Likestilling for foreldre

[Nina69]

Jeg er en jente på 29 år, har 3 barn, eldste gutten med en mann jeg samarbeider godt med. Vi har delt omsorg, en uke hver. De to minste barna har jeg sammen med en umoden "mann" :-? Vi har vært fra hverandre i ca 2 år, og jeg har vært utbrent siden før vi gikk fra hverandre. Begynner å komme seg nå, da jeg har fått hjelp til avlasting gjennom barnevernet (dette ba jeg om selv, og jeg har bare positivt inntrykk av denne instansen) Men - til saken.

Barnefar har aaalltid en god unnskyldning for å ikke ha delt omsorg...."har ikke råd, har ikke tid, har jo jobb!, har liten hybel, klarer meg ikke økonomisk" osv osv... Hva med meg da? Jeg har måttet klare meg selv i 2 år (også før den tid, da han var for lite kompetent til å bidra så mye) Jeg har sosialstøtte idag for å klare meg, og barnehageplassene blir dekket også. Hva kan jeg si eller gjøre for å få far til å forstå at barna har bedre av å være med ham istedenfor å gå til sin tidligere dagmamma som avlastning? Han virker til å drite en lang i hvordan ungene har det. Finnes det noen som kan hjelpe meg her, blir jeg glad for det. Kjekt å få forskjellige synspunkter på dette temaet.

Og er det bare jeg som føler at det stort sett alltid er omvendt : at barnefar slåss for å ha ungene sine mer...? og her står jeg og skriker om at far skal være med barna mer.....trist :-(

[Gjest Madam Felle]

Jeg ville sluttet å bry meg, og latt han ta ta kontakt selv. Det er grenser for hvor mye den ene parten skal jobbe, for å få den andre til å ha samvær med barnet.

Jadda, barnet taper på det i lengden, men nå taper dere begge to. Du blir sliten av dette, og det går igjen utover barnet. Derfor tror jeg det beste er å la far ta kontakt når han selv ønsker det.

Det kan jo hende han overrasker også.

[Gjest pace]

Tipper det ikke er omvendt nei. Masse fyrer som skal være frie vettu. Det må vi gutta være

Kanskje er han redd for at hans rooolige fritid er i fare. Kanskje fortell barna at de må vise ekstra respekt rundt han, sånn at alt gå bra. Mange av oss gutta har en sånn balanse at vi gleder oss til å komme hjem til de rolige omgivelser igjen etter et 'hardt dags arbeid'.

Prøv og fortell og overbevis han om alle de GODE tingene med unger. Livet som kommer til han. Vi lever jo ofte i helt døde omgivelser i kontorer. Et barn er som en skinnende skapning som skyter all lys den har inni seg ut til den de er rundt. Det er jo sånn livet egentlig burde være for oss, et levende liv i 'natur'. Fleste barn jeg kjenner til er jo helt rolige barn som bare spør om du vil 'være med på leken' noen ganger. Noe som jo bare kan være en flott opplevelse..

Det ser ut til at han virkelig trenger informasjon om hvor viktig det er for både deg og barnet at han tar vare på det han også. Det er **** meg også hans ansvar. Hvis ikke meld han til politiet eller no

Jeg har vært avlaster for et par gutter nå, og jeg er ikke akkurat rik jeg heller. Unger ber ikke om mye, bare aktivitet. Han kan være med på feks, bordtennis, minigolf, frisbee, kino, etc etc

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Det er IKKE ditt ansvar å oppdra far!! Dersom han ikke vil, så får DU og barna dine, en MYE bedre tilværelse om du slutter å bry deg om han. Så lenge du bruker masse tid og energi på å "få far på banen", tilrettelegge for han, bekymre deg og irritere deg over at han ikke stiller opp - så kommer heller ikke du lenger med ditt liv.

Jeg er klar over at det er vanskelig å "kutte ut". Samtidig vet jeg av egen erfaring at det gjør tilværelsen så enormt mye bedre! Antar at du forlot denne mannen fordi han var umoden - også i forhold til barna. Hvorfor forventer du da at han skal endre seg etter et brudd? Folk gjør som regel ikke det. Du kan heller ikke endre han. Det finnes ingen instans som kan endre han. Den eneste som kan endre han er han selv.

Det du må gjøre er å innse at du ER alene om omsorgen med barna, og gjøre det beste ut av det. Ikke lage masse drama ovenfor dem om at far ikke stiller, fortsett med avlastning slik at du får mer overskudd, konsentrer deg om DITT og barnas liv. Rett og slett drit i han! Ikke la han fortsette å legge premissene for DITT liv!

Og du - det er MANGE av oss som opplever at barnefar IKKE vil ha barna mer. I en del sammenhenger er det mye skrik og lite ull...

Lykke til!

Sissi

[Tule]

Jeg er en jente på 29 år, har 3 barn, eldste gutten med en mann jeg samarbeider godt med. Vi har delt omsorg, en uke hver. De to minste barna har jeg sammen med en umoden "mann" :-? Vi har vært fra hverandre i ca 2 år, og jeg har vært utbrent siden før vi gikk fra hverandre. Begynner å komme seg nå, da jeg har fått hjelp til avlasting gjennom barnevernet (dette ba jeg om selv, og jeg har bare positivt inntrykk av denne instansen) Men - til saken.

Barnefar har aaalltid en god unnskyldning for å ikke ha delt omsorg...."har ikke råd, har ikke tid, har jo jobb!, har liten hybel, klarer meg ikke økonomisk" osv osv... Hva med meg da? Jeg har måttet klare meg selv i 2 år (også før den tid, da han var for lite kompetent til å bidra så mye) Jeg har sosialstøtte idag for å klare meg, og barnehageplassene blir dekket også. Hva kan jeg si eller gjøre for å få far til å forstå at barna har bedre av å være med ham istedenfor å gå til sin tidligere dagmamma som avlastning? Han virker til å drite en lang i hvordan ungene har det. Finnes det noen som kan hjelpe meg her, blir jeg glad for det. Kjekt å få forskjellige synspunkter på dette temaet.

Og er det bare jeg som føler at det stort sett alltid er omvendt : at barnefar slåss for å ha ungene sine mer...? og her står jeg og skriker om at far skal være med barna mer.....trist :-(

hei

jeg tror du goir svaret selv her, jeg tror du sier han var umoden sda han fikk barn kanskje dette kan ha gjort at han ikke har slevtillit nok til at han tenker han kan i vare ta barn og at han da heller flykter fra ansvaret, du sier at du har et godt forhold til barnevernet og det ser ut som at de forstår deg, jegsyns du kan spørre dem til råds, be dem om de kanskje kan ta kontakt med far og be han stille opp og hjelpe han til og stile opp. jeg skjønner at det ikke er lett men får ingen han til og stile opp er det ikke mer du kak ngjøre. Jeg syns du kan høre med barnevernet vis de sier du skal drite i han så syns jeg du skal gjøre det

problemt blir barne nar banra spør om samver .

hilsen

[Gjest Far til 2]

Det ER fedre som ikke ønsker å ta ansvar. Desverre. På samme måte som at det ER mødre som ikke vil la oppegående fedre få ansvar.

Slike holdninger som du her beskriver er desverre et gufs fra fortiden. Da det var akseptert, nesten påkrevd, at fedre ikke skulle ta ansvar ovenfor barn hjemme. Fra tiden da far kom hjem, tok på seg røkejakken og ble servert en cognac av mor.

Denne tiden er forbi. For 100 år siden. Heldigvis. Men fortsatt tror enkelte menn at dette er en akseptabel ansvarsfraskrivelse.

En del mødre ser det fra andre siden. Hvor de riktignok ikke lenger duller med mannen på samme måte som de gjorde dengang. Men ansvaret for barn og hjem ønsker de å ha alene. Ihvertfall ansvaret for barna. Mht til hjemmet kan godt far ta større del i arbeidet.

En kan si at 2 grupper med mindre egnede foreldre lever seg inn i sin egen verden hvor deres behov og deres ønsker er langt viktigere enn barna.

Vi ser bl.a. hvordan fedre etterlikner foreldre (eller gjør det motsatte av foreldre), etterlikner naboer (som ble skilt for 10-15 år siden. Etterlikner venner som også fraskriver seg ansvaret. Og som nevnt har vi kvinner som er like ille andre veien.

Det tragiske er at dette mindretallet med kvinner og menn med ønske om begrenset ansvar ovenfor barn eller den andre forelderen fortsatt får bestemme så mye av hverdagen for barn. Vi må bryte denne onde sirkelen så snart som mulig.

Antall foreldre som praktiserer felles omsorg er i vekst ifølge Statistisk Sentralbyrås siste rapport.

Og antal barn med mer samvær med samværsforelder er også i klar vekst.

Det er med andre ord stadig flere foreldre som bryter ut av den gamle tankegangen med å begrense barnas samvær eller begrense den andre forelderen ansvar eller frihet. Dette ser vi ikke minst på disse sidene. Stadig flere kvinner ser verdien av at far tar del i barnas hverdag også etter et samlivsbrudd. Og flere kvinner har det siste året gitt uttrykk for sterkere tilknytning til sine fedre enn til sine mødre på disse sidene.

Og vi vet at det er stadig flere fedre som kjemper for likeverd.

De to største organisasjonene som relaterer seg til ansvar etter samlivsbrudd prioriterer hvert sitt område.

Samværsforeldre bør få ta større del i omsorgen/ansvaret om de selv ønsker det ifølge en av organisasjonene. Den andre organisasjonen relaterer 90% av sitt arbeid til økonomiske spørsmål mens barna skyves til side i den kampen de fører.

Dermed faller gruppen "aleneforeldre som ønsker større deltagelse fra samværsforeldre som ikke ønsker å delta" mellom 2 stoler. Disse barna (og aleneforeldrene) har desverre ingen som taler deres sak. Den "radikale" gruppen foreldre som ønsker endring har mange som symatiserer for denne gruppen barn/aleneforeldre. Den andre "konservative" gruppen som ikke ønsker endringer vil aldri kunne gjøre noe med problemet ettersom det vil ødelegge for etablerte medlemmers behov for penger og makt.

Jeg ser desverre ingen kortsiktig løsning for deres to barn. De har sikkert savnet samvær, men forstår ikke hvorfor far ikke vil. La oss håpe at de ikke bruker denne faren som forbilde den dagen de blir voksne og får barn selv.

Men verden går fremover. Sakte. Veeeeldig sakte. Og årsaken til dette er desverre at et mindretall mødre og fedre klarer å begrense samværet, på hver sin måte. For mens flertallet av oss "vanlige menesker" i lengre tid har sett hvilken urett som skjer med våre barn, har politikere og andre forståsegpåere for lengst lukket øyne, ører og munn av redsel for å innse at samfunnet er overmodent for forandringer mht omsorgsløsningen etter et samlivsbrudd.

Desverre tror jeg at vi bare må fortsette å trykke på politikere og andre som forsøker å hindre samvær av vikarierende årsaker. Gradvis vil flere menn innse at de også har et ansvar for egne barn. Og gradvis vil flere kvinner innse at fedrene har en viktig plass i barnas oppvekst.

Med tiden skal barna bli vinnere. Men jeg tror mye er kjørt for deres to barn som ikke vil få den gleden det er å ha mye samvær/omsorg med begge foreldrene. La oss håpe at du blir bestemor til barn som opplever en mye bedre barndom. Kansje far til ditt 3,dje barn også har blitt et forbilde for de to andre.

Far til 2