Kan man angre på å ha fått barn?

[Gjest Anonymous]

Jeg er enig med Mysan. Jeg har også 3 barn. En i barneskolen og to tenåringer. Skulle jeg valgt på nytt, ville jeg valgt å ikke få barn. Jeg er kjempeglad i barna mine. Og jeg ville selvsagt ikke mistet de nå. Men det er et stort ansvar og mange bekymringer.

Er glad for at jeg forsatt er ganske ung (i 30 årene). Tror overgangsalder og tenåringsbarn hadde vært en veldig dårlig kombinasjon.

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har aldri passet barn, og heller aldri forestilt meg at jeg skulle få egne barn. Mannen min ville gjerne ha barn, og etterhvert modnet tanken også i mitt hode. Da vi først bestemte oss for å prøve gikk det veldig kort tid før jeg ble gravid. DA fikk jeg panikk! Tenkte veldig mye på hvordan dette skulle bli, og gledet meg i grunnen ikke over babyen i magen. Jeg var overbevist om at dette ikke kom til å gå, og at jeg kom til å bli en elendig mamma. Men så ble nurket født, og jeg ble overveldet av de sterke følelsene jeg fikk for dette lille mennesket. Føler meg av og til skikkelig utilstrekkelig, men sånn er det jo å være mamma! Det går opp og ned - det er ingen på denne jord jeg er mere glad i, og det er heller ingen som kan få meg så sint. Men jeg har aldri angret på at vi fikk barn. Nå har jeg to, de er fortsatt relativt små og ingen vet hva fremtiden bringer. Det får vi ta når den tid kommer. Barn krever mye, men de gir også mye og jeg ville ikke vært dem foruten.

[Gjest gjest1]

Kanskje derfor jeg er så ivrig på å være så inn i granskauen ærlig også. Unger er egne individer, og de blir ikke nødvendigvis sånn som en hadde forestilt seg dem, og planlagt. Ens egen påvirkning er også ganske tilfeldig i forhold til hvem de skal bli og hvilke valg de gjør. Mine tre er støpt i samme forma, har fått samme oppdragelse, men har blitt tre vidt forskjellige personer på godt og vondt.

De er egne mennesker, og du må gi 110 % prosent av deg selv så lenge du har dem. Min mor på 67 er ikke ferdig med å være mamma ennå! Det skremmer meg litt.

Jeg vet også om mange forelder som tenker: Ikke mitt barn. Og gjerne legger skylda på dårlig invirkning fra andre. Den er for enkel. I så fall har du en unge uten egen ryggrad, og hvem er i såfall det sin skyld??

Små barn er søte, men de er små i en veldig kort periode. DET er noe man bør tenke på. Og man har et utrolig ansvar med å få dem til å bli fungerende voksne i det samfunnet de skal leve i.

Og med den utviklingen som er i dag, vet jeg ikke om verden er sted man bør plassere nye individer jeg. Selv om det høres kynisk og grusomt ut...

Man ønsker seg barn, og man forventer også at samfunnet skal legge tingene til rette, som om det er en rettighet å få barn. Jeg mener det er en rettighet og ha gode og ressurssterke foreldre jeg - og med ressurssterke mener jeg ikke økonomi, men tilstedeværelse og engasjement. Når barnet er født, setter man seg selv bak i køen og ungen først. I tjue år omtrent...... :o

[Gjest Anonymous]

Igjen oppfordrer jeg andre tenåringsforeldre til å lese og lære av Mysan

[Gjest Anonymous]

Fødselsdepresjon er en sykdom eller en person som er psykisk syk/ustabil.

Da viil ikke de samme morsfølelsene dukke opp med en gang.

Men det er sykdommen som gjør det slik.

Barnet et man glad i men man er for syk til å se det.

Jeg var igjennom fødselsdeppresjon med 3 mann,jeg følte ikke noe for han før han var ca 1 år,jeg fikk ikke kontakt med ham og alt jeg måtte gjøre var bare jobb,jobb,jobb.

Holde på å ringe barnevernet å be dem om å komme å hente denne helvetes ungen.

Men hjelp og støtte så kommer man seg igjennom dette,

Men man må ikke krisemaksimere og tro at man får deppresjoner etter en fødsel.

De 2 første mine gikk supert.

Å blande inn fødselsdeppresjoner i spørsmålet om man kan angre at man har fått barn blir litt feil synes jeg,for de som har hatt deppresjon og sier slik ,ja da er det sykdommen som snakker.

[Litz]

Jeg hadde ikke fødselsdepresjon, men en nær venninne hadde. Og fortsatt har hun vanskeligheter med å føle ekte morskjærlighet, og hun angrer bittert på at hun fikk barn. (sønnen hennes er nå 7 år gammel)

Jeg hadde bare tanker om at jeg var drittlei "den jævla ungen". Og disse tankene kan jeg fortsatt få, det kommer helt an på dagsformen.

Det jeg mener er at det blir feil å si at man aldri kommer til å angre på at man fikk barn, dette er veldig individuelt.

Når noen lurer på noe og spør om andres meninger, så syns jeg ikke at bare de med rosenrøde erfaringer skal si sine erfaringer og meninger. Da blir hele problemstillingen feil. Takler man ikke å høre at andre sliter og angrer på sitt valg... da syns jeg faktisk man har ett større problem enn de som sliter, for alle kan gå på en smell og desverre er det de som sitter på en lyserosa sky som faller hardest.

Virkeligheten er ikke bare rosenrød for alle og enhver, og akkurat dette syns jeg er viktig at kommer fram i en diskusjon som omhandler noe så stort som det å få barn.

[Gjest Sukkerert]

Da Jeg var klar over at ungdomsmiljøene rundt omkring var ganske tøffe, men ble allikevel skremt av det dere skriver. Trodde kanskje det var verst i storbyene, men det er kanskje like ille overalt i landet? Bør man helst ha spesialkompetanse for å oppdra barn i dagens samfunn? Jeg er klar over at jeg sporer litt av det opprinnelige temaet nå, men på den annen side er dette viktige spørsmål i forhold til om jeg tør å få barn eller ikke.

Igjen tusen takk for alle svar!

Marcia.

[Gjest gjest1]

Også er det vel noe med at man ikke nødvendigvis vet hva det er å ha barn før utfordringene kommer, i førpuberteten eller senere. Før det er jo alt kos, dersom ungen er frisk.

[Gjest Anonymous]

Ungdomsmiljøene rundt omkring er veldig forskjellige. Det er lett å overfokusere på miljøene hvor det blir brukt dop. Fortsatt er det sånn at de fleste tenåringer ikke prøver noen form for rusmidler, bortsett fra alkohol.

.

Dette stemmer ikke med den virkligheten jeg ser.

Rusmiddler er mer og mer brukt og er mer utbrett en det de fleste tror. Det er er akseptert og røyke hasj og andre rusmiddler er ofte lettere tilgjennlig en alkohol som de ofte er avhening av at andre skaffer for seg.

Ga igjennom mobiltlf til en 14-16 så vil du fine utrolig mye.

Og dessverre er det flere og flere det gjelder

[Gjest Anonymous]

dobbelt

[Gjest Sukkerert]

Dette stemmer ikke med den virkligheten jeg ser.

Rusmiddler er mer og mer brukt og er mer utbrett en det de fleste tror. Det er er akseptert og røyke hasj og andre rusmiddler er ofte lettere tilgjennlig en alkohol som de ofte er avhening av at andre skaffer for seg.

Ga igjennom mobiltlf til en 14-16 så vil du fine utrolig mye.

Og dessverre er det flere og flere det gjelder

[Gjest Anonymous]

Er forsatt ikke enig med deg Fersknam- det er ingen spesielle miljøer her jeg snakker om, det helt vanlig ungdom alt mellom 12 og 18 - hvor noen drikker , noen tar dop, andre slåss og noen gjør overhodet ingenting, bare er med.

Dette argumentet hører vi også ofte fra foreldere som ikke kan skjønne at vi snakker om deres barn, for barnet deres har ordentlige venner, ordentlig fam og driver med sport og vanker ikke i "belastede" miljøer

men nå sporer vi litt av :oops:

[Nabodama]

Kjenner meg utrolig godt igjen i det Mysan og Chanda skriver, det er sånn det er å ha tenåringer i huset!

Er enig med Gamle Alex i at sånne miljø mer er regelen enn unntaket. Jeg hører om mye fra min eldste datter.

Lurer på hvordan det er å være tenåring om 10.-15 år, når de som er småbarn nå kommer i den alderen.

[Gjest Anonymous]

Selv i et kristent ungdomsmiljø kan det skje mye. Jeg var selv en del av et slikt miljø da jeg var 16. Da en av ungdomslederne kjørte meg hjem "betalte" jeg med en blow job. Det skjedde mange ganger. Tviler på at jeg var den eneste.

Også i miljøer med "ressurssterke" ungdommer røkes det hasj. Selv om jeg ble ansett som en "snill pike" har jeg forsøkt det også.

[Gjest Sukkerert]

Er forsatt ikke enig med deg Fersknam- det er ingen spesielle miljøer her jeg snakker om, det helt vanlig ungdom alt mellom 12 og 18 - hvor noen drikker , noen tar dop, andre slåss og noen gjør overhodet ingenting, bare er med.

Dette argumentet hører vi også ofte fra foreldere som ikke kan skjønne at vi snakker om deres barn, for barnet deres har ordentlige venner, ordentlig fam og driver med sport og vanker ikke i "belastede" miljøer

men nå sporer vi litt av :oops:

[Gjest gjest1]

Er forsatt ikke enig med deg Fersknam- det er ingen spesielle miljøer her jeg snakker om, det helt vanlig ungdom  alt mellom 12 og 18 - hvor noen drikker , noen tar dop, andre slåss og noen gjør overhodet ingenting, bare er med.

Dette argumentet hører vi også ofte fra foreldere som ikke kan skjønne at vi snakker om deres barn, for barnet deres har ordentlige venner, ordentlig fam og driver med sport og vanker ikke i "belastede" miljøer

men nå sporer vi litt av  :oops:

Dette er deg jeg har fått høre fra utekontakten og barnevernet også. Det er ingen spesielle miljøer lenger, sånn som da jeg var ung f.eks., og selv drikkekulturen til de unge i dag er annerledes.

Da jeg var ung, drakk vi hvis det var fest eller hvis vi klarte å lure oss inn på steder hvor det ble servert alkohol. Det jeg ser på datteren min i dag, og også hører fra fagpersoner, er at de avtaler og treffes for å drikke. Ikke for å gå på fest, men rett og slett for å drikke. "Hva skal dere gjøre i morgen'a? Skal vi drikke eller?" Skremmende synes jeg, og jeg tror vi ser frem mot en voksengenerasjon med mye rusmisbruk.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det Mysan og Chanda skriver, det er sånn det er å ha tenåringer i huset!  

Er enig med Gamle Alex i at sånne miljø mer er regelen enn unntaket. Jeg hører om mye fra min eldste datter.

Lurer på hvordan det er å være tenåring om 10.-15 år, når de som er småbarn nå kommer i den alderen.

Det jeg også hører og erfarer er det Alex sier over her, at det i alle miljøer er noen som bruker dop, noen bare drikker og noen bare er der. Det er ingen klare skiller lenger. Ikke "frikerne driver med hasj og dop og de andre drikker, mens de "snille" ikke driver med noe" De er en salig mix i dag.

Selvfølgelig finnes det ungdomsmiljøer, eller vennegjenger rettere sagt, hvor ingen driver med noe, men det skal godt gjøres i dag og ikke dumpe borti fristelsene. Og det er ikke noe verre i byene enn på bygda.

[Gjest gjest1]

Når alt det er sagt så vil også få understreke én ting som også understreker hvilket forhold jeg har til å oppdra barn i dag:

Dersom jeg møter en mann med små barn, så vil jeg tenke meg om vel og lenge før jeg involverer meg i noe alvorlig. Jeg vil veldig nødig ha den perioden om igjen

[Gjest Sukkerert]

Det jeg ser på datteren min i dag, og også hører fra fagpersoner, er at de avtaler og treffes for å drikke. Ikke for å gå på fest, men rett og slett for å drikke. "Hva skal dere gjøre i morgen'a? Skal vi drikke eller?" Skremmende synes jeg, og jeg tror vi ser frem mot en voksengenerasjon med mye rusmisbruk.

[

Tviler ikke på at det er noen ungdommer som møtes for å drikke. "Å drikke", blir også brukt som et uttrykk nærmest. Når vennene mine spør om "jeg skal være med å drikke i helga" er det synomymt med "fest" eller "vorspiel". Det er også greit å komme uten å drikke.

[Gjest gjest1]

Den er grei nok, men nå ungen min og hennes venner snakker om å drikke, så mener de faktisk å drikke. De drikker seg ikke nødvendigvis fra sans og samling, men det skremmer meg at dette verken er forbeholdt fester eller helgene. Det kan like gjerne være en tirsdag, og de setter seg bare et sted hvor de regner med at ikke politiet kommer... De har et usunt forholdt til rus rett og slett

[Gjest gjest1]

Må bare skrive litt til jeg...

Det høres sikkert ut som om jeg ikke liker barn noe særlig på innleggene mine her, men det gjør jeg.

jeg elsker unger, og jeg elsker ungdom. jeg synes de er morsomme og observere og snakke med.

Da mine var babyer kunne jeg sitte og se på dem sove i timevis, bare fordi de var så vakre og perfekte. Og jeg kunne kose med dem døgnet rundt, og bare snuse inn duften av dem.

Jeg kan fremdeles kose ungene mine til de nesten spyr.... det er ansvaret, frustrasjonene og jobben med dem jeg gjerne kunne vært foruten...

Jeg passer også gjerne barna til brødrene mine i helgene, og koser meg med det, så det er ikke der det ligger nei...