Liker ikke fadderbarna mine...

[AnonymBruker]

Jeg er fadder for de tre barna til en kompis av meg (han er gift, så han er ikke alene om oppdragelsen).
Barna blir ikke oppdratt tilstrekkelig og er frekke, skadefro og eier ikke folkeskikk.

Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til ungene, men jeg er jo veldig god kompis med deres far og vi møtes ofte, og vi er sammen med ungene hans nesten hver gang. Føler at det er en selvfølge at jeg skal like barna og elske dem, men jeg vil helst bare møte kompisen min... Det er vanskelig å la ungene oppføre seg som de gjør uten å si noe, for de slår og ler, er frekke, utakknemlige og klager på alt, skriker, herjer, ødelegger ting med vilje, sier ikke "hei"- men spør hva jeg har med til dem når jeg kommer på besøk, trasser igjennom viljen sin for småting osv osv.
Det knyter seg i magen når jeg vet jeg skal møte kompisen min og ungene hans. Jeg gruer meg og har virkelig ingen interesse av ungene, klarer ikke like dem.

Jeg tror ikke noen har sagt noe til denne kompisen før, har bare hørt folk unnskylde oppførselen til ungene med at "barn er barn" og ler det bort. (Har møtt ungene i sammenkomster der kompisens øvrige familie og venner har vært samlet, som bryllup, dåp o.l.).

Hvordan skal jeg forholde meg til dette?
Litt av grunnen til at jeg reagerer så sterkt er fordi jeg vet at unger har det best med klare grenser. Jeg er vel ikke riktig så bekymret at jeg har tenkt i baner av barnevernet. Så i første omgang lurer jeg på om det er noe jeg får gjort, eller om jeg med dette kommer til å miste kompisen min fordi jeg ikke takler å være så mye med ungene hans, fadderbarna mine -som jeg jo burde være grenseløst glad i.

Anonymkode: 6c998...eb5

[AnonymBruker]

Hvem er det som forventer at du skal ELSKE og være "grenseløst glad i" barna til en god kompis? Det må være bare det selv. Jeg er fadder for noen nevøer og nieser, og de er jeg jo litt glad i, men ikke grenseløst kjenner jeg, og det forventer jeg ikke av meg selv heller. Så er jeg fadder for noen barn av venner, og de barna (det er to) kjenner jeg knapt. De er hyggelige nok. Tror jeg. 

Anonymkode: b8bd0...3be

[AnonymBruker]

Jeg har en god venninne med 2 barn som jeg ikke liker.

Jeg passer på å unngå arrangementer med hennes barn. Men må jeg, så må jeg! Med tidens tann så har vennskapet dabbet av litt, dessverre. Det skyldes mye at hun selv synes barna er så fantastiske at de får dominere enhver scene...

Du trenger ikke være så glad i de; Du er fadder pga vennskapet ditt og ikke pga barnas personlighet.

De fleste barn blir heldigvis ok etterhvert. 

Anonymkode: d5807...48a

[AnonymBruker]

Bare å si ifra hvis det er noe spesielt. slik som "Maser dere så får dere ingen ting" og "ro ned kidsa dine litt her".

Jeg selv har vært heldig, her har vi klare regler og grenser.. Barnet mitt skal ut i den store verden engang og da er det greit å ikke drive med fri oppdragelse og gjøre alt mye vanskeligere for dem. Jeg blir selv fadder nå hvert øyeblikk, og foreldrene vet at hvis det forekommer uønsket adferd så sier jeg ifra med en gang. (som de får lov til med min )

Anonymkode: 356bc...6ea

[AnonymBruker]

Det er ingen vits å oppdra andres barn.

Man kan sette grenser for seg selv, men det stopper der.

Hvis man virkelig ikke liker noen må man heller holde seg unna 

Anonymkode: 97138...d44