Singelproblem

[AnonymBruker]

Jeg tror aldri jeg kommer til å få meg kjæreste. Jeg er ikke fin nok til å være kresen, men det er jeg likevel. Vil ikke ha hvem som helst. Personligheten veier ikke opp for manglene mine heller, så jeg slår meg til ro med at jeg nok ikke får noen mann. Det går sikkert bra, det har jo gjort det til nå. Problemet er at jeg liker sex og har "behov", men jeg vil ikke ha ons, det må være med en jeg liker. Men når jeg liker den jeg har sex med får jeg følelser, og så blir jeg lei meg når følelsene ikke blir gjengjeldt. Så hva skal jeg velge? Å undertrykke seksualiteten så mye som mulig og håpe at savnet blir borte, eller utsette meg selv for skuffelse igjen hvis jeg finner en jeg liker som synes jeg er god nok for sex? Jeg vet ikke hva som er mest ille, hva tror dere? Det har forresten alltid gått lang tid mellom sexpartnere, mist 1 år, gjerne mer.

Anonymkode: 7a6f3...315

[AnonymBruker]

Hvis det er så ille at du tror du ikke får deg kjæreste, så går det jo an å vurdere plastisk kirurgi.

Anonymkode: 7682c...42c

[Summers]

Tips: Du bør bli mindre melodramatisk.

Trøst; Det kommer til å ordne se.

Endret 5. november 2015 av Summers

[AnonymBruker]

Vil du ikke ha ONS så venter du, uavhengig av behov. Blir behovene for sterke så har du en ONS. 

Anonymkode: 8b599...bb1

[AnonymBruker]

Så hva skal jeg velge? Å undertrykke seksualiteten så mye som mulig og håpe at savnet blir borte, eller utsette meg selv for skuffelse igjen hvis jeg finner en jeg liker som synes jeg er god nok for sex? 

Anonymkode: 7a6f3...315

Eventuelt: Senk standardene dine og finn en kjæreste. Hvis du ikke synes at dette er det beste alternativet, så har du egentlig ikke lyst på kjæreste.

Anonymkode: 23719...88f

[AnonymBruker]

Jeg tror aldri jeg kommer til å få meg kjæreste. Jeg er ikke fin nok til å være kresen, men det er jeg likevel. Vil ikke ha hvem som helst. Personligheten veier ikke opp for manglene mine heller, så jeg slår meg til ro med at jeg nok ikke får noen mann. Det går sikkert bra, det har jo gjort det til nå. Problemet er at jeg liker sex og har "behov", men jeg vil ikke ha ons, det må være med en jeg liker. Men når jeg liker den jeg har sex med får jeg følelser, og så blir jeg lei meg når følelsene ikke blir gjengjeldt. Så hva skal jeg velge? Å undertrykke seksualiteten så mye som mulig og håpe at savnet blir borte, eller utsette meg selv for skuffelse igjen hvis jeg finner en jeg liker som synes jeg er god nok for sex? Jeg vet ikke hva som er mest ille, hva tror dere? Det har forresten alltid gått lang tid mellom sexpartnere, mist 1 år, gjerne mer.

Anonymkode: 7a6f3...315

Jeg er I helt samme bås, bare som gutt ☺

Eventuelt: Senk standardene dine og finn en kjæreste. Hvis du ikke synes at dette er det beste alternativet, så har du egentlig ikke lyst på kjæreste.

Anonymkode: 23719...88f

Anonymkode: e1af7...18a