bra forhold, men ønsker å være litt alene

[AnonymBruker]

Jeg er i et stabilt og godt forhold, hvor jeg er utrolig glad i kjæresten min. Vi har vært sammen i tre år nå, og samboere 2,5 av dem. Akkurat nå er vi i et avstandsforhold, men det går veldig bra. Vi snakker mye og selv om vi savner hverandre er det ikke noe problem. Han går på skole og skal fortsatt gå to år til, selv jobber jeg og vet ikke helt hva planene mine fremover er. Men jeg har begynt å få litt trøbbel. 

Typen min er helt perfekt. Han er alt jeg ser etter i en mann: han er vennlig, morsom, respektfull og tar vare på meg. Han skjønner meg, og vi kjenner rett og slett hverandre veldig godt og føles oss trygge. Jeg eier ikke tvil om at denne mannen skal bli faren til mine barn, og at det er han jeg vil gifte meg med. 

Men... Før jeg ble sammen med kjæresten min, var jeg sammen med en annen i litt over tre år. Det forholdet var stort sett dårlig fra begynnelse til slutt. Jeg er kun 20, og siden jeg var 13 har jeg kun vært singel i omlag to mnd. Det var oppholdet mellom disse forholdene. Og jeg merker at det preger meg litt. Selv om jeg har det himla bra med typen, kjenner jeg at jeg begynner å få et behov for å være litt egoistisk og litt alene. Jeg vil gjøre litt som jeg vil, og for å være helt ærlig, så vil jeg også kunne bli med noen hjem fra byen og flørte som jeg vil - ikke fordi jeg ikke er glad i kjæresten min, men fordi jeg føler jeg aldri har fått gjort det. Jeg har heller aldri hatt sex med andre enn de to jeg har vært sammen med, og jeg er nysgjerrig på hvordan forskjellige folk er i senga. Samtidig som jeg sitter på disse tankene føler jeg ikke at jeg har sklidd mer fra kjæresten min, men at jeg begynner å komme i "20-årskrisa" hvor jeg føler at ungdomstiden forsvinner. Jeg skulle aller mest ønske at jeg kunne tatt pause fra forholdet mitt noen mnd, utforsket, og deretter blitt sammen igjen - men ingenting med det er rettferdig ovenfor kjæresten min. Det er så vanskelig, for jeg kjenner veldig på at jeg gjerne vil ha barn og gifte meg med ham, men jeg sliter også med tankene om at jeg føler meg uerfaren og vil oppleve mer(fler? ). Jeg vet altså ikke hva jeg skal gjøre, og jeg vet jo at dere her på kvinneguiden ikke er nådige, så kom med det. Hva kan jeg gjøre? Hvor idiotisk er jeg på en skala fra 1-10 som nesten vurderer å kaste bort et forhold hvor alt er himla bra fordi jeg vil ligge rundt? 

Anonymkode: 6b3db...ebf

[Registrert]

Dere kan prøve et åpent forhold. Men det er alltid en risiko for at en av dere forelsker seg i en annen, som kan gjøre ting komplisert.

[AnonymBruker]

Du går ikke glipp av noe, tro meg. 

Tror ikke du single som flyr på byen og flørter, dater og har one night stands egentlig ønsker å finne ekte kjærlighet? Ingenting slår den.

Du bør heller kanskje spørre deg selv om du har funnet den ekte kjærligheten...siden du vurderer å bytte den ut med overfladisk kortvarig spenning og egoisme. 

 

 

Anonymkode: 43190...549

[AnonymBruker]

Du kan jo ta en pause hvis du føler du går glipp av noe, men er han et slikt catch som du sier han er, er det stor sjanse for at en annen kvinne snapper han opp... Er du villig til å risikere det?

Anonymkode: 72db6...f93

[AnonymBruker]

Du kan jo ta en pause hvis du føler du går glipp av noe, men er han et slikt catch som du sier han er, er det stor sjanse for at en annen kvinne snapper han opp... Er du villig til å risikere det?

Anonymkode: 72db6...f93

TS her. Det er nettopp det. Merker jeg skulle ønske vi ble sammen når vi var noen år eldre og klare for å slå oss ned med familie. Jeg har lyst til å pakke en ryggsekk og bare reise for meg selv i noen mnd, men det er vanskelig når man har noen igjen hjemme. Jeg er redd jeg vil angre hvis jeg spør om pause, men jeg er også redd jeg vil angre og bli bitter hvis jeg ikke gjør det. Føler at alt annet enn tidspunktet for forholdet er perfekt. 

Anonymkode: 6b3db...ebf

[Gjest AnonGangerTo]

Det finnes såååå mange single damer der ute som ønsker seg og fortjener en mann som din kjæreste. Du derimot fortjener han ikke. Jeg har null respekt og forståelse for folk som holder en kjæreste på gress mens de utforsker sin seksualitet og behov med andre, type pause eller åpent forhold. Gjør meg en tjeneste, gi slipp på han! Vær singel og knull hvem du vil.

Håper han finner seg en trofast, snill og stabil kvinne som setter pris på han. 

P.S. Du er en 10 på hvor idiotisk du er. 

Endret 8. november 2015 av AnonGangerTo

[ssk]

Jeg forstår deg. Jeg var i forhold fra jeg var 15 til jeg var 30, og jeg følte også at jeg gjerne ville erfare med og bli mer selvstendig på en måte. Jeg drømte aldri om å ligge rundt som du sier, men bare være meg selv og ta hensyn til meg selv. Reise hvor jeg ville, gjøre hva jeg ville når jeg ville, bruke penger som jeg ville, eie fjernkontrollen, skravle på telefonen i timesvis hvis jeg ville.... etc.. etc.. etc. Det er ingenting galt i å ville kjenne på hvordan det er å være bare seg selv. Jeg har i grunnen ingen råd å komme med... kan bare si jeg forstår deg. Avgjørelsen er din og bare din. Lykke til. 

[AnonymBruker]

Det finnes såååå mange single damer der ute som ønsker seg og fortjener en mann som din kjæreste. Du derimot fortjener han ikke. Jeg har null respekt og forståelse for folk som holder en kjæreste på gress mens de utforsker sin seksualitet og behov med andre, type pause eller åpent forhold. Gjør meg en tjeneste, gi slipp på han! Vær singel og knull hvem du vil.

Håper han finner seg en trofast, snill og stabil kvinne som setter pris på han. 

Dette synes jeg ikke er rettferdig av deg. Jeg setter veldig pris på kjæresten min og alt han gjør for meg. Det er jo nettopp det som er problemet - hadde jeg hatt noe å klage på hadde det ikke vært et så vanskelig valg. Problemet ligger jo i meg selv og at jeg føler jeg har noe "uoppgjort" og ønsker å bli mer selvstendig og kjenne meg selv alene. Grunnen til at jeg lagde denne tråden er jo nettopp for å få råd til hva jeg kan gjøre, kanskje noen har hatt lignende følelser og kan fortelle om hvordan det endte opp for dem. Som du ser hvis du leser skriver jeg jo at en pause på ingen måte er rettferdig ovenfor ham, i så fall må man slå opp. Problemet er jo de følelsene jeg sliter med om meg selv og hva det skal bli av livet mitt, ikke følelsene jeg har ovenfor han. Jeg er bare redd jeg ikke klarer løse problemene med meg selv uten å være alene og lære meg selv å kjenne. 

Anonymkode: 6b3db...ebf

[Belbus]

Er kjæresten din like gammel som deg? I så fall er det mulig at han også er ganske uerfaren med tilfeldig sex, og bare har hatt sex med deg/et par stk og også ønsker å kunne være singel i en liten periode?

Selv ville jeg aldri risikert å miste en på den måten hvis jeg virkelig ville ha han. Og kan også legge til at angående ons går du ikke glipp av noe. Klart det er hyggelig å bli flørtet med og få oppmerksomhet, men mye bedre å få det fra en som elsker deg enn en som kommer med tomme komplimenter kun for å få et ligg.

[AnonymBruker]

Ta det fra ei som har vært singel store deler av ungdomstiden - du går ikke glipp av noe. 

Anonymkode: 1abe1...88c

[Gjest AnonGangerTo]

Dette synes jeg ikke er rettferdig av deg. Jeg setter veldig pris på kjæresten min og alt han gjør for meg. Det er jo nettopp det som er problemet - hadde jeg hatt noe å klage på hadde det ikke vært et så vanskelig valg. Problemet ligger jo i meg selv og at jeg føler jeg har noe "uoppgjort" og ønsker å bli mer selvstendig og kjenne meg selv alene. Grunnen til at jeg lagde denne tråden er jo nettopp for å få råd til hva jeg kan gjøre, kanskje noen har hatt lignende følelser og kan fortelle om hvordan det endte opp for dem. Som du ser hvis du leser skriver jeg jo at en pause på ingen måte er rettferdig ovenfor ham, i så fall må man slå opp. Problemet er jo de følelsene jeg sliter med om meg selv og hva det skal bli av livet mitt, ikke følelsene jeg har ovenfor han. Jeg er bare redd jeg ikke klarer løse problemene med meg selv uten å være alene og lære meg selv å kjenne. 

Anonymkode: 6b3db...ebf

Hvis du leser nøye, så kom jeg med råd: Gi slipp på han, vær singel og knull hvem du vil. 

[Yvss]

Skjønner deg godt, tror ikke det er meningen at du skal  være i noen seriøst forhold i ungdomstiden. Det er den tiden man bruker på å bli kjent med deg selv, finne ut hva man vil i livet. Teste grensene dine og utvikle din egen personlighet. Den følelsen du sitter med er nok helt naturlig, spesielt når du begynner å komme i en "krise" der du føler du ikke har fått denne tiden for deg selv. 

Det med å sjekke på byen og ha tilfeldig sex, det er ikke så kult. Gøy å flørte og date litt , da blir man mer kjent med seg selv også. Men hvis du ikke vil miste denne fine kjæresten sin, så kan du feks pakke sekken og dra på en backpacker tur i noen mnd, veldig fin måte å bli kjent med deg som en selvstendig dame, uten at det trenger å gå på bekostning av forholdet. Kan hende du finner ut på turen at han vil du være med, eller han vil du ikke være med.  

Til dere som kritiserer henne: Ta dere sammen, unge jenter trenger ikke å fly rundt å tenke på den perfekte kjæresten, perfekte huset, perfekte barna, perfekte fremtiden. De trenger å tenke på seg selv, finne ut hvem de er! Ærlig talt, hun er bare 20, ikke 30! eller 40! Man går glipp av mye av sin egen vekst når man aldri har vært alene, først 18 under foreldre sin kontroll så resten av tiden med en kjæreste! Man burde ikke gå igjennom livet med å være en kjæreste som identitet, man må finne ut hvem man er før man ender opp som 40, med mann, barn og masse bitterhet fordi man aldri fikk tid for seg selv. Syntes det er råtten å kritisere folk for å ønske litt frihet

[Gjest FruPotter]

Prøv å snu det litt om. Hva om du ikke hadde han og ikke hadde muligheten å ha han? Jeg tror eeeegentlig ikke du mister så mye av å ikke ha pause. Du har kjæreste, du har et godt forhold. Vil du risikere å miste det?  Jeg har vært sammen med kjæresten min fra jeg var 16 og jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Jeg har prøvd, og da endte jeg opp med å gråte (er vanligvis ikke så emosjonell, men det var en trist tanke, heehe). Var i en periode der jeg tenkte mye, som 19-åring, og tenkte tanker som "hva om vi egentlig ikke er ment for hverandre, hva om han dumper meg eller er utro en gang og så har jeg brukt flere unødvendige år av livet mitt på å være sammen med han og jeg kunne funnet en mann som faktisk elsker meg" osv. Men jeg tror rett og slett jeg bare var engstelig da. Har aldri ønsket å utforske mer, ha sex med andre menn eller lete etter et mer lykkelig liv. Jeg har det bra i vårt forhold, og jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Heldigvis...

 

Sett pris på at du har en god kjæreste og elsk han. Eller, hvis du ikke er glad og lykkelig og vil utforske mer, er det kanskje bedre å dra fra han enn å ha et åpent forhold, hvis ikke han er helt med på det. Det kan jo faktisk komplisere forholdet ganske mye. Kanskje han føler at han ikke er god nok for deg.

[AnonymBruker]

Du har ikke vært singel siden du var 13? Er du så usikker på deg selv at du ikke klarer å være alene? For meg høres det ut som det kanskje er dette du sliter med ts. Man trenger å være singel i perioder og prioritere seg selv. Hvis du har slike tanker nå er det kanskje et tegn på at du ikke er klar for å binde deg akkurat nå. Jeg kjenner deg ikke, men er det første som slår meg. Her kreves det kommunikasjon, så prat med kjæresten din. 

Anonymkode: 072e7...fc4

[AnonymBruker]

Du har ikke vært singel siden du var 13? Er du så usikker på deg selv at du ikke klarer å være alene? For meg høres det ut som det kanskje er dette du sliter med ts. Man trenger å være singel i perioder og prioritere seg selv. Hvis du har slike tanker nå er det kanskje et tegn på at du ikke er klar for å binde deg akkurat nå. Jeg kjenner deg ikke, men er det første som slår meg. Her kreves det kommunikasjon, så prat med kjæresten din. 

Anonymkode: 072e7...fc4

Ts her. Det handler nok ikke om å ikke klare å være alene, men har vært i to lengre forhold som kom rett etter hverandre. Først min første kjærlighet, og deretter kjærligheten som viste meg hvordan et forhold virkelig bør være. Men det ligger nok noe i det - jeg har ikke fått vært helt alene til å bli kjent med meg selv og ta valg kun basert på mine egne følelser og behov. Jeg må absolutt snakke med typen, men vi sees ikke igjen nå før jul. Jeg jobber fulltid og litt tid, han studerer, så vi har ikke mulighet før da, og det er ikke akkurat en samtale å ta over Skype. Føles allikevel så lenge å gå å bære på denne usikkerheten.

 

Prøv å snu det litt om. Hva om du ikke hadde han og ikke hadde muligheten å ha han? Jeg tror eeeegentlig ikke du mister så mye av å ikke ha pause. Du har kjæreste, du har et godt forhold. Vil du risikere å miste det?  Jeg har vært sammen med kjæresten min fra jeg var 16 og jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Jeg har prøvd, og da endte jeg opp med å gråte (er vanligvis ikke så emosjonell, men det var en trist tanke, heehe). Var i en periode der jeg tenkte mye, som 19-åring, og tenkte tanker som "hva om vi egentlig ikke er ment for hverandre, hva om han dumper meg eller er utro en gang og så har jeg brukt flere unødvendige år av livet mitt på å være sammen med han og jeg kunne funnet en mann som faktisk elsker meg" osv. Men jeg tror rett og slett jeg bare var engstelig da. Har aldri ønsket å utforske mer, ha sex med andre menn eller lete etter et mer lykkelig liv. Jeg har det bra i vårt forhold, og jeg kan ikke forestille meg et liv uten han. Heldigvis...

 

Sett pris på at du har en god kjæreste og elsk han. Eller, hvis du ikke er glad og lykkelig og vil utforske mer, er det kanskje bedre å dra fra han enn å ha et åpent forhold, hvis ikke han er helt med på det. Det kan jo faktisk komplisere forholdet ganske mye. Kanskje han føler at han ikke er god nok for deg.

Nei, jeg hadde nok absolutt savnet han og angret mye. Jeg er bare så usikker på om det er et "sacrifice" jeg må ta for å få ro i sjela og finne mer ut om meg selv og hvem jeg er på egenhånd. 

 

Skjønner deg godt, tror ikke det er meningen at du skal  være i noen seriøst forhold i ungdomstiden. Det er den tiden man bruker på å bli kjent med deg selv, finne ut hva man vil i livet. Teste grensene dine og utvikle din egen personlighet. Den følelsen du sitter med er nok helt naturlig, spesielt når du begynner å komme i en "krise" der du føler du ikke har fått denne tiden for deg selv. 

Det med å sjekke på byen og ha tilfeldig sex, det er ikke så kult. Gøy å flørte og date litt , da blir man mer kjent med seg selv også. Men hvis du ikke vil miste denne fine kjæresten sin, så kan du feks pakke sekken og dra på en backpacker tur i noen mnd, veldig fin måte å bli kjent med deg som en selvstendig dame, uten at det trenger å gå på bekostning av forholdet. Kan hende du finner ut på turen at han vil du være med, eller han vil du ikke være med.  

Til dere som kritiserer henne: Ta dere sammen, unge jenter trenger ikke å fly rundt å tenke på den perfekte kjæresten, perfekte huset, perfekte barna, perfekte fremtiden. De trenger å tenke på seg selv, finne ut hvem de er! Ærlig talt, hun er bare 20, ikke 30! eller 40! Man går glipp av mye av sin egen vekst når man aldri har vært alene, først 18 under foreldre sin kontroll så resten av tiden med en kjæreste! Man burde ikke gå igjennom livet med å være en kjæreste som identitet, man må finne ut hvem man er før man ender opp som 40, med mann, barn og masse bitterhet fordi man aldri fikk tid for seg selv. Syntes det er råtten å kritisere folk for å ønske litt frihet

Tusen takk for forståelsen! Virker som noen her tror jeg bare er sammen med kjæresten min for å ha en kjæreste, men det blir jo nesten det motsatte av hva jeg virkelig plages med. Jeg kjenner veldig på at jeg har bundet meg for tidlig, samtidig vil jeg ikke gi slipp på en person jeg ser for meg at jeg kan bli gammel med. Det er vanskelig, for jeg sliter så himla mye med en uro inni meg som jeg ikke blir kvitt. Ikke en uro som i usikkerhet på forholdet eller ham, men kun på meg selv og hvilket liv jeg ønsker å skape for meg selv. Hvem er jeg helt egentlig, ene og alene? Hvilke valg tar jeg alene, og hva er det egentlig jeg vil?

Dette med tilfeldig sex er ikke noe som er viktig, men jeg merker bare det er noe jeg er nysgjerrig på. Tror nok aldri jeg kunne blitt med noen hjem som jeg ikke vet hvem er eller kjenner, men jeg har en del kompiser og bekjente som lenge har visst interesse og jeg er så ærlig som at jeg er nysgjerrig på hvordan det ville vært. Ikke fordi jeg tror gresset er noe grønnere, men fordi jeg rett og slett lurer på hvordan det ville vært og kanskje oppdage for meg selv hvor oppskrytt ons eller pulevenner er. Dette er sikkert også en tanke jeg sitter litt med fordi vi bor flere hundre mil unna hverandre, og sex ikke akkurat er hverdagslig lenger - ikke barebare for en kåt ungdom   

Jeg er redd årene flyr forbi og jeg har et OK liv med tanke på jobb og ambisjoner, men plutselig våkner en dag og innser hva jeg virkelig ville gjøre men så er det på en måte for sent. Eller at jeg legger lokk på disse følelsene nå, men så dukker de opp igjen når jeg er eldre og er mye mer bundet med unger, giftmål, hus og bil. 

Anonymkode: 6b3db...ebf

[AnonymBruker]

Hvis du føler som du beskriver nå at du vil være fri og også kan flørte med noen og evn bli med noen, ta igjen det tapte på en måte, så må du slå opp og leve så fritt som du kjenner du har behov for! Du vil angre på det om noen år om du blir og føler at livet har flydd forbi deg. Du kan elske han og kanskje dere kommer sammen igjen på et senere punkt i livet men det er viktig å følge det du kjenner brenner i deg og føle deg fri og levende.

Anonymkode: 3272f...37b

[AnonymBruker]

Hvis du føler som du beskriver nå at du vil være fri og også kan flørte med noen og evn bli med noen, ta igjen det tapte på en måte, så må du slå opp og leve så fritt som du kjenner du har behov for! Du vil angre på det om noen år om du blir og føler at livet har flydd forbi deg. Du kan elske han og kanskje dere kommer sammen igjen på et senere punkt i livet men det er viktig å følge det du kjenner brenner i deg og føle deg fri og levende.

Anonymkode: 3272f...37b

Det er det som er vanskelig. Jeg vet nok at jeg vil angre. Men jeg er så redd for at det er noe jeg er nødt til å gjøre for å "få ro i sjela" på et vis, uansett om det koster meg mye. 

Anonymkode: 6b3db...ebf

[AnonymBruker]

Faren er at du kommer til å angre uansett. Angre på at du aldri fikk ordentlig "oppleve" ungdomstiden din, eller at du mistet mannen du elsker.

Jeg og bestevenninnen min er på hver vår side av denne skalaen. Hun har holdt sammen med typen siden hun var 18 og har kun hatt 1 type før ham, og har nå barn sammen. Jeg derimot har "levd" ut min ungdomstid. Nå misunner jeg hun som har den flotte familien. Har type selv, men det er nytt og han er ikke klar for familie enda. Har de siste årene har vansker for å forelske meg i det hele tatt, så kommer til å gi dette forholdet en sjanse selv om vi er litt på forskjellige stadier i livet. Men bestevenninnen min misunner nok meg litt som har utforsket litt mer, men samtidig elsker hun mannen sin og kunne nok ikke tenke seg en annen fremtid. Vanskelig å si hva som er riktig og galt, og hva du burde gjøre... Vi misunner nok hverandre, men sette begge pris på valgene vi tok. Men så var det aldri et valg jeg tok, det bare ble sånn....

Det fins jo alltids flere fisk i havet, men noen fisk er mye bedre enn andre. Hvis det gir mening  Lykke til!

Anonymkode: 72db6...f93

[AnonymBruker]

Faren er at du kommer til å angre uansett. Angre på at du aldri fikk ordentlig "oppleve" ungdomstiden din, eller at du mistet mannen du elsker.

Jeg og bestevenninnen min er på hver vår side av denne skalaen. Hun har holdt sammen med typen siden hun var 18 og har kun hatt 1 type før ham, og har nå barn sammen. Jeg derimot har "levd" ut min ungdomstid. Nå misunner jeg hun som har den flotte familien. Har type selv, men det er nytt og han er ikke klar for familie enda. Har de siste årene har vansker for å forelske meg i det hele tatt, så kommer til å gi dette forholdet en sjanse selv om vi er litt på forskjellige stadier i livet. Men bestevenninnen min misunner nok meg litt som har utforsket litt mer, men samtidig elsker hun mannen sin og kunne nok ikke tenke seg en annen fremtid. Vanskelig å si hva som er riktig og galt, og hva du burde gjøre... Vi misunner nok hverandre, men sette begge pris på valgene vi tok. Men så var det aldri et valg jeg tok, det bare ble sånn....

Det fins jo alltids flere fisk i havet, men noen fisk er mye bedre enn andre. Hvis det gir mening  Lykke til!

Anonymkode: 72db6...f93

Det er det som er så himla vanskelig. Vi deler veldig mange av de samme interessene og verdiene, og det er de tingene jeg vil fylle livet mitt med. Ikke minst går han utrolig godt overens med familien min, de er nesten like glad i ham som jeg er, hehe. Han er også veldig lik min egen far som jeg har et tett forhold til, og når jeg tenker på hvor himla god og trygg oppvekst jeg hadde, ønsker jeg det samme for mine barn med en lignende farsfigur. Det er som du sier, jeg angrer vel uansett. Det eneste er at det ene gjerne er et midlertidig valg, mens det andre kan påvirke resten av livet mitt. Men jeg er livredd for at om jeg blir og ikke utforsker meg selv litt, vil bismaken følge med meg videre. Herregud, så himla vanskelig!

Anonymkode: 6b3db...ebf

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at man gjerne vil oppleve fyrverki og utforskning etter at forelskelsen har roet seg. Jeg tror du vil angre om du gir han fra deg, men det er isåfall bare noe du må oppleve og se selv. Kan du ikke utforske litt, ta kofferten og reise litt selv om du har kjæreste?

Anonymkode: 7cffe...e44