Uke 7 og klarer ikke mer!

[AnonymBruker]

Hei dere. 

Jeg er gravid uke 7+2 og er allerede svært lei av alle plagene. Jeg er uggen hele dagen, og småkvalm uten at jeg ennå ha kastet opp. Jeg er trøtt og sliten hele tiden, våkner 2-4 ganger hver natt fordi jeg må tisse og blir fort svimmel om jeg beveger meg ut av senga. 

Jeg har hatt det slik siden uke 5, og er sengeliggende. Det føles så ille at jeg blir anpusten av å snakke  

Føler jeg klager litt vel mye her, men ER ufattelig takknemlig for å ha blitt gravid. Håper spiren sitter etter 2 SA og 1 MA i løpet av 3 års prøving. Men kan ikke huske at de andre graviditetene var i nærheten av denne i form av symptomer.

Hvilke symptomer har dere andre hatt, og er det virkelig normalt å være så dårlig? Og hvor lenge vil dette vare? (Nevnte jeg at jeg allerede fikk mage i uke 6, og oppblåst/forstoppet). 

Anonymkode: 57109...1f3

[AnonymBruker]

Vet at dette ikke er en konkurranse, men jeg kastet opp 8-10 ganger pr dag i 8 uker. Til og med om natta noen ganger. Fikk kun gradert sykemelding. Det eneste jeg gjorde var og jobbe og å ligge på sofaen. Absolutt ingen matlyst, kastet opp alt jeg fikk i meg uansett. Fikk heldigvis kvalmestillende etter jeg passerte 12 uker 

15+4 i dag, får kun brekninger hvis jeg ikke har spist på lenge.  Så deilig å slippe den kvalmen! 

Du får tenke at det går over, det er bare en liten tid av livet ditt... og at andre har det værre

Anonymkode: eb096...f99

[Frøken Smilla]

Aller først: gratulerer med graviditeten!

Symptomer og form varierer fra person til person og graviditet til graviditet: 

Da jeg var gravid med min første, var jeg jevnt "bilsyk" fra uke 7 til uke 15, men kastet aldri opp. Jeg var trøtt, men ikke uutholdelig og ikke slik at jeg sov hver dag. Jeg hadde ingen bekken- eller ryggplager heller. Jeg jobbet fullt og studerte ved siden av. Jeg gikk lange treningsturer flere dager i uken (5-10 km), og var på fjelltur dagen før fødsel.

Nå er jeg gravid igjen, og i min naivitet trodde jeg denne graviditeten ville bli relativt lik. Det har den dessverre ikke vært så langt (uke 17 nå): jeg ble kvalm i uke 5, mye kvalmere enn sist, og begynte å kaste opp i uke 13(!). Jeg sover på dagtid hver dag, og klarer såvidt å jobbe 50% (sistnevnte er under tvil, all den tid jeg ser ut til å nå kun kaste opp de dagene jeg har jobbet ...). Trening eller tur kan jeg skyte hvit pil etter, jeg orker så vidt å være ute i hagen med 2-åringen.

For de aller fleste er det i midlertid slik at når man går over i andre trimester, går kvalmen og trøttheten over, og den generelle formen stiger. Du er ennå tidlig i svangerskapet, og kroppen har mye nytt å forholde seg til (og mengder av hormoner som skaper "krøll" i systemet). Mitt råd er å få deg time hos jordmor og få snakket om det som plager deg, slik at graviditeten ikke bare blir noe negativt.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg er i uke 7+6 nå. Startet med lett kvalme for ca tre uker siden. Nå er kvalmen mer intens, men kaster ikke opp. Veldig mye trøtt og sover mye på dagen siden jeg sover dårlig om natten. Må gjerne opp en eller to ganger i løpet av natten for å gå på do. Da kaster kvalmen seg over meg igjen og det tar lang tid før jeg sovner, om jeg i det hele tatt klarer det. Svimmel er jeg også bortsett fra når jeg sitter og ligger.  Andpusten blir jeg også, men det betyr vel at den lille spiren har det bra 😀

Anonymkode: 416e0...a16

[Riskrem]

Jeg har følt det på samme måte hele 1. trimester. Er 13+2 i dag. Jeg har vært kvalm og bilsyk veldig lenge, har hatt liten energi, vært svimmel og slapp, sovet utrolig dårlig, hatt vondt i hodet, treg fordøyelse, kjempedårlig matlyst og vært sur og gretten. Å bli gravid har vært på toppen av ønskelisten min i mange år, og jeg er ekstremt takknemlig og glad for at jeg er gravid. Men man må få lov til å innrømme at det er tøft. Jeg føler meg absolutt ikke som meg selv. Gleder meg til å føle meg "normal" igjen. 

[AnonymBruker]

Det at du er dårligere denne gangen enn de forrige da du mistet betyr sikkert at spiren er levedyktig og sterk, du kan kanskje trøste deg med det? 

Anonymkode: 8c332...129

[Orchideae]

Jeg er straks 27 uker. Var kvalm døgnet rundt til godt ut i andre trimester. Kastet opp daglig så og si. Lå rett ut og klarte ingenting. Når det gikk over kom totalt mangel på energi, kraftig hodepine og migreneanfall. Og begynnende bekkenløsning. Flyr på do 50 ganger per dag (har ikke uvi, har sjekket) og knasker gaviscon..

Takk gud for at samboeren min er en fantastisk pappa som er flink med treåringen vår. Jeg tør ikke bli gravid en tredje gang. Jeg ble så dårlig forrige gang også. Men da kunne jeg sove når jeg ville, det kan jeg ikke nå. Nå føler jeg at frøkna mister mye mammatid fordi mamma er "syk"..

Vet det ikke er noen konkurranse.

Husk hva du får! Verdens flotteste premie!   

[AnonymBruker]

Når jeg var like langt som deg lå jeg innlagt for å få væske intravenøst da jeg ikke hadde fått i meg noe på en uke. Kastet opp konstant. Medisiner hele svangerskapet. Kvalmen ble bedre rundt uke 25. MEN det er en sykdom, så skjer heldigvis ikke de fleste. Det er tøft. Dessverre er det noen av oss som ikke har fine svangerskap. Men vi får en fin premie på slutten av det hele! Det kan være tungt å tenke på at man skal være gravid så lenge, men heldigvis gir det seg for mange når første trimester er over. Lykke til! 

Anonymkode: 5fa25...842

[lillemeg90]

Slik er det å være gravid..:)Jeg var også innlagt pga kvalme og oppkast på den tiden.

Endret 8. november 2015 av lillemeg90

[AnonymBruker]

Takk for... oppmuntrende (?) ord <3 

Ja, håper spiren sitter. Det hjelper å ha litt flere klager rundt seg over hvor ille det kan være.  Før denne graviditeten hadde jeg ikke store tankene over at det ville være svært ubehagelig, jeg har jo vært gravid før, og andre rundt meg har hatt omtrent 0 plager. Fikk litt sjokk når alt kom på en gang.

Mamma tror meg ikke på at jeg er dårlig, nok fordi hun ikke kjenner seg igjen i sine 3 graviditeter med oss søsken... Så en må visst være i det for å forstå hvordan andre i samme situasjon har det. 

Til dere som har vært på sykehus, oi! Håper ikke det blir så ille, og nei, ingen konkurranse,  men dere leder til nå over mine plager  

 

TS

Anonymkode: 57109...1f3

[AnonymBruker]

Jeg hadde et forferdelig svangerskap med kvalme, blodpropp og store smerter hele dagen pga av noe med livmor og svulster som vokste og presset på nervene inne i bekkenet ,og gjorde dagen min nesten uutholdelig. Holdt på å dø av blodpropp også , da de ikke fant ut av det med en gang. Slepte foten etter meg på slutten. Da bvar hele foten så full av blodpropper  at jeg ikke klarte å gå mer en et par skritt.Svimmel , hodepine , angst , depresjon og kvalme hele dagen. Til slutt klarete jeg ikke annet enn å søke abort:-( min livs tristeste avgjørelse. Måtte møte ei nemd , i.o.m at jeg var over uke 12. De så min fysiske tilstand og alle smertene, slik at jeg ikke engang trengte å si noe før jeg fikk ja. Verste jeg har vært igjennom. Har ingen barn, og det blir ingen barn på meg heller da livmoren må opereres ut med en gang etterpå. Hører mange fordømmer oss som velger å ta abort senere i svangerskapet, men vær litt forsiktig. Min fysiske helse var så dårlig , at jeg ikke har hatt noen sjanse til å klare det. I tilegg til de store sorgen , blir det tøft med alle fordømmelsene også:-( hilsen trist

Anonymkode: 61b8e...da7

[AnonymBruker]

Hvis du ikke orker mer allerede nå, så tidlig i svangerskapet, så har du 18-20 meget lange og slitsomme år foran deg. Lykke til!

Anonymkode: d21c2...a91

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du ikke orker mer allerede nå, så tidlig i svangerskapet, så har du 18-20 meget lange og slitsomme år foran deg. Lykke til!

Anonymkode: d21c2...a91

Har aldri forstått så dummeste svar som dette, som dukker opp i alle tråder der noen er gravide. 

Når barnet kommer gir plagene seg, og man er mamma. Å være mor er noe HELT ANNET enn å være gravid. 

Anonymkode: 57109...1f3

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde et forferdelig svangerskap med kvalme, blodpropp og store smerter hele dagen pga av noe med livmor og svulster som vokste og presset på nervene inne i bekkenet ,og gjorde dagen min nesten uutholdelig. Holdt på å dø av blodpropp også , da de ikke fant ut av det med en gang. Slepte foten etter meg på slutten. Da bvar hele foten så full av blodpropper  at jeg ikke klarte å gå mer en et par skritt.Svimmel , hodepine , angst , depresjon og kvalme hele dagen. Til slutt klarete jeg ikke annet enn å søke abort:-( min livs tristeste avgjørelse. Måtte møte ei nemd , i.o.m at jeg var over uke 12. De så min fysiske tilstand og alle smertene, slik at jeg ikke engang trengte å si noe før jeg fikk ja. Verste jeg har vært igjennom. Har ingen barn, og det blir ingen barn på meg heller da livmoren må opereres ut med en gang etterpå. Hører mange fordømmer oss som velger å ta abort senere i svangerskapet, men vær litt forsiktig. Min fysiske helse var så dårlig , at jeg ikke har hatt noen sjanse til å klare det. I tilegg til de store sorgen , blir det tøft med alle fordømmelsene også:-( hilsen trist

Anonymkode: 61b8e...da7

Så utrolig trist å lese Føler innlegget jeg skrev i november er idiotisk når jeg nå leser hvordan DU faktisk har hatt det og har det i ettertid. Det du har opplevd er jo helt forferdelig, og jeg sender en klem med en unnskyldning for å ha skrevet et innlegg med så liten problemstilling. 

Jeg er sykemeldt og ligger med smerter (2 måneder nå), men uansett hva slags plager som har kommet, så er jeg takknemlig for at alt er bra. 

Uken etter at jeg skrev innlegget, hadde jeg en SA. I tre uker gråt jeg og var lei meg for å ha mistet for 4 gang. Etter tre uker, viste det seg at jeg fremdeles var gravid, hvor jeg hadde tvillinger og kun mistet den ene. 

Jeg har vært heldig, og når plagene står på, glemmer man hvor takknemlig man egentlig skal være for å gå oppleve noe som andre ikke kan. 

Anonymkode: 57109...1f3

[Fiberhusk]

Jeg var helt fullstendig ødelagt og ubrukelig fra uke 4 til uke 11, sånn ca. Er fremdeles ikke helt "vel", men nå kan jeg i hvertfall jobbe! Fra 4-11 var jeg stort sett sengeliggende og kronisk kvalm + svimmel. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så utrolig trist å lese Føler innlegget jeg skrev i november er idiotisk når jeg nå leser hvordan DU faktisk har hatt det og har det i ettertid. Det du har opplevd er jo helt forferdelig, og jeg sender en klem med en unnskyldning for å ha skrevet et innlegg med så liten problemstilling. 

Jeg er sykemeldt og ligger med smerter (2 måneder nå), men uansett hva slags plager som har kommet, så er jeg takknemlig for at alt er bra. 

Uken etter at jeg skrev innlegget, hadde jeg en SA. I tre uker gråt jeg og var lei meg for å ha mistet for 4 gang. Etter tre uker, viste det seg at jeg fremdeles var gravid, hvor jeg hadde tvillinger og kun mistet den ene. 

Jeg har vært heldig, og når plagene står på, glemmer man hvor takknemlig man egentlig skal være for å gå oppleve noe som andre ikke kan. 

Anonymkode: 57109...1f3

Tusen takk for de gode ord. Var den mest forferdelige tiden i mitt liv. I tilegg til smertene og angsten over hva skjer nå, så må du i tilegg si farvel til barnet i magen som du har ønsket deg så sterkt, vel vitende om at det ikke blir noen flere sjanser (livmoren må borte) Jeg husker den tiden som et endeløst mareritt a tårer, sorg og smerter på smerter i tilegg til kvalmen hele døgnet. Glad det gikk bra for deg . Har hund nå og skal kjøpe meg et dyr til. Er fortsatt veldig preget av det:-(

Anonymkode: 61b8e...da7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for de gode ord. Var den mest forferdelige tiden i mitt liv. I tilegg til smertene og angsten over hva skjer nå, så må du i tilegg si farvel til barnet i magen som du har ønsket deg så sterkt, vel vitende om at det ikke blir noen flere sjanser (livmoren må borte) Jeg husker den tiden som et endeløst mareritt a tårer, sorg og smerter på smerter i tilegg til kvalmen hele døgnet. Glad det gikk bra for deg . Har hund nå og skal kjøpe meg et dyr til. Er fortsatt veldig preget av det:-(

Anonymkode: 61b8e...da7

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det lå ja vært for deg. Jeg har ønsket meg barn av hele mitt hjerte og fikk vite at jeg hadde endometriose og sannsynligheten for å få barn var liten. Etter flere mislykkede forsøk har jeg vært veldig langt nede, og kan som sagt ikke forestille meg hvordan det må være å faktisk vite at det ikke er en mulighet. <3

Anonymkode: 57109...1f3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det lå ja vært for deg. Jeg har ønsket meg barn av hele mitt hjerte og fikk vite at jeg hadde endometriose og sannsynligheten for å få barn var liten. Etter flere mislykkede forsøk har jeg vært veldig langt nede, og kan som sagt ikke forestille meg hvordan det må være å faktisk vite at det ikke er en mulighet. <3

Anonymkode: 57109...1f3

Takk for medfølelsen. Du virker som en veldig god person. Det var grusomt å vite at det aldri ville skje. Men min fysiske helse var så dårlig at jeg klarte ikek å tenke klart gjennom abortprosessen. Ble jo senabort, for jeg ville prøve det lengste. En periode hatet jeg kroppen min for at den ikke klarte graividiteten. Var så tøft at jeg kan ikke beskrive det. Nå har jeg forsonet meg med at det ikek blir noen barn på meg. Kjempetøff prosess med mange tårer, utrolige smerter og fortvilelse.

Anonymkode: 61b8e...da7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for medfølelsen. Du virker som en veldig god person. Det var grusomt å vite at det aldri ville skje. Men min fysiske helse var så dårlig at jeg klarte ikek å tenke klart gjennom abortprosessen. Ble jo senabort, for jeg ville prøve det lengste. En periode hatet jeg kroppen min for at den ikke klarte graividiteten. Var så tøft at jeg kan ikke beskrive det. Nå har jeg forsonet meg med at det ikek blir noen barn på meg. Kjempetøff prosess med mange tårer, utrolige smerter og fortvilelse.

Anonymkode: 61b8e...da7

Veldig godt å høre at det går bedre med deg angående dette i dag, samtidig som jeg forstår at dette likevel preger hverdagen og at sorgen ikke vil gå over. At det har vært en vanskelig prosess er veldig naturlig, og jeg må si at jeg virkelig ikke unner deg dette! Når man ønsker barn så sterkt, oppleves livet virkelig urettferdig og man forstår ikke hvorfor det skal skje med en selv. 

Jeg håper selv at dette går bra, og vet at det er en risiko for at det ikke gjør det, med tanke på sykdom og at kroppen ikke virker til å ta imot graviditeten slik den burde. Er redd hver dag og min mann har sagt at om det ikke skulle gå bra, så ønsker han ikke å prøve igjen. Nettopp fordi sorgprosessen er for stor til at han ønsker å gå gjennom det en 4 gang. Får oppfølgning gjennom sykehuset og har vært innlagt gjennom svangerskapet på grunn av blødninger og store smerter. 

Noen tar svangerskap for gitt... De skulle bare visst hva andre går gjennom.

Anonymkode: 57109...1f3

[AnonymBruker]

Var kvalm og uggen fra uke 6 til 14. Etter uke 12 fikk jeg postafen på resept. Dette ansees nå som trygt for gravide også tidligere i svangerskapet. Fikk en helt ny hverdag! Neste gang ber jeg om det tidligere om det blir like ille... Heller "sløv" enn så kvalm

Anonymkode: 6e927...5bb