Usikker på å få barn. Hva hadde du gjort?

[AnonymBruker]

Mannen har lyst på egne barn. Han vil ikke adobtere, da vil han heller la være. Men jeg er usikker. Jeg hater biologien på dette området. Synes den er ekstremt urettferdig. Hadde jeg selv vært mann ville jeg hatt barn. Men av negative opplevelser jeg selv hadde i barndommen, og en person i nær familie som har fødselsskader, og generelt morsrollen, kan jeg ikke fatte eller forstå at folk er villige til å frivillig bli gravide. En annen faktor er at jeg stresser så fælt for folk, og dyr. Er katten ute lenger enn normalt blir jeg nervevrak, samme gjelder feks om mannen er lengre på jobb uten å gi beskjed eller tar tlf. Har inntrykk av at menn har en medfødt evne til å være mer avslappet.

En venninne sa rett ut at jeg ikke var egnet som forelder pga jeg ikke ville oppleve å være gravid. Hva har graviditet med evne til å være forelder? Da må jo hver eneste mann være uegnet.

Jeg vurderer sterilisering for å slippe å tenke på hele greia. Da vet jeg i det minste hva slags type liv jeg kan forvente. Mannen min vil absolutt ikke at jeg skal sterilisere meg og mener at jeg kommer til å angre. Det blir enten anger eller lettelse. Jeg vet ikke hva... Hvordan skal jeg sortere tankene rundt dette? Hva hadde du gjort?

Anonymkode: ee4a1...9f2

[AnonymBruker]

Når jeg leser din historie er det bare en sak som kommer i tankene: din kropp, ditt valg. Samme hva andre hadde gjort, du bestemmer selv over din egen kropp. Ikke la deg presse til noe som ikke føles rett for deg. 

Anonymkode: 5af73...e4a

[AnonymBruker]

Snakket med noen som kan hjelpe deg å bearbeide disse tankene, lege eller jordmor og helsesøster? Jeg er også veldig bekymret for alt mulig, men barna er allikevel vel verdt det. Og jeg har null fødselsskader, kjenner ingen som har fått varige problemer etter fødsel, så det er ingen selvfølge at du får. 

 

 

Anonymkode: bc20b...c27

[Biloba]

De fleste kjenner noen som har vært i en trafikkulykke også,  men som  tar bil, buss, tog, fly, båt osv.

Bearbeid det som er irrasjonell frykt først, og så kjenner du etter om du ønsker barn eller ikke etterpå. Det er ditt valg, men dette er viktig for den du elsker og forholdet fortjener at denne uenigheten tas seriøst. Man må regne med at partner ofte ikke vil ofre muligheten til barn og familieliv hvis hun/han har et sterkt ønske om det.

[AnonymBruker]

Steriliser deg i alle fall ikke før du har forsøkt å bearbeide disse tankene og følelsene. Om du ikke vil ha barn, er det selvfølgelig ditt valg, men pr nå virker det som årsakene dine er ting som kan bearbeides og tas opp til ny vurdering.

Anonymkode: ebe95...d73

[AnonymBruker]

Er du blitt voldtatt siden du nevner negative opplevelser i barndommen som en del av dette? Hvor lenge har du og mannen din vært sammen? Er dere gift? Hvor gamle er dere? Husk at du bestemmer over din kropp, men ikke ta noen forhastede avgjørelser verken den ene eller den andre veien. Du bør heller ikke la ting som dine venninner sier være avgjørende for dine egne meninger på området.

 

 

Anonymkode: a4729...a8e

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg er like dritanervøs som deg, men klarer å slappe av ganske godt som mor. Men jeg er virkelig hønemor da! Jobber med å "gi slipp" på barnet så han få den friheten han trenger. Nå er han bare 5 år enda, men man må jo gi barne mer og mer frihet. F.eks må jeg bare la ham dra på besøk til kompiser, men jeg er smånervøs mens han er der. Jeg er liksom ikke komfortabel med at andre skal ta seg av ham. Men det er helt greit å være en slik forelder, så lenge barnet ikke vet om det og blir påvirket av det. Jeg uttrykker det aldri ovenfor barnet, det er bare inni meg uroen er. Men det er en mammating tror jeg, å være litt ekstra nervøs.

 

Ellers så hater jeg å være gravid. Jeg syns det er pyton å ikke være herre over egen kropp i ni måneder. Det er koselig med spark altså, men resten er pyton. Men herregud, jeg er da en god mamma for det! Det har INGENTING å si hva jeg syns om å være gravid, jeg er verdens beste mamma for sønnen min uansett. Er gravid nå, og jeg bare gleder meg til det er over. Kanskje litt fordi jeg er så utålmodig og vil ha baby med en gang, men det er nå bare sånn at man må vente. 

 

Ellers så er det virkelig din kropp og du som bestemmer. 

Anonymkode: 87c8d...d5a

[AnonymBruker]

Hva du enn velger, bør du være 100 % åpen om dette for din partner. Hvis du er helt sikker på at du aldri vil ha barn, bør du fortelle ham det.

Anonymkode: 44051...f44