Helge"venner", kan det bli seriøst?

[AnonymBruker]

Jeg har kjent en i over 2 år. Vi har i flere perioder vist interesse for hverandre, og har vært mye med hverandre på fest, og overnattet hos hverandre. Etter en pause der vi ikke snakket følte jeg likevel at jeg måtte si at jeg snakket med en annen, så det ikke kom tilfeldig, tror han ble lei seg, men det var tross alt mnd siden sist vi møttes..... Det andre ble kortvarig, og han sa selv at han likte meg, og at han ville møtes...I en periode utover nyåret var vi mer sammen, vi prøvde å være med hverandre ellers i ukedagene. Han har nok snakket til foreldrene om meg, for han kunne plutselig invitere meg på middag, med hele familien. Synst selv det var tidlig og vanskelig å møte famileien hannes. En helg ble jeg med på middag, og det var helt "normalt"  Selv da hadde vi "vanskelig" for å bli ordentlig kjent, vet ikkje så mye om hverandre og har gjort lite sammen. Det kan godt hende vi er begge sjenerte når det kommer til å gi av oss selv.. Vi hadde et "monogamisk" forhold. På den måten viste han respekt for meg, brydde seg og til å stole på.   Det var jeg som "avsluttet" det, jeg ble litt frustrert av å ikke vite noe, om det var oss. eller viste hva om det var noen uskrivne spilleregler eller forventninger,  og spurte han om han viste hva han ville. Da fikk jeg ganske raskt tilbake at han ikke viste, så kom det at det ikke ble noe mellom oss..

Da gikk det ikke mer litt over en mnd før vi møttes igjen,  og var i den samme situasjon som tidligere, han spør gjerne om jeg er hjemme en fredag/lørdags natt og kommer på besøk.  Utfordringen nå er at jeg ikke vet om vi er noe mer, føler aldri det er en situasjon der vi kan snakke, vi tekster ikke, eller snakker med hverandre om vi ikkje møtes ute. Eneste kjemien fysisk mellom oss er fantastik.  vi har komt nærmere hverandre sånn og trives med hverandre... helt til søndagsformiddagen er over...  Så da om vi ikke snakkes, er det ikke sikkert vi møtes mer... Jeg vet ikkje om jeg skal ta initiativ til å møtes utenom. Jeg vil ikke være innpåsliten, men jeg skjønner at jeg ikke klarer å ha det slik, når jeg vet at jeg ønsker å bli bedre kjent. Skal jeg glemme det? Det kunne jeg gjort, men det er noe der som jeg ikkje klarer å gi slipp på...
Tenker også at vis vi virkelig hadde mentes for å være sammen, og at man liker hverandre godt at det hadde komt naturlig. Samtidig vet jeg innerst inne at vi begge er glad i hverandre, men er det nok? Og kan det forholdet utvikles?  Det sies også at man noen ganger velger bort noen for fort,  gjerne fordi man ikke har gitt hverandre tid til å bli kjent... hva gjør jeg... hjertet sier noe, og fornuften noe annet..

Anonymkode: d4812...0bd

[Gjest supernova_87]

Du snakker med ham. Ta det opp hva du tenker, og hør om han tror det kan bli noe mer. Dette er dødfødt om han kun har deg som en knullevenninne som han kun trenger 1 gang i mnd, men du utvikler dypere følelser for ham. Dette finner du kun ut med å snakke med ham. Det er ikke som at du skal spør om han vil dele resten av livet med deg, men om han ser for seg at dere kan få et mer stabilt forhold, og være noe mer enn når-jeg-trenger-det-kjæreste. Det er ikke for pågående å ta en slik prat når dere har holdt på på denne måten i to år. Lykke til!