Kan man angre på å ha fått barn?

[Marcia]

Hei.

Teit spørsmål kanskje, men jeg spør allikevel jeg. Kan man ha bestemt seg for å få barn, og så når barnet er kommet finne ut at det var et feil valg? At man ikke passer som forelder?

Jeg er i begynnelsen av 30-åra, i grei jobb, grei lønn, samboer med en flott fyr og gjennomsnittlig oppegående og omsorgsfull. Har aldri, inntil nå nylig, vært interessert i unger. Ikke hatt søsken, ikke passet andres unger, i det hele tatt ikke hatt noe med barn å gjøre. Har ikke skjønt meg på dem eller følt meg vel sammen med dem, noe som kanskje skyldes at jeg ikke var vant til dem. Har alltid sagt at jeg aldri skulle ha barn.

Men nå er jeg blitt helt sjuk etter å få barn. Leser alt jeg kommer over på KG og andre nettsteder, er "misunnelig" på andre som har barn (ikke vondt ment da, klart jeg unner dere det!) og tenker i det hele tatt mye på det. Sambo vil også ha barn, så sånn sett ligger alt til rette.

Men jeg vet med meg selv at når det er noe jeg får lyst på så blir jeg så voldsomt fokusert på det at jeg bare ser alt det positive og nedvurderer alt det negative. Ofte har jeg innsett i ettertid at det jeg ønsket så sterkt egentlig var feil for meg, bare at jeg ikke greide å innse det der og da. Og det er vel dette jeg er redd for nå også, at det med å få barn bare er en "dille", men som ikke passer for meg i det hele tatt. Kanskje vil nattevåk, bleieskift, trassalder osv osv bare gå meg på nervene slik at jeg barnet mitt ikke får noe godt liv i det hele tatt. Kanskje var det tidligere standpunktet mitt om å ikke få barn det rette?

Så det jeg lurer på er jo da om det er mulig å angre fullstendig på å ha fått barn? Eller om morsinstinktene og kjærligheten til barnet er så sterkt for alle mødre at det oppveier de tunge periodene?

Bør vel også legge til at sambo er kjempeflink (om enn noe uerfaren) med barn og kommer til å stille opp kjempemye, så det er vel ingen krise om ikke jeg blir noen supermor. Men allikevel....

(Huff, dette ble langt, håper noen orker å lese alt dette...)

Marcia.

[Gjest lilletroll]

Tror det som har skjedd her er rett og slett at du nå føler deg klar for barn, og det gjorde du ikke før. Har ikke hørt om noen som angrer på at de har fått barn, men det trenger jo ikke bety at ikke det finnes. Tror at om noen føler det sånn er det nok litt tabu å si det høyt uansett.

Jeg tror at om du nå føler sterkt for at du ønsker deg barn, så vil det gå veldig bra!! Tror ikke du kommer til å angre!

Lykke til!!

[Gjest Kari N]

Først: det finnes foreldre som angrer på at de fikk barn. Men de tror jeg er i et fåtall og det eri alle fall ikke ofte man tør å si det i all offentlighet. De jeg kjenner til som har sagt det, har følt det slik fordi de ble mor/far i umoden alder (og nå snakker jeg ikke egentlig om fysisk alder). På samme måte kjenner jeg voksne mennesker idag som angrer på at de ikke har fått barn.

Synes du skal sette deg ned og skrive en liste over det du føler er positivt og negativt om det å ha barn. Spør så på andre hold (fagfolk og andre foreldre) hva som er negativt og positivt med å ha barn. Sett deg ned med partneren din og gå igjennom listen. Hva synes han er positivt og negativt. Kan dere gjøre noe sammen som gjør at noen punkter blir mer positive eller mer negative? Tenkt dere nøye og lenge igjennom før dere kommer til en beslutning. Det er dere som skal leve med et barn eller uten et barn. Ikke oss.

[Gjest gjest1]

Jeg vil ikke si at jeg angrer på at jeg har fått ungene mine nå når de er her. Jeg elsker dem jo, og vil gjøre hva som helst for dem, MEN hadde jeg skulle valgt om igjen ville jeg valgt å ikke få barn. Og det mener jeg!

Det er vel ganske naturlig at den biologiske klokken sier i fra at det er på tide, og jeg ville nok også ha blitt babysjuk hvis jeg var over tretti før jeg fikk barn, det tror jeg er en reaksjon i kroppen.

Jeg passet barn da jeg var jentunge, og jeg liker barn i dag også, men ansvaret med dem kunne jeg gjerne vært foruten.

Nå har det vel kanskje noe med saken å gjøre at jeg har vært alene med dem siden eldstemann var tolv, og egentlig helt siden han ble født, i og med at barnas far syntes det var mye morsommere å være på puben sammen med kompisene sine. Sånn sett falt jo alt på meg.

Men det er mye arbeid med unger. Minst når de er små, og så bare mer og mer.... og ansvaret for å få dem levedyktige som voksne er neste uoverkommelig. Jeg sliter meg i hvert fall nesten ihjel og har lyst å gå hi til de er tretti alle sammen. Så, der er du advart!

Jeg har en venninne som bevisst har valgt å ikke få barn. I går reiste hun til Italia sammen med Morten Krogvold på fotoworkshop. (der skulle gjerne jeg ha vært også)

[Gjest bibi]

Virker som om du har blitt klar for å få barn ja.

Det er jo ikke til å komme fra at det er mye slit man skal igjennom med barn. Men det er også mye moro og fine stunder.

Vet at enkelte kan ønske at dem aldri har fått barn. Vel, for meg er det ubegripelig at det går ann. Dette gjelder nok ikke så mange.

Jeg har selv en sønn på barneskolen. Er ikke sammen med faren hans lengre. Og ja, noen ganger går det ei "kule varmt". Sånn er det jo bare. Og jeg har også vært alene med han for det meste da jeg var sammen med faren. Men jeg har aldri angret på at jeg har fått barn, uansett hvor slitsomt det kan være...

Å få barn er en gave som man skal sette pris på.. Det er jo ikke alle som kan få barn vet du....

[Gjest Sukkerert]

Mysan:

Du sier at dersom du skulle valgt om igjen, ville du ikke fått barn. Hvorfor fikk du da tre stykker? Hvorfor stoppet du ikke etter at du hadde fått et eller to barn?

Jeg kritiserer ikke, men spør av nysjerrighet.

[Gjest Chanda]

Jeg forstår Mysan veldig godt.

Har sånne "forbudte" tanker selv innimellom. Selvsagt ville jeg ikke vært foruten ungene mine - men det hender at jeg spør meg selv hva jeg holder på med når det røyner som verst.

Små barn, små problemer, store barn, store problemer.

Det å ligge våken mens tenåringer er ute og fyker, man aner ikke om de lever eller ligger død-drukne eller skamslåtte et sted - de svarer ikke på telefonen. Det å være tenåringsforeldre når de begynner å skulke skolen og virker som de rett og slett er lei av alt. Det å nå fram til det innerste i en tenåring er jammen ikke lett skal jeg hilse å si ... et barn er ikke en rosa eller lyseblå liten nusselig baby så veldig lenge ...

Jeg er selv så redd for ungene mine enkelte ganger at jeg lurer på hvorfor i himmelens navn jeg fikk barn i det hele tatt ... Selv den mest fornuftige og forstandige ungen kan snu på en femøring - plutselig kjenner man ikke sitt eget barn igjen ...

Som jeg ser fram til at barna blir voksne og flytter hjemmefra slik at jeg endelig kan ha en avslappende helg - og kanskje ta meg et glass vin uten å tenke på om jeg må reise å plukke sønnen min et sted.

Det å være foreldre i dagens samfunn er ikke lett - det er så rått i ungdomsmiljøene rundt omkring at de som ikke har barn i miljøene selv har ikke peiling på hva det dreier seg om. Heldigvis så er jeg ung - jeg vil fremdeles være ung når barna forlater rede ... nå kan jeg bare krysse fingrene og håpe at alt går godt ... man kan ikke låse ungene inne ... (selvom det kan være veldig fristende til tider)

[Varja]

Forstod jeg rett at du ønsker deg veldig barn nå, men er redd for at du skal miste interessen for det etter en stund? Det tror jeg isåfall ikke det er særlig sannsynlighet for. Et barn er jo et lite menneske som kommer inn som en ny deltaker i familien. Vanskelig å forklare, men det er ikke en "upersonlig" baby for å si det sånn. Det er Anna eller Henrik eller Markus som er kommet, med sin unike personighet, klar til å oppdage verden og prege familien på sin måte. Hun eller han utvikler seg og lar deg bli bedre kjent med seg for hver dag, og det er så variert at jeg tror det er vanskelig å bli lei. (Men det er jo bare du som må vurdere dette på egne vegne).

[glaciera]

Jeg kan ikke forestille meg at det skulle være mulig å angre på at man har fått egne barn. Selv er jeg helt overveldet over hvor mye det er mulig å elske en helt ny person som "bare" skaper praktiske problemer/utfordringer etter bare sekunders levetid. Hver eneste dag har fått en helt ny mening for meg etter at snuppa kom, og alle nederlag blir ubetydelige når jeg kommer hjem til henne.

Jeg tror imidlertid mange angrer om de ikke får barn.

(Selv om jeg selvsagt vet at det også er mange som ikke vil ha barn og som er fornøyde med det valget, ikke føl dere kritisert!)

Dette er en umiddelbar reaksjon fra meg, jeg verken kan eller vil underbygge med argumenter og logikk. Men som flere over sier; det å være alene med barn må være veldig veldig slitsomt. Prøv å finne en egnet pappa

[Gjest Anonymous]

Som enebarn må jeg bare si at å oppleve å bli mor til 3 flotte barn er det største som har skjedd i mitt liv.

Jeg har også alltid vært veldig uinteressert i unger. Var en del barnevakt i ungdommen, men syntes egentlig det hele var et ork. Jeg likte rett og slett ikke andres unger noe særlig. :-?

Når jeg nærmet meg 30 og hadde mannen i mitt liv, begynte også jeg å bli litt babysjuk. Mannen min var heller ikke av den barneinteresserte typen. Han var heller ikke vant til unger. Vi ble fort gravide, og fikk en pangstart med kolikk, allergi, osv. Med andre ord gikk vi et helt år uten søvn. Uten nettverk (foreldre,søsken osv.) til å hjelpe oss var det et mareritt. Hadde det ikke vært for at jeg ønsket søsken til babyen ville jeg aldri fått flere barn, men 2 år etter kom nestemann. Samme allergi, kolikk osv. med den... Totalt utslitte foreldre også denne gang. 3 år etter kom tredjemann. Også denne med samme opplegg. Atter en gang utslitt. Så etter 3 år totalt uten sammenhengende søvn osv. kan jeg likevel med hånden på hjertet si at jeg ALDRI har angret på å ha fått alle barna!!

Må innrømme jeg gikk med slike tanker når jeg ventet tredjemann, men når jeg nå ser fellesskapet og kosen mellom de 3 smelter jeg totalt.

Når jeg nå i tillegg tenker fremover gleder jeg meg til å få oppleve fellesskapet som blir i en familie. Tenk så trist å sitte åleine som pensjonist og angre på at en valgte å ikke få barn....

Når jeg som var så uinteressert i barn har blitt helt tussete etter ungene, så blir helt sikkert du det også! Det der kommer helt av seg selv. Lykke til!!

[Gjest Anonymous]

Selvsagt ønsker man inn i mellom at det er returrett på ungene. Men det er når det stormer som verst. Innerst inne tror jeg ikke så mange mener det

[Gjest Anonymous]

Jeg tror de færreste angrer på at de får barn. Men det finnes dog noen med 3 som etterpå sier at to nok hadde vært rettere for deres familie. Men uten å si at de ønsker de ikke hadde fått det siste barnet. Jeg kjenner folk som har det slik.

Du er voksen og jeg tror du vil angre hvis du ikke får barn faktisk. Du er reflektert og har tenkt igjennom hvilket stort ansvar et barn er.

Hvis du tror du har elsket noen høyt, så kommer du trolig til å oppleve at det var "ingenting" i forhold til hvordan du elsker ditt barn. Men mors- og farskjærligheten kommer ikke alltid i det sekund barnet fødes.

For meg har faktisk hvert bleieskift mm. vært meg en glede. Jeg er ydmyk og takknemmelig og føler ikke at jeg har mistet noe. Av og til er en jo litt sliten, men jeg føler at jeg får så uendelig mye mer enn det jeg gir i forholdet til barnet mitt.

Jeg føler også at for mange av oss ordner naturen det slik at vi tåler mer, har mer krefter og er mer tålmodig enn vi var før vi fikk barn.

Jeg ønsker dere lykke til!

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg veldig igjen i trådstarters tanker.

Jeg er snart 35 og har ikke fått barn ennå. Noen dager har jeg veeeldig lyst på barn, og leser også alt om temaet. Men andre dager virker det fullstendig fjernt og "slitsomt" å skulle ta på seg det ansvaret.

Med alt annet i livet, utdannelse, bolig, jobb, kjærester osv, kan man ombestemme seg og gjøre noe annet istedenfor. Dét går jo ikke med et barn.

Jeg klarer rett og slett ikke å ta den avgjørelsen om å bli gravid (hvis man kan da... de er jo ingen selvfølge).

For meg er det å få barn skremmende, det er "evig", og jeg ikke kan gjøre om på det.

Det er jo ikke sikkert jeg ville det. Men man har ingen angrefrist på "prosjektet". Og et barn vender opp og ned på hele ens liv. Skummelt....

[Gjest Anonymous]

Som mange andre her sier, så når det stormer som verst, skulle man øsnke retur rett på dem Men til syvende og sist. Jeg kunne aldri vært foruten min to små. Men øsnker ikke flere barn. 2 er nok for våres del.

Morkjærligheten til den første kom tre dager etter at han var født. JEg trudde jeg var unormal, for jeg hadde lest om den altoppslukende kjærligheten man fikk for barnet når den kom på magen rett etter fødselen. Men fikk vite etterpå av jordmor at det der er ofte bare oppskrytt tull. Det er utrolig mange førstegangsfødende som ikkke får morskjærligheten før senere. Hos enkelte kan det gå maneder.Uten at man er noen dårlig mor av den grunn. Med nr 2 viste jeg hva jeg gikk til, og den altoppslukende morsfølelsen kom med en gang. Mors-farskjærligheten er det sterkeste som fins. Man elsker sin mann/kone, men ikke nært så høyt som man elsker sine barn. Her er det en ubetinget kjærlighet, skulle barne gå løs på deg og er kjempesint på deg. ogev. såre deg uendelig under oppveksten. elsker du barnet ditt for det. En god kommentar som jeg leste en gang. "har du aldri vært hatet av ditt barn, har du aldri vært forelder"...

Det høres ut som din biologiske klokke begynner å tikke. Man kan angre på en hund, for så å gi den bort. Men innerst inne så angrer man ikke på sine barn.

[Marcia]

Tusen takk alle sammen for alle de gode svarene dere har kommet med. Jeg er veldig glad for at det har kommet frem flere ulike meninger her, det trenger jeg.

Jeg er vel egentlig ikke så redd for at jeg skal gå lei av mine egne barn, men kanskje heller at jeg ikke skal makte ansvaret og jobben. Godt å høre at de fleste mener at selv om det er tøffe perioder innimellom så er kjærligheten til barnet så sterk at man kommer gjennom det allikevel. Jeg tror vel også man kan angre mer på å ikke få barn enn på å ha fått dem.

Da jeg skrev innlegget var det vel mer problemer som nattevåking og trassalder jeg hadde i tankene. Men som bl.a. Mysan og Chanda påpeker er dette jo ingenting i forhold til problemene man møter når barna kommer i tenårene. Jeg var klar over at ungdomsmiljøene rundt omkring var ganske tøffe, men ble allikevel skremt av det dere skriver. Trodde kanskje det var verst i storbyene, men det er kanskje like ille overalt i landet? Bør man helst ha spesialkompetanse for å oppdra barn i dagens samfunn? Jeg er klar over at jeg sporer litt av det opprinnelige temaet nå, men på den annen side er dette viktige spørsmål i forhold til om jeg tør å få barn eller ikke.

Igjen tusen takk for alle svar!

Marcia.

[Gjest gjest1]

Mysan:

Du sier at dersom du skulle valgt om igjen, ville du ikke fått barn. Hvorfor fikk du da tre stykker? Hvorfor stoppet du ikke etter at du hadde fått et eller to barn?

Jeg kritiserer ikke, men spør av nysjerrighet.

Svaret er enkelt, min kjære: Da eldstemann var seks, ble nummer tre født. Små barn er sommerferie. Problemene og det evige ansvaret merkes først når skolen har begynt og videre oppover, med det totale klimaks tidlig i tenårene. Og da er det for sent å si at tre kanskje var litt meget ja....

[Gjest Anonymous]

Jeg skal love deg det at man ikke angrer på å ha fått barn.

Du vil ikke klare å tenke i de baner engang når du holder den lille bylten i armene.

Det går bare ikke.

Selvfølgelig kan du tenke" hva er det jeg har gjort når du sitter der med babyen,men det er sånn som mange av oss gjør.

Instinktene og kjærligheten vil ta helt overhånd.

Du mister ikke lysten på andre ting,men din prioritering i hverdagen blir bare at man som forelder ikke ønsker like mye som før.

Man føler så sterk omsorg og tilhørighet at amn ikke har de sterke behovene eller opplevelsestrangen som før.

Alt til sin tid.

Ikke vær redd i alle fall.

Jeg har hørt om de som angrer på at de har tatt abort,men ALDRI om de som angrer på at de har satt et lite menneske til verden.

Som en annen sa her inne,det er nå du føler deg reddy til barn og er moden for det.

Du skal se at livet ditt faktisk får en helt annen mening og at dette går supert.

Du vil komme til å glede deg over de helt enkle og banale ting som du ikke har lagt merke til før.

Man blir et nytt menneske på en måte.

Det er jo ikke til å komme vekk ifra at det er nattevåk og bleieskift,men du vil t.o.m kose deg i denne tiden.

Bare vent å se.

[Gjest gjest1]

Jeg forstår Mysan veldig godt.

Har sånne "forbudte" tanker selv innimellom. Selvsagt ville jeg ikke vært foruten ungene mine - men det hender at jeg spør meg selv hva jeg holder på med når det røyner som verst.

Små barn, små problemer, store barn, store problemer.

Det å ligge våken mens tenåringer er ute og fyker, man aner ikke om de lever eller ligger død-drukne eller skamslåtte et sted - de svarer ikke på telefonen. Det å være tenåringsforeldre når de begynner å skulke skolen og virker som de rett og slett er lei av alt. Det å nå fram til det innerste i en tenåring er jammen ikke lett skal jeg hilse å si ... et barn er ikke en rosa eller lyseblå liten nusselig baby så veldig lenge ...

Jeg er selv så redd for ungene mine enkelte ganger at jeg lurer på hvorfor i himmelens navn jeg fikk barn i det hele tatt ... Selv den mest fornuftige og forstandige ungen kan snu på en femøring - plutselig kjenner man ikke sitt eget barn igjen ...

Som jeg ser fram til at barna blir voksne og flytter hjemmefra slik at jeg endelig kan ha en avslappende helg - og kanskje ta meg et glass vin uten å tenke på om jeg må reise å plukke sønnen min et sted.

Det å være foreldre i dagens samfunn er ikke lett - det er så rått i ungdomsmiljøene rundt omkring at de som ikke har barn i miljøene selv har ikke peiling på hva det dreier seg om. Heldigvis så er jeg ung - jeg vil fremdeles være ung når barna forlater rede ... nå kan jeg bare krysse fingrene og håpe at alt går godt ... man kan ikke låse ungene inne ... (selvom det kan være veldig fristende til tider

)

Chanda - dette kunne vært skrevet av meg.

Som jeg sa; jeg angrer ikke på at jeg fikk dem - men jeg ville ikke gjort det en gang til. Stor forskjell.

Små barn og babyer er det nydeligste i verden. Mine var de snilleste og roligste, alle tre. Ingen kolikk, ingen trass, ingen skriketokter. De var bare blide og tillitsfulle, alle tre. Ingen problemer på skolen, alle elsket dem.

Som ti-åring begynte eldstemann og utagere på skolen, som et resultat av en nokså fraværende far (min teori). Det ble masse PPT og barnevern og oppfølging i hjemmet og gud vet for å få den ungen inn i et normalt mønster. Hjalp det? Nei.... og jeg skylder på faren hans.

Nummer to, ikke så snill mot andre barn da han var liten, ingen trass i tenårene, litt under-yter i skolesammenheng, ingen problemer i dag. Grei fyr.

Liten; verdens søteste og vakreste jente, helt til femte klasse. Fremdeles veldig søt og grei hjemme, alle elsket henne, men ble litt sjef i klassen. En av de kule.

I dag, seksten år, trassig, ego, dødskul, samtidig som hun kan være utrolig søt og grei mot mamman sin.

Nå er det ikke sommerferie lenger å ha barn, og jeg venter også på at de alle skal flytte hjemmefra så jeg kan få tilbake mitt eget liv.

En liten fotnote; dette pleier jeg å si til alle som ønsker seg barn:

Det du ønsker deg en liten smårolling som lukter rosa eller lyseblått. Jeg nekter å tro at du ønsker deg en tenåring som du ligger våken og venter på om natten, livredd og uvitende. "Er h*n død eller levende?".

[Gjest Anonymous]

Det står så utrolig respekt av deg Mysan.

Du er dønn ærlig om hvordan mange har det med tenåringsforeldere og det er så mange som kunen lære av deg-

Se ungene deres for de de er .

Det er mange her som henviser til den søte babyen- den søte babyen skal følges opp og det skal de andre søte babyene som evt følger på også.

Jeg jobber en del med ungdom på fritiden og det jeg gjentatte ganger opplever er - Ikke mitt barn holdningen. Er ungen i trøbbel - ja da er det noen andre sin skyld- knuste de et vindu, var detnoen andre som ga de steinen.

De er ikke flaut og inndrømme at man har problemer med tenåringene deres- det er modig, og det vil gi en ennå større sjanse for at de ungene vil klare seg.

Sorry sporet litt av men jeg skulle ønske det var flere foreldre som deg der ute Mysan - som hadde fjernet skylappene.

[Litz]

Jeg skal love deg det at man ikke angrer på å ha fått barn.

Du vil ikke klare å tenke i de baner engang når du holder den lille bylten i armene.

Det går bare ikke.

Selvfølgelig kan du tenke" hva er det jeg har gjort når du sitter der med babyen,men det er sånn som mange av oss gjør.

Instinktene og kjærligheten vil ta helt overhånd.

Du mister ikke lysten på andre ting,men din prioritering i hverdagen blir bare at man som forelder ikke ønsker like mye som før.

Man føler så sterk omsorg og tilhørighet at amn ikke har de sterke behovene eller opplevelsestrangen som før.

Alt til sin tid.

Ikke vær redd i alle fall.

Jeg har hørt om de som angrer på at de har tatt abort,men ALDRI om de som angrer på at de har satt et lite menneske til verden.

Som en annen sa her inne,det er nå du føler deg reddy til barn og er moden for det.

Du skal se at livet ditt faktisk får en helt annen mening og at dette går supert.

Du vil komme til å glede deg over de helt enkle og banale ting som du ikke har lagt merke til før.

Man blir et nytt menneske på en måte.

Det er jo ikke til å komme vekk ifra at det er nattevåk og bleieskift,men du vil t.o.m kose deg i denne tiden.

Bare vent å se.

Med tanke på at fødselsdepresjon er ganske vanlig så syns jeg det blir feil å lulle seg inn i en lyserosa sky og si at man garantert vil kjenne morsfølelsen strømme så fort man ser ungen.

Jeg hadde kolikkbarn, og det var perioder hvor jeg faktisk bare måtte ut av huset. For noenganger renner begeret bare over, og jeg ble skremt av mine egne følelser. Enkelte ganger var jeg så utslitt etter at datteren min hadde skreket konstant i 10 timer, at jeg hadde mest lyst til å slenge ungen i veggen og forbli barnløs resten av livet.

Selvfølgelig, jeg elsker datteren min, og vil aldri gjøre noe som kan skade henne, men følelsene som kommer når du står oppi en situasjon, som der og da føles uutholdelig, kan man ikke kontrollere.

Jeg var heldig som hadde mann og svigerfamilie rundt meg, så jeg fikk avlastning og støtte.

Hadde jeg ikke hatt det så vet jeg faktisk ikke hvordan det hadde gått.

Dette er realiteten for veldig mange, og det er nærmest en hån og da høre at alt er rosenrødt og at det å få barn er noe av det fineste som fins i hele verden. Og at man ikke kommer til å bry seg om ungen skriker og man egentlig er utslitt.

Jeg har aldri angret på noen av de abortene jeg har tatt (har tatt 3 stk, 1 da jeg var 17 og 2 etter at jeg fikk datteren min). Men jeg har angret mange ganger på at jeg fikk barn. Det er helt riktig som noen her sier at dette er følelser som kommer og går, og i det fulle og hele så angrer jeg ikke på at jeg fikk barn, men hadde jeg visst det jeg vet nå, for 5,5 år siden så hadde jeg ikke villet ha barn.