Ble jeg misbrukt av min onkel?

[AnonymBruker]

Jeg skal nå skrive ned noe jeg aldri har sagt eller skrevet noen gang før...

Som lita var jeg ofte på overnatting hos min onkel. (fra kanskje 7-12,er ikke sikker)  Jeg kan huske jeg alltid hadde et ubehag ved å komme dit. Kan huske han ofte ropte på meg å spurte om jeg kunne komme fra gjesterommet for å legge meg ved siden av han. Ved et par anledninger (det jeg kan huske) gjorde jeg det. Og da ville han holde rundt meg (nesten som spooning) og han var alltid naken. Mer skjedde ikke. Men det opplevdes som veldig ubehagelig. Han skulle også alltid klemme og kysse meg 100 ganger på både munn og kinn når vi møttes / dro fra hverandre. 

En episode husker jeg spesielt godt.. Jeg var i starten av puberteten. Kanskje 12.. Og hadde så vidt begynt å få pupper. Husker han spurte om å få se på dem. Og jeg lot tok opp toppen. Husker han rørte litt ved brystvortene og sa jeg hadde fine små pupper. 

Det eneste jeg kan huske etter dette er at jeg ikke ville sove hos han lenger. Han maste om det i sikkert et par år. 

Idag er deg 24 år gammel og hver gang jeg drikker eller er nedfor tenker jeg på dette. Jeg sliter med veldig angst. Og til tider depresjon. Har generell angst og panikklidelse. Har alltid tenkt at dette skyldes gener osv.. Men nå som jeg er blitt mer voksen, spør jeg meg selv, kan dette ha gått mer inn på meg enn hva jeg er klar over selv? 

Vi har idag et ok forhold. Snakker godt sammen når vi først sees, som i selskaper osv. Han prøver ofte å kontakte meg. For å hjelpe meg med mine problemer osv. Men jeg holder meg på avstand og nøyer meg med å snakke med han de gangene vi sees rundt andre folk. 

Hva er deres meninger rundt dette? Merker dette har begynt å plage meg mer og mer i det siste. Ingen aner noe om dette. Han er ansett som en sterk, flink og klok mann i vår familie.. 

Anonymkode: 78647...564

[AnonymBruker]

Beklager skrivefeil, men det nye forumet er helt forferdelig.. Vil også legge til at det var enda flere episoder enn bare dette også. Som at jeg måtte sitte på fanget osv når vi skulle se film. Og dette med å ligge inntill han når han var helt naken.. Fysj.. Samtidig har jeg alltid beskyttet han, og oppfører meg helt normalt rundt han. Bare holder meg litt på avstand. Er dette bare i mitt hode kanskje? 

 

 

Anonymkode: 78647...564

[Yvss]

kanskje du skulle snakke med noen om dette? feks psykolog?

Av egen erfaring har jeg opplevd at det å begynne å tenke for mye på mitt missbruk har gjort det betydelig mye vanskeligere å leve med. Det beste jeg gjorde for meg selv var å akseptere at det har skjedd, si det til mamma så jeg ikke skulle føle meg så alene om det, legge det på hylla og gå videre i livet. Kanskje snakke med en psykolog for å finne de riktige verktøyene for å takle det. 

 

Ønsker deg masse lykke til, håper du klarer å komme deg forbi dette! <3

[wintergirl]

Det er ihvertfall ikke normalt!  Ja, det er misbruk og det kunne endt enda verre hvis du hadde fortsatt å overnatte hos han. Usj,  noe så kvalmt av en voksen mann. Syns synd på deg og håper du snakker med noen om dette, for sånne tanker kan du ikke holde for deg selv,  kjære 

[Yvss]

Beklager skrivefeil, men det nye forumet er helt forferdelig.. Vil også legge til at det var enda flere episoder enn bare dette også. Som at jeg måtte sitte på fanget osv når vi skulle se film. Og dette med å ligge inntill han når han var helt naken.. Fysj.. Samtidig har jeg alltid beskyttet han, og oppfører meg helt normalt rundt han. Bare holder meg litt på avstand. Er dette bare i mitt hode kanskje? 

 

 

Anonymkode: 78647...564

Det du husker og det du følte er nok helt reelt.. Det er ganske normalt å begynne å tvile på sin egen hukommelse i sånne situasjoner.  Man tror ikke at det kan ha skjedd, på ordentlig. Kanskje hjernens måte å beskytte deg mot deg selv? Jeg vet ikke. Håper med hele mitt hjerte at du ikke glemmer lyset i livet <3

[AnonymBruker]

kanskje du skulle snakke med noen om dette? feks psykolog?

Av egen erfaring har jeg opplevd at det å begynne å tenke for mye på mitt missbruk har gjort det betydelig mye vanskeligere å leve med. Det beste jeg gjorde for meg selv var å akseptere at det har skjedd, si det til mamma så jeg ikke skulle føle meg så alene om det, legge det på hylla og gå videre i livet. Kanskje snakke med en psykolog for å finne de riktige verktøyene for å takle det. 

 

Ønsker deg masse lykke til, håper du klarer å komme deg forbi dette! <3

Ja. Så du mener at dette var misbruk? JEg har levd hele livet frem til nå og bare hatt det i bakhodet liksom, men aldri tenkt at dette var alvorlig. Eller, jeg har på en måte prøvd å glemme det. Har gått litt til psykolog, fortalt masse om barndommen min osv. Som heller ikke var særlig bra. Men jeg har alltid unnlatt å si akkurat dette. Men skal snart til psykolog igjen. Tenker å fortelle henne om det. Føler ikke at dette har begynt å plage meg før nå? Veldig rart.. Før har jeg taklet det fint. Kun hatt litt ubehag hver gang jeg har sett han.. Vil ikke fortelle mamma om dette, da hun er hans søster. Og hun har gått gjennom nok i livet. Hun trenger ikke mer nå. 

Anonymkode: 78647...564

[AnonymBruker]

Helt klart at han har trådd over grensen for hva som er av normal kontakt mellom et voksen og et barn.  Syns du bør finne noen du kan prate med om dette, så du slipper og gå å tenke over dette på egenhånd. Har angst og panikkangst selv, og jeg tror at det kan være en sammenheng i ditt tilfelle. Det at man har små mørke  "hemmeligheter" i bagasjen kan ha en stor sammenheng og forårsake psykiske lidelser.  Håper du finner en måte å takle dette videre på, evt bli ferdig med det og legge det bak deg på et vis.

 

 

Anonymkode: c13b4...4fa

[AnonymBruker]

Jeg er veldig "sterk", ser sånn ut utad ihvertfall. Innvendig er jeg veldig følsom. Jeg vet med sikkerhet at dette er ekte minner. Jeg husker det som om det var igår. Og har husket det gjennom hele livet. Men jeg har på en måte prøvd å overbevise meg selv om at dette ikke er alvorlig. Han er jo så snill ellers. 

Kan også nevne at han ble anmeldt av ei venninne av meg for å ha tatt på henne en gang. Det ble rettsak ut av det. Dette var etter alle de episodene jeg hadde hatt med han. Og hva gjorde jeg? Som 11 åring? Jo, jeg møtte opp til avhør og rettsak og forsvarte min onkel. Jeg er veldig flink til å snakke for meg. Allerede da var jeg det. Alle takket meg etterpå for dette og for hvor flink jeg hadde vært. Jeg ville ikke si noe om hva jeg hadde opplevd. Ville ikke splitte familien. Tror han er veldig manipulerende. Ingen kunne trodd noe slik om han. Og han snudde om dette til at min venninne var forstyrret fordi hun kom fra en dårlig familie. 

I alle år har jeg bare fortrengt dette. Eller fortrengt er vel ikke helt riktig ord, for husker alt godt. Men har overbevist meg selv om at ingenting galt skjedde. 

 

Ts

 

Anonymkode: 78647...564

[Yvss]

Ja. Så du mener at dette var misbruk? JEg har levd hele livet frem til nå og bare hatt det i bakhodet liksom, men aldri tenkt at dette var alvorlig. Eller, jeg har på en måte prøvd å glemme det. Har gått litt til psykolog, fortalt masse om barndommen min osv. Som heller ikke var særlig bra. Men jeg har alltid unnlatt å si akkurat dette. Men skal snart til psykolog igjen. Tenker å fortelle henne om det. Føler ikke at dette har begynt å plage meg før nå? Veldig rart.. Før har jeg taklet det fint. Kun hatt litt ubehag hver gang jeg har sett han.. Vil ikke fortelle mamma om dette, da hun er hans søster. Og hun har gått gjennom nok i livet. Hun trenger ikke mer nå. 

Anonymkode: 78647...564

Jeg ønsker ikke å mene så mye om det egentlig. Men feil er det, det er ikke en normal måte for en mann og omgåes med barn på. Den følelsen du har når du ser han kommer nok av en grunn, du syntes det han gjorde var ubehagelig, da vil det sette seg en følelse som matcher det. Når man blir eldre så forstår man gjerne mer av ting som har skjedd før og hva som skjer nå, så det kan være derfor det ikke har plaget deg så mye før som nå.

Jeg var akkurat sånn, gikk ti år før jeg skjønte. Men som sagt, prøv å legg det bak deg. få hjelp med å finne de riktige verktøyene. Lag fred med deg selv. Gnage på dette gjør bare vondt!

[AnonymBruker]

Jeg er veldig "sterk", ser sånn ut utad ihvertfall. Innvendig er jeg veldig følsom. Jeg vet med sikkerhet at dette er ekte minner. Jeg husker det som om det var igår. Og har husket det gjennom hele livet. Men jeg har på en måte prøvd å overbevise meg selv om at dette ikke er alvorlig. Han er jo så snill ellers. 

Kan også nevne at han ble anmeldt av ei venninne av meg for å ha tatt på henne en gang. Det ble rettsak ut av det. Dette var etter alle de episodene jeg hadde hatt med han. Og hva gjorde jeg? Som 11 åring? Jo, jeg møtte opp til avhør og rettsak og forsvarte min onkel. Jeg er veldig flink til å snakke for meg. Allerede da var jeg det. Alle takket meg etterpå for dette og for hvor flink jeg hadde vært. Jeg ville ikke si noe om hva jeg hadde opplevd. Ville ikke splitte familien. Tror han er veldig manipulerende. Ingen kunne trodd noe slik om han. Og han snudde om dette til at min venninne var forstyrret fordi hun kom fra en dårlig familie. 

I alle år har jeg bare fortrengt dette. Eller fortrengt er vel ikke helt riktig ord, for husker alt godt. Men har overbevist meg selv om at ingenting galt skjedde. 

 

Ts

 

Anonymkode: 78647...564

Jeg er veldig "sterk", ser sånn ut utad ihvertfall. Innvendig er jeg veldig følsom. Jeg vet med sikkerhet at dette er ekte minner. Jeg husker det som om det var igår. Og har husket det gjennom hele livet. Men jeg har på en måte prøvd å overbevise meg selv om at dette ikke er alvorlig. Han er jo så snill ellers. 

Kan også nevne at han ble anmeldt av ei venninne av meg for å ha tatt på henne en gang. Det ble rettsak ut av det. Dette var etter alle de episodene jeg hadde hatt med han. Og hva gjorde jeg? Som 11 åring? Jo, jeg møtte opp til avhør og rettsak og forsvarte min onkel. Jeg er veldig flink til å snakke for meg. Allerede da var jeg det. Alle takket meg etterpå for dette og for hvor flink jeg hadde vært. Jeg ville ikke si noe om hva jeg hadde opplevd. Ville ikke splitte familien. Tror han er veldig manipulerende. Ingen kunne trodd noe slik om han. Og han snudde om dette til at min venninne var forstyrret fordi hun kom fra en dårlig familie. 

I alle år har jeg bare fortrengt dette. Eller fortrengt er vel ikke helt riktig ord, for husker alt godt. Men har overbevist meg selv om at ingenting galt skjedde. 

 

Ts

 

Anonymkode: 78647...564

Da vet du jo godt at dette ikke er kun i ditt eget hode. Spørsmålet er hvordan du vil håndtere dette videre.  Er det noen du føler for å betro deg til om dette?

Anonymkode: c13b4...4fa

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å mene så mye om det egentlig. Men feil er det, det er ikke en normal måte for en mann og omgåes med barn på. Den følelsen du har når du ser han kommer nok av en grunn, du syntes det han gjorde var ubehagelig, da vil det sette seg en følelse som matcher det. Når man blir eldre så forstår man gjerne mer av ting som har skjedd før og hva som skjer nå, så det kan være derfor det ikke har plaget deg så mye før som nå.

Jeg var akkurat sånn, gikk ti år før jeg skjønte. Men som sagt, prøv å legg det bak deg. få hjelp med å finne de riktige verktøyene. Lag fred med deg selv. Gnage på dette gjør bare vondt!

Ja. Er nok fordi jeg er eldre jeg tenker mer på det. Jeg tenker å snakke med psykolog om det. 

Men det som plager meg er at han har barn hos seg enda. Passer barn for venninner osv. Hva om han er slik mot dem også?? 

Jeg skal nok klare å gå videre. Dette var egentlig en tanke som poppet opp hos meg igjen inatt, da jeg sitter å tar et vinglass, og ville høre andres meninger. Går enda mer opp for meg når jeg leser svarene at dette faktisk var helt feil av han. 

Jeg skal nok fint klare å gå videre. Skal klare å snakke med han å jeg, og være hyggelig. Vil ikke bryte opp dette igjen så mange år etterpå. Spesielt med tanke på mamma osv. 

Anonymkode: 78647...564

[AnonymBruker]

 

Da vet du jo godt at dette ikke er kun i ditt eget hode. Spørsmålet er hvordan du vil håndtere dette videre.  Er det noen du føler for å betro deg til om dette?

Anonymkode: c13b4...4fa

Ja. Tenker kanskje samboer. Vi har vært sammen i 8 år. 

Anonymkode: 78647...564

[Gjest supernova_87]

Det din onkel gjorde var galt og ikke oppførsel som er greit rundt et barn, enten man er i familie med det eller ikke. Han gjemte det kanskje bak hensikten å passe på deg og hjelpe deg, men dette var å gå langt over grensen.

Som barn er det vanskelig å stå opp for seg selv, og det er ikke uvanlig å "utsette" reaksjonen eller problemet til man er sterk nok til å takle det. Der og da har man nok med å holde oppe fasaden. Du hadde og har nok en lojalitet til din onkel som gjør at det er vanskelig til og med ovenfor deg selv å innrømme hva som skjedde og hvor galt det var. I tillegg er det kanskje først som voksen at du forstår alvoret i det som skjedde. Det blir ikke snakket nok med barn om at de kan sette grenser for sin egen kropp og si nei til det som er ubehagelig. Du visste at du kjente deg dårlig, men siden du stolte på onkelen din var det kanskje vanskelig å vite at det var pga han og det han gjorde at du følte deg dårlig. Som voksen ser du dette tydeligere. Du husker hva som har skjedd, og du klarer å se situasjonen med den innsikten en voksen har. Samtidig kjenner man på følelsen av at man oppdager at noen har brutt grensene sine, og det er utrolig vanskelig å plutselig forstå dette.

Det er mulig at din angst og depresjon er knyttet mot dette. Uavhengig tenker jeg at det hadde vært godt for deg å snakke om minnene og hvilke reaksjoner dette vekker i deg i dag. Ta kontakt med legen for hjelp videre og evt. henvisning. Du kan også ringe interessetelefon hos organisasjoner som jobber med offer for seksuelle overgrep.

Sender deg varme tanker, du er verdifull!

Endret 6. november 2015 av Rainstorm

[AnonymBruker]

Denne mannen er jo pedofil. At han har omgang med barn rundt seg nå er ganske ille. Han har forgrepet seg på venninnen din og på deg som du vet om. Dere er mest sannsynelig ikke de eneste... sorry to say..

Anonymkode: c13b4...4fa

[AnonymBruker]

Denne mannen er jo pedofil. At han har omgang med barn rundt seg nå er ganske ille. Han har forgrepet seg på venninnen din og på deg som du vet om. Dere er mest sannsynelig ikke de eneste... sorry to say..

Anonymkode: c13b4...4fa

Ja... DEtte har plutselig begynt å gå opp for meg også. Tror ikke noen i familien kommer til å tro meg. Han jobber faktisk med å hjelpe mennenesker og er ansett som en veldig klok og ressurssterk mann. 

Anonymkode: 78647...564

[Yvss]

Ja. Er nok fordi jeg er eldre jeg tenker mer på det. Jeg tenker å snakke med psykolog om det. 

Men det som plager meg er at han har barn hos seg enda. Passer barn for venninner osv. Hva om han er slik mot dem også?? 

Jeg skal nok klare å gå videre. Dette var egentlig en tanke som poppet opp hos meg igjen inatt, da jeg sitter å tar et vinglass, og ville høre andres meninger. Går enda mer opp for meg når jeg leser svarene at dette faktisk var helt feil av han. 

Jeg skal nok fint klare å gå videre. Skal klare å snakke med han å jeg, og være hyggelig. Vil ikke bryte opp dette igjen så mange år etterpå. Spesielt med tanke på mamma osv. 

Anonymkode: 78647...564

Ja,  det er lurt å snakke med psykolog om det.

Det forstår jeg plager deg, spørsmålet er om du føler deg sterk til at du kan gjøre noe med det? Det burde du kanskje snakke med psykolog om, få noen råd før du kaster deg ut i det eventuelt. 

Ta vare på deg selv, livet er for fint til å tenke på gamle mareritt <3

[AnonymBruker]

Ja... DEtte har plutselig begynt å gå opp for meg også. Tror ikke noen i familien kommer til å tro meg. Han jobber faktisk med å hjelpe mennenesker og er ansett som en veldig klok og ressurssterk mann. 

Anonymkode: 78647...564

Jeg syns du på en eller annen måte bør få varslet om hva denne onkelen din har gjort for noe. Jeg skjønner at det er vanskelig, men man skal ikke skåne pedofile overgripere, men barn som kan bli utsatt for dem.  Hvilken fremgangsmåte vet jeg ikke, men jeg syns ikke det er riktig å la vær.  Syns du bør snakke med en proffesjonell person som er uavhengig fra familie og høre hvordan du bør gå frem og varsle.

Anonymkode: c13b4...4fa

[AnonymBruker]

Oj. Av hensyn til barna som han "passer i dag, og for å hjelpe deg å sortere dine egne tanker og hvordan bearbeide dette: Ring hit: http://www.statensbarnehus.no/
Ikke vær redd for det som står der om politi og anmerldelse, det er et tilbud for dem som bare vil snakke privat også. Du kan være anonym.

"Statens Barnehus gir også råd og veiledning til privatpersoner og offentlige instanser i anonyme saker som er uavklarte."

De er veldig greie, veldig profesjonelle og forståelsesfulle, det de driver med er nettopp å snakke med folk som lurer på om deres sak/opplevelser/erfaringer/mistanker kan klassifiseres som overgrep og om det er noe å gjøre for å hjelpe, komme seg videre og håndtere det hele. Jeg har veldig god erfaring med dem.

Anonymkode: 75bf9...fb5

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar. Det hjelper mye. Har nå fortalt både min far og samboer om dette.. De begge mener jeg burde gjøre noe i og med at han fortsatt er i kontakt med barn... Faren min er sint og mener jeg burde anmelde.. Men herregud, jeg ble jo ikke voldtatt? Jeg føler på en måte sympati for min onkel.. Vet han er alene og kanskje ensom. Hva om jeg forteller mamma om dette? Hva skjer da med julekvelder og bursdager osv fremover? Da kommer jeg til å føle meg ansvarlig for å ha brutt opp hele familien.. Og han er så utrolig flink til å snakke for seg.. En ordentlig maktperson. Og han er vel ansett i samfunnet.. Det eneste jeg kan tenke på er at politiet tar det mer alvorlige og med at han er blitt anmeldt for dette en gang tidligere. 

Samtidig som jeg føler sympati for han, så syns jeg han er en jævla manipulerende drittsekk. 

Men hva er vitsen med å anmelde?? 

Anonymkode: 78647...564

[AnonymBruker]

Snakk med noen ved barnehuset. De kan gi gode råd. Vitsen med å varsle (det behøver ikke å gå så langt som politianmeldelse), er at andre barn kan spares for det samme.

 

 

Anonymkode: 75bf9...fb5