Ønsker ikke barn; normal eller sær?

[Gjest Kenneth]

Det har blitt sagt av mange før meg, men jeg er altså fast bestemt på ikke å gi et bidrag til familietreet. I den forbindelse har jeg noen spørsmål :

- Har dere inntrykk av at dette er en vanlig holdning for pojker, men at de fleste kommer på andre tanker når tingene ligger til rette for det?

- Hvis så, hva tror dere grunnen er til at gutter tidvis kan være negative til å få barn, men allikevel får det?

(Kan man si at menn jatter med i mangel på reelle alternativer?)

- Er det faktisk slik, at det finnes flere frivillige barnløse menn enn kvinner? Eller er det mer en inngrodd fordom?

[Gjest Ethereal]

HVORFOR vil du ikke ha barn?

[Gjest Kari N]

Jeg tror at de aller fleste gutter og menn vil ha barn. Selv om barn og omsorg for barn typisk har vært en kvinneting, betyr ikke at menn ikke ønsker å ha barn. Tror kanskje mange blander sammen disse to interessene. Men i dagens samfunn tror jeg dette endrer seg. Både med å skille mellom ønske å få barn og det å ha daglig omsorg for de, og det at fedre oftere vil ha mye mer del i barnas liv og oppdragelse.

Og som til både kvinner og menn: Man er ikke unormal fordi man ikke vil ha barn. For all del; ikke få barn fordi alle andre presser en til det. Det er ikke omgivelsene som skal pleie og passe barnet hver dag. Det er du.

Tro mange gutter (som mange jenter) i ung alder lite interessert i barn. Da er man interessert i å finne seg sjæl, leve livet, og mye mye annet som gjelder seg selv. Så blir man litt eldre, og det å feste på by'n gir litt mindre mening. Dermed kommer interesseene i å stifte et langvarig parforhold og det å få barn. Men selv om dette gjelder for mange, betyr det ikke alle. Noen vil ikke leve i parforhold og noen vil ikke ha barn.

Men om du virkelig ikke vil ha barn, så bør du tidlig snakke om det med en eventuell partner, og gjøre deg forstått at dette er en gjennomtenkt ting.

Vet ikke noen oversikt over frivillig barnløshet, men vet fra utsagn av mange psykologer og sexologer (som sikkert hele tiden er oppdatert i slikt) at det er en myte at menn ikke vil ha barn. De blir minst like frustrert over ufrivillig barnløshet som kvinner blir.

[Gjest Anonymous]

HVORFOR vil du ikke ha barn?

La meg først si at jeg har forståelse for at andre vil ha barn. Samtidig synes jeg det er rart at det tilsynelatende er en automatikk i det å forplante seg. (Arten dør forsåvidt ut hvis det ikke skjer, men jeg antar at det er individuelle ønsker, og ikke bekymring for menneskeheten som motiverer folk til å få barn. Eller?)

Å oppdra et barn krever at man gir en del av seg selv. Til tross for at jeg ikke anser meg som utpreget egoistisk, har jeg altså ingen lyst til å få barn. Det

- krever mye av en

- setter klare grenser for selvrealisering

- medfører mange bekymringer og frustrasjon

I tillegg er jeg ikke fornøyd med mitt eget ytre. Sjansene for at disse arves til neste generasjon er jo overhengende.

(Joda, jeg kjenner til fordelene også, men for meg veier altså de negative elementene mest).

Jeg sitter med inntrykket av at man får barn fordi det forventes av en. Og jeg er fristet til å spørre hvorvidt kvinner føler seg mindreverdige hvis de er/forblir barnløse.

Det jeg ønsker meg, er 1 stk. kone og 1 stk. katt.

- En partner, fordi det er et likestilt individ, i den forstand at man kommuniserer på normalt vis og slipper å måtte gjenoppleve en ny livssyklus.

- En katt, fordi det er den vakreste og mest grasiøse skapningen på 4 ben, og fordi den ikke bringer med seg samme mengde frustrasjon som et barn.

Det er er mitt ønske om fremtidig familie. (Så gjenstår det å se om det er så mange kvinnfolk som deler mitt framtidsønske om null barn og en pelsdott...)

Vanligvis blir man stemplet som en umoden fjott når man fronter disse synspunktene. Jeg tar høyde for at jeg kan endre mening i fremtiden, men i en alder av 30 år, begynner jeg så smått å føle meg sikker på kursen som jeg har staket ut.

[Gjest gjest1]

Helt ærlig, så tror jeg flere gutter godt kunne tenke seg å være uten barn, enn antall kvinner som vil velge det samme. Men så er det det at de blir sammen med jenter, og jenter har lett for å bli verpesjuke med årene - og så blir det barn allikevel. Og da tror jeg de aller aller fleste synes at det er helt OK, og ikke angrer ett sekund.

men det er bare en teori jeg har da - ikke sikkert det er sant. Fra naturens side har ikke menn det "omsorgsgenet" som kvinner har, men de har "genet" som sier at de skal formere seg i fleng.

[Gjest tingeling ikke innlogget]

Jeg har absolutt respekt for de som ikke øsnker barn, men jeg tror også at det er noe som kan forandre seg med alderen. Hos kvinner har klokken en tendens til å tikke litt fortere siden vi har "datostempel". Hos menn kan dette komme mye senere. Problemet dukker da opp hvis to partnere er like gamle...

Mitt tips til deg er å være helt ærlig mmomkring dette fra den spede begynnelsen på et forhold, og da mener jeg ikke fra 3-4 måned, men heller fra 3-4 date. Ikke la henne falle for hardt før du forteller det og vær tydelig på at dette er noe du virkelig mener, ikke noe som kan bearbeides over tid (vi er flinke til å tro at ting som dette kan bearbeides over tid).

Min samboer gjennom snart 4 år måtte (etter en del press fra meg) innrømme at han ikke viste om han ville ha barn i fremtiden. Det medførte et ultimatum fra min side: gi meg et svar, fort, slik at jeg vet om jeg skal bli i forholdet eller ikke. Han snakket med noen kompiser som har barn, og et liv, og er nå mye mer positiv. Hadde han ikke vært det ville jeg ikke blitt i forholdet. Uansett hvor høyt jeg elsker ham. Jeg vet nemlig at jeg ville endt opp bitter forbannet.

Men, som sagt: det står respekt av å velge bort barn hvis man virkelig ikke ønsker seg det i livet. Men det forutsetter at begge parter i et forhold er enige om dette valget.

Tingeling

[Gjest AnnbjørgL]

Det er like normalt å ikke ville ha barn, som det er å ville ha barn. Uansett om man er mann eller dame.

Det mange har problemer med å forstå er hvorfor man ikke vil ha flere når man først har fått ên...

[Gjest Anonymous]

Ja, det var mitt spørsmål. Vil ikke ha flere barn. Normal eller sær?

[Gjest gjest1]

Tror det er ganske normalt, jeg. Men synes det er noe man bør fortelle event partnere FØR man blir seriøse i forholdet..

[Nabodama]

Det er like normalt å ikke ville ha barn, som det er å ville ha barn. Uansett om man er mann eller dame.  

Det mange har problemer med å forstå er hvorfor man ikke vil ha flere når man først har fått ên...

He, he, godt spørsmål!

Det er ikke lenge siden en mann sa til meg at han ikke ville ha flere barn etter det første, men de endte likevel opp med fire

Lurte jo på hvorfor han ikke ville ha flere enn en, og han sa det var fordi kona forandret seg så veldig. Plutselig dreide alt seg om barnet og praktiske ting, og de ble mye mindre "kjærester". Han savnet det, og jeg tror ikke han er den eneste.

Til Kenneth

Mannen min vil heller ikke ha barn. Jeg har to barn fra før, den yngste er tolv, og vil heller ikke ha flere, så for oss er det helt ideelt. Han er glad i mine barn, men er generelt ikke særlig begeistret for småbarn, og alt de fører med seg.

Aner ikke om det er en utbredt holdning blant menn eller ikke, det snakkes IKKE særlig høyt om det, ihvertfall. Men jeg tror at endel menn føyer seg etter ønske fra damen i sitt liv når det gjelder det å få barn.

Eller kanskje at de i utgangspunktet ønsker seg barn uten å tenke så godt gjennom hva det medfører av forpliktelser og begrensninger. Det er jo en god del menn som på en måte fortsetter "livet uten barn" ved å være mye med kompiser, mens dama er hjemme med ungene. Menn som ikke deltar i særlig grad hjemme, ikke prioriterer å være sammen med ungene, men heller sitter på datan.

En kan jo spørre seg, hvor mye ønsket de EGENTLIG å bli far?

[Litz]

Jeg vil absolutt IKKE ha flere barn. Ett er mer enn nok.

Jeg føler at jeg har for liten tid, døgnet strekker ikke til, det er for få timer... jeg får ikke gjort det jeg burde gjort osv. Og går nesten med konstant dårlig samvittighet pga dette. I tillegg så vil jeg gi datteren min all den kjærligheten jeg har, og for å være helt ærlig... jeg tror ikke jeg hadde hatt "nok kjærlighet" til to eller fler.

I tillegg er ikke jeg spesielt glad i unger.

Det blir noe annet med min egen, men jeg vet med meg selv at jeg ikke kan fordra andres "snørrunger".

Og da er tanken på flere barn for meg helt utelukket.

Ikke misforstå, jeg elsker datteren min over alt på jord, men jeg ser min egen begrensning og tror ikke jeg hadde "taklet" ett barn til.

En annen grunn til at jeg ikke vil ha flere barn er at jeg gikk hele graviditeten og var utrolig dårlig. Spydde døgnet rundt de 5 første månedene, det eneste jeg fikk ned var vann og gikk ned ca 12 kg i vekt. De resterende månedene var jeg plaget med sterke kynnere i tillegg til at jeg var usannsynlig svimmel hele tiden.

Så ett svangerskap til er utenkelig for min del.

Pga akkurat dette har jeg vært igjennom 2 aborter de siste 3 årene. (pga upålitelig prevansjon)

Første gang tenkte vi at vi skulle beholde, men da jeg var knappe 4 uker på vei satte kvalmen inn og jeg ble 100% sykemeldt. Jeg får nemlig den reaksjonen at jeg tåler ikke lys, ikke lyder, ikke menneskelig berøring. Jeg isolerer meg totalt og hvis jeg hører en skarp lyd eller noen tar på meg så spyr jeg. :-?

I følge legen min så er det no sånt som 0,1% av alle gravide som får en så sterk reaksjon, og det er lite man kan få gjort med det. Jeg kunne selvfølgelig blitt innlagt på sykehus hele svangerskapet og fått intravenøs næring, men man har da tross alt en familie allerede å ta vare på.

Så nei, jeg syns ikke det er det minste rart at noen ikke vil ha barn, eller flere barn enn ett.

[Gjest Anonymous]

Det jeg ønsker meg, er 1 stk. kone og 1 stk. katt.

- En partner, fordi det er et likestilt individ, i den forstand at man kommuniserer på normalt vis og slipper å måtte gjenoppleve en ny livssyklus.

- En katt, fordi det er den vakreste og mest grasiøse skapningen på 4 ben, og fordi den ikke bringer med seg samme mengde frustrasjon som et barn.

Dette er jo som å lesa mine eigne tankar! nesten. Eg er jente, og ønsker meg ikkje kone, men mann, noko eg alt har skaffa meg :-) Verken eg eller mannen ser føre oss at me nokon gong skulle få lyst på barn (men me er berre 23 og 24, så me blir sikkert stempla som umodne... :klø: ). Derimot har begge to veldig lyst på katt!! Eit lite problem er at eg er allergisk mot kattar, men problem er jo til for å løysast, ikkje sant?

OK, for å koma til poenget: Det finst i alle fall andre enn deg som tenker at me ikkje vil ha barn, ikkje nå og ikkje seinare i livet. Men eg har og fått inntrykket av at dei fleste trur at det følgjer eit automatisk ønske om å få barn med det å gifta seg/inngå eit seriøst forhold. Om du kjem til å finna ei jente som deler dine ønske om null barn og ein pelsdott? Eg er jammen ikkje sikker. Eg kjenner ikkje veldig mange andre jenter som meiner/føler det same som meg. Men dei må vel finnast! Trur bare ikkje eg ville vore altfor optimistisk... Eg føler at eg har hatt veldig flaks som forelska meg i ein mann som delte mitt syn på barn...

[apple]

Det var eg som skreiv innlegget over, gløymde visst å logga meg inn...

[Pusen]

Selv har jeg kjempelyst på barn, men smaken er som baken. Vet ihvertfall med meg selv at hvis jeg ikke skulle få barn ville livet være svært tungt og ensomt når man blir eldre. Har snakket med flere barnløse som føler det slik. De angrer i dag, men det er jo ikke så mye å få gjort nå. Jeg vil ha familie rundt meg som gir meg glede og fornøyelse. Tenk når man får barnebarn og sånn da....

[Shagya]

Jeg syns ikke det er sært å ikke ville ha barn, enten man har barn fra før eller ei.

[Lala]

Jeg syns ikke at det er sært i hele tatt.

Personlig ønsker jeg meg barn, men før denne lengselen brått kom, visste jeg at jeg ikke ville ha. Tenkte egentlig ikke så mye over det, men da kjærsten min begynte å planlegge fremtiden, ploppet det bare ut av meg "Barn? Nei jeg skal ikke ha barn. Liker bare å være tante og sånt jeg."

Min nåværende kjærste ville heller ikke ha barn, men da hans tidligere samboer ble gravid, så hadde han plutselig ikke mye valg. Han har fortalt at han hatet henne for det osv., men han ville stille opp likvel.

Han sier også at han ønsker at vi skal få flere barn, når jeg er ferdig med utdannelsen mm.

POENGET er at det er ikke unormalt å ikke ønske seg barn, MEN at mange som mener det, faktisk ombestemmer seg med tiden. Uansett så er det opp til hver enkelt!

[Aida]

Jeg aner ingenting om statistikker på dette området, men hvor interessant er det egentlig?

Det er selvsagt ingenting galt med hverken å ønske seg barn eller å ikke ønske seg det - et personlig valg, som du skal gjøre slik det føles med.

[LarsLarsere]

Det har blitt sagt av mange før meg, men jeg er altså fast bestemt på ikke å gi et bidrag til familietreet. I den forbindelse har jeg noen spørsmål :

- Har dere inntrykk av at dette er en vanlig holdning for pojker, men at de fleste kommer på andre tanker når tingene ligger til rette for det?

- Hvis så, hva tror dere grunnen er til at gutter tidvis kan være negative til å få barn, men allikevel får det?

(Kan man si at menn jatter med i mangel på reelle alternativer?)

- Er det faktisk slik, at det finnes flere frivillige barnløse menn enn kvinner? Eller er det mer en inngrodd fordom?

jeg vil absolutt ikke ha barn, jeg er ikke glad i småunger. Mulig at det instinktive i meg herper dette i fremtia (er bare 20 år) men nå håper jeg det aldri skjer.

Venner av meg snakker som regel om dette. har hørt flere si at dem ikke vil ha, kun en som har sagt han vil.

Når det gjelder statistikk tallene er jeg usikker, desverre