sett bare om å SLIPPE foreldra sine. 

 

Ble langt det her, og jeg håper folk kan svare konstruktivt og ikke angripe bare fordi de misliker mine andre meninger. 

 

Hvordan mener du en uplanlagt alenemor/far skal få til alle disse tingene? Eller hvis et stabilt par plutselig blir gravide uten at det var meningen? Det er ikke "bare" å hive seg rundt og bytte jobb og spare masse penger for alle. Jobber vokser ikke på trær. Ikke tror jeg det er så forferdelig for barna å ikke få en fridag hver uke heller, jeg kan aldri huske at jeg hadde det og jeg var allikevel et veldig lykkelig barn!

[Sølvi88]

Jeg tror det må være noe med omgangskretsen og familien din tror jeg, om du føler det sånn, for det stemmer virkelig ikke med alt jeg ser og opplever i livet  og godt er det! 

[AnonymBruker]

 

Når jeg hører hvor "heldige" vi er, og jeg bare smiler og nikker, så har jeg noen ganger lyst til å si at vi tok høyde for at vi kom til å bli glad i dette "vesenet"(det man kaller barn nå til dags?) og at vi antakelig kom til å ønske og være sammen med han. Så vi jobbet hardt og sparte mye i forkant, betale ned på boliglån, gjorde noen karrieremessige valg, fant ut at vi var ferdige med jorda-rund reiser og festing etc. Vi ville ha et rolig avslappende liv med et barn. Alt dette fikk vi til til tross for at vi begge var ufaglærte i lavtlønnsyrker, så at alle ikke kan gjøre det samme er bare tull. Så det handler altså om prioriteringer og evnen til å se framover. 

Spørsmålet mitt går egentlig som følger; Hvordan tenker egentlig dere som nedprioriterer å se barnet deres og isteden f.eks prioriterer å ha en diger egenebolig og dyr bil til 400.000 som selvfølgelig også betyr at dere må jobbe hver eneste dag og gjerne mer enn arbeidstiden også. Og når dere er hjemme, klarer dere være til stede, eller sitter dere med mobilen mens barnet desperat prøver å få din oppmerksomhet? 

Jeg bare undrer, for ingen pengesum, ingen jobb, ingen bil, ingen bolig, og ingen ferietur kan måle seg med å være til stede med guttungen. Og jeg har heller aldri hørt om noen som har sagt på dødsleiet at "ønsker jeg brukte mindre tid på barnet mitt og familien, og mer på en jobb slik at jeg kunne ha hatt en fetere og dyrere bil" 

 

 

 

Det vet jeg ikke, for selv om vi arbeider fulltid begge to prioriterer vi ikke lukusforbruk i det hele tatt. Vi har en stygg billig bil, og bor så trangt vi kan tillate oss med fire barn.

For å være litt dømmende, akkurat som du er, jeg kjenner mange ettbarnsforeldre som er flinke til både å spare og planlegge. Men det er jo ikke så vanskelig heller det, når man bar har et (lite) barn å forsørge. Så går årene, barna vokser, det blir flere av dem, de blir MYE dyrere i drift, og så må man prioritere litt annerledes, ikke for å få en superfancy bil, men fordi ikke alle behovene kretser rundt det lille enebarnet lenger. Kanskje man til og med føler at det er på tide å legge litt innsats i jobben, fordi man har brukt flere år på permisjoner osv. Kanskje til og med du- ja, du!- føler for å være litt mer sosial enn du har vært eter ti år i hjemme med barn-boblen.

Livet forandrer seg. Jeg synes mange "ferske" foreldre er veldig bastante på at de vet hvordan ting skal gjøres. Så lenge det passer dem er det jo flott, men ta høyde for at ting kan forandre seg. Det skjer nemlig hos veldig mange.

 

 

 

Anonymkode: 881ee...4e8