Skilmsisse og konsekvensen for barna

[AnonymBruker]

Leser stadig vekk at mange mener skilsmisser er uproblematisk for barna, så lenge mor og far har et godt forhold, og et "godt samarbeid".

Denne artikkelen er ganske interessant, og forteller vel en historie som ikke akkurat underbygger dette:

http://www.nrk.no/fordypning/xl/_-foler-meg-hjemlos-1.12625617

Jeg kan ikke gjøre meg til dommer over andres samliv, men jeg har et inntrykk av at mange gir opp for lett. De kan i det minste jobbe hardere mens barna enda er små og trenger begge to. Kan det være en idé å sette sin egen egoisme til side, og tenke på barna først? Så kan man evt. skille seg og finne en elsker/elskerinne og "realisere seg selv" når barna er store nok og har flyttet ut? Bare en tanke....

Anonymkode: 26b16...b09

[Askmeagain89]

Enig.

[Vampen]

Om noen tror at skilsmisse ikke påvirker barn, så er det noe de forteller seg selv for å føle seg bedre. Selvfølgelig påvirker det barna. I en del tilfeller er det nok det beste for barna at foreldrene ikke er sammen, men jeg er enig med deg at noen gir opp for lett. Det ser ut til at enkelte er langt mer fokusert på seg selv enn på hva som faktisk er det beste for barna. 

[AnonymBruker]

Et forhold skal være veldig dårlig for at barn skal se skilsmisse som en god løsning.

Anonymkode: bf751...965

[AnonymBruker]

Jeg har et barn som NEKTER å være mer hos den ene enn den andre. Vi samarbeider godt sammen som foreldre og bor langt nok unna til å ikke forstyrre hverandre, men nærme nok til at vi kan gå eller sykle mellom oss.

Jeg tror nok ikke at folk gir opp for lett, jeg tror heller barna kommer til verden før foreldrene i det heletatt rekker å bli kjent og voksne.

Holde sammen for barnas skyld? Nei, for meg var det bedre at mine foreldre gikk fra hverandre fordi det var først DA jeg ble kjent med dem. Hjelper ingen at de er tilstede hvis de ikke er til stede i tankene.

Anonymkode: e9ec6...27e

[Rotemor]

Leser stadig vekk at mange mener skilsmisser er uproblematisk for barna, så lenge mor og far har et godt forhold, og et "godt samarbeid".

Denne artikkelen er ganske interessant, og forteller vel en historie som ikke akkurat underbygger dette:

http://www.nrk.no/fordypning/xl/_-foler-meg-hjemlos-1.12625617

Jeg kan ikke gjøre meg til dommer over andres samliv, men jeg har et inntrykk av at mange gir opp for lett. De kan i det minste jobbe hardere mens barna enda er små og trenger begge to. Kan det være en idé å sette sin egen egoisme til side, og tenke på barna først? Så kan man evt. skille seg og finne en elsker/elskerinne og "realisere seg selv" når barna er store nok og har flyttet ut? Bare en tanke....

Anonymkode: 26b16...b09

Dette har jeg ikke lest et eneste sted...ikke engang på KG. 

Kan du vise til mange kilder hvor foreldre hevder at det er uproblematisk?

(For om du mener at det er mange tilfeller der skilsmisse er et bedre alternativ for barna, så er jo det noe helt annet.)